Historisisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Historisisme viser til en doktrinær tro på historiens lovmessige utvikling. Begrepet ble i denne betydningen først introdusert av filosofen Karl R. Popper i boken The Poverty of Historicism fra 1957, og det slo umiddelbart rot i den vestlige samfunnsdebatt under den kalde krigen.

Herder og Hegel var forløpere til historisisme. De hevdet at individet ikke levde isolert men at uttrykk presenteres i en sammenheng og derfor må ses i et historisk og åndelig lys. Likeledes hevdet også Edmund Burke at mennesket gjorde best i å leve i samsvar med tradisjoner.

Popper angrep Platon, Hegel, Engels, Marx og andre samfunnsfilosofer som hevdet at det finnes uomgjengelige historiske lovmessigheter som gjør det mulig å forutsi historiens gang. Popper viste at slike lovmessigheter ikke kan eksistere. Han viste også at politisk handling som var informert av troen på slike lovmessigheter fornektet menneskets handlefrihet – alle forestillinger om en historisk nødvendighet innebar for Popper en holistisk og deterministisk samfunnsanalyse som åpnet opp for en rettferdiggjøring av totalitære ideologier. Historisismen er dermed ikke bare gal, den er i sin ytterste konsekvens totalitær.

Popper fortrengte et eldre, svært forskjellig begrep (Historisismus eller Historizismus) som betonet kontekstualisering i historisk og samfunnsvitenskaplig forskning. Grunntanken i dette eldre begrepet, som blant annet ble grunngitt i Friedrich Meineckes bok Die Entstehung des Historisismus (1936) er fortsatt ivaretatt av hermeneutikken.