Falklandsulv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Falklandsulv
Nomenklatur
Dusicyon australis
Kerr, 1792
Synonymi
Canis antarcticus
Populærnavn
falklandsulv, falklandsrev
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovpattedyr
FamilieHundefamilien
GruppeHundelignende canider
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EX — Utryddet

Økologi
Habitat: arktisk klima
Utbredelse:
Var utbredt på Falklandsøyene

Falklandsulv (Dusicyon australis, tidligere Canis antarcticus), også kalt falklandsrev, var et rovpattedyr i hundefamilien som nå er utdødd. Den levde på Falklandsøyene og var eneste særegne pattedyrart på Falklandsøyene og eneste art i slekten Dusicyon, som døde ut med dette dyret. Arten ble først beskrevet av Kerr[2] i 1792. Dens nærmeste slektning synes først å ha vært søramerikanske rever (Pseudalopex), men viste seg å være mankeulv (Chrysocyon brachyurus), en reveart.[3]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Falklandsulven har også gått under mange andre navn, eksempelvis warrah og antarktisulv. Det siste navnet fikk den etter den tidligere vitenskapelige benevnelsen, Canis antarcticus. Den ble oppdaget i 1689 (Lioncrusher's Domain) eller 1690 (IUCNs rødliste) og var fortsatt en levedyktig art da Charles Darwin besøkte øyene i 1833. Han forutså alt da artens undergang.

Utover på 1800-tallet minsket bestanden drastisk, blant annet på grunn av amerikanernes jakt for skinnets del. Skotske innvandrere som bosatte seg på øyene på 1860-tallet hadde med seg sau og forgiftet falklandsulven for å bli kvitt den. Det siste dyret ble trolig drept der i 1876 (Canid Specialist Group, 2004). I dag finnes kun elleve utstoppede dyr tilbake, som stort sett befinner seg rundt om på verdens museer. London zoo i Storbritannia hadde et levende individ i 1868, men det døde bare få år senere.

Ifølge de opplysninger som finnes var denne reven ca. 60 cm i skulderhøyde. Den minnet om en ulv, men var mer kortbeint. Skallen var bred og ørene relativt små. Den hadde en gulbrun pels, som var blek på undersiden og ble mørkere gråbrun mot haleroten og utover halen. Haletippen var hvit og ørene var grå. Pelsen var svært tett.

Atferd, reproduksjon og matvaner er tilnærmet ukjent, men noen mener at pingviner og andre fugler må ha stått på menyen, kanskje sammen med egg og planter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]