LD50

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

LD50 er en standard toksikologisk indikator for akutt forgiftning. Testen ble funnet opp av J. W. Trevan i 1927 og den angir hvor stor en dose må være for at 50 prosent av testsubjektene i en populasjon skal dø. Forkortelsen LD stammer fra den engelske termen lethal dose, som betyr dødelig dose.

Dyreforsøk[rediger | rediger kilde]

LD50 brukes som indikator på hvor potent en gift er i forhold til en organisme, og betegnelsen refererer til nødvendig dose for at 50 prosent av individene i en populasjon dør av forgiftningen. Dess lavere LD50, jo mer dødelig er giften. Hvor giftig en substans er for en organisme varierer imidlertid, så LD50 refereres alltid i forhold til art (LD50, mus). Giftigheten angis i vanligvis som mg/kg, av og til også som µg/kg. Giften til verdens giftigste slange, innlandstaipan (Oxyuranus microlepidotus), angis for eksempel som LD50 = 0,025 mg/kg for mus.

Menneskelig sammenheng[rediger | rediger kilde]

LD50 brukes også i menneskelig sammenheng, for eksempel i sammenheng med medisinske medikamenter. For medikamenter i vanlig bruk hos mennesker er det i Felleskatalogen oppgitt LD50 for den aktuelle substansen. For barn oppgis ofte dosen i antall milligram substans per kilo kroppsvekt (mg/kg).

Siden det kan kreves forskjellig medikamentmengde for å være dødelig, avhengig av hvilken måte medikamentet er gitt på, kan det oppgis LD50 ved:

  • svelging, (per os eller p.o.),
  • plassert i endetarmen (rektalt)
  • satt i hud, (i.c. / intra cutant / inne i huden),
  • satt i fettvev, (s.c. / sub cutant / under huden),
  • satt i muskelvev, (im. / intramuskulært),
  • satt i bukhinna, (i.p. / intraperitonealt),
  • satt i blodet i vene, ( iv. / intravenøst),
  • tilført utenpå hud, (cutant)

For en del medikamenter er det liten forskjell mellom LD50 og medikamentmengde som er nødvendig for å få ønsket effekt. Dette gjelder en del cellegifter for kreftbehandling der det gis mest mulig medikament for å drepe kreftceller og opp mot en dose som nesten er tilstrekkelig for å ta livet av pasienten. Det kan også gis medikamentmengder som er dødelige, men som nøytraliseres av et annet medikament (motgift) før døden inntrer.

Utvikling av alternative metoder og utfasing av den klassiske LD50-metoden[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig kunne en LD50-test kreve opp mot 100 forsøksdyr for å få den ønskede statistiske presisjonen.[1] Da metoden ble nedfelt som internasjonal standard av OECD i 1981 forelå det allerede dyrevernmessige ønsker om å redusere bruken av forsøksdyr, og OECDs retningslinje 401 krevde derfor ned mot 30 dyr (tre doser á fem dyr per dose per kjønn). Videre innførte retningslinjen en anbefaling om å stanse forsøk ved 5000 mg / kg kroppsvekt fremfor å fortsette å øke dosen til ekstremt høye verdier.[2] En revidert utgave i 1987 fjernet kravet om at tester måtte gjøres på begge kjønn og kravet på antall dyr ble redusert fra 30 til 20, samtidig som maksdosen ble anbefalt redusert fra 5000 mg/kg til 2000 mg/kg. De neste 15 årene var OECD-retningslinje 401 standardmetoden for å teste akutt giftighet.[1]

I 1984 foreslo British Toxicology Society en alternativ tilnærming som baserte seg på observasjon av klare tegn på forgiftning fremfor død. Når én av testdosene fremkalte klare tegn på forgiftning kunne testen avsluttes uten å fortsette til høyere doser som ville fremkalt død.[3] Metoden ble kjent som fixed dose procedure (FDP) og flere år med testing i Storbritannia og internasjonalt viste at den produserte reproduserbare estimater på LD50, brukte færre forsøksdyr og forårsaket mindre lidelse enn tradisjonelle metoder.[3] I 1992 ble den nedfelt som OECD-retningslinje 420, men som et alternativ til retningslinje 401, ikke en erstatning.[1]

I 1996 og 1998 ble to andre alternative metoder nedfelt som hhv. OECD-retningslinje 423 og 425. Disse fokuserte ikke på å unngå død, men på å redusere antall dyr ytterligere. Retningslinje 425 baserer seg på en såkalt «opp-og-ned-prosedyre» (up-and-down procedure, UDP) som først ble foreslått i 1985, og som krever maks fem forsøksdyr for en fullstendig test.[4]

Ingen av de tre alternative metodene 420, 423 og 425 slo umiddelbart an. Én grunn var at laboratoriene manglet erfaring med de nye testene, som både var mer kompliserte å utføre enn 401 og kunne ta lenger tid. Viktigere var det nok at flere reguleringsmyndigheter, blant annet i USA, stilte krav som testene ikke kunne innfri.[1] I 2001 publiserte derfor OECD reviderte utgaver av alle de tre metodene som gjorde at de ble akseptert av reguleringsmyndigheter over hele verden samtidig som de opprettholdt de viktigste dyrevernmessige fremskrittene.[1] Ved utgangen av 2002 vedtok OECD å trekke tilbake retningslinje 401 helt, og OECDs medlemsland ble enige om å stanse all bruk av slike konvensjonelle LD50-tester innen utgangen av 2003.

Tabell og logaritmisk skala av stoffer og lignende og deres LD50[rediger | rediger kilde]

Her følger en tabell over en del LD50-verdier. Når en skal vurdere hvor farlig et stoff er, så gir LD50 ofte en god pekepinne på svaret. Men det er også lurt å undersøke en del ekstra. Ett eksempel er lykopsamin, der de delvise nedbrytningsproduktene akkumuleres opp i levra. En annen ting å merke seg, er at desto lavere LD50-verdien er, desto giftigere er stoffet.

Tabell over noen stoffer og dems LD50 i mg/kg kroppsvekt målt på rotter, hvis ikke noe annet er oppgitt
Navn LD50 Kommentar
vann 90 000 p.o.[5]
glukose 25 800 p.o.[6] kjent som druesukker
isopropylaminsalt av glyfosat 10 537 p.o.[7] det som er mest brukt i dagens herbicid Roundup
limonen 5 300 p.o.[8] Et av aromastoffene i appelsin, den eteriske oljen appelsinolje består mye av limonen
glyfosat 4 873 p.o.[9]
natriumglutamat 4 700 i.p. mus[10] aromaforsterker som også kjent som E-nummer 621 og MSG.
natriumbenzoat 4 070 p.o.[11]
sitronsyre 3 000–5 000 p.o.[12]
eddik 3 310 p.o.[13]
mentol 2 800–3 180 p.o.[14] Et av hovedaromastoffene i bl.a. peppermynte og peppermynteolje
natriumklorid 3 000 p.o.[15] Kjent som koksalt
lykopsamin 1500 p.o.[16] Dette er et av pyrrolizidinalkaloidene i bl.a. agurkurt og 63 andre arter, underarter, vareiteer og hybrider[17].
toluen 636 p.o.[18] et av de viktigste løsemiddlene i [[Lynol].
ammoniumbikarbonat 1 576 p.o.[19] Kjent som hjortetakksalt
piperin 514 p.o.[20] Dette er alkaloidet, som gir den sterke smaken i svart– og hvit pepper.
propofol 500 p.o.[21] Et stoff som er mye brykt innen anestesien og legging i kunstig koma.
tujon 500 p.o.[22] Et stoff det er ganske mye av i tuja, og en del av i reinfann og malurt. Det er også litt i noen krydder som kryddersalvie.
nikotin 295 p.o. mus[23] dette stoffet var tidligere godkjent som insekticid, men det ble forbudt å omsette dette middelet etter 1983 på grunn av sin giftighet[24]. I 1983 var det to godkjente preparater, Black leaf nikotin røykeboks (140 g/kg og Bolmin (150 g nikotin/kg[24]. Ellers så er den dødelige dosen for mennesker oppgitt til 30–60 mg .
pyreterin 1 260 p.o.[25] dette stoffet er utvunnet fra noen plantearter, som tidligere var i krysantemumslekta (Chrysanthemum cinerariaefolium) men er nå i reinfannslekta. Middlet er lovlig insekticid i konvensjonell– som økologisk landbruk mot insekter[26]. Midlet kan fremkalle allergier.
pyreterin 2 200 p.o.[27] dette stoffet er utvunnet fra noen plantearter, som tidligere var i krysantemumslekta (Chrysanthemum cinerariaefolium) men er nå i reinfannslekta. Middlet er lovlig insekticid i konvensjonell– som økologisk landbruk mot insekter[26]. Midlet kan fremkalle allergier.
kumarin 193 p.o.[28] Et av aromastoffene i kassiakanel (den kanelen mest i salg i Norge) sammen med kanelaldehyd. Men stoffet er også aromastoff og kjemisk plantevernmiddel i myske, steinkløverslekta, gulaks, marigras og huldregras. I vodkaen Zubrówka Bison er det brukt marigras som krydder, og dermed kumarin[29]. Mattilsynet har også advart mot for høyt inntak av daglig kumarin, da dette er leverskadelig[30].
protoanemonin 190 i.p. mus[31] dette er stoffet ranunculin spaltes til. Ranunculin er i veldig mange arter i soleiefamilien, og det er oftest dette som står for forgiftninger, og det kan danne sår ved at det binder seg til SH-grupper i proteiner og DNA[32].
vulpinsyre 178 i.v. mus[33] dette er giftstoffet og et av fargestoffene i den sjeldne laven ulvelav (Letharia vulpina).
symfytin 130 i.p.[34] dette er ett av pyrrolizidinalakloidene i mange arter i valurtslekta og i engforglemmegei[35].
helenanin 125 p.o.[36] dette er basis for mange av estrene i solblom og noen andre arter i korgplantefamilien, og er med på å gi den sin giftighet[37].
polyporinsyre 80 i.p. mus[38] dette er en organisk giftig syre en finner i bl.a. kanelkjuke.
tyrihjelm
storhjelm
prakthjelm
50 p.o. menneske en av Norges giftigste planter, "LD50" her er regnet ut av 3–5 g rot regnes som dødelig[39], da har jeg satt 5 g for en på 100 kg og 2,5 g rundet av til 3 g for en på 50 kg.
MDMA 49 i.p.[40] kjemisk navn er 3,4-metylenedioksimetamfetamin, og det er et festdop
cicutoksin 48,3 i.p. mus[41] dette er giftstoffet i selsnepe. Det er ca. 0,2 % cicutoksin i fersk rot, og opp til 3,5 % i tørket rot av selsnepe[42].
filikin 40 lavest dødelig dose frosk[43] det ene av giftstoffene en finner i bregnen ormtelg
demeton-S-metyl 30 p.o.[44]
(110 mg/kg p.o. hos marssvin)
virkestoffet i det tidligere insekticidet Meta-Systox, som inneholt 25 % demeton-S-metyl[45]. Når det ble brukt på siste halvdel av 1990-tallet, så ble denne væsken blandet ut med 1000 deler vann[46], altså den ferdige konsentrasjonen var 0,0025 % demeton-S-metyl Meta-Systox har gått ut av handelen på grunn av sin giftighet.
albaspidin 27,7 i.v. mus[47] det andre av giftstoffene en finner i bregnen ormtelg
hydrogenfluorid 25 i.p. [48] også kalt flussyre
fentanyl 18 p.o. [49] mye brukt innen anestesi, en veldig sterk opiat.
oppmalte frø av Abrus precatorius 5 p.o. menneske[50] verdens giftigste plante, som er i erteblomstfamilien. Dosen er et estimat, det står 0,5 g oppmalte frø er dødelig for en voksen
paration 2 p.o. [51] virkestoffet i noen insekticider, ble bl.a. solgt under Bladan (350 g/l)[52], Parathion 35 (350 g/l)[52] og Folidol - olje (97 g/l ogblandet med olje)[52].
sarin 0,55 p.o.[53] kjemisk stridsmiddel i gruppen nervegass
silmurin 0,43 p.o.[54] også kjent som skillrosin og er en av giftstoffene i russeblåstjerne, strandløk og andre arter nært beslektet med Scilla. Det er et hjerteglykosid noe ala det i revebjelle
akonitin 0,25 i.p.[55] ene av giftstoffene en finner plantene storhjelm og prakthjelm. Dette er det nest giftigste alkaloidet, som er funnet. Etter flere bøker, så er 3–6 mg dødelig for en voksen person[39][56][57], giften trekker seg også lett igjennom hud.
VX 0,09–0,56 s.c.[58] kjemisk stridsmiddel i gruppen nervegass
2,3,7,8-Tetrachlorodibenzo-P-dioxin 0,02 p.o.[59] det giftigste dioksinet som blir dannet ved en rekke prosesser, bl.a. forbrenning i forbrenningsmotorer[60], brenning av søppel[60], kull[60], tre[60] (særlig fuktig/våt ved) og som forurensning ved produksjon av klorerte pesticider[60].
tetanospasmin 0,0000025 s.c. menneske[61] toksinet stivkrampebakterien (Clostridium tetani) produserer, og som vi blir syke og får stivkrampe fra. Dette er en av de verste toksinene, som er funnet.
botulinumtoksin 0,000002857–0,0000021428 mg/kg i.v. og i.m., 0,00001–0,000012857 mg/kg når innhalert og 0,001 mg/kg p.o. hos menneske[62] toksinet botulinbakterien (Clostridium botulinum) produserer, og som vi blir syke og får botulisme fra. Dette er det verste toksinene, som er funnet. Bare for sammenligningens skyld; ca 2 g av toksinet (tisvarende en sukkerbit) er nok til å drepe de 15 millionene med mennesker i Norge og Sverige sammenlagt, når en regner at hver person veier 80 kg. Det eksakte tallet er 2,057136 g, når en bruker gjennomsnittet av i.v. dosen. Dette er også virkestoffet i medisinen Botox, men der er det utters små menger som blir injisert. Det er da snakk om maksimum 400 ennheter ved én behandling[63]. Noe som tilsvarer ca. 2,9197 ng (0,0000000029197 g) som nesten tilsvarer LD50 for en som veier 1 kg[64].

Logaritmisk skala[rediger | rediger kilde]

En logaritmisk skala gjør det lettere å sammenligne de dødelige dosene.[65]

Giftskala

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Philip A. Botham (2002). «Acute Systemic Toxicity». ILAR journal. 43 (Suppl 1): S27-S30. doi:10.1093/ilar.43.Suppl_1.S27. 
  2. ^ OECD [Organisation for Economic Co-operation and Development]. 1981a. Guideline 401: Acute oral toxicity. Paris: OECD.
  3. ^ a b «OECD guideline for testing of chemicals 420 : acute oral toxicity – fixed dose procedure 420» (PDF). OECD. 2001. Besøkt 8. januar 2017. 
  4. ^ «OECD guideline for testing of chemicals 425 : acute oral toxicity – up-and-down procedure» (PDF). OECD. 2001. Besøkt 8. januar 2017. 
  5. ^ «PubChem Water (compound)». PubChem. Besøkt 14. juli 2020. 
  6. ^ «PubChem D-Glucose (compound)». PubChem. Besøkt 13. juli 2020. 
  7. ^ «PubChem Glyphosate-isopropylammonium (compound)». PubChem. Besøkt 14. juli 2020. 
  8. ^ «PubChem Limonene (compound)». PubChem. Besøkt 15. juli 2020. 
  9. ^ «PubChem Glyphosate (compound)». PubChem. Besøkt 14. juli 2020. 
  10. ^ «PubChem Sodium D-glutamate (compound)». PubChem. Besøkt 11. oktober 2020. 
  11. ^ «PubChem Sodium benzoate (compound)». PubChem. Besøkt 13. juli 2020. 
  12. ^ «PubChem Citric acid (compound)». PubChem. Besøkt 15. juli 2020. 
  13. ^ «PubChem Acetic acid (compound)». PubChem. Besøkt 13. juli 2020. 
  14. ^ «PubChem Menthol (compound)». PubChem. Besøkt 15. juli 2020. 
  15. ^ «PubChem Sodium chloride (compound)». PubChem. Besøkt 13. juli 2020. 
  16. ^ «COT Statement on Pyrrolizidine Alkaloids in Food» (PDF). COMMITTEE ON TOXICITY OF CHEMICALS IN FOOD, CONSUMER PRODUCTS AND THE ENVIRONMENT. s. 6. Besøkt 15. juli 2020. 
  17. ^ Assem El-Shazly og Michael Wink. «Diversity of Pyrrolizidine Alkaloids in the Boraginaceae Structures, Distribution, and Biological Properties». diversity. s. 214–216. ISSN 1424-2818. Besøkt 15. juli 2020.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp)
  18. ^ «PubChem Toluene (compound)». PubChem. Besøkt 11. oktober 2020. 
  19. ^ «PubChem Ammonium bicarbonate (compound)». PubChem. Besøkt 14. juli 2020. 
  20. ^ «PubChem Piperine (compound)». PubChem. Besøkt 14. juli 2020. 
  21. ^ «PubChem Propofol (compound)». PubChem. Besøkt 13. oktober 2020. 
  22. ^ «PubChem Thujone (compound)». PubChem. Besøkt 15. juli 2020. 
  23. ^ «PubChem Nicotine (compound)». PubChem. Besøkt 7. oktober 2020. 
  24. ^ a b Årsvoll, Kåre og Statens fagtjeneste for landbruket (1983). Kjemisk plantevern. Otta: Landbruksforlaget. s. 68. ISBN 82-529-0656-7. 
  25. ^ «PubChem Pyrethrin I (compound)». PubChem. Besøkt 15. juli 2020. 
  26. ^ a b «Etikett for Raptol» (PDF). Mattilsynet. Besøkt 15. juli 2020. 
  27. ^ «PubChem Pyrethrin II (compound)». PubChem. Besøkt 15. juli 2020. 
  28. ^ «PubChem Coumarin (compound)». PubChem. Besøkt 13. oktober 2020. 
  29. ^ «Zubrówka Bison Vodka». A/S Vinmonopolet. Besøkt 13. oktober 2020. 
  30. ^ «Storforbrukere bør begrense inntaket av kanel». Matportalen (en underside av Mattilsynet). Besøkt 13. oktober 2020. 
  31. ^ «PROTOANEMONIN». Dr. Duke's Phytochemical and Ethnobotanical Databases. Besøkt 15. juli 2020. 
  32. ^ Wink, Michael og van Wyk, Ben-Erik (2008). Mind-altering and poisonus plants of the world (engelsk) (1 utg.). Oregon USA: Timber Press Inc. s. 336–337. ISBN 978-0-88192-952-2. 
  33. ^ «PubChem Vulpinic acid (compound)». PubChem. Besøkt 19. oktober 2020. 
  34. ^ «PubChem Symphytine (compound)». PubChem. Besøkt 14. juli 2020. 
  35. ^ Assem El-Shazly og Michael Wink. «Diversity of Pyrrolizidine Alkaloids in the Boraginaceae Structures, Distribution, and Biological Properties». diversity. s. 219. ISSN 1424-2818. Besøkt 15. juli 2020.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp)
  36. ^ «PubChem Helenalin (compound)». PubChem. Besøkt 15. juli 2020. 
  37. ^ Frohne, Dietrich og Pfänder, Hans Jürgen (2005). Poisonous Plants A Handbook for Doctors, Pharmacists, Toxicologists, Biologists and Veterinarians (engelsk) (2 utg.). Oregon USA: Timber Press Inc. s. 84–85. ISBN 0-88192-750-3. 
  38. ^ «PubChem Polyporic acid (compound)». PubChem. Besøkt 16. oktober 2020. 
  39. ^ a b Frohne, Dietrich og Pfänder, Hans Jürgen (2005). Poisonous Plants A Handbook for Doctors, Pharmacists, Toxicologists, Biologists and Veterinarians (engelsk) (2 utg.). Oregon USA: Timber Press Inc. s. 319. ISBN 0-88192-750-3. 
  40. ^ «PubChem 3,4-Methylenedioxymethamphetamine (compound)». PubChem. Besøkt 14. juli 2020. 
  41. ^ «PubChem Cicutoxin (compound)». PubChem. Besøkt 14. juli 2020. 
  42. ^ Wink, Michael og van Wyk, Ben-Erik (2008). Mind-altering and poisonus plants of the world (engelsk) (1 utg.). Oregon USA: Timber Press Inc. s. 87. ISBN 978-0-88192-952-2. 
  43. ^ «Substance Name: Filicin». ChemIDplus A Toxnet database. Besøkt 14. juli 2020. 
  44. ^ «PubChem Demeton-S-methyl (compound)». PubChem. Besøkt 14. juli 2020. 
  45. ^ Bracklo, Kai-Une (førstekonsulent Statens landbrukstilsyn) og Glorvigen, Borghild (statskonsulent i plantevern Planteforsk Plantevernet) (1997). Plantevern – kjemiske og biologike midler 1997–1998 (8 utg.). Otta: Landbruksforlaget. s. 49. ISBN 82-529-2234-1. 
  46. ^ Bracklo, Kai-Une (førstekonsulent Statens landbrukstilsyn) og Glorvigen, Borghild (statskonsulent i plantevern Planteforsk Plantevernet) (1997). Plantevern – kjemiske og biologike midler 1997–1998 (8 utg.). Otta: Landbruksforlaget. s. 193. ISBN 82-529-2234-1. 
  47. ^ «PubChem Albaspidin (compound)». PubChem. Besøkt 14. juli 2020. 
  48. ^ «PubChem Hydrofluoric acid (compound)». PubChem. Besøkt 11. oktober 2020. 
  49. ^ «PubChem Fentanyl (compound)». PubChem. Besøkt 13. oktober 2020. 
  50. ^ Wink, Michael og van Wyk, Ben-Erik (2008). Mind-altering and poisonus plants of the world (engelsk) (1 utg.). Oregon USA: Timber Press Inc. s. 38. ISBN 978-0-88192-952-2. 
  51. ^ «PubChem Parathion (compound)». PubChem. Besøkt 7. oktober 2020. 
  52. ^ a b c Årsvoll, Kåre og Statens fagtjeneste for landbruket (1983). Kjemisk plantevern. Otta: Landbruksforlaget. s. 69. ISBN 82-529-0656-7. 
  53. ^ «PubChem Sarin (compound)». PubChem. Besøkt 14. juli 2020. 
  54. ^ «PubChem Silmurin (compound)». PubChem. Besøkt 14. juli 2020. 
  55. ^ «PubChem Aconitinum (compound)». PubChem. Besøkt 14. juli 2020. 
  56. ^ Wink, Michael og van Wyk, Ben-Erik (2008). Mind-altering and poisonus plants of the world (engelsk) (1 utg.). Oregon USA: Timber Press Inc. s. 40. ISBN 978-0-88192-952-2. 
  57. ^ Høeg. Ove Arbo, Christophersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Mæhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Sævre, Rune (1984). Våre medisinske planter trollskap, tradisjon og legekunst (norsk) (1 utg.). Oslo Norge: Det beste. s. 343. ISBN 82-7010-156-7. 
  58. ^ «PubChem O-Ethyl S-(2-diisopropylaminoethyl) methylphosphonothioate (compound)». PubChem. Besøkt 14. juli 2020. 
  59. ^ «PubChem 2,3,7,8-Tetrachlorodibenzo-P-dioxin (compound)». PubChem. Besøkt 13. oktober 2020. 
  60. ^ a b c d e «PubChem 2,3,7,8-Tetrachlorodibenzo-P-dioxin (compound)». PubChem. Besøkt 13. oktober 2020. 
  61. ^ «Epidemiology and Prevention of Vaccine-Preventable Diseases - Tetanus». Centers for Decease Control and Prevention. Besøkt 15. juli 2020. 
  62. ^ «Botulinum Toxin as a Biological WeaponMedical and Public Health Management». Jama Network. Besøkt 11. oktober 2020. 
  63. ^ «Botox Allergan». Felleskatalogen. Besøkt 11. oktober 2020. 
  64. ^ «Content of Botulinum Neurotoxin in Botox®/Vistabel®, Dysport®/Azzalure®, and Xeomin®/Bocouture®». PMC - US National Library of Medicine National Institutes of Health. Besøkt 11. oktober 2020. 
  65. ^ Strey, K (2019). «Die Gifte-Skala.». Chem Unserer Zeit (tysk). 53.: 386-399. doi:10.1002/ciuz.201900828. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

zoologiDenne zoologi- og medisinrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.