Nythomisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Nythomisme kalles gjenopplivelsen av thomismen i den katolske verden og fikk sitt høydepunkt under pave Leo XIII (1878-1903). Han hadde initiert nythomismen i sin encyklika Aeterni Patris i 1879, og med hjelp av sin bror kardinal professor Giuseppe Pecci.

Alla filosofiske og teologiske verk skulle måles mot den lære som Thomas av Aquino stod for, og skulle deretter legges til grunn i presetutdannelsen.

Nythomismen utgjør en gren av den filosofiske nyskolastikken og innebærer et fornyet studium av Thomas, hans filosofi og teologi, men også et forsøk på å likesom Thomas videreutvikle teologien ved å konfrontere den med moderne filosofi og med naturvitenskapene.[1]

Nythomismens rolle skulle senere minske i betydning, da tyngdwpunkter ble flyttet fra høymiddelalderen til oldkirken og patristikken. Bestående er imidlertid oppfatningen om filosofiens nødvendighet for teologiens utvikning. Blant nythomistene kan fremheves Reginald Garrigou-Lagrange, Jacques Maritain og Étienne Gilson.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]