Another Brick in the Wall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Another Brick in the Wall»
Serie av sanger med Pink Floyd
AlbumThe Wall
Utgitt30. november 1979
Innspiltapril–november 1979
SjangerProgressiv rock, progressiv pop, dance-rock, psykedelisk rock, hardrock
LengdeTotalt 8:24 (sammenlagt, 10:10 med «The Happiest Days of Our Lives»)
  • Part I: 3:11
  • «The Happiest Days of Our Lives»: 1:46
  • Part II: 3:59
  • Part III: 1:18
PlateselskapHarvest Records
Låtskriver(e)Roger Waters
Produsent(er)Bob Ezrin, Roger Waters, David Gilmour
«Another Brick in the Wall, Part II»
«Another Brick in the Wall, Part II»
Singel med Pink Floyd
AlbumThe Wall
B-side«One of My Turns»
Utgitt23. november 1979
Innspiltapril–november 1979
SjangerProgressiv rock, progressiv pop, dance-rock
Lengde3:11 (singelversjon)
3:59 (albumversjon)
PlateselskapHarvest Records
Produsent(er)Bob Ezrin, Roger Waters, David Gilmour
Plass i kronologi
«Have a Cigar»
(1975)
«Another Brick in the Wall, Part II»
(1979)
«Run Like Hell»
(1980)

«Another Brick in the Wall» er tittelen på tre spor på Pink Floyds konseptalbum The Wall utgitt i 1979, med undertitlene «Part I», «Part II» og «Part III». Mellom Part I og II er det også et kort spor ved navn «The Happiest Days of Our Lives», som mer eller mindre er en presentasjon av konseptet i «Part II». Samtlige spor ble skrevet av bassist og dengang hoved-låtskriver; Roger Waters.

De tre delene deler samme melodi og en lignende struktur, går i samme dur (d-moll) og takt (4/4), og forteller alle om hendelser i livet til albumkonseptets fiktive hovedkarakter Pink som bidro til at han «bygget en mur» rundt seg selv (dvs isolerte seg fra omgivelsene). Samtidig som har de ulike budskap og ulik musikalsk stil.

«Part II», som er en protestsang mot strenge skoler, ble utgitt på singel en uke før albumutgivelsen, og ble en nummer én-hit i Storbritannia, USA, Vest-Tyskland, Norge og en rekke andre land.

Part I[rediger | rediger kilde]

«Part I» er den tredje sangen på albumet. Den er veldig stille og avmålt, som står i kontrast til de andre delene. Den domineres av to gitarer spilt av David Gilmour, én som spiller en basslinje med basis i D-strengen, og én som spiller et enkelt riff, samt av Roger Waters' stille, nesten hviskende vokal. Når teksten er ferdig, følger en stillferdig gitarsolo. Mot slutten av soloen hører man lyden av barn som leker i bakgrunnen, og mot slutten Waters (med samme stemme som han brukte på læreren i «Part II») som roper «hey you! Get over here!» Sangen fader til slutt ut, og blir avbrutt av lyden av et helikopter, og sangen går over til «The Happiest Days of Our Lives».

Den omhandler hovedkarakteren Pink sin sorg over at han mistet sin far under andre verdenskrig. Denne delen av konseptet er delvis selvbiografisk fra Waters, ettersom Waters' far, Eric Fletcher Waters, var soldat og ble drept i Anzio i 1944 under invasjonen av Italia. Dette er en av flere sanger hvor Waters refererer til sin far. Pink sørger over at han ikke har noen far, og erklærer at «all in all it was just another brick in the wall» (når alt kommer til alt så var det bare enda en murstein til veggen) som svar på sitt eget spørsmål om hva faren etterlot til ham.

I filmen ser man i starten av sangen Pink sin mor be i en kirke og sørge over tapet av ektemannen, mens Pink leker med et lekefly i bakgrunnen (som minner om hva som drepte faren - mot slutten av «In the Flesh?» vises det i en scene at en Stuka bomber farens skyttergrav). Filmen skifter etter dette til en scene hvor Pink og moren går til en park, hvor moren forlater ham for å dra og handle mens han skal leke med de andre barna. Pink vandrer rundt alene i en park, som den eneste av barna som ikke har en far. Han blir dermed oppmerksom på at alle de andre barna har en far, men ikke ham. Han huker tak i en av fedrene og får kontakt med ham, som løfter ham opp på en karusell. Pink smiler og tror tydeligvis at denne ukjente mannen er farens hans, og følger mannens sønn rundt i parken. Når mannen forlater parken med sin egen sønn, forsøker Pink å henge seg på og holde mannen i hånden, men blir dyttet vekk. Han prøver igjen å gripe tak i mannen, men blir igjen dyttet vekk. Såret over at mannen ikke vil være faren hans, går han bort og setter seg alene på en disse.

The Happiest Days of Our Lives[rediger | rediger kilde]

Mellom «Part I» og «Part II» er det et kort spor (1 minutt og 46 sekunder langt) ved navn «The Happiest Days of Our Lives». Den har ikke samme melodi som de tre delene av «Another Brick in the Wall», men den introduserer konseptet til «Part II», og blir ofte brukt som en introduksjon til denne, deriblant av radiokanaler, på samlealbumene Echoes og A Foot in the Door og på samtlige av Roger Waters' soloturnéer. Dette sporet starter med lyden av et helikopter som kommer mens musikken fra «Part I» holder på å fade ut, som blir høyere og høyere, før Roger Waters i rollen som lærer roper «You! Yes, you! Stand still laddie!», med en forvrengt stemme. Helikopteret forsvinner og musikken starter.

Sangen har et kort, aggressivt forspill i D-C-D-A-G. Duren skifter deretter til G-A, før Waters kommer inn med en dyp stemme som er behandla med omvendt ekko, hvor han forklarer Pinks perspektiv på skolen og læreren: «When we grew up and went to school, there were certain teachers who would hurt the children in any way they could, by pouring their derision upon anything we did, and exposing every weakness, however carefully hidden by the kids» (Når vi vokste opp og gikk på skolen var det enkelte lærere som ville plage barna på alle måter de kunne, gjennom å øse sitt hån over alt vi gjorde, og å gjennomskue enhver svakhet, uansett hvor godt skjult den er av barna). Et kort mellomspill følger, med en lydeffekt av lærerens hånlige latter, før duren igjen skifter tilbake til d-moll mens Waters synger andreverset fra lærerens perspektiv: «But in the town, it was well known: when they got home at night, their fat and psychopathic wives would thrash them within inches of their lives» (men i byen var det vel kjent at når de kom hjem om kvelden ville de feite og psykopatiske konene deres ødelegge dem, nesten til døde). Lærerens ondskapsfulle oppførsel mot barna er altså et resultat av at han selv blir utsatt for mishandling hjemme.

Etter verset følger et repetivt mellomspill med basis i akkordene F og B, som akkompagneres av aggressivt trommespill fra Nick Mason. Sangen avsluttes med en C-akkord som akkompagneres av et inhalert skrik fra Waters (lignende det han blant annet brukte på «Careful with That Axe Eugene»), før sangen glir over i «Another Brick in the Wall, Part II».

I filmen starter sangen med en scene av at Pink sammen med noen venner går ned til et togspor og legger patroner på togsporet for å se dem eksplodere under toget. Når toget kommer blir Pink værende ved togsporet for å legge ned patronene, til tross for at vennene roper at han må komme seg vekk. Når toget passerer kaster Pink seg mot veggen i tunnelen ved togsporet for å komme seg unna. Man ser deretter toget kjøre over patronene som eksploderer, før toget (sannsynligvis i Pinks fantasi) forvandles til et fullpakket holocausttog. Deretter ser Pink læreren i den andre enden av tunnelen, som roper til ham at han må stå i ro. Neste scene er fra lærerværelset på skolen, og viser Pinks lærer brette kragen sin og gå til klasserommet når det ringer inn til time. I klasserommet, midt i geografitimen, oppdager læreren at Pink har skrevet et dikt – diktet inneholder tekstlinjer fra sangen «Money». Læreren tar diktet fra Pink, leser det opp høyt til klassen og latterliggjør Pink, før han kjefter på Pink og slår ham over hånden med en linjal. Neste scene viser læreren hjemme hos seg selv, og viser at han motvillig blir tvunget til å spise opp middagen sin av sin kone. Neste scene viser læreren slå elevene sine for å få utløp for sin frustrasjon over å bli kontrollert av sin kone.

Part II[rediger | rediger kilde]

«Part II» er den lengste og mest kjente av delene. Den er en protestsang mot strenge kostskoler. Den ble utgitt som en singel 23. november 1979, en uke før albumet The Wall. Den ble en stor hit som gikk til topps på hitlistene i en rekke land.

Komposisjon[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig var det tenkt at Part II skulle være stille og rolig på samme måte som «Part I». Waters' demoutgave var attpåtil knapt Produsent Bob Ezrin så et hitpotensiale i sangen, og foreslo at den skulle gjøres mer kommersiell og gis ut som singel, noe som i utgangspunktet ble møtt med skepsis fra bandmedlemmene, ettersom gruppen hadde satset utelukkende på sine konseptalbum og ikke utgitt noen singler i Storbritannia siden «Point Me at the Sky» i 1968. Ezrin oppfordret bandet til å ta inspirasjon fra rytmene i disco, og stod også bak idéen om å bruke et skolekor på sangen, som han opprinnelig la på sangen uten bandet tillatelse. Til tross for sin skepsis, valgte bandet til slutt å følge Ezrins råd, og legge på en kraftig trommerytme og et karakteristisk bassriff på sangen. Sangen består av et vers som først synges av Waters og Gilmour sammen, etterfulgt av det samme verset sunget av et skolekor.

Etter koret følger en gitarsolo spilt av Gilmour. I motsetning til de fleste av Gilmours soloer, som ble spilt på hans svarte Fender Stratocaster, ble denne soloen spilt på en Gibson Les Paul. Etter soloen er slutt kommer det et parti hvor Waters, i rollen som lærer, skriker med en skotsk aksent: «Wrong! Do it again! If you don't eat your meat, you can't have any pudding! How can you have any pudding if you don't eat your meat? You, yes, you behind the bikesheds! Stand still laddie!» (Feil! Gjør det igjen! Hvis du ikke spiser kjøttet ditt kan du ikke få noe pudding! Hvordan kan du få pudding hvis du ikke spiser kjøttet ditt? Du, ja, du bak sykkelskuret! Stå stille gutt!). Disse linjene er behandlet med en sterk ekko-effekt. Samtidig høres barneskrik i bakgrunnen. På slutten høres en pipetone fra en telefon, før sangen går over til «Mother».

Singelutgaven skiller seg fra den versjonen som kom ut på albumet, ettersom den også inneholder et kort forspill (i motsetning til albumversjonen som starter rett på verset), samtidig som den fader ut under gitarsoloen og mangler partiet med læreren på slutten. På samlealbumet A Collection of Great Dance Songs i 1981 er det en unik miks av sangen, som både inneholder forspillet fra singelversjonen og slutten fra albumversjonen.

Innspilling[rediger | rediger kilde]

På demoutgaven, som bandet i utgangspunktet hadde tenkt å gi ut på albumet, var låta bare halvannet minutt lang, og bestod kun av Waters som sang lavt og spilte gitar, og tok slutt etter verset var ferdig. Bob Ezrin innså umiddelbart at låta hadde hitpotensiale, og foreslo å forlenge den og gjøre den mer kommersiell, noe som bandet i utgangspunktet nektet å gjøre. Ezrin begynte dermed å jobbe bak ryggen på bandet for å få realisert sin visjon. Ezrin – som tidligere hadde produsert Alice Coopers School's Out, som også hadde et lignende anti-skolebudskap og også brukte et skolekor – var overbevist om at sangen burde ha et skolekor. Han gikk dermed bak ryggen på bandet for å få skolekor-sporet, og ga beskjed til lydtekniker Nick Griffiths om å ordne med et opptak av et skolekor som sang sangen. Griffiths tok kontakt med musikklæreren Alun Renshaw ved Islington Green School, som uten å forhøre seg med skolens ledelse fikk sine elever til å spille inn sangen.[1] Ezrin forklarte senere:

Laquote.svgDet viktigste jeg gjorde for sangen var å insistere på at den skulle være mer enn bare ett vers og ett refreng lang, som det var da Roger skrev den. Da vi spilte den med discotrommeslag sa jeg: «Mann, dette er en hit! Men den er ett minutt og 20 sekunder lang. Vi trenger to vers og to refrenger.» Og de sa: «Vel, du får dem ikke. Vi driver ikke med singler, så dra til helvete». Så jeg sa: «Ok, greit», og de dro. Og ettersom vi hadde to båndopptakere satt opp, hadde vi muligheten til å kopiere det første verset og refrenget, ta et av trommesporene, legge dem imellom, og utvide refrenget mens de ikke var der. Så er spørsmålet hva du gjør med det andre verset, som er det samme? Og etter å ha vært fyren som laget Alice Coopers School's Out, har jeg denne greia om barn på plate – og den handler tross alt om barn. Så mens vi var i Amerika, sendte vi Nick Griffiths til en skole nær Floyd-studioene [i Islington, Nord-London]. Jeg sa: "Gi meg 24 spor med barn som synger denne greia. Jeg vil ha Cockney, jeg vil ha posh, fyll dem opp", og jeg satte dem på sangen. Jeg kalte Roger inn i rommet, og da barna kom inn på det andre verset ble ansiktet hans med ett mykere, og du visste bare at han visste at det kom til å bli en viktig plate.[2]Raquote.svg

Opptaket av skolekoret ble senere dubbet over flere ganger for at det skulle høres ut som koret var større enn det faktisk var. Det ble senere lagt til en gitarsolo, samt Waters' lærerstemme på slutten av sangen.

Sangens karakteristiske tromme- og bassarrangement har et visst preg av disco, som var svært populært på den tiden. Dette ble gjort etter forslag fra produsent Bob Ezrin, som i utgangspunktet fikk en kjølig mottagelse fra bandet for forslaget om å inkorporere disco:

Laquote.svgDet var ikke min idé å spille disco, det var Bob sin. Han sa til meg: «gå til et par klubber og hør på hva som skjer med disco-musikken», så jeg tvang meg selv ut og hørte på høye, four-to-the-bar basstrommer og greier, og tenkte: «herregud så forferdelig»! Etterpå gikk vi tilbake og prøvde å gjøre om en av delene [av Another Brick in the Wall] til noe lignende, så den skulle bli fengende.Raquote.svg

Konsept og film[rediger | rediger kilde]

I filmen så fortsetter plottet fra «The Happiest Days of Our Lives». Mens låta starter ser man scener fra en matfabrikk hvor barna stilles opp på rad og kjøres gjennom en kjøttkverne, mens læreren står og ser på, og kommer ut som kjøttdeig. Dette var i tråd med Waters' syn om at skolen fremmer konformitet og undertrykker elevenes individualitet. Pink begynner å dagdrømme i klasserommet etter at læreren har latterliggjort og slått ham. Han dagdrømmer om at alle barna gjør opprør mot skolen; først synger de «Another Brick in the Wall (Part 2)» med sin anti-skoletekst høyt til læreren i klasserommet. På det punktet hvor gitarsoloen starter, reiser elevene (som er kledd i identiske masker for å understreke hvordan skolen undertrykker individet) seg opp, kaster fra seg maskene, ødelegger pultene og setter fyr på skolen. Til slutt tar elevene læreren til fange. Deretter slutter musikken brått, mens filmen skifter tilbake til den samme geografitimen som Pink var i under «The Happiest Days», hvor Pink sitter og ser ned på stedet hvor læreren slo ham – det blir altså åpenbart at han har dagdrømt det hele. Pinks mistrivsel på skolen blir et traume som får ham til å «mure seg inn» fra omgivelsene.

Musikkvideo[rediger | rediger kilde]

En musikkvideo ble spilt inn for å sendes på TV-programmet Top of the Pops. I likhet med gruppens andre videoer, ble ikke bandet vist på den. Videoen starter med å vise et flyfoto som senere zoomes inn på en skolegård. Her vises blant annet video av noen elever som mobber en annen elev. Lærer-marionetten som ble brukt under framføringen av sangen på The Wall-konsertene i 1980/81 vises også her. Filmen inkluderer også noen snutter med animasjon av Gerald Scarfe som senere ble brukt på «The Trial» og «Waiting for the Worms» i The Wall-filmen fra 1982. Under andreverset vises film av skolebarn som synger sangen. Barna som mimet sangen i videoen er imidlertid ikke de samme som de som sang på innspillingen; ettersom en del av reaksjonene på sangen gikk til angrep på Islington Green School (som hadde et heller middelmådig rykte), nektet rektoren barna å delta på Top of the Pops-videoen.[3] Musikkvideoen ble satt sammen av Gerald Scarfe, som bare fikk seks dager på seg til å lage den, ettersom singelens suksess kom uventet på bandet.

Politisk bruk og kontroverser[rediger | rediger kilde]

På grunn av sangens anti-autoritære tekst har den ofte blitt brukt som en politisk protestsang. Etter utgivelsen ble sangen sterk kritisert fra visse hold, ettersom den

I 1980 ble sangen brukt av innfødte fargede elever ved Elsie's River-opprøret i Sør-Afrika, som protestsang mot apartheid og den dårlige kvaliteten på utdanningstilbudet for landets fargede befolkning. Den sørafrikanske regjeringen forbød derfor både sangen og hele albumet 2. mai, til tross for at sangen da hadde ligget sammenhengende på toppen av de sørafrikanske hitlistene i nærmere tre måneder. Om det sørafrikanske forbudet uttalte Waters at «apartheidregimet innførte en kulturell blokade, for å si det sånn, mot enkelte sanger – inkludert mine».[4]

I 2005 ble sangen brukt av palestinsk ungdom til å protestere mot Israels barriere på Vestbredden, hvor tekstlinjene «we don't need no education / we don't need no thought control» ble bytta ut med «we don't need no occupation / we don't need no racist wall».[5] Waters omfavna selv denne bruken av sangen da han besøkte Israel i anledning sin konsert i Neve Shalom i 2006, gjennom å tagge tekstlinja «we don't need no thought control» på muren. Under konserten oppfordret han også den unge generasjonen av israelere til å «rive ned muren og slutte fred med naboene sine».[6]

Listeplasseringer[rediger | rediger kilde]

Liste (1979–80) Plassering
Australia Australia (Kent Music Report)[7] 2
Østerrike Østerrike 1
Belgia Belgia (Flandern) 2
Canada Canada[8] 1
Danmark Danmark (Hitlisten) 1
Finland Finland (Suomen virallinen lista) 1
Frankrike Frankrike 1
Vest-Tyskland Vest-Tyskland 1
Irland Irland (IRMA)[9] 1
Israel Israel[10] 1
Nederland Nederland 3
New Zealand New Zealand 1
Norge Norge (VG-lista) 1
Portugal Portugal[10] 1
Sør-Afrika Sør-Afrika (Springbok Radio)[11] 1
Spania Spania (PROMUSICAE)[12] 2
Sverige Sverige (Sverigetopplistan) 1
Sveits Sveits 1
Storbritannia Storbritannia (UK Singles Chart) 1
USA USA (Billboard Hot 100) 1

Part III[rediger | rediger kilde]

Part III er den tolvte sangen på The Wall, og den nest siste sangen på den første plata på dobbeltalbumet. Det er den korteste av delene, og er bare ett minutt og 18 sekunder lang, og består bare av et vers og (i motsetning til de andre delene) ingen solo. Den starter med et rasende skrik, og deretter noen sekunder med lyden av noe som knuses, før sangen starter. Sangen er hardrock-prega og aggressiv, med forvrengt gitarlyd og en rasende ropende vokal fra Waters. I denne delen av historien har Pink blitt forlatt av sin kone, og i tredje og siste del av «Another Brick in the Wall» får han et voldsomt raserianfall. Han starter med å erklære at han ikke trenger kjærestens «armer rundt seg» (I don't need no arms around me) eller narkotika for å roe ham ned (I don't need no drugs to calm me), før han erklærer at han ikke trenger noe som helst (don't think I need anything at all), og konkluderer med at alle rundt ham var mursteiner til veggen hans (All in all you were all just bricks in the wall). På dette punktet er hans mentale «mur» nesten helt komplett - han føler ikke at han trenger noe eller noen, ettersom han har blitt traumatisert over opplevelsen av å bli sveket av omgivelsene. Bare den korte «Goodbye Cruel World» gjenstår før hans mentale mur er fullstendig.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Just another brick in the wall?» (engelsk). 2. oktober 2007. Besøkt 14. november 2021. 
  2. ^ https://www.guitarworld.com/article/pink_floyd_goodbye_blue_sky?page=0%2C3
  3. ^ Blake, Mark (15. august 2011). Pigs Might Fly: The Inside Story of Pink Floyd (engelsk). Aurum. ISBN 978-1-84513-748-9. 
  4. ^ DeRiso, Nick. «Why Pink Floyd's 'Another Brick in the Wall' Got Banned». Ultimate Classic Rock (engelsk). Besøkt 14. november 2021. 
  5. ^ DeRiso, Nick. «Why Pink Floyd's 'Another Brick in the Wall' Got Banned». Ultimate Classic Rock (engelsk). Besøkt 14. november 2021. 
  6. ^ «Rocker’s writing on the wall». www.aljazeera.com (engelsk). Besøkt 14. november 2021. 
  7. ^ «The biggest hits that never made No. 1 in Australia». Daily Telegraph. 2. januar 2014. Besøkt 10. juli 2019. 
  8. ^ «RPM Volume 32, No. 26». RPM. Library and Archives Canada. 22. mars 1980. Besøkt 10. juli 2019. 
  9. ^ «The Irish Charts – Search charts». IRMA. 2008. To use, type «Another Brick in the Wall» in the «Search by Song Title» search var and click search. Arkivert fra originalen 9. juni 2009. Besøkt 17. februar 2013. 
  10. ^ a b Mark Blake (2008). Da Capo Press Inc., red. Comfortably Numb: The Inside Story of Pink Floyd. ISBN 978-0-306-81752-6. 
  11. ^ John Samson. «Another brick in the wall (part II) in South African Chart». Besøkt 1. juni 2013. 
  12. ^ Davidalic (12. februar 2010). «Listas de superventas: 1980». AFE. Listas De Superventas. Besøkt 10. juli 2019. 


Forrige mottaker:
«Don't Stop 'Til You Get Enough» med Michael Jackson
Nummer 1 på VG-lista
(Uke 7–16 1980)
Neste mottaker:
«Sámiid ædnan» med Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta
Crystal Clear app kaboodle.pngDenne sangrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.