Historisisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Historisisme viser til en doktrinær tro på historiens lovmessige utvikling. Begrepet ble introdusert av filosofen Karl R. Popper i boken The Poverty of Historicism fra 1957. Retningen står i et vist motsetningsforhold til Historismen.

Popper viste at det fins både pro- og anti-naturalistiske former for historisisme. De pro-naturalistiske formene avleder historiske lover fra naturlover, slik f.eks. Spencers og Haeckels sosialdarwinisme forsøkte.[1] Anti-naturalistiske former for historisisme er derimot samfunnsvitenskapelig begrunnet. Her nevner Popper spesielt Marx’ og Engelshistoriske materialisme,[2] men også Platons og Hegels filosofi.[3]

Felles for historisistiske teorier er at de hevder eksistensen av uomgjengelige historiske lovmessigheter som gjør det mulig å forutsi historiens gang. Popper viste at slike lovmessigheter ikke kan eksistere.[4] Det fins riktignok «trender» i historien (et enkelt eksempel er befolkningsvekst); men selv om en slik trend kan vedvare i hundrevis av år, er den ingen uforanderlig lovmessighet, men et kultur- og dermed menneskeskapt fenomen, som kan snus i løpet av et tiår om forholdene legges til rette.[5]

Alle forestillinger om en historisk nødvendighet innebar for Popper en holistisk og deterministisk samfunnsanalyse (hvor han med holisme refererte til en ideologi som krever at individets interesser underordnes interessene til en større helhet, som «rasen» eller «klassen»).[6] Popper viste at historisismen i siste instans fornekter menneskets handlefrihet – mennesket kan i beste fall fremskynde eller forsinke, men ikke endre historiens forutbestemte gang. Ved å underordne enkeltmenneskenes skjebne under en påstått historisk lov, åpner historisismen opp for en rettferdiggjøring av totalitære ideologier. Historisismen er dermed ikke bare gal, den er i sin ytterste konsekvens totalitær.

Popper fremhever at historien ikke har en mening, men at den kan og bør gis en mening.[7] Historisismen passiviserer enkeltmennesker ved å overlate til makthaverne (eller «eksperter» eller «profeter») å forutsi fremtiden. Dette bør erstattes med synet om at ethvert enkeltmenneske bærer et moralsk ansvar for aktivt å forme fremtiden.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Popper (1945, kap. 12, avsn. V og note 65; 1957, kap. 22)
  2. ^ Popper (1945, kap. 15)
  3. ^ Popper (1945, kap. 3–12)
  4. ^ Popper (1957, kap. 19–28)
  5. ^ Popper (1957, kap. 27)
  6. ^ Popper (1957, kap. 7)
  7. ^ Popper (1945, kap. 25)

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]