Banjo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bluegrass

Banjoen er et strengeinstrument med et trommeskinn over resonanskassen. Den er av afrikansk opprinnelse og kom til USA med slaver på 1600-tallet[1]. Antallet strenger på en banjo kan variere, men opprinnelig hadde den 5 strenger, og dette strengeantallet er mest vanlig også i dag. Denne banjotypen kjennes fra oldtime-musikken, men kalles gjerne bluegrass-banjo fordi dyktige banjospillere har satt og setter et tydelig preg på bluegrassmusikken.

5-strengs banjo[rediger | rediger kilde]

Denne er vanligvis stemt i tonene GDGHD. Den femte strengen (G) er en oktav høyere enn den tredje, og den har også den for strengeinstrumenter særegenhet at den ikke «starter» på samme sted som de andre strengene, men derimot i femte bånd, hvilket gir en spesiell – og for bluegrass meget anvendelig – effekt. Innen oldtime var bl.a. Charlie Poole (1882-1931)[2] og Snuffy Jenkins kjent for sitt banjospill. De var forgjengere, læremestere og inspirasjonskilder for bluegrassens banjovirtuoser, som begynte å utfolde seg rundt 1945. Den mest berømte av disse er antagelig Earl Scruggs (1925-2012), en gigant i bluegrass-sammenheng, hvis perfeksjonerte trefingerspill («Scruggs-stil») dannet skole. En annen banjovirtuos i tradisjonell bluegrass var Don Reno (1926-84). I perioden 1945-50 spilte først Scruggs, så Reno, i bandet til «bluegrassens gudfar», Bill Monroe. Nyere navn er bl.a. Douglas Dillard (1937-2012) og Béla Fleck (født 1958). Også disse spilte bluegrass, men Fleck fornyet først sjangren som medspiller i bandet New Grass Revival, for så å ta instrumentet et skritt videre ved å bruke det til klassisk musikk[3]. Guinness rekordbok har gitt Todd Taylor tittelen verdens raskeste banjospiller, med 210 taktslag i minuttet (bpm, beats per minute)[4]. Også ellers spilles bluegrass ofte i svært høyt tempo; 160-180 bpm er vanlig.

Andre banjovarianter[rediger | rediger kilde]

Det finnes også varianter av 4-strengs banjoer som kalles plektrumbanjo og tenorbanjo. Disse brukes hovedsakelig innen dixielandjazz og tradisjonell irsk musikk. Av de mest kjente 4-strengs banjomusikere kan Barney McKenna (irsk 17-bånds tenor) og Sean Moyses (22-bånds plektrum) nevnes.

Ukulelebanjoen finnes i utgavene sopran og tenor i hovedsak. Sopranen er 53 cm lang som en vanlig ukulele. Den tidligere nevnte Sean Moyses har også tenorukulelebanjo (CGEA) som en av sine spesialiteter.

Gitarbanjoen har 6 strenger, er stemt som en gitar og brukes hovedsakelig av gitarister som også vil spille banjo. Dessverre er kvaliteten på dagens nye gitarbanjoer dårlig, men 20-70-talls gitarbanjoer har en meget god kvalitet.

Mandolinbanjoen har 8 strenger og er stemt som en mandolin. Denne brukes i hovedsak av mandolinister. Få eksemplarer blir produsert i dag, men 20-50-talls eksemplarer er ikke uvanlige å finne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.musicfolk.com/docs/Features/Feature_Banjo.htm
  2. ^ http://www.blueridgeheritage.com/traditional-artist-directory/charlie-poole
  3. ^ Biografi (EN)
  4. ^ https://www.youtube.com/watch?v=DksfYL2J85w