Drusere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Flagget til Jabal el Druze, en autonom region i Syria fra 1921 til 1936. Fargene representerer de fem drusiske prinsipper.

Drusere er en arabisk-talende folkegruppe i Libanon, Syria og Israel. De bekjenner seg til en esoterisk religion som springer ut av sjia-islam, men viser sterk påvirkning fra eldre religiøse tradisjoner i området. Den har også inkorporert elementer fra kristendom og gnostisisme.

Det finnes i dag om lag 700 000 drusere.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Drusernes samfunn ble grunnlagt i Egypt av kalifen al-Hakim fra det sjiittiske fatimidedynastiet i begynnelsen av 900-tallet. Imam al-Darzi brakte den videre til Libanon, og religionen er oppkalt etter ham. Druserne betegner seg selv som unitarer (arabisk: Al-Mouahhidoun).

Etter al Hakims død, ble druserne forfulgt. Samfunnet forsvant i Egypt, men levde videre i Syria og Libanon. Druserne har vært forfulgt av både kristne og muslimer, og praktisere derfor taqqiya, forstillelse – de bekjenner vanligvis ikke sin tro overfor fremmede. Fra 1043 var det ikke mulig for folk å konvertere til religionen, den ble et lukket samfunn.

Druserne deltok på arabisk side under korstogene. De er fra denne tida kjent som mektige krigere. I middelalderen hadde druserne betydelig selvstyre, men i 1588 kom folkegruppen under osmansk herredømme.

Religiøs lære[rediger | rediger kilde]

Selv om drusernes lære er sterkt preget av den ismailittiske tradisjon, er forskjellene så store (for eksempel med elementer som platonisme og nyplatonisme, sjelevandring), at man å betrakte det som en egen religion og ikke som en retning innen islam. Druserne har en allegorisk tolkning av Koranen og et eget læresystem.

Læren om sjelevandring strider i alle fall mot islam. Druserne tror at menneskets sjel etter døden straks vandrer inn i et nyfødt menneske (men ikke til dyr eller andre vesener). På vei fra menneske til menneske streber sjelen etter fullkommenhet; når det har nådd dette mål oppnør den enhet med al-Hakim.

Drusene kombinerer sin tro på reinkarnasjon med tro på parallelle verdener. Omstendighetene rundt et menneskes fødsel, foreldrene og andre omstendigheter knyttet til fødselen er forutbestemt og er alene fastsatt av Gud eller av et annet høyerestående vesen. Derav følger at misjonering eller konversjon ikke er tillatt. Slikt betraktes som fornektelse av Guds vilje, og som et utilbørflig forsøk fra en lavere intelligens – mennesket – å «belære» en høyere intelligens – Gud. Druserne mener at det er en grunn til at Gud fordelte mennesker på forskjellige religioner. Og denne grunn er ikke noe som mennesket skal prøve å beskjeftige seg med. Mennesket skal heller befatte seg med renselse av sin sjel for å nå frem til et høyere værensnivå. På sin vei til dette mål og gjennom mange reinkarnasjonre kan menneske havne i forskjellige roller og situasjoner. Derfor er det grunnlegende for druserne å akseptere andre religioner slik som de er, ettersom de spiller en lignende rolle i en struktur som mennesket ikke skal beskjeftige seg med.

Misjon overfor og konversjon av annerledes troende bedrives ikke av druserne; heller ikke av egen drivkraft kan andre gå over til drusernes religion. Det var bare da religionen ble grunnlagt at utenforsående ble opptatt i den. Senere kan bare den bestraktes som druser som er barn av to drusiske foreldre.

Drusernes lære tillater kun et nøyaktig bestemt antall medlemmer i alle verdener. Det betyr at antallet drusere verken synker eller stiger.

Druserne tror at de har eksistert i millioner av år, om enn under forskjellige betegnelser. Al-Hakim regnes som den siste av en lang rekke manifestasjoner av Gud.

Druserne ærer Jitros grav i Hittin. Kalif Al-Hakims død i 1021 forstås av hans drusiske tilhengere som en overgang til en skjult tilstand, men at han skal vendre tilbake fra den etter 1000 år og da gjenoppta sitt herredømme, da over hele verden.

De troende inndeles i «uvitende» (juhhâl, entall dschâhil) og innviede (’uqqal, entall ’âqil, «forstandige»). De fleste, som omfatter både menn og kvinner, ervoktere og bevareere av religionen og de av dens hemmeligheter som de «uvitende» ikke har kjennskap til. Både denne struktur, og avgrensningen mot utenforstående som er blitt forsterket av forfølgelser, har som følge at meget av den drusiske religions enkeltheter og praksis ikke er kjent utenfor en indre krets. Druserreligionen kan dermed bestraktes som esoterisk, som en hemmelighetsreligion. De innviede går typisk med hvitt hodeplagg og ellers svarte gevandter. I drusernes områder finnes det normalt ingen moskeer; de fleste kvinner går uten sjal. Bare uqqal har adgang til visse templer, seremonier og skrifter. Flertallet, juhhāl, har ikke adgang her.

Drusernes læresetninger er nedfelt i hellige skrifter som Kitab Al Hikma. Disse har vært holdt hemmelig inntil moderne tid, men er nå tilgjengelig i trykte utgaver.

Drusernes tro og organisering har likheter med såvel sufisme som med slike esoteriske grupper i Midtøsten som Ahl-e Haqq.

Druserne anerkjenner at både jødedom, kristendom og islam inneholder sannhet. De følger ikke muslimske lover og drar ikke på pilegrimsferd.

Druserne i dag[rediger | rediger kilde]

Den israelske druserlederen Sheikh Amin Tarif

Druserne lever i dag i fjellområder i Libanon, Israel og Syria, rundt Hermon, Golan-høyden, Galilea og Jebel al-Druze.

I Syria er druserne konsentrert i den sørvestlige delen av landet som kalles Jebel al-Druze; drusernes fjell. Druserne var sentrale i det syriske opprøret mot fransk herredømme i 1925-27, og fortsatt å være en viktig maktfaktor i åra som fulgte. President Adib al-Shishakli sendte i 1952 den syriske hæren inn i de drusiske landsbyene og reduserte deres innflytelse sterkt. Mange drusere har siden vært aktive i det syriske Baath-partiet.

I Libanon har druserne under ledelse av Jumblatt-klanen vært en viktig politisk og militær aktør. Under borgerkrigen fra 1975 – 1990, støttet de fleste drusere Det Progressive Sosialistpartiet til Walid Jumblatt, som var alliert med palestinske grupper og venstreorienterte arabere. Etter 1990 har Jumblatt motarbeidet syrisk dominans og nærmet seg de maronittiske kristne.

Ved opprettelsen av staten Israel i 1948, valgte de fleste drusere i Galilea å bli boende, mens deres kristne og muslimske naboer flyktet. Galileiske drusere gjør tjeneste i den israelske hæren og grensepolitiet. Druserne på Golan-høydene, som kom under israelsk kontroll i 1967, samarbeider derimot ikke med israelske myndigheter og nekter å frasi seg sitt syriske statsborgerskap. Under opptøyene i Syria i 2011 demonstrerte drusere på Golan til støtte for Bashar Assads regime.[1]

Sosial organisering[rediger | rediger kilde]

Drusiske samfunn ledes av hver sin verdslige sjeik. I Libanon, Syria og Israel har druserne egne rettsinstanser som avgjør private spørsmål.

Byer og landsbyer med drusere[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Israeli Druze Keep An Eye Across Fence as Syria Upheaval Unfolds, VOANews.com

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]