Transport på Falklandsøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Transport på Falklandsøyene omfatter hovedsakelig fly-, sjø- og veitransport. I tillegg til to lufthavner, finnes det en rekke flystriper som betjener innenriksflygninger med mindre fly. Det er et lite, men økende nettverk av veier, i tillegg til noe sjøtransport.

Flytrafikk[rediger | rediger kilde]

Den internasjonale lufthavnen er RAF Mount Pleasant, 37 km vest for Stanley. LAN Airlines opererer ukentlige flygninger til og fra Santiago i Chile via Punta Arenas. En gang i måneden mellomlander denne flygningen også i Río Gallegos i Argentina.[1] Royal Air Force opererer flygninger med Lockheed TriStar til RAF Brize Norton i Oxfordshire i England med mellomlanding på Ascension. Chartrede fly benyttes dersom militærflyene må settes inn i annen tjeneste. British International Helicopters opererer to Sikorsky H-3 Sea King helikoptre for United Kingdom Ministry Of Defence, hovedsakelig for transport av militært personell, utstyr og forsyninger omkring på øyene.

Den mindre Stanley lufthavn rett utenfor Stanley benyttes for innenriksflygninger. Falkland Islands Government Air Service (FIGAS) opererer flere Britten-Norman Islander som kan benytte gressrullebanene som de fleste bosetningene har. Ruteplanene bestemmes avhengig av passasjerenes behov, og ankomst og avgang annonseres over radio kvelden i forveien. Flyplassen benyttes også av British Antarctic Survey, som opererer en forbindelse mellom Falklandsøyene og forskningsstasjonen Rotheraden antarktiske halvøy med en de Havilland Canada Dash 7.

Sjøtrafikk[rediger | rediger kilde]

Det er to havnebyer på Falklandsøyene: Stanley og Fox Bay; den sistnevnte er tollsted for Vest-Falkland. Falkland Islands Company håndterer skipstransport mellom Storbritannia og Falklandsøyene gjennom sitt datterselskap Darwin Shipping Ltd. Spedisjonsfirmaet har en avtale om godstransport ombord i militære forsyningsskip som anløper Stanley hver femte uke.[2]

En fergeforbindelse mellom de to hovedøyene ble opprettet i november 2008. MS «Concordia Bay» frakter passasjerer, biler og gods på strekningen Port HowardNew Haven. Den anløper også noen av de mindre øyene.

En økende mengde cruiseskip anløper Falklandsøyene, ofte på veien til Antarktishalvøya eller Sør-Georgia. I tillegg til Stanley, står gjerne besøk på noen av de mindre øyene på programmet. Turistene fraktes da i land med gummibåter.[3]

Veinett[rediger | rediger kilde]

Typisk veistandard på Falklandsøyene

Veinettet er ikke særlig omfattende, og er konsentrert omkring Stanley og Mount Pleasant. Om lag 80 km har fast dekke, mens 350 km har grusdekke. Mesteparten er bygget ut etter Falklandskrigen i 1982. Ingen regulær busstrafikk forekommer, og biltettheten per capita er høy. Under den argentinske okkupasjonen innførte myndighetene høyretrafikk, men etter krigens slutt gikk man umiddelbart tilbake til venstretrafikk.

Jernbane[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jernbane på Falklandsøyene

Jernbaner for allmenn trafikk finnes ikke. Den såkalte Camber Railway var en syv kilometer lang industribane med som ble bygget i 1916. Den ble benyttet til å frakte kull fra havnen i Stanley til et kraftverk på Wireless Ridge, der en stor radiostasjon var anlagt for å formidle trådløs telegrafi mellom den britiske flåtens enheter i Sør-Atlanteren og Europa. Senere ble radiostasjonen modernisert, og kraftbehovet redusert. Det var da ikke lenger behov for jernbanen.

Referanser[rediger | rediger kilde]