Idealisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Idealisme er den filosofiske oppfatning at virkeligheten er grunnleggende mental, mentalt konstruert, eller på annet vis immateriell.[1] I motsetning til materialismen og dualismen betrakter idealismen verden som noe som består av ånd og/eller utgår fra ens bevissthet.

Idealismen har flere beslektede betydninger:

  • Som en ontologisk lære betegner idealismen den filosofiske retningen som anser det sjelelige, åndelige eller psykiske som det eneste reelt eksisterende.[2] Den fysiske verden forklares som et produkt eller en manifestering av den åndelige. Ontologisk idealisme er således en form for sinnsfilosofisk monisme. En av dens mest radikale utforminger er solipsismen.
  • Epistemologisk (erkjennelsesteoretisk) manifesterer idealismen seg som en skeptisisme om muligheten for kunnskap uavhengig av sinnet.
  • Idealisme eller idealisering kan også brukes om retninger innen billedkunst og litteratur som idealiserer virkeligheten, altså framstiller det typiske eller fullkomne og gir et forskjønnet bilde av verden, i motsetning til for eksempel realisme og naturalisme.
  • I en sosiologisk mening framhever idealismen hvordan menneskelige ideer – tro og verdier – former samfunnet.[3]
  • I vanlig språkbruk og politisk retorikk er idealisme en uegoistisk innstilling eller handling som er styrt av ideelle formål, det vil si en uselvisk, gjerne svermerisk, hengivenhet for en sak eller en streben etter å virkeliggjøre visse idealer. Synonymer kan være «offervilje» og «uegennytte».

Historien til filosofisk idealisme[rediger | rediger kilde]

Filosofisk idealisme finnes i flere former. Den ble utviklet i den greske antikken med Platon som viktigste representant. Platons oppfatning var at idéene (det åndelige) er den virkelige verden, og at den materielle verdenen som vi kan sanse, bare er en lavere virkelighet som består av ufullkomne skygger av den åndelige virkeligheten.

Den idealistiske tanken innenfor filosofien kan deles i to retninger, subjektiv idealisme og objektiv idealisme. Den subjektive idealismen har som grunn for det eksisterende et individ, et subjekts fornemmelser, forestillinger og bevissthet. Denne variantens fremste talsmann var den engelske biskopen og filosofen George Berkeley. Berkeley mente at det å eksistere er bli oppfattet.[4] Han uttalte i Principles of Human Knowledge (1710)[5] at «Når det gjelder hva som er sagt om den absolutte eksistens til utenkelige ting uten noe forhold til om de blir oppfattet, virker det fullstendig ubegripelig. [...] heller ikke er det mulig at de skulle ha noen eksistens utenfor hjernene eller tenkende ting som oppfatter dem.»[6]

Til forskjell fra den subjektive idealismen tar den objektive idealismen (f.eks. Platons variant) ikke den personlige, subjektive bevissthet som grunn for det eksisterende, men en form for objektiv bevissthet, en «verdensfornuft», «den universelle vilje» og lignende. Dette eksisterer i henhold til de objektive idealistene selvstendig, uavhengig av menneskene. En objektiv idealist anser eksempelvis at når han snakker om reelt eksisterende epler og pærer og fører den sammen i fellesbegrepet «frukt», er denne abstraksjonen av den reelle virkeligheten med begrepet «frukt» selve grunnen for disse eplenes og pærenes eksistens.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Paponeau, David, red. (2009): Filosofi for vår tid. Oversatt Jens Holmboe og Rune R. Moen, Oslo: Cappelen Damm, s. 26
  2. ^ Robinson, Daniel Sommer: «Idealism»
  3. ^ Macionis, John J. (2012): Sociology, 14. utg. Boston: Pearson. ISBN 978-0-205-11671-3. s. 88
  4. ^ «George Berkeley», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  5. ^ Berkeley, George: The Principles of Human Knowledge (PDF), Early Modern Texts
  6. ^ Sitert fra Paponeau, David, red. (2009): Filosofi for vår tid. Oversatt Jens Holmboe og Rune R. Moen, Oslo: Cappelen Damm, s. 28

Se også[rediger | rediger kilde]