Frankfurtskolen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sentrale personer i hva som er kjent som Frankfurtskolen: Max Horkheimer (venstre foran), Theodor Adorno (høyre foran) og Jürgen Habermas til høyre i bakgrunnen i 1965 i Heidelberg.

Frankfurtskolen (også kalt Frankfurterskolen) vokste frem rundt Institut für Sozialforschung i Frankfurt am Main. Instituttet ble grunnlagt i 1924 av marxisten Felix Weil, men det er først etter etableringen av tidsskriftet Zeitschrift für Sozialforschung i 1932, under ledelse av Max Horkheimer, at man begynte å snakke om en egen «skole».[1]

Den kritiske teori som var sentral for Frankfurtskolen tar utgangspunkt i den unge Marx' tanker og dennes hegelianske røtter, særlig slik disse ble lest av Georg Lukács. Frankfurtskolen skiller seg imidlertid på flere områder fra marxisme-leninismen, slik den ble utviklet i Sovjet, og omtales derfor oftest som vestlig nymarxisme. Da Hitler kom til makten i 1933 måtte alle med tilknytning til Frankfurterskolen forlate landet av politiske grunner. De dro til New York, der instituttet gjenoppsto med tilknytning til Columbia University som International Institute of Social Research. I 1940 ble instituttet splittet opp da Horkheimer, Adorno og Pollock flyttet til California.

I 1949 vendte de tilbake til Frankfurt. I 1950 gjenåpnet instituttet i Frankfurt. Fremtredende representanter for Frankfurtskolen var Max Horkheimer (1895–1973), Theodor Adorno (1903–1969), Fredrich Pollock (1894–1970), Walter Benjamin (1892–1940), Erich Fromm (1900-1980) og Herbert Marcuse (1898–1979). Også Jürgen Habermas (1929–) regnes ofte til skolen.

Viktige verker forfattet av Frankfurtskolen er blant annet:

  • Autoritet og familie, 1936, (Fromm)
  • Tradisjonell og kritisk teori, 1937, (Horkheimer)
  • Flukten fra Friheten, 1941, (Fromm)
  • Fornuft og revolusjon, 1941, (Marcuse)
  • Behemoth, 1942 og 1944, (Franz Neumann)
  • Fornuftens formørking, 1947, (Horkheimer)
  • Opplysningens dialektikk, 1947, (Adorno og Horkheimer)
  • Studier i fordommer, 1949, (Horkheimer)
  • Den autoritære personlighet, 1950, (Adorno m. fl)
  • Eros og sivilisasjon, 1955, (Marcuse)
  • Sovjet-marxismen, 1958, (Marcuse)
  • Borgerlig offentlighet, 1962, (Habermas)
  • Det endimensjonale menneske, 1964, (Marcuse)

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Schaanning, Espen (2000). «Kritisk teori: Horkheimer og Adorno». Modernitetens oppløsning. Oslo: Spartacus. ISBN 82-430-0166-2.