Aristotelisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Platon og Aristoteles (til høyre). Aristoteles' håndstilling tolkes som et symbol på hans syn om at kunnskap erverves gjennom empirisk observasjon og erfaring. Han bærer på Etikken, et verk der han argumenterer for at etikk er en praktisk disiplin. Platons himmelvendte gestus kan symbolisere formenes («idéverdenens») forrang. Under armen har han Timaios, et verk der han postulerer at abstraksjoner er virkelige og eksisterer i en annen dimensjon. Detalj fra Rafaels freske Skolen i Athen.

Aristotelisme er de vitenskapssystemene som utviklet seg med utgangspunkt i tankegodset til den greske filosofen Aristoteles.

Til forskjell fra Platons virkelighetsfjerne rasjonalisme, vektlegger aristotelismen fornuften som metode til å oppnå kunnskap, et system som satte et markant preg på kristen og muslimsk tenkemåte fram til slutten av 1700-tallet.

Aristotelismen fikk avgjørende betydning for Vestens intellektuelle utvikling[1] og tenkemåte, og Vesten er fortsatt preget av Aristoteles' logiske metodikk, empiriske etterprøving av overleverte sannheter og filosofiske vokabular.

Som den første formet Aristoteles et system for formal logikk: han utarbeidet en fullstendig teori om premiss og konklusjon (syllogisme), definisjon og bevis, og den vitenskapelige inndeling og metode. Tenkemåten fikk også vidtrekkende påvirking på vokabularet, eksempler er ordpar som «energi og potensial», «materie og form», «substans og vesen», «kvantitet og kvalitet», «genus og art», «subjekt og predikat». Andre eksempler er «årsak» (causa), «forhold» (relatio) og «egenskap» (accidens).

Aristoteles markerer slutten på en generasjons kontinuerlige utvikling av filosofiske idéer, samtidig som han representerer starten på en ny tradisjon med erfaringsbasert vitenskap. En kan si at Aristoteles forsøkte å trekke sin tids tenkere ned fra Platons luftige spekulasjoner til erfaringsvitenskapenes fruktbare lavland. Generasjonene som fulgte etter ham foretrakk stoisisme, epikurisme og platonisme, så de første hundreårene etter Aristoteles' død var læren hans lite påaktet. Det bedret ikke på situasjonen at «peripatekerne», studentene i den peripatetiske skolen som Aristoteles og Theofrast fra Eresos grunnla, etterhvert begynte å produsere uvitenskapelige retoriske skrifter i stedet for å fortsette med empiriske studier i Aristoteles' ånd.

På 100-tallet f.Kr. ga Andronikos fra Rhodos ut den første pålitelige utgaven av Aristoteles' verk. Dermed startet en lang tradisjon der generasjon etter generasjon av «aristotelikere» studerte og kommenterte Aristoteles ut fra sin tids favorittemner, som oftest tungt influert av forgjengernes kommentarer. Ofte ble Aristoteles misforstått, ikke sjelden omfortolket, i blant regelrett fordømt.

De første Aristoteles-kommentatorene virket i Hellas og i det greskspråklige område i hellenistisk tid, og gjennom flere hundreår var det østlige Middelhavet sentrum for aristotelestradisjonens hovedlinje. På 300-tallet e.Kr. utviklet den latinske greina seg, den blomstret opp på nytt i Italia på 800- og på 1200-tallet. På 300-tallet utviklet det seg livskraftige avleggere i Syria og Armenia med utgangspunkt i skolene i Athen og Alexandria. Fra den syriske greina vokste det fram en omfangsrik, stort sett arabiskspråklig tradisjon under den islamske opplysningstida i det 800. århundre, der arabere, jøder, syrere, persere, senere også tyrkere var aktive. På 1100-tallet startet en ny bølge i Konstantinopel og Spania som påvirket Vest-Europa. Etter Konstantinopels fall i 1453 kom mange greskspråklige lærde (og dokumenter) til Vesten og påvirket tenkemåten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Aristoteles», Viten.no

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]