Bøylepingvin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bøylepingvin
Bøylepingviner på Falklandsøyene
Bøylepingviner på Falklandsøyene
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pygoscelis papua
Forster, 1781
Norsk(e) navn: bøylepingvin
Hører til: pingviner,
moderne fugler,
fugler
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet

Habitat: marin og terrestrisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Bøylepingvin
utbredt på subantarktiske øyer
Underarter:

Bøylepingvin (Pygoscelis papua) er en mellomstor sjøfugl som hører til pingvinene. Arten er nært beslektet med adeliepingvin (Pygoscelis adeliae) og ringpingvin (Pygoscelis antarcticus), som begge tilhører samme slekt. Arten kalles også av og til for eselpingvin.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Hodet er sort og har et bøyleformet mønster i hvitt
Bøylepingvin
Bøylepingviner er svært hurtige svømmere

Bøylepingvinen er blant de største pingvinene. Som pingviner flest er den sort på oversiden og hvit og gulhvit på undersiden. Arten har to karakteristiske hvite flekker i tinningen, på hver side over øynene, som vokser sammen lenger bak på hodet. Mønsteret kan minne om en bøyle, noe som er opphavet til navnet. I tillegg finnes små hvite prikker i det sorte på hodet. Lemmene, som sitter langt bak på kroppen og gir fuglen en oppreist holdning når den står og går, er lys oransje og føttene har svømmehud mellom tærne. Nebbet er sort med oransje sider. Stjerten er forholdsvis lang til pingvin å være.

Fuglene blir omkring 51–90 cm høye (80 cm i snitt).[2] Hannen veier typisk 4,9–8,5 kg, mens hunnen veier 4,5–8,2 kg.[2] Den store variasjonen i vekt skyldes for det meste at fuglene taper seg under hekketiden, da den som ruger ikke spiser.

Underarter[rediger | rediger kilde]

To underarter er beskrevet og blir vanligvis anerkjent. P. p. papua hekker på Falklandsøyene, Sør-Georgia, Kerguelen, Heard, Macquarieøya og Estadosøya. P .p. ellsworthii hekker på Antarktishalvøya, Sør-Sandwichøyene, Sør-Shetlandsøyene, Sør-Orknøyene. Sistnevnte er fysisk litt mindre enn stamformen.

Utbredelse og bestand[rediger | rediger kilde]

Bøylepingvinen har en sirkumpolar utbredelse på den sørlige halvkule, mellom 65°16'S og 46°00'S.[3] Omkring 80 prosent av bestanden holder til på Falklandsøyene, Sør-Georgia og Antarktishalvøya.

Totalbestanden av bøylepingvin er trolig økende og har nylig (2012) blitt estimert til omkring 387 000 par.[3] I 1993 ble bestanden anslått til cirka 314 000 par.[4] Det knytter seg imidlertid usikkerhet til estimatene og framtidsutsiktene, hovedsakelig på grunn av menneskelig aktivitet i utbredelsesområdet. Derfor står arten oppført som nær truetIUCNs rødliste.[1]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Bøylepingvinen er den hurtigste svømmeren blant pingvinene.[5] Den har en toppfart på cirka 36 km/t og kan dykke til dyp på mer enn 170 meter.[6] Typiske dykke skjer til 20–100 m når fuglene jakter på føde, som regel innenfor en radius av 20 km fra hekkeplassene.[5] Arten kan dykke opptil 450 ganger om dagen når den jakter på føde.[5] Hoveddietten består av krill og andre skalldyr, men dyra spiser fisk og blekksprut.

Bøylepingviner er sosiale fugler som hekker i kolonier, men koloniene er mye mindre enn det som er normalt for andre arter i denne slekten. De største koloniene teller omkring 6 000 par.[7] Fuglene vender som regel tilbake til de samme hekkeområdene hvert år, men på grunn av guanoen bygges ikke reirene på den samme plassen.[5] Det er også observert at en tilbakevendende koloni plutselig kan flytte til et nytt område, som kan ligge flere kilometer unna, men årsaken er ikke kjent.[5]

Arten Bygger reir av steiner, kvister, gress og fjær, og krangler ofte om de «beste» steinene når de bygger. Store steiner gir nemlig hannen status hos hunnen. Hunnen legger to egg sent i oktober, som hvert veier cirka 500 gram. Eggene kan legges med opptil fire dages mellomrom, men de klekker innenfor 24 timer.[5] Foreldrene bytter på rugingen av eggene i cirka 34–36 dager, da ungene klekkes. Ungene blir værende i redene i ytterligere 30 dager. Når de er omking 80-100 dager gamle, er de klare for å legge ut på sjøen.

Bøylepingvinene er utsatt for predasjon fra tannhvaler, haier og seler. Spekkhogger og leopardsel utgjør i så måte en stor del av dette trusselbildet. Arten er imidlertid også utsatt for predasjon fra andre fugler, som måker og joer. Disse tar egg og kyllinger når anledningen byr seg.

Annet[rediger | rediger kilde]

I Norge kan man oppleve bøylepingviner i Akvariet i Bergen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b BirdLife International 2012. Pygoscelis papua. In: IUCN 2012. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2012.1. Besøkt 2012-07-18
  2. ^ a b BirdLife International (2012) Species factsheet: Pygoscelis papua. Downloaded from http://www.birdlife.org on 17/07/2012.
  3. ^ a b Lynch, H. L. 2012. The gentoo penguin (Pygoscelis papua). In: García Borboroglu, P. G. and Boersma P. D. (eds), Biology and Conservation of the World’s penguins, University of Washington Press, Seattle U.S.A.
  4. ^ Woehler, E. J. 1993. The distribution and abundance of Antarctic and Subantarctic penguins. Scientific Commission on Antarctic Research, Cambridge, U.K.
  5. ^ a b c d e f Gentoo Penguins, Pygoscelis papua at MarineBio.org. Besøkt 2012-07-19
  6. ^ Williams, T.D. (1995) Bird Families of the World: The Penguins. Oxford University Press, Oxford.
  7. ^ Lynch, H. J.; Naveen, R.; Fagan, W. F. 2008. Censuses of penguins, Blue-eyed Shags and Southern Giant Petrel populations on the Antarctic Peninsula, 2001-2007. Marine Ornithology 36: 83-97.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Klemens Pütz og Christine Reinke-Kunze: Tierwelt der Antarktis und Subantarktis, Antarctic Research Trust, Forch 2009, ISBN 978-3-033-01791-7
  • Hadoram Shirihai: A Complete Guide to Antarctic Wildlife - The Birds and Marine Mammals of the Antarctic Continent and Southern Ocean, Alula Press, Degerby 2002, ISBN 951-98947-0-5
  • Robin og Anne Woods: Atlas of Breeding Birds of the Falkland Islands, Anthony Nelson, Shorpshire 1997, ISBN 0-904614-60-3
  • Tony D. Williams: The Penguins. Oxford University Press, Oxford 1995, ISBN 0-19-854667-X

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Pygoscelis papua – bilder, video eller lyd