Hopp til innhold

Falklandsøyene

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Malvinas»)
Falklandsøyene
Falkland Islands
Islas Malvinas

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
«Desire the right»

Kart over Falklandsøyene

Ligger vedAtlanterhavet
InnbyggernavnFalklendere, falklendinger
Grunnlagt3. januar 1833
HovedstadStanley
TidssoneUTC-4
Areal
 – Totalt		Rangert som nr. 164
12 200 km²
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 229
4 550 (2018)
Bef.tetthet0,37 innb./km²
StyreformBritisk oversjøisk territorium
GuvernørNigel Phillips
Offisielt språkEngelsk
Avhengig avStorbritannia
ValutaFalklandspund (FKP)
Nasjonalsang«God save the King»
ISO 3166-kodeFK
Toppnivådomene.fk
Landskode for telefon+500
Falklandsøyene på Commons

Falklandsøyene (engelsk: Falkland Islands, spansk: Islas Malvinas) er en øygruppe i Sør-Atlanteren, beliggende 480 km øst for det søramerikanske fastlandet, omkring 1 100 km nord for Antarktis og 1 350 km vest for Sør-Georgia. Øygruppen består av de to hovedøyene Vest-Falkland og Øst-Falkland, i tillegg til 776 mindre øyer. «Hovedstaden», Stanley, ligger helt øst på Øst-Falkland.

Øygruppen er et oversjøisk område tilhørende Storbritannia, og avstanden til «moderlandet» er 12 300 km.

Suvereniteten over Falklandsøyene er omstridt, og helt siden øyene ble britiske i 1833 har Argentina gjort krav på området. Denne konflikten førte til Falklandskrigen mellom Storbritannia og Argentina i 1982. FN regner Falklandsøyene som et ikke-selvstyrt område.

Øyene har et samlet areal på 12 173 km² og har 3 200 innbyggere (2016).[1] Falklandsøyene har de siste årene fått utvidet graden av lokalt selvstyre.

[rediger | rediger kilde]

Det engelske navnet på øyene er (The) Falkland Islands. Navnet skriver seg tilbake til 1690, da kaptein John Strong på seilskipet «Welfare» navnga sundet, Falklandssundet, mellom de to øyene etter Anthony Cary, 5. vicomte av Falkland som var deleier i skipet. Falkland er således et stedsnavn i Fife, Skottland. Senere ble navnet tatt i bruk på hele øygruppen.

Det spanske navnet på øygruppen, Islas Malvinas, er avledet av det franske navnet Îles Malouines som øyene fikk av de første kjente bosetterne – sjøfolk og fiskere fra Saint-Malo i Bretagne.

ISO-betegnelsen på øygruppen er Falkland Islands (Malvinas).

Naturgeografi

[rediger | rediger kilde]

Geologi

[rediger | rediger kilde]

Falklandsøyene ligger i den vestre delen av Falklandsplatået og består hovedsakelig av prekambriske til permiske bergarter.[2] Øyene har en geologisk struktur som finnes igjen i Karooregionen i Sør-Afrika og Dronning Maud Land i Antarktis, noe som sammen med paleontologiske og stratigrafiske studier viser at Falklandsøyene har vært en del av superkontinentet Gondwanaland.[3]

Topografi

[rediger | rediger kilde]
Satellittbilde av Falklandsøyene
Se også: Liste over øyer på Falklandsøyene

Falklandsøyene består av de to hovedøyene Øst-Falkland og Vest-Falkland, og omkring 778 mindre øyer.[4] De to hovedøyene skilles av Falklandssundet og utgjør mesteparten av øygruppens totale flateinnhold på 12 173 km², omkring halvparten av Oppland fylke. Kystlinjen er 1 288 km lang,[5] og avstanden til det argentinske fastlandet er om lag 500 km.

Landskapet er for det meste kupert, og mindre fjellkjeder strekker seg over begge øyene. Det høyeste punktet er Mount Usborne på Øst-Falkland med 705 moh., mens Mount Adam på Vest-Falkland er nest høyest med 700 moh. Det finnes også myrlendt slettelandskap, i første rekke i Lafonia på den sørlige halvdelen av Øst-Falkland. Begge hovedøyene har en innskåret kystlinje med skjærgård, fjorder og sund.

Mindre øyer omgir de to hovedøyene. Den største av disse er Weddell Island som har en liten bosetning. Mindre bosetninger finnes også på rundt ti andre øyer. Arkipelet Jason Islands nordvest for Vest-Falkland og Beauchene Island om lag 50 km sør for Øst-Falkland danner to av øygruppens ytterpunkter.

Klima

[rediger | rediger kilde]

Falklandsøyene er omkranset av den kalde Sør-Atlanteren som sterkt påvirker klimaet på øyene, og kan geografisk, topografisk og klimatisk sammenlignes med Island i Nord-Atlanteren. Temperaturen varierer lite gjennom året – fra en gjennomsnittstemperatur på 11°C i januar til 2°C i juni, og temperaturen kommer sjelden over 24°C. Årsnedbøren ligger på 573 mm[6] (Oslo har til sammenligning 763 mm). Luftfuktigheten er høy hele året, og det blåser nærmest konstant. Snøfall er sjelden, men kan forekomme hele året.


Klimadata for Stanley, Falklandsøyene
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Varmerekord °C 29 27 26 27 18 14 13 15 22 22 23 25 29
Normal maks. temp. °C 15 15 13 9 6 5 5 5 7 10 13 14 9,8
Normal min. temp. °C 7 7 6 4 2 0 0 1 1 3 5 6 3,5
Kulderekord °C 0 0 −1 −3 −6 −10 −10 −8 −10 −6 −2 −2 −10
Nedbør (mm) 56 54 53 48 45 42 42 28 32 30 29 50

Normal antall nedbørsdager 24 20 23 24 26 22 23 22 21 21 21 23 270


Flora og fauna

[rediger | rediger kilde]
Store deler av øyene er dekket av gress.

Tilsammen teller floraen på Falklandsøyene 278 arter,[8] hvorav 164 er registrert som naturlig forekommende og 13 er endemiske.[9] Store deler av øyene er dekket med utallige gressarter – for det meste starr, rapp og kløver. Den tuedannende rapparten tussokgress (poa flabellata) kan bli over to meter høy og vokser i opptil 300 meter brede belter langs kysten, men overbeiting og introduksjon av fremmede plante- og dyrearter har redusert forekomsten kraftig. Det subantarktiske klimaet tillater bare veksten av små, opptil en meter høye dvergbjørk. Falklandsøyenes nasjonalblomst er Olsynium filifolium (pale maiden). Et særtrekk er den ellers bare i Sør-Amerika forekommende mykotrofe planten arachnitis uniflora.

Falklandsulv var opprinnelig den eneste landpattedyrarten på Falklandsøyene, men dette rovdyret i hundefamilien døde ut i andre halvdel av 1800-tallet. Langs kysten finnes kolonier av sjøløver og elefantseler.

Bøylepingviner (Pygoscelis papua) på Saunders Island.
Foto: Ben Tubby

Det er registrert over 200 fuglearter på Falklandsøyene, hvorav over 60 arter hekker på øyene. De to artene falklandssmett og falklandsskovleand forekommer bare på Falklandsøyene, og det finnes også over ti endemiske underarter.[10]

Det hekker fem forskjellige pingvinarter her, hvorav forekomstene av magellanpingvin, klippehopperpingvin og bøylepingvin er store. Mellom 30 og 50 % av den totale populasjonen av artene klippehopperpingvin og bøylepingvin har tilhold på Falklandsøyene, med henholdsvis 210 000 og 66 000 par.[11]

Svartbrynalbatross er en sterkt truet art som har Falklandsøyene som sitt viktigste hekkeområde. Fra 1995 til 2000 sank bestanden fra 468 000 til 382 000 par, noe som antas å ha sammenheng med fiskeriaktiviteten i området.[10]. Andre særegne fuglearter er blant annet sørkjempepetrell, svarthalssvane, sebragås, brunhodegås, brungumpkarakara, correnderapiplerke og sotbergkall.

Øygruppen har forholdsvis få insektarter, men de som finnes der er gjerne unike, blant annet verdens sørligstlevende gresshoppe, Parudenus falklandicus (familien Rhaphidophoridae).

Demografi

[rediger | rediger kilde]
Den anglikanske Christ Church Cathedral i Stanley.

I 2012 oppga om lag 59 % av befolkningen at de anså seg selv som falklendere, mens 29 % oppga at de var briter.[12] De innfødte innbyggerne kalles seg selv Islanders. De fleste av disse er av britisk avstamming, hovedsakelig som resultat av innvandring fra Skottland og Wales. Noen av de innfødte er også av fransk, gibraltarsk, portugisisk og skandinavisk avstamming, hvorav enkelte er etterkommere av hvalfangere fra 18- og 1900-tallet. Det finnes en liten minoritet søramerikanere, hovedsakelig fra Chile (5,4 %)[12], og i senere tid har flere hundre personer kommet fra St. Helena (9,8 %)[12] for å bo og arbeide på Falklandsøyene.[13]

Ved folketellingen i 2012 var øyas offisielle befolkning 2 841 personer, inkludert 278 sivile ved garnisonen ved Mount Pleasant. Dette er en økning på om lag 1 000 siden før Falklandskrigen i 1982. 75 % av befolkningen bodde i Stanley (2121 personer). I «campen», områdene utenom Stanley og Mount Pleasant, bodde det 351 personer, en nedgang på 3,3 % siden 2006.[12]

Etter en lovendring i 1983 gikk øyboerne fra å inneha britisk oversjøisk statsborgerskap til å være fullverdige britiske statsborgere. Etter argentinsk lov er de også berettiget til argentinsk statsborgerskap.[14]

Språk

[rediger | rediger kilde]

Falklenderne har utviklet en aksent som ikke er ulik den i andre engelske emigrantområder. Den er dog ikke like bred som den australske aksenten.[15]

Religion

[rediger | rediger kilde]

Kristendom er den dominerende religionen, i første rekke med menigheter innen den anglikanske kirke, den romersk-katolske kirke, United Free Church of Scotland og den evangelisk-lutherske kirke.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Falklandsøyenes historie

Det er tegn som tyder på at indianere fra Patagonia har besøkt øyene i kanoer, men det er John Davis, kaptein på «Desire», som regnes som øyenes oppdager. Den 14. august 1592 observerte han Falklandsøyene under en britisk ekspedisjon til Sør-Atlanteren. Et portugisisk kart fra 1522 viser imidlertid at øyene kan ha vært kjent for europeere allerede da.[16]

Den franske utposten i Port Louis.

En annen britisk kaptein, John Strong på «Welfare», gjennomførte 27. januar 1690 den første registrerte ilandstigningen på øyene og navnga Falklandssundet som senere ga øygruppen dens navn.[16] Øyene lå imidlertid så avsides til at de forble nærmest uinteressante for europeiske stormakter inntil Louis-Antoine de Bougainville etablerte en fransk utpost ved Port Louis på Øst-Falkland i 1764. Allerede året etter utforsket John Byron Saunders Island i vest, uvitende om den franske tilstedeværelsen i øst. Han gjorde krav på øyene for Storbritannia, og året etter ble en britisk base etablert i Port Egmont på Saunders Island. I 1767 overtok spanjoler de Bougainvilles bosetning etter at Frankrike hadde akseptert Spanias krav på øygruppen året før.

I 1770 ble britene fjernet ved spansk militærmakt. Storbritannia forberedte seg på krig mot Spania, som søkte fransk støtte. Frankrike var imidlertid tilbakeholdne, og spanjolene og britene ble enige om å sette spørsmålet om suverenitet til side. I 1771 fikk britene gjenopprette sin base i Port Egmont, men forlot Falklandsøyene i 1776 som et resultat av økonomisk press i forbindelse med den amerikanske uavhengighetskrigen.

Spania styrte øyene fra Buenos Aires frem til 1811, da de trakk seg tilbake grunnet frykten for krig mot Storbritannia og den nyvunnede uavhengigheten for de spanske koloniene i Sør-Amerika. I 1829 utnevnte argentinerne den franske forretningsmannen Luis Vernet til guvernør på øyene for å kolonisere dem. I januar 1833 returnerte britiske styrker og informerte den argentinske kommandanten at de hadde til hensikt å sikre britisk suverenitet. Nybyggerne fikk tillatelse til å bli værende, og senere samme år stadfestet britene at Vernet kunne opprettholde sin handelsvirksomhet dersom den ikke var til hinder for britisk kontroll.[17][18]

Royal Navy etablerte Port Stanley, og øyene ble et strategisk punkt for skipstrafikken rundt Kapp Horn. Under første verdenskrig ble slaget ved Falklandsøyene utkjempet utenfor Stanley, der en britisk flåtestyrke overrumplet og seiret over en tysk krysserskvadron. Under andre verdenskrig fungerte Port Stanley som base for Royal Navy og støttet skip som deltok i slaget ved Río de la Plata.

Suverenitetsspørsmålet blusset opp igjen i andre halvdel av 1900-tallet. Argentina så etableringen av FN som en mulighet til å fremme sin sak for resten av verden. Ved signeringen av FN-pakten i 1945, forbeholdt Argentina seg både retten til suverenitet over øygruppen og retten til å gjenerobre dem. Storbritannia besvarte dette med å stille krav om lokal folkeavstemning vedrørende eventuell britisk tilbaketrekning. Samtaler mellom britiske og argentinske utenriksdelegasjoner ble ført i 1960-årene uten særlige resultater. Et av hovedproblemene under forhandlingene var at de om lag 2 000 innbyggerne, de fleste av britisk avstamming, foretrakk at øyene skulle forbli britisk territorium.

Falklandskrigen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Falklandskrigen

Britiske fallskjermsoldater vokter argentinske krigsfanger under opprydning i Stanley.
Foto: Kenneth Ian Griffiths

Den 2. april 1982 invaderte argentinske styrker Falklandsøyene, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene uten forvarsel. Den offisielle begrunnelsen for den militære aksjonen var at militærjuntaen i Argentina, med general Leopoldo Galtieri i spissen, mente at spanjolene hadde etterlatt Falklandsøyene til dem og at øyene hørte med til landet som løsrev seg fra spansk styre og ble selvstendig i 1816. Invasjonen forklares også med at juntaen ønsket å svekke den offentlige oppmerksomheten rundt landets svake økonomiske situasjon.[19]

Allerede 3. april vedtok FN et krav om at argentinske tropper skulle trekke seg ut og stanse alle fiendtligheter, og at partene måtte møtes for å komme frem til en diplomatisk løsning.[20] Den internasjonale reaksjonen varierte fra støtte til Argentina fra latinamerikanske land (unntatt Chile og Colombia), til protester fra Samveldet av nasjoner, Europa unntatt Spania, og etter hvert USA.

Britene sendte en stor ekspedisjonsstyrke for å gjenerobre øyene. Etter korte, men kraftige sammenstøt under sjø- og luftkamper, gikk britiske fallskjermsoldater og marineinfanterister i land ved San Carlos Water 21. mai. En stor landoffensiv fulgte, og den 14. juni overga argentinerne seg etter at Port Stanley var blitt omringet.

Under kampene falt 649 argentinere, 255 briter og tre øyboere.

Etter krigen har britene øket sitt militære nærvær og etablert flystasjonen RAF Mount Pleasant. Selv om Storbritannia og Argentina gjenopprettet diplomatiske forbindelser i 1992, har ingen nye forhandlinger rundt suverenitetsspørsmålet blitt ført.

Landminer

[rediger | rediger kilde]

Mellom 18 000 og 25 000 argentinske landminer lå igjen etter krigen i 1982. Minene befant seg i over 100 minefelt med et samlet areal på over 20 km² ved Stanley, Port Howard, Fox Bay og Goose Green. Informasjon om minefeltene er tilgjengelig fra EOD (Explosive Ordnance Disposal) Operation Centre i Stanley. Noen strender ble minelagt og man bekymrer seg over at tidevannet kan ha flyttet noen miner. Tilsvarende bekymring gjelder minefelt ved elver. Det er også ammunisjon og andre sprenglegemer igjen etter krigen. Mellom 1997 og 2006 ble 271 antipersonellminer destruert på Falklandsøyene. I desember 2009 begynte en systematisk fjerning av landminer og det ble anslått at arbeidet ville pågå frem til sommeren 2010.

Politikk og administrasjon

[rediger | rediger kilde]
Governor's House i Stanley.
Foto: Michael Clarke

Øygruppen, tidligere en britisk kronkoloni, er nå et britisk oversjøisk territorium med en viss grad av lokalt selvstyre.[21] Statsoverhode er den britiske monarken, som er lokalt representert ved en guvernør. Selvstyret omfatter ikke områder som utenrikspolitikk, forsvar, indre sikkerhet, rettsvesen, revisjon og styring av offentlige tjenester.[21] Innbyggerne har ikke stemmerett ved det britiske parlamentet i London.

En utvikling av det interne selvstyret har pågått i lengre tid, og en ny forfatning trådte i kraft 1. januar 2009.[22][23] I henhold til forfatningen av 2009 finnes en lovgivende forsamling, Legislative Assembly, bestående av åtte valgte medlemmer (fireårig valgperiode) samt to ex officio-medlemmer – Chief Executive og Financial Secretary. Valget skjer mellom uavhengige kandidater, da det ikke finnes politiske partier på Falklandsøyene. Regjeringen utgjøres av det utførende rådet, Executive Council, som ledes av guvernøren.

På grunn av den lave folkemengden er ikke territoriet inndelt i kommuner. Etter offisiell argentinsk oppfatning utgjør Falklandsøyene sammen med Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene, Sør-Shetlandsøyene og Sør-Orknøyene departementet Islas del Atlántico Sur i provinsen Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur og medregnes i provinsens flateinnhold i offentlig statistikk.

Utdypende artikkel: Folkeavstemningen om Falklandsøyenes politiske status

Det faktum at Argentina regner øygruppen som en del av sitt territorium gjør, i kombinasjon med den lave folkemengden, at forutsetningene for total selvstendighet er små. Ingen opinion finnes heller for en forandring av det nåværende forholdet til Storbritannia. Under en folkeavstemning i mars 2013 stemte 1 517 av 1 672 velgere for å beholde statusen som britisk oversjøisk territorium, tre stemte mot (valgdeltakelse over 90 %).[24]

Avkolonisering

[rediger | rediger kilde]

Falklandsøyene står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.[25]

FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen på Falklandsøyene. Storbritannia er som administrasjonsmakt, forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomité for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid.[26] Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene, deriblant Falklandsøyene, ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.[27]

Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg.[28] FN anser retten til selvstyre av folket i et område som Falklandsøyene har, for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.[29]

Næringsliv

[rediger | rediger kilde]
En akkartråler og et cruiseskip i Port William representerer to nyere utviklingstrekk i økonomien.
Gårdsbruk.

Sauehold var tidligere øygruppens største inntektskilde og spiller fremdeles en viktig rolle. Det er mer enn 500 000 sauer på øyene[30], og mesteparten av ulleksporten går til Storbritannia. Siden 1984 har det blitt iverksatt tiltak for å diversifisere økonomien, noe som har medvirket til at fiske har overtatt som den største bidragsyteren til Falklandsøyenes økonomi. I tillegg har det vært en stor økning i inntekter knyttet til turisme.

Salg av fiskerilisenser til utenlandske interessenter har skaffet mer enn 40 millioner pund i årlige inntekter, i tillegg er lokale fiskebåter i virksomhet. Mer enn 75 % av fangsten består av akkar og Spania er den største importøren. Britene gjør krav på en territorialsone på 12 nautiske mil og en økonomisk sone på 200 nautiske mil, noe som har vært en kilde til uenighet med Argentina.

Turisme har hatt en kraftig økning de siste tiårene, og i 2001 besøkte over 30 000 turister øyene. Stanley har blitt en regulær anløpshavn for det økende antarktiske cruisemarkedet. Severdigheter spenner fra natur og dyreliv, med pingviner, sjøfugl, seler og sjøløver – til krigsminner, golf, fiske og vrakdykking.

Det er antatt at havområdet rundt Falklandsøyene kan inneholde store mengder olje.[31] En overenskomst med Argentina fastslo vilkår for utnyttelse av eventuelle oljeforekomster utenfor øyene, men i 2007 trakk Argentina seg fra avtalen.[32] Flere selskaper har fått konsesjon for å drive oljeleting i området, og Desire Petroleum startet prøveboring med «Ocean Guardian» i februar 2010.[33] Værforholdene i området og tvisten om suverentitet medfører at oljevirksomhet vil bli en utfordrende oppgave.[34] Argentinske myndigheter har protestert kraftig mot prøveboring, og har bedt FN gripe inn.[35]

Forsvaret av øyene besørges av Storbritannia, og britiske militærutgifter bidrar betydelig til økonomien. Med unntak av forsvaret er øyene selvforsørget, og eksportinntektene ligger på $125 millioner per år.[5]

Den største bedriften på øyene har tidligere vært Falkland Islands Company (FIC), et offentlig notert selskap på London Stock Exchange. Selskapet var ansvarlig for hovedtyngden av den økonomiske aktiviteten på øyene, men selskapets jordeiendommer ble solgt til Falkland Islands Government i 1991. Selskapet driver nå flere detaljutsalg i Stanley og er involvert i havnetjenester og rederidrift.

Den lokale valutaen er falklandspund, som er jevnbyrdig med pund sterling. Sterlingsedler og mynter sirkulerer sammen med den lokale valutaen. Falklandsøyene preger sine egne mynter og utgir egne frimerker, noe som bidrar til inntekter fra samlere over hele verden.

Samferdsel

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Transport på Falklandsøyene

FIGAS BN Islander, VP-FBD i 1994

Den internasjonale lufthavnen er RAF Mount Pleasant, 37 km vest for Stanley. Den mindre Stanley lufthavn rett utenfor Stanley benyttes for innenriksflygninger. Falkland Islands Government Air Service (FIGAS) opererer flere Britten-Norman Islander som kan benytte gressrullebanene som de fleste bosetningene har.

Falkland Islands Company håndterer skipstransport mellom Storbritannia og Falklandsøyene gjennom sitt datterselskap Darwin Shipping Ltd. En fergeforbindelse mellom de to hovedøyene ble opprettet i november 2008.

Veinettet er ikke særlig omfattende, og er konsentrert omkring Stanley og Mount Pleasant.

Telekommunikasjon

[rediger | rediger kilde]

De første telefonlinjer ble installert av Falkland Islands Company i 1880-årene.[36] Øyenes isolasjon ble brutt i 1911 da Marconi Company installerte en trådløs telegrafstasjon som gjorde det mulig å sende telegram til Uruguay.

Mellom 1906 og 1907 ble det lagt telefonlinje de nærmere 80 kilometerne fra Stanley til Darwin, og nettet ble ytterligere utbygget til å dekke de fleste større bosetningene på øyene. Kommunikasjon mellom bosetningene baserte seg på telefonnettet frem til 1950-årene, da radiotelefoni ble introdusert. Telekommunikasjon ble drastisk forbedret etter Falklandskrigen i 1982, da en bakkestasjon muliggjorde direkte internasjonale telefonsamtaler via satellitt. I 1997 ble en internettjeneste etablert, og i 2002 hadde nær 90 % av øyenes befolkning tilgang til Internett.

Samfunn

[rediger | rediger kilde]

Massemedia

[rediger | rediger kilde]

Penguin News er den eneste papiravisen som produseres på Falklandsøyene. Den ble etablert i 1979 og utkommer hver fredag.

Det Montevideo-baserte nyhetsbyrået MercoPress dekker i hovedsak nyheter innen frihandelsområdet Mercosur og Falklandsøyene.

Utdanning

[rediger | rediger kilde]

Skolegang er obligatorisk for barn mellom fem og seksten år. Myndighetene er ansvarlige for bemanning og utstyr, og driver en grunnskole og en videregående skole i Stanley. Det er også en barneskole ved Mount Pleasant flystasjon med et trettitalls elever, for barn av britisk militærpersonell eller sivilt ansatte ved stasjonen.[37] I tillegg finnes det tilsammen tre små skoler ved de største bosetningene utenfor Stanley. Omreisende lærere gir hjemmeundervisning til de yngste elevene som bor for langt fra skolen, mens eldre elever bor på internat i Stanley. Skolegangen drives etter engelske undervisningsmetoder og er gratis.[38]

Elever med gode karakterer tilbys stipend for videre studier ved de engelske skolene Peter Symonds College i Winchester eller Chichester College. Myndighetene gir også støtte til høyere utdanning, fortrinnsvis i Storbritannia.[38]

Kultur

[rediger | rediger kilde]
Vraket av «Lady Elizabeth» (1879) i Stanley havn.

Falkland Islands Museum i Stanley har utstilt gjenstander og dokumenter fra øygruppens historie. Museet holder til i Britannia House, bygget i 1980 for det argentinske luftforsvaret som på den tiden opererte den eneste internasjonale flyruten til Falklandsøyene.[39]

Langs en natursti i Stanleys havn kan man se en rekke skipsvrak; noen har ligget der siden første halvdel av 1800-tallet.

14. juni er frigjøringsdagen fra den argentinske okkupasjonen og feires som nasjonaldag.

Idrett

[rediger | rediger kilde]

Øygruppens lave folketall og spredte bosetning begrenser naturlig nok omfanget av organisert idrett, men det finnes mer enn 30 idrettslag som tilbyr aktiviteter som badminton, leirdueskyting, cricket, fotball, golf, innendørshockey, karate, rugby, seiling, svømming, bordtennis og volleyball.[40]

Falklandsøyene har oppfostret én olympisk deltaker – Louis Baillon som deltok på Storbritannias lag i landhockey i sommer-OL 1908. Øyene har deltatt i Samveldelekene siden 1982 og i Øylekene siden 1993.[41]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «2016 Census Report» (PDF). Falkland Islands Government, Policy and Economic Development Unit. Besøkt 26. september 2019. 
  2. ^ Regional geology Falkland Islands Government. Department of Mineral Resources
  3. ^ Trewin, N.H., MacDonald, D.I.M., Thomas, C.G.C.: «Stratigraphy and sedimentology of the Permian of the Falkland Islands: Lithostratigraphic and palaeoenvironmental links with South Africa» Journal of the Geological Society, januar 2002
  4. ^ Location Arkivert 2. august 2012 hos Wayback Machine. Falkland Islands Government
  5. ^ a b «Falkland Islands (Islas Malvinas)». CIA World Factbook. 19. mars 2009. Arkivert fra originalen 2. juli 2014. Besøkt 31. august 2009. 
  6. ^ The Falkland Islands Fact Sheet Falkland Islands Tourist Board
  7. ^ «Country Overview For Falkland Islands». Weather2. juni 2011. Besøkt 27. november 2012. 
  8. ^ Plant species Falklands.net
  9. ^ Nature Arkivert 16. desember 2010 hos Wayback Machine. Falkland Islands Government
  10. ^ a b The Ornithological Importance of the Falkland Islands Arkivert 21. august 2010 hos Wayback Machine. Falklands Conservation
  11. ^ Falkland Islands Penguin Census[død lenke] Falklands Conservation
  12. ^ a b c d Headline results of 2012 Falkland Islands Census released Arkivert 4. januar 2013 hos Wayback Machine. Falkland Islands Government
  13. ^ Falklands questions answered BBC News
  14. ^ (es) El derecho de autodeterminación de los kelpers y el derecho territorial Argention en Malvinas Universidad Nacional del Nordeste
  15. ^ Strange, s. 161
  16. ^ a b Robert K. Headland (2009). A Chronology of Antarctic exploration. London: Quaritch. ISBN 978-0-9550852-8-4. 
  17. ^ Destéfani, Laurio H. (1982). The Malvinas, the South Georgias and the South Sandwich Islands, the conflict with Britain. Buenos Aires. 
  18. ^ «Darwin's Beagle Diary (1831–1836)». The Complete Works of Charles Darwin Online. s. p.304. Besøkt 23. juli 2007. 
  19. ^ Las convocatorias nacionales de la última dictadura Arkivert 18. mars 2009 hos Wayback Machine. Ministerio de Educación, Ciencia y Tecnología de la Nación, Argentina
  20. ^ HistoryCentral. United Nations Resolution 502, Adopted by the Security Council at its 2350th meeting held on 3 April 1982.
  21. ^ a b «New Year begins with a new Constitution for the Falklands». MercoPress. 1. januar 2009. Besøkt 1. august 2013. 
  22. ^ Falklands.gov: Statutory Instruments 2008 no. South Atlantic Territories Arkivert 20. august 2008 hos Wayback Machine., The Falkland Islands Constitution Order 2008 (PDF)
  23. ^ «New Falklands constitution agreed» BBC World, 6. november 2008
  24. ^ «Falklands referendum: Voters choose to remain UK territory», BBC News, 12. mars 2013.
  25. ^ «Non-Self-Governing Territories». De forente nasjoner. Besøkt 18. september 2013. 
  26. ^ «Special Committee on Decolonization 'No Longer Relevant' to Overseas Territories of United Kingdom, Fourth Committee Told». FNs generalforsamling. 11. oktober 2012. Besøkt 19. september 2013. 
  27. ^ «Overseas Territories reaffirm self determination and call for de-listing from Decolonization Committee». MercoPress. 7. desember 2012. Besøkt 19. september 2013. 
  28. ^ «UN reasserts push to end colonialism». SBS Radio. 26. august 2013. Besøkt 19. september 2013. 
  29. ^ «Principles which should guide Members in determining whether or not an obligation exists to transmit the information called for under Article 73 e of the Charter». Refworld, UNHCR. 15. desember 1960. Besøkt 19. september 2013. 
  30. ^ Falkland Islands Meat Company Arkivert 20. juni 2009 hos Wayback Machine.
  31. ^ The science behind Falklands oil exploration British Geological Survey
  32. ^ Arie, Sophie (29. mars 2007). «Argentina snubs UK over oil deal as anniversary nears». The Daily Telegraph. Arkivert fra originalen 6. april 2008. Besøkt 31. august 2009. 
  33. ^ Falkland Islands officials say oil drilling to go ahead BBC News, 19. februar 2010
  34. ^ Webber, Jude (3. oktober 2007). «Argentina protests at Falklands oil stake». Financial Times. Arkivert fra originalen 7. mai 2015. Besøkt 31. august 2009. 
  35. ^ «Argentina ber FN om hjelp» Nettavisen, 25. februar 2010
  36. ^ Cable & Wireless Arkivert 16. november 2011 hos Wayback Machine., The Falkland Islands, About us
  37. ^ «Mount Pleasant School – The Falkland Islands». Arkivert fra originalen 27. februar 2010. Besøkt 7. september 2009. 
  38. ^ a b Education Arkivert 8. juni 2009 hos Wayback Machine. Falkland Islands Government
  39. ^ Falkland Islands Museum Arkivert 3. august 2010 hos Wayback Machine.
  40. ^ Falklands Information website clubs page Arkivert 28. februar 2011 hos Wayback Machine.. Besøkt 21. april 2010.
  41. ^ Falkland Islands Overseas Games Association Arkivert 22. juni 2008 hos Wayback Machine.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Falklandsøyene&oldid=24757348»