Kritisk teori

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kritisk teori er en tankeretning innen akademia som vektlegger kritikk og refleksjon om kultur og samfunnsforhold, ofte gjennom flittig bruk av tverrfaglige perspektiver. Som begrep kan kritisk teori knyttes til forskjellige betydninger med ulik opprinnelse og historie, men forbindes særlig med sosiologi og politisk filosofi, samt litteraturvitenskap og litterær teori.

Innen sosiologi og politisk filosofi refererer begrepet kritisk teori (eller «kritisk samfunnsteori»)[1] til den såkalte Frankfurterskolens nymarxistiske filosofi, som ble utviklet i Tyskland og i USA i 1930-årene. Max Horkheimer beskrev teorien som kritisk i den forstand at den søker å «frigjøre menneskene fra omstendighetene som holder dem til fange». Frankfurterskolens teoretikere bygget særlig på perspektivene til Karl Marx, Friedrich Nietzsche og Sigmund Freud, og hevder det i all hovedsak er ideologi som holder oss tilbake fra reell frigjøring.[2] Som «skoleretning» ble kritisk teori i første omgang dannet gjennom etableringen av tidsskriftet Zeitschrift für Sozialforschung, og særlig arbeidene til Herbert Marcuse, Theodor Adorno, Max Horkheimer, Walter Benjamin og Erich Fromm.

Moderne kritisk teori har videre mottatt viktig innflytelse fra både Georg Lukács og Antonio Gramsci, samt medlemmer av Frankfurterskolens andre generasjon, særlig Jürgen Habermas. Et sentralt konsept også innen nyere kritisk teori, er det marxistiske skillet mellom «basis og overbygning» (se også historisk materialisme).[3] Skjønt mange kritiske teoretikere gjerne blir omtalt som marxistiske akademikere,[4] har sammenblandingen med andre sosiologiske og filosofiske retninger, samt enkeltes avvisninger av viktige marxistiske konsepter ført til anklager om revisjonisme fra mer tradisjonelle analytiske marxister, samt marxist-leninistiske akademikere.

Innenfor litteraturvitenskap og litterær teori refererer kritisk teori (eller «kritisk litteraturteori»)[1] særlig til teorier knyttet til det litteraturkritiske feltet.[5]

Definisjoner[rediger | rediger kilde]

Etymologisk sett stammer begrepet kritikk fra det greske ordet κριτικός (kritikos) som betyr å bedømme eller overveie. Skjønt de to retningene over kan forstås som svært forskjellige og adskilte akademiske felter, har mange kritiske teoretikere vært særlig opptatt av områdene der disse feltene møtes.

I epistemologisk forstand kan kritisk teori innen litteraturvitenskapen ses som en form for hermeneutikk. Med det menes metoder for tolking av meningsstoffet i tekster og andre symbolske ytringer - inkludert tolkning av uttrykk som selv er fortolkninger. Kritisk samfunnsteori, derimot, innebærer en form for selv-refleksiv kunnskap som både søker å beskrive og å forstå undertrykkende og avhengighetsskapende systemer, med mål om å frigjøre seg fra slike systemer.

Ut i fra et slikt perspektiv forstås kritisk litteraturteori ofte som positivistisk eller tradisjonalistisk, snarere enn kritisk i kantiansk eller marxistisk betydning, på grunn av fokuset på fortolkninger og forklaringer framfor samfunnsmessig endring. I likhet med humanvitenskap forøvrig innebærer ikke kritisk litteraturteori nødvendigvis noen uttalt normativ dimensjon. Det gjør derimot kritisk samfunnsteori, enten gjennom generelle teorier knyttet til sosial konflikt, normer, verdier og «tattforgittheter», eller i form av dissens som verdi i seg selv.

Kritisk samfunnsteori[rediger | rediger kilde]

Kritisk teori ( kritische Theorie) ble første gang definert av Max Horkheimer i hans essay «Tradisjonell og kritisk teori» fra 1937 skrevet på Columbia universitetet i New York i eksil. Kritisk teori er en samfunnsteori som søker å kritisere og endre samfunnet som helhet, i motsetning til tradisjonell teori som retter seg kun mot å forstå det eller forklare det. Horkheimer ønsket å løfte fram kritisk teori som en radikal, emansipatorisk form for marxistisk teori, som kunne kritisere både den logiske positivismen innen vitenskapene og det han anså som autoritære tendenser innen ortodox marxisme og kommunisme.

Kjerneidéer er: (1) At kritisk samfunnsteori må rette seg mot samfunnet i sin helhet, og i sin historiske spesifisitet (det vil si mot samfunnets fundament, eller det «kittet» som holder det hele sammen), og (2) at kritisk teori må forbedre vår samfunnsforståelse gjennom å integrere alle de store samfunnsvitenskapene, som geografi, økonomi, sosiologi, historie, antropologi og psykologi.

Horkheimers kritiske teori kan i så måte ses som en forening av Kants og Marx' bruk av begrepet, i henholdsvis Kritikk av den rene fornuft og Kapitalen: Kritikk av den politiske økonomien. Innen den transcendentale idealismen som Immanuel Kant (1724-1804) utviklet, innebærer «kritikk» å undersøke og fastslå grenselinjene for gyldigheten av bestemte kunnskapstyper og kunnskapsområder, særlig ved å redegjøre for begrensningene ved de ikke-reduserbare grunnbegrepene som kunnskapssystemene baserer seg på. Marx på sin side utviklet kritikkbegrepet til den eksplisitte betydningen ideologikritikk, og koblet det til den revolusjonære praksisen, slik han formulerte det i den 11. av hans berømte Teser om Feuerbach: «Filosofene har (hittil) bare fortolket verden, det det kommer an på, er å forandre den».[6]

Opplysningens dialektikk[rediger | rediger kilde]

Det mest framtredende skillet innen kritisk teori, slik Adorno og Horkheimer utdyper det i Opplysningens dialektikk (1947), angår en viss ambivalens knyttet til det sosiale herredømmets opprinnelse og grunnlag. En ambivalens som markerer en klar dreining innen etterkrigstidens kritiske teori, og en sterk pessimisme (se også nihilisme) med hensyn på den reelle muligheten for menneskelig frigjøring.[7] En ambivalens som så klart må ses på bakgrunn av den historiske konteksten verket springer ut av og reagere på, i særdeleshet den tyske nasjonal-sosialismen og den amerikanske forbrukerismen og masse-kulturen[8] - fenomener som for Adorno og Horkheimer heller enn å utgjøre motsetninger til hverandre må forstås som et spekter av tvang, og som ikke lar seg beskrive i rammer av tradisjonell marxistisk sosiologi:

I dag da verden er forvandlet til industri, står det allmennes perspektiv, den samfunnsmessige virkeliggjøring av tenkningen, så åpent at de herskende av denne grunn selv fornekter tenkningen som ren og skjær ideologi. Det er i det forræderiske uttrykket for den dårlige samvittigheten hos de klikkene den økonomiske nødvendigheten i siste ende legemligjør seg i, at tenkningens åpenbaringer, fra førerens intuisjoner frem til den dynamiske verdensanskuelsen, i en viljefast motsetning til den tidligere borgerlige rettferdiggjøring, ikke lenger vedgår at dens egne udåder er nødvendige konsekvenser av lovmessige sammenhenger. De mytologiske løgnene om misjon og skjebne som klikkene setter inn i stedet, snakker ikke engang helt usant: Det er ikke lenger de objektive markedslovene som har styrt foretakseiernes handlinger og ført til katastrofen. Tvert imot er det slik at generaldirektørens bevisste avgjørelse, som er like mye underlagt nødvendigheten som den blindeste prismekanisme, fullbyrder den gamle verdiloven som en resultant, og med dette kapitalismens skjebne.[9]

Likevel, og tilsynelatende motsatt av Marx' antakelse i sitt forord til «Bidrag til kritikken av den politiske økonomi» (1859), bidro ikke dette til «en epoke med sosiale revolusjoner», men til fascisme og totalitarisme. Dermed sto kritisk teori ifølge Jürgen Habermas uten «noe å støtte seg på; og når produktivkreftene slås sammen i ondartet symbiose med de eierforholdene de var ment å knuse, finnes ikke lenger noen dynamikk som kritikk kunne basere sitt håp på».[10] For Adorno og Horkheimer innebar dette å måtte gjøre rede for at herredømmet åpenbart vedvarer, til tross for at selve motsigelsen som ifølge tradisjonell kritisk teori skulle være dets fundament later til å ha forsvunnet.

På 1960-tallet tok Jürgen Habermas den epistemologiske diskusjonen i en ny retning med hans bok Erkjennelse og interesse (1968), hvor han peker ut kritisk erkjennelse basert på prinsipper som er forskjellig fra både naturvitenskapene og humanvitenskapene, gjennom heller å rette seg mot selvrefleksjon og emansipasjon. Skjønt utilfreds med Adorno og Horkheimers teorier i Opplysningens dialektikk, deler Habermas deres grunnsyn på at moderniteten, i form av dens instrumentelle rasjonalitet, markerer et skifte vekk fra frigjøring og opplysning og mot nye former for fangenskap.[3]

Hans idéer om forholdet mellom modernitet og rasjonalisering er videre sterkt influert av Max Weber. Selv om lite her er igjen av den kritiske teoriens røtter i Hegel, kan Habermas' tenkning fortsatt i løsere forstand karakteriseres som marxistisk i sin epistemologiske tilnærming. Hans kanskje to mest populære idéer er her konseptet om «offentlighet» og konseptet om «kommunikativ handling» - det siste introdusert dels som reaksjon på poststrukturalistiske (se også «postmodernisme») perspektiver på moderniteten.

Postmoderne kritisk teori[rediger | rediger kilde]

Mens den modernistiske kritiske teori (som beskrevet over) tar for seg «former for undertrykking og urett som har ledsaget utviklingen av den industri- og selskapskapitalismen som politisk-økonomisk system», søker postmoderne kritiske teorier å (re-) politisere de sosiale problemene «ved å situere dem i sin historiske og kulturelle kontekst, å implisere seg selv i prosessen med å samle og analysere data, og å relativisere deres funn». Mening forstås i seg selv som en ustabil størrelse på grunn at de raske omskiftningene i de sosiale strukturene. Som resultat fokuserer den postmoderne samfunnskritikken heller på lokale manifestasjonene av de sosiale fenomenene enn mot brede generaliseringer.

Språk og konstruksjon[rediger | rediger kilde]

De to områdene hvor de to variantene av kritisk teori gjensidig overlapper som mest, er i deres søkelys på språk, symbolisme og kommunikasjon, samt på sosial konstruksjon.

Språk og kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Fra 1960-årene og utover gjennomløpte humanvitenskapene noe av en «språklig vending», hvor språk, symbolisme, tekst og mening fikk fornyet oppmerksomhet gjennom arbeidene til Ferdinand de Saussure, Ludwig Wittgenstein, George Herbert Mead, Hans-Georg Gadamer, Jacques Lacan, Roland Barthes, Jacques Derrida og en rekke andre tenkere innen lingvistikk, semiotikk, hermeneutikk, symbolsk interaksjonisme, lingvistisk orientert psykoanalyse, og dekonstruksjon.

Da Habermas på 1970- og 1980-tallet omdefinerte kritisk samfunnsteori som teori om kommunikativ handling - det vil si komunikativ rasjonalitet på ene siden, og forvrengt kommunikasjon på den andre siden - innebar det en noe større overlapp mellom de to versjonene av kritisk teori enn tidligere.

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Både kritisk samfunnsteori og kritisk litteraturteori har ofte fokusert på prosessene hvorved menneskelig kommunikasjon, kultur og politisk bevissthet oppstår. Noen særlig viktige områder:

  • Hvorvidt det er gjennom universal-pragmatiske prinsipper gjensidig forståelse kan oppnås (Habermas).
  • De semiologiske reglene som tildeler objektene symbolsk mening (Barthes).
  • De psykologiske prosessene hvorved den hverdagslige bevissthet oppstår (psykoanalytikerne).
  • Det underliggende epistemet som våre kognitive formasjoner bygger på (Foucault).

Se også[rediger | rediger kilde]

Lister[rediger | rediger kilde]

Relaterte emner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b "Critical theory" in Anthony Elliott (ed.
  2. ^ [Geuss, R. The Idea of a Critical Theory, Cambridge, Cambridge University Press]
  3. ^ a b Outhwaite, William. 1988.
  4. ^ See, e.g., Leszek Kołakowski's Main Currents of Marxism (1979), vol. 3 chapter X; W. W. Norton & Company, ISBN 0393329437
  5. ^ Raymond A. Morrow, David D. Brown, Critical Theory and Methodology, SAGE Publications, 1994, p. 32.
  6. ^ «Theses on Feuerbach». §XI. Marxists Internet Archive. Besøkt 11. april 2015. 
  7. ^ Adorno, T. W., with Max Horkheimer.
  8. ^ Schaanning, Espen (2000). «Kritisk teori: Horkheimer og Adorno». Modernitetens oppløsning: Sentrale skikkelser i etterkrigstidens idéhistorie. Oslo: Spartacus. s. 125. ISBN 82-430-0166-2. 
  9. ^ Adorno, Theodor W.; Horkheimer, Max. Opplysningens dialektikk. Oslo: Spartacus. s. 73. ISBN 978-82-430-0492-4. 
  10. ^ "The Entwinement of Myth and Enlightenment," p. 118.