Utilitarisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jeremy Bentham, den første moderne teoretiker av utilitarismen.

Utilitarismen er en moralfilosofi som argumenterer at handlinger må bedømmes ut fra deres konsekvenser (konsekvensetikk). Dens budskap kan oppsummeres som «størst mulig lykke for flest mulig». Utilitarismen sprang ut av forsøkene på å reformere samfunnet på 1800-tallet, og den prøver å formulere etiske og sosiale problemstillinger på en måte som tilfredsstiller empiriske krav. Utilitarismen ble grunnlagt av Jeremy Bentham og videreutviklet av John Stuart Mill, men har sine forløpere i gresk hedonisme og eudaimonisme.

Benthams opprinnelige forslag gikk ut på å bedømme handlinger ut fra om de bidro til å øke eller minke den totale lykke for alle berørte personer. Målet består i å maksimere lykken eller velværet (etter at lidelsene er trukket fra), summert over alle mennesker i et samfunn.

Kritikk og motkritikk[rediger | rediger kilde]

Kritikere har påpekt en rekke vanskeligheter med utilitaristiske posisjoner:

  • Det er ikke trivielt hvilke følelser som skal betraktes som relevante for velvære.
  • Det er ikke trivielt hvordan velvære og lidelse skal veies opp mot hverandre.
  • Maksimering av lykke kan tenkes å bli oppnådd ved å bryte aksepterte moralske normer.
  • Enkeltmennsker eller bestemte samfunnsgrupper kan få det verre, når det bare fokuseres på den totale lykkemengden i samfunnet.

Ulike varianter av utilitarismen har forsøkt å imøtegå noen av disse kritikkpunktene. Her kan man nevne den såkalte negative utilitarismen og skillet mellom akt- og regelutilitarisme. Også John Rawlsrettferdighetsteori kan ses på som en videreutvikling av utilitaristiske posisjoner.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • O. Schwemmer (1996). «Utilitarismus». I J. Mittelstraß. Enzyklopädie Philosophie und Wissenschaftstheorie. Band 4. Stuttgart: Metzler. s. 460–463. 
  • K.E. Tranøy (1998). «Utilitarisme». I P. Henriksen m.fl. Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, bind 15 (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 166.