Plantevern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Plantevern kan defineres som tiltak som hindrer en skadegjører (insekter, sopp, bakterier, ugras, virus,regn, pattedyr) i å redusere kvaliteten eller kvantiteten på avlingene.

Skadegjørerne har tradisjonelt vært delt inn i tre hovedgrupper: sykdommer, skadedyr og ugras, etter likheter i bekjempelsesstrategiene innen hver gruppe.

Historisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Tilnærmingen til plantevern har forandret seg opp gjennom historien fra total avmakt og tro på gudenes forbannelse til en helhetlig systemforståelse der kunnskap om og samspillet mellom plante, miljø og skadegjører står sentralt.

Utvalg av plantevernmidler[rediger | rediger kilde]

Det finnes ett stort utvalg plantevernmidler, både for hobby bruk og yrkes bruk. Plantevernmidler er delt inn i 7 avgiftsklasser hvor 6 og 7 er hobbymidler og hvor 1-5 er yrkes midler. I ugrasmidler finnes det mange aktive virkestoffer, men den mest kjente av dem er glyfosfat. Glyfosfat brukes i de fleste hobby midler mot ugras men den brukes også i yrkesmidler til behandling av kveke og annet rotugras i stubbåkeren om høsten. I tillegg til Glyfosfat finnes det også en rekke andre virkestoffer og midler. Noen typer er lavdoseringsmidler, mens andre er ordinære midler med flytende, tablett- eller pulverformulering.

Når det gjelder skadedyrmidler finnes det også et stort utvalg, men faren for resistens er mer til stede når det gjelder skadedyrmidler. Den kjemiske gruppen pyretroider er plantevernmidler hvor resistens kan forekomme. Dette gjelder særlig i rasp og andre former av oljevekster. I oljevekster anbefales det å bruke virkestoffet tiakloprid som er en resistensbryter til pyretroider.

Soppmidler er kjemiske preparater som lett kan danne resistens. Da anbefales det å blande preparater sånn at det blir flere virkestoffer som virker på soppsykdommen. Dermed er det vanskelig for soppsykdommen å gjøre seg resistent mot 4 virkesfoffer i stedet for 1 eller 2 virkesfoffer. Soppmidler er mest brukt i bygg og hvete, men blir også brukt i rug. Det er mange som ikke behandler havre på grunn av at havre ikke er mottakelig for så mange sykdommer som de andre korn artene. I de siste årene så har det blitt en økt forekomst av fusarium i havre og dette har gjort det aktuelt å behandle havre med ett soppmiddel i begynnende aksskyting\blomstring.


I perioden før 1900 tallet var kunnskap om skaldegjører og kjennskap til noen av samspillene mellom kulturplante og skadegjører sentralt for å kunne hanskes med problemet. Da kjemiske plantevernmidler kom på markedet ble strategiene endret til å gi en total beskyttelse av planten ved å eliminere den enkelte skadegjøreren. Tiden har vist at kjemisk bekjempelse ikke bare har hatt positive effekter, selv med stadig nye, mer målrettede midler. Eliminering av nytteorganismer, resistensutviking og innskjerpet regelverk har ført til økt fokus på alternative bekjempelsesmetoder og utviklingen har delt seg i to retninger med genmodifisering (GMO i den ene retningen og fokus på systemforståelse i den andre.

Et av de viktigste satsingsområdene innen utvikling av genmodifiserte planter er i forbindelse med plantevern. Planten gjøres i stand til å tåle et bredspektret ugrasmiddel med lav miljøbelastning (roudup ready raps) eller får selv gener som produserer insekticider (BTmais), men ikke uten problemer og store kontroverser.

Kunnskapen om skadegjører, kulturplante, miljø, nytteorganismer, økonomisk belastning og samspillet mellom disse har banet veg for Biologisk kontroll og integrert plantevern.