LD50

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

LD50 er en standard toksikologisk indikator for akutt forgiftning. Testen ble funnet opp av J. W. Trevan i 1927 og den angir hvor stor en dose må være for at 50 prosent av testsubjektene i en populasjon skal dø. Forkortelsen LD stammer fra den engelske termen lethal dose, som betyr dødelig dose.

Dyreforsøk[rediger | rediger kilde]

LD50 brukes som indikator på hvor potent en gift er i forhold til en organisme, og betegnelsen refererer til nødvendig dose for at 50 prosent av individene i en populasjon dør av forgiftningen. Dess lavere LD50, jo mer dødelig er giften. Hvor giftig en substans er for en organisme varierer imidlertid, så LD50 refereres alltid i forhold til art (LD50, mus). Giftigheten angis i vanligvis som mg/kg, av og til også som µg/kg. Giften til verdens giftigste slange, innlandstaipan (Oxyuranus microlepidotus), angis for eksempel som LD50 = 0,025 mg/kg for mus.

Menneskelig sammenheng[rediger | rediger kilde]

LD50 brukes også i menneskelig sammenheng, for eksempel i sammenheng med medisinske medikamenter. For medikamenter i vanlig bruk hos mennesker er det i Felleskatalogen oppgitt LD50 for den aktuelle substansen. For barn oppgis ofte dosen i antall milligram substans per kilo kroppsvekt (mg/kg).

Siden det kan kreves forskjellig medikamentmengde for å være dødelig, avhengig av hvilken måte medikamentet er gitt på, kan det oppgis LD50 ved: Siden det kan kreves forskjellig medikamentmengde for å være giftig avhengig av hvilken måte medikamentet er gitt på, kan det oppgis TD50 ved:

  • svelging, (p.o. / per os),
  • plassert i endetarmen (rektalt)
  • satt i hud, (i.c. / intra cutant / inne i huden),
  • satt i underhudsfettvev, (s.c. / sub cutant / under huden),
  • satt i muskelvev, (i.m. / intramuskulært),
  • satt i bukhinnen, (i.p. / intra peritoneal / inne i bukhinnen)
  • satt i blodet i vene, ( i.v. / intravenøst),
  • tilført utenpå hud, (c / cutant)

For en del medikamenter er det liten forskjell mellom LD50 og medikamentmengde som er nødvendig for å få ønsket effekt. Dette gjelder en del cellegifter for kreftbehandling der det gis mest mulig medikament for å drepe kreftceller og opp mot en dose som nesten er tilstrekkelig for å ta livet av pasienten. Det kan også gis medikamentmengder som er dødelige, men som nøytraliseres av et annet medikament (motgift) før døden inntrer.

Utvikling av alternative metoder og utfasing av den klassiske LD50-metoden[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig kunne en LD50-test kreve opp mot 100 forsøksdyr for å få den ønskede statistiske presisjonen.[1] Da metoden ble nedfelt som internasjonal standard av OECD i 1981 forelå det allerede dyrevernmessige ønsker om å redusere bruken av forsøksdyr, og OECDs retningslinje 401 krevde derfor ned mot 30 dyr (tre doser á fem dyr per dose per kjønn). Videre innførte retningslinjen en anbefaling om å stanse forsøk ved 5000 mg / kg kroppsvekt fremfor å fortsette å øke dosen til ekstremt høye verdier.[2] En revidert utgave i 1987 fjernet kravet om at tester måtte gjøres på begge kjønn og kravet på antall dyr ble redusert fra 30 til 20, samtidig som maksdosen ble anbefalt redusert fra 5000 mg/kg til 2000 mg/kg. De neste 15 årene var OECD-retningslinje 401 standardmetoden for å teste akutt giftighet.[1]

I 1984 foreslo British Toxicology Society en alternativ tilnærming som baserte seg på observasjon av klare tegn på forgiftning fremfor død. Når én av testdosene fremkalte klare tegn på forgiftning kunne testen avsluttes uten å fortsette til høyere doser som ville fremkalt død.[3] Metoden ble kjent som fixed dose procedure (FDP) og flere år med testing i Storbritannia og internasjonalt viste at den produserte reproduserbare estimater på LD50, brukte færre forsøksdyr og forårsaket mindre lidelse enn tradisjonelle metoder.[3] I 1992 ble den nedfelt som OECD-retningslinje 420, men som et alternativ til retningslinje 401, ikke en erstatning.[1]

I 1996 og 1998 ble to andre alternative metoder nedfelt som hhv. OECD-retningslinje 423 og 425. Disse fokuserte ikke på å unngå død, men på å redusere antall dyr ytterligere. Retningslinje 425 baserer seg på en såkalt «opp-og-ned-prosedyre» (up-and-down procedure, UDP) som først ble foreslått i 1985, og som krever maks fem forsøksdyr for en fullstendig test.[4]

Ingen av de tre alternative metodene 420, 423 og 425 slo umiddelbart an. Én grunn var at laboratoriene manglet erfaring med de nye testene, som både var mer kompliserte å utføre enn 401 og kunne ta lenger tid. Viktigere var det nok at flere reguleringsmyndigheter, blant annet i USA, stilte krav som testene ikke kunne innfri.[1] I 2001 publiserte derfor OECD reviderte utgaver av alle de tre metodene som gjorde at de ble akseptert av reguleringsmyndigheter over hele verden samtidig som de opprettholdt de viktigste dyrevernmessige fremskrittene.[1] Ved utgangen av 2002 vedtok OECD å trekke tilbake retningslinje 401 helt, og OECDs medlemsland ble enige om å stanse all bruk av slike konvensjonelle LD50-tester innen utgangen av 2003.

Hva betyr LD50 verdiene?[rediger | rediger kilde]

Tabell over hva LD50 verdiene egentlig betyr etter Hodge og Sterner skalaen[5]
Routes of Administration
Oral LD50 Innhalering LC50 Dermal LD50
Giftighetsrate Vanlig brukt uttrykk (Enkelt dose til rotter) mg/kg kroppsvekt (rotter eksponert i 4 timer) ppm (én enkelt påføring av huden til kaniner) mg/kg kroppsvekt Sannsynlig dødelig dose for menneske
1 Ekstremt giftig 1 eller mindre 10 eller mindre 5 eller mindre 1 korn (en smak, en dråpe)
2 Veldig giftig 1–50 10–100 5-43 4 ml (1 tsk)
3 Moderat giftig 50–500 100–1 000 44–340 30 ml
4 Litt giftig 500–5 000 1 000–10 000 350–2810 600 ml
5 Praktisk talt ikke giftig 5 000–15 000 10 000–100 000 2 820–22 590 1 liter
6 Relativt harmløst 15 000 eller mere 100 000 22 600 eller mere 1 liter eller mere

Tabell og logaritmisk skala av stoffer og lignende og deres LD50[rediger | rediger kilde]

Her følger en tabell over en del LD50-verdier. Når en skal vurdere hvor farlig et stoff er, så gir LD50 ofte en god pekepinne på svaret. Men det er også lurt å undersøke en del ekstra. Ett eksempel er lykopsamin, der de delvise nedbrytningsproduktene akkumuleres opp i levren. En annen ting å merke seg, er at desto lavere LD50-verdien er, desto giftigere er stoffet.

Tabell over noen stoffer og dems LD50 i mg/kg kroppsvekt målt på rotter, hvis ikke noe annet er oppgitt
Navn LD50 Kommentar
vann 90 000 p.o.[6]
bergapten 30 000 p.o.[7] en av furankumarinene, som kan gi brannsår i kombinasjon med UV-lys, en finner dette bl.a. i skallet på lime og bergamott.
glukose 25 800 p.o.[8] kjent som druesukker
natriumglutamat 15 800 p.o.[9] aromaforsterker som også kjent som E-nummer 621 og MSG.
askorbinsyre 11 900 p.o.[10] askorbinsyre går i dagligdags tale under navnet C-vitamin
isopropylaminsalt av glyfosat 10 537 p.o.[11] det som er mest brukt i dagens herbicid Roundup
aspartam over 10 000 p.o.[12] Et mye brukt søtningsmiddel
etanol 7 060 p.o.[13] En alkohol som oksideres til acetylaldehyd og eddik i kroppen. Men merk at det er mennesker, som har dødd av så lite som 1 400 mg/kg kroppsvekt.[14]
α-tokoferol mere enn 7 000[15] tokoferol går i daglidags tale under navnet E-vitamin
metanol 5 628 p.o.[16] En alkohol som oksideres til formalin og maursyre i kroppen. Men merk at det er mennesker, som har dødd av så lite som 143 mg/kg kroppsvekt.[17]
limonen 5 300 p.o.[18] Et av aromastoffene i appelsin, den eteriske oljen appelsinolje består mye av limonen
glyfosat 4 873 p.o.[19]
natriumbenzoat 4 070 p.o.[20]
sitronsyre 3 000–5 000 p.o.[21]
eddik 3 310 p.o.[22]
mentol 2 800–3 180 p.o.[23] Et av hovedaromastoffene i bl.a. peppermynte og peppermynteolje
natriumklorid 3 000 p.o.[24] Kjent som koksalt
lykopsamin 1500 p.o.[25] Dette er et av pyrrolizidinalkaloidene i bl.a. agurkurt og 63 andre arter, underarter, vareiteer og hybrider[26].
metylsalisylat 887 p.o.[27] Blir også kalt vintergrønnolje, og den finnes bl.a hos artene i mjødurtslekta. Metylsalisylat spaltes til metanol og salisylsyre i magen.
THC 666 p.o. [28] Et av de rusgivende stoffene i hamp (Cannabis sp.)
toluen 636 p.o.[29] et av de viktigste løsemiddlene i Lynol.
ammoniumbikarbonat 1 576 p.o.[30] Kjent som hjortetakksalt
piperin 514 p.o.[31] Dette er alkaloidet, som gir den sterke smaken i svart– og hvit pepper.
propofol 500 p.o.[32] Et stoff som er mye brykt innen anestesien og indusering av kunstig koma.
angelicin 322 p.o.[33] Et stoff det litt av i noen arter i skjermplantefamilien, deriblant i kvannslekta, pastinakk og bjørnekjeksslekta.[34]
α-tujon 500 p.o.[35] Et stoff det er ganske mye av i tuja, og en del av i reinfann og malurt. Det er også litt i noen krydder som kryddersalvie.
β-tujon 422 s.c. mus[36]
nikotin 295 p.o. mus[37] dette stoffet var tidligere godkjent som insekticid, men det ble forbudt å omsette dette middelet etter 1983 på grunn av sin giftighet[38]. Ellers så er den dødelige dosen for mennesker oppgitt til 30–60 mg .
pyreterin 1 260 p.o.[39] dette stoffet er utvunnet fra noen plantearter, som tidligere var i krysantemumslekta (Chrysanthemum cinerariaefolium) men er nå i reinfannslekta. Middlet er lovlig insekticid i konvensjonell– som økologisk landbruk mot insekter[40]. Midlet kan fremkalle allergier.
dikumarol 250 p.o.[41] dette stoffet blir dannet ved gjæring av kumarinholdige planter. Det er da særlig feilgjæring med mugg, som er den store faren her.[42] Dikumarol er en K-vitamin-antagonist.[42]
senkirkin 220 i.p.[43] dette stoffet er et pyrrolizidinalkaloid å finne i bl.a. hestehov, landøyda og en del flere arter.
pyreterin 2 200 p.o.[44] dette stoffet er utvunnet fra noen plantearter, som tidligere var i krysantemumslekta (Chrysanthemum cinerariaefolium) men er nå i reinfannslekta. Middlet er lovlig insekticid i konvensjonell– som økologisk landbruk mot insekter[40]. Midlet kan fremkalle allergier.
kumarin 193 p.o.[45] Et av aromastoffene i kassiakanel (den kanelen mest i salg i Norge) sammen med kanelaldehyd. Men stoffet er også aromastoff og kjemisk plantevernmiddel i myske, steinkløverslekta, gulaks, marigras og huldregras. I vodkaen Zubrówka Bison er det brukt marigras som krydder, og dermed kumarin[46]. Mattilsynet har også advart mot for høyt inntak av daglig kumarin, da dette er leverskadelig[47].
protoanemonin 190 i.p. mus[48] dette er stoffet ranunculin spaltes til. Ranunculin er i veldig mange arter i soleiefamilien, og det er oftest dette som står for forgiftninger, og det kan danne sår ved at det binder seg til SH-grupper i proteiner og DNA.[49]
vulpinsyre 178 i.v. mus[50] dette er giftstoffet og et av fargestoffene i den sjeldne laven ulvelav (Letharia vulpina).
symfytin 130 i.p.[51] dette er ett av pyrrolizidinalakloidene i mange arter i valurtslekta og i engforglemmegei.[52]
ibotensyre 129 i.p.[53] det ene av giftstoffene en finner i rød–, brun– og panterfluesopp.
helenanin 125 p.o.[54] dette er basis for mange av estrene i solblom og noen andre arter i korgplantefamilien, og er med på å gi den sin giftighet.[55]
glyserolnitrat (nitroglyserin) 105 p.o.[56] dette er et sprengstoff og virkestoffet i dynamitt. Det er også medisin mot Angina pectoris.
koniin 100 p.o. mus[57] dette er giftsoffet en finner i giftkjeks.
orellanin 90 p.o. mus[58] dette er giftsoffet en finner i spiss– og butt giftslørsopp.
senecionin 85 p.o.[59] dette er giftsoffet en finner i mange arter i gruppen (tribus) Senecioneae, som er en undergruppe av kurvplantefamilien. Landøyda er vel den mest kjente, men også planter som legepestrot og ganske mange andre inneholder senecionin også.
kloropyrifos 82 p.o.[60] dette er et plantevernmiddel brukt i bl.a. USA, men forbudt i Norge.
polyporinsyre 80 i.p. mus[61] dette er en organisk giftig syre en finner i bl.a. kanelkjuke.
ergotamin 80 i.v.[62] et av alkaloidene i soppen meldrøye, og er med på å danne ergotisme
usninsyre 75 s.c. mus[63] dette er en giftig organisk syre, som en finner i enkelte typer lav
tyrihjelm
storhjelm
prakthjelm
50 p.o. menneske en av Norges giftigste planter, "LD50" her er regnet ut av 3–5 g rot regnes som dødelig[64], da har jeg satt 5 g for en på 100 kg og 2,5 g rundet av til 3 g for en på 50 kg.
cannabidiol 50 i.v. mus[65] Et av alle stoffene i hamp (Cannabis sativa)
MDMA 49 i.p.[66] kjemisk navn er 3,4-metylenedioksimetamfetamin, og det er et festdop
cicutoksin 48,3 i.p. mus[67] dette er giftstoffet i selsnepe. Det er ca. 0,2 % cicutoksin i fersk rot, og opp til 3,5 % i tørket rot av selsnepe[68].
muskimol 45[69] det ene av giftstoffene en finner i rød–, brun– og panterfluesopp
filikin 40 lavest dødelig dose frosk[70] det ene av giftstoffene en finner i bregnen ormtelg
demeton-S-metyl 30 p.o.[71]
(110 mg/kg p.o. hos marssvin)
virkestoffet i det tidligere insekticidet Meta-Systox, som inneholt 25 % demeton-S-metyl.[72] Når det ble brukt på siste halvdel av 1990-tallet, så ble denne væsken blandet ut med 1000 deler vann,[73] altså den ferdige konsentrasjonen var 0,0025 % demeton-S-metyl Meta-Systox har gått ut av handelen på grunn av sin giftighet.
tussilagon 28,9 i.v. mus[74] stoffet som virker mot hoste i hestehov
albaspidin 27,7 i.v. mus[75] det andre av giftstoffene en finner i bregnen ormtelg
hydrogenfluorid 25 i.p. [76] også kalt flussyre
heroin 22,5 i.v. [77]
fentanyl 18 p.o. [78] mye brukt innen anestesi, en veldig sterk opiat.
lysergsyredietylamid 16 i.v.[79] er også kjent som LSD
oppmalte frø av Abrus precatorius 5 p.o. menneske[80] verdens giftigste plante, som er i erteblomstfamilien. Dosen er et estimat, det står 0,5 g oppmalte frø er dødelig for en voksen
muskarin 5 i.p. mus [81] Et stoff en finner i gifttraktsopp[82], lumsk traktsopp[82], vårtrevlesopp[82] og andre arter i trevlesoppslekta[82], men det er også funnet spor i rød fluesopp (0,0002 % av frisk vekt)[83].
aflatoksin B1 4,8 p.o.[84] et stoff som er i lumsk strålemugg (Aspergillus flavus) og Aspergillus parasiticus
paration 2 p.o. [85] virkestoffet i noen insekticider, ble bl.a. solgt under Bladan (350 g/l),[86] Parathion 35 (350 g/l)[86] og Folidol - olje (97 g/l også blandet med olje).[86]
kolchicin 1,4 i.p. [87] ene av alkaloidene i tidløs, det er verdt å merke seg at mennesker har dødd av så lite som 0,29 mg/kg kolchikin i.v.
sarin 0,55 p.o.[88] kjemisk stridsmiddel i gruppen nervegass
silmurin 0,43 p.o.[89] også kjent som skillrosin og er en av giftstoffene i russeblåstjerne, strandløk og andre arter nært beslektet med Scilla. Det er et hjerteglykosid noe ala det i revebjelle
aconitin 0,25 i.p.[90] ene av giftstoffene en finner plantene storhjelm og prakthjelm. Dette er det nest giftigste alkaloidet, som er funnet. Etter flere bøker, så er 3–6 mg dødelig for en voksen person[64][91][92], giften trekker seg også lett igjennom hud.
VX 0,09–0,56 s.c.[93] kjemisk stridsmiddel i gruppen nervegass
2,3,7,8-Tetrachlorodibenzo-P-dioxin 0,02 p.o.[94] det giftigste dioksinet som blir dannet ved en rekke prosesser, bl.a. forbrenning i forbrenningsmotorer[95], brenning av søppel[96], kull[97], tre[98] (særlig fuktig/våt ved) og som forurensning ved produksjon av klorerte pesticider[99].
tetanospasmin 0,0000025 s.c. menneske[100] toksinet stivkrampebakterien (Clostridium tetani) produserer, og som vi blir syke og får stivkrampe fra. Dette er en av de verste toksinene, som er funnet.
botulinumtoksin 0,0000021428–0,000002857 mg/kg i.v. og i.m., 0,00001–0,000012857 mg/kg når innhalert og 0,001 mg/kg p.o. hos menneske[101] toksinet botulinbakterien (Clostridium botulinum) produserer, og som vi blir syke og får botulisme fra. Dette er det verste toksinene, som er funnet. Bare for sammenligningens skyld; ca 2 g av toksinet (tisvarende en sukkerbit) er nok til å drepe de 15 millionene med mennesker i Norge og Sverige sammenlagt, når en regner at hver person veier 80 kg. Det eksakte tallet er 2,057136 g, når en bruker gjennomsnittet av i.v. dosen. Dette er også virkestoffet i medisinen Botox, men der er det utters små menger som blir injisert. Det er da snakk om maksimum 400 ennheter ved én behandling[102]. Noe som tilsvarer ca. 2,9197 ng (0,0000000029197 g) som nesten tilsvarer LD50 for en som veier 1 kg[103].

Logaritmisk skala[rediger | rediger kilde]

En logaritmisk skala gjør det lettere å sammenligne de dødelige dosene.[104]

Giftskala

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Philip A. Botham (2002). «Acute Systemic Toxicity». ILAR journal. 43 (Suppl 1): S27-S30. doi:10.1093/ilar.43.Suppl_1.S27. 
  2. ^ OECD [Organisation for Economic Co-operation and Development]. 1981a. Guideline 401: Acute oral toxicity. Paris: OECD.
  3. ^ a b «OECD guideline for testing of chemicals 420 : acute oral toxicity – fixed dose procedure 420» (PDF). OECD. 2001. Besøkt 8. januar 2017. 
  4. ^ «OECD guideline for testing of chemicals 425 : acute oral toxicity – up-and-down procedure» (PDF). OECD. 2001. Besøkt 8. januar 2017. 
  5. ^ «What is a LD50 and LC50?». Canadian Centre for Occupational Health and Safety. Besøkt 18. august 2022. 
  6. ^ Water i PubChem. Besøkt 14. juli 2020.
  7. ^ Bergapten i PubChem. Besøkt 28. oktober 2020.
  8. ^ D-Glucose i PubChem. Besøkt 13. juli 2020.
  9. ^ Monosodium glutamate i ChemIDplus. Besøkt 26. februar 2021.
  10. ^ Ascorbic acid i PubChem. Besøkt 22. august 2022.
  11. ^ Glyphosate-isopropylammonium i PubChem. Besøkt 14. juli 2020.
  12. ^ Aspartame i PubChem. Besøkt 27. februar 2021.
  13. ^ Ethanol i PubChem. Besøkt 27. mars 2021.
  14. ^ Ethanol i PubChem. Besøkt 27. mars 2021.
  15. ^ p.o.Vitamin E i PubChem. Besøkt 22. august 2022.
  16. ^ LD50 i PubChem. Besøkt {{{3}}}.
  17. ^ LD50 i PubChem. Besøkt {{{3}}}.
  18. ^ Limonene i PubChem. Besøkt 15. juli 2020.
  19. ^ Glyphosate i PubChem. Besøkt 14. juli 2020.
  20. ^ Sodium benzoate i PubChem. Besøkt 13. juli 2020.
  21. ^ Citric acid i PubChem. Besøkt 15. juli 2020.
  22. ^ Acetic acid i PubChem. Besøkt 13. juli 2020.
  23. ^ Menthol i PubChem. Besøkt 15. juli 2020.
  24. ^ Sodium chloride i PubChem. Besøkt 13. juli 2020.
  25. ^ «COT Statement on Pyrrolizidine Alkaloids in Food» (PDF). COMMITTEE ON TOXICITY OF CHEMICALS IN FOOD, CONSUMER PRODUCTS AND THE ENVIRONMENT. s. 6. Besøkt 15. juli 2020. 
  26. ^ Assem El-Shazly og Michael Wink. «Diversity of Pyrrolizidine Alkaloids in the Boraginaceae Structures, Distribution, and Biological Properties». diversity. s. 214–216. ISSN 1424-2818. Besøkt 15. juli 2020.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp)
  27. ^ Methyl salicylate i PubChem. Besøkt 27. mars 2021.
  28. ^ LD50 i PubChem. Besøkt {{{3}}}.
  29. ^ Toluene i PubChem. Besøkt 11. oktober 2020.
  30. ^ Ammonium bicarbonate i PubChem. Besøkt 14. juli 2020.
  31. ^ Piperine i PubChem. Besøkt 14. juli 2020.
  32. ^ Propofol i PubChem. Besøkt 13. oktober 2020.
  33. ^ Angelicin i PubChem. Besøkt 16. februar 2022.
  34. ^ Angelicin i PubChem. Besøkt 16. februar 2022.
  35. ^ alpha-Thujone i PubChem. Besøkt 15. juli 2020.
  36. ^ beta-Thujone i PubChem. Besøkt 19. august 2022.
  37. ^ Nicotine i PubChem. Besøkt 7. oktober 2020.
  38. ^ Årsvoll og Statens fagtjeneste for landbruket (1983) s. 68
  39. ^ Pyrethrin I i PubChem. Besøkt 15. juli 2020.
  40. ^ a b «Etikett for Raptol» (PDF). Mattilsynet. Besøkt 15. juli 2020. 
  41. ^ LD50 i PubChem. Besøkt Dicumarol.
  42. ^ a b Frohne og Pfänder (2005) s. 199
  43. ^ senkirkine i PubChem. Besøkt 14. august 2022.
  44. ^ Pyrethrin II i PubChem. Besøkt 15. juli 2020.
  45. ^ Coumarin i PubChem. Besøkt 13. oktober 2020.
  46. ^ «Zubrówka Bison Vodka». A/S Vinmonopolet. Besøkt 13. oktober 2020. 
  47. ^ «Storforbrukere bør begrense inntaket av kanel». Matportalen (en underside av Mattilsynet). Besøkt 13. oktober 2020. 
  48. ^ «PROTOANEMONIN». Dr. Duke's Phytochemical and Ethnobotanical Databases. Besøkt 15. juli 2020. 
  49. ^ Wink og van Wyk (2008) s. 336 og 337
  50. ^ Vulpinic acid i PubChem. Besøkt 19. oktober 2020.
  51. ^ Symphytine i PubChem. Besøkt 14. juli 2020.
  52. ^ Assem El-Shazly og Michael Wink. «Diversity of Pyrrolizidine Alkaloids in the Boraginaceae Structures, Distribution, and Biological Properties». diversity. s. 219. ISSN 1424-2818. Besøkt 15. juli 2020.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp)
  53. ^ Ibotenic acid i PubChem. Besøkt 27. oktober 2020.
  54. ^ Helenalin i PubChem. Besøkt 15. juli 2020.
  55. ^ Frohne og Pfänder (2005) s. 84 og 85
  56. ^ LD50 i PubChem. Besøkt {{{3}}}.
  57. ^ (S)-2-Propylpiperidine i PubChem. Besøkt 28. oktober 2020.
  58. ^ Orellanine i PubChem. Besøkt 28. oktober 2020.
  59. ^ Senecionine i PubChem. Besøkt 27. februar 2021.
  60. ^ Chlorpyrifos i PubChem. Besøkt 14. april 2022.
  61. ^ Polyporic acid i PubChem. Besøkt 16. oktober 2020.
  62. ^ Ergotamine i PubChem. Besøkt 22. august 2022.
  63. ^ Usnic acid i ChemIDplus. Besøkt 4. juni 2022.
  64. ^ a b Frohne og Pfänder (2005) s. 319
  65. ^ Cannabidiol i PubChem. Besøkt 22-08-14.
  66. ^ 3,4-Methylenedioxymethamphetamine i PubChem. Besøkt 14. juli 2020.
  67. ^ Cicutoxin i PubChem. Besøkt 14. juli 2020.
  68. ^ Wink og van Wyk (2008) s. 87
  69. ^ Muscimol i PubChem. Besøkt 27. oktober 2020.
  70. ^ Filicin i ChemIDplus. Besøkt 18. august 2022.
  71. ^ Demeton-S-methyl i PubChem. Besøkt 14. juli 2020.
  72. ^ Bracklo og Glorvigen (1997) s. 49
  73. ^ Bracklo og Glorvigen (1997) s. 193
  74. ^ LD50 i PubChem. Besøkt {{{3}}}.
  75. ^ Albaspidin i PubChem. Besøkt 14. juli 2020.
  76. ^ Hydrofluoric acid i PubChem. Besøkt 11. oktober 2020.
  77. ^ Heroin i PubChem. Besøkt 22. august 2022.
  78. ^ Fentanyl i PubChem. Besøkt 13. oktober 2020.
  79. ^ Lysergide i PubChem. Besøkt 22. august 2022.
  80. ^ Wink og van Wyk (2008) s. 38
  81. ^ Muscarine i PubChem. Besøkt 27. oktober 2020.
  82. ^ a b c d Gulden og Shumacher (1977) s. 14
  83. ^ Gulden og Shumacher (1977) s. 61
  84. ^ B1 LD50 i PubChem. Besøkt {{{3}}}.
  85. ^ Parathion i PubChem. Besøkt 7. oktober 2020.
  86. ^ a b c Årsvoll og Statens fagtjeneste for landbruket (1983) s. 69
  87. ^ LD50 i PubChem. Besøkt {{{3}}}.
  88. ^ Sarin i PubChem. Besøkt 14. juli 2020.
  89. ^ Silmurin i PubChem. Besøkt 14. juli 2020.
  90. ^ Aconitinum i PubChem. Besøkt 14. juli 2020.
  91. ^ Wink og van Wyk (2008) s. 40
  92. ^ Høeg, Christophersen Wyller, Faarlund, Lauritzen, Løkken, Røssberg, Salvesen og Sævre (1984) s. 343
  93. ^ O-Ethyl S-(2-diisopropylaminoethyl) methylphosphonothioate i PubChem. Besøkt 14. juli 2020.
  94. ^ LD50 i PubChem. Besøkt {{{3}}}.
  95. ^ LD50 i PubChem. Besøkt {{{3}}}.
  96. ^ LD50 i PubChem. Besøkt {{{3}}}.
  97. ^ LD50 i PubChem. Besøkt {{{3}}}.
  98. ^ LD50 i PubChem. Besøkt {{{3}}}.
  99. ^ LD50 i PubChem. Besøkt {{{3}}}.
  100. ^ «Epidemiology and Prevention of Vaccine-Preventable Diseases - Tetanus». Centers for Decease Control and Prevention. Besøkt 15. juli 2020. 
  101. ^ «Botulinum Toxin as a Biological WeaponMedical and Public Health Management». Jama Network. Besøkt 11. oktober 2020. 
  102. ^ «Botox Allergan». Felleskatalogen. Besøkt 11. oktober 2020. 
  103. ^ «Content of Botulinum Neurotoxin in Botox®/Vistabel®, Dysport®/Azzalure®, and Xeomin®/Bocouture®». PMC - US National Library of Medicine National Institutes of Health. Besøkt 11. oktober 2020. 
  104. ^ Strey, K (2019). «Die Gifte-Skala.». Chem Unserer Zeit. 53.: 386-399. doi:10.1002/ciuz.201900828. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Årsvoll, Kåre og Statens fagtjeneste for landbruket (1983). Kjemisk plantevern. Otta: Landbruksforlaget. ISBN 82-529-0656-7. 
  • Bracklo, Kai-Une (førstekonsulent Statens landbrukstilsyn) og Glorvigen, Borghild (statskonsulent i plantevern Planteforsk Plantevernet) (1997). Plantevern – kjemiske og biologike midler 1997–1998 (8 utg.). Otta: Landbruksforlaget. ISBN 82-529-2234-1. 
  • Frohne, Dietrich; Pfänder, Hans Jürgen (2005). Poisonous Plants A Handbook for Doctors, Pharmacists, Toxicologists, Biologists and Veterinarians (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. ISBN 0-88192-750-3. 
  • Wink, Michael; van Wyk, Ben-Erik (2008). Mind-altering and poisonus plants of the world (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. ISBN 978-0-88192-952-2. 
  • Høeg, Ove Arbo; Christophersen Wyller, Anne Sofie; Faarlund, Torbjørn; Lauritzen, Eva Mæhre; Løkken, Sverre; Røssberg, Bjørn Olav; Salvesen, Per H.; Sævre, Rune (1984). Våre medisinske planter trollskap, tradisjon og legekunst (norsk). Oslo Norge: Det beste. ISBN 82-7010-156-7. 

Se også[rediger | rediger kilde]

TD50

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Albuna oberthuri (ento-csiro-au).jpgDenne zoologi- og medisinrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.