Skjermplantefamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skjermplantefamilien
Kruspersille, Petroselinum crispum
Kruspersille, Petroselinum crispum
Vitenskapelig(e)
navn
:
Apiáceae
(tidligere Umbelliferae)
Norsk(e) navn: skjermplantefamilien
Hører til: Apiales,
blomsterplanter,
karplanter
Antall arter: ca. 2850
Habitat: tempererte strøk
Utbredelse: alle bebodde verdensdeler
Delgrupper:

Skjermplantefamilien (vit.: Apiaceae) er en plantefamilie, som omfatter mer enn 420 planteslekter.

Kjennetegn og utseende[rediger | rediger kilde]

Artene i skjermplantefamilien er ett-, to- eller flerårige. Men ved jevnlig nedskjæring av blomsterstilk, når denne kommer opp. Vokser flere av de ett- og toårige, som de skulle ha vært flerårige urter.
Artene i familien kan være alt fra ti cm (sanktpeterskjerm og rødkjeks) til fire m høy (kjempebjørnekjeks).
De fleste artene i familien er mere eller mindre aromatiske. Flere har aroma som ligner på hverandre, deriblant den meget giftige selsnepen og matplanten pastinakk.
Blomsterstanden er vanligvis en sammensatt skjerm, derav familienavnet. Blomsterstilkene kommer da fra ett enkelt punkt. Dette er da skjerm, eller storskjermen hvis arten er dobbeltskjermet. For blomsterstanden kan ha ett eller to «lag». De med to «lag» kaller vi dobbeltskjermet, mens de med ett kalles enkeltskjermet. Og blomsterstilkene kalles stråler. Det er også ofte en bladkrans rett under strålenes koblingspunkt. Disse bladene kalles svøp, eller storsvøp når arten er dobbeltskjermet. I enden på strålene er det begerblad med blomster, eller vi kan ha en ny «miniskjerm», disse er småskjermene. Og navnene blir deretter småsvøp, småstråler og begerblad med blomster i tuppen av disse (se bilde lenger nede på siden). Blomster små, femtallige, hos de fleste arter hvite, men kan være gule, rødlige eller grønnlige. De fleste pollineres av insekter (biller, fluer, bier eller humler). Nå en blomst blir befruktet, modner de til en spaltefrukt. Disse sitter på samme stilk med flatsiden mot hverandre. Denne frøstilken er splittet. Og denne splitten kan begynne ved basis, eller høyt oppe. Mens frøene har langsgående riller. Og imellom disse rillene, er det man finner kamre med olje. Det er denne oljen som gir frøenes sterke aroma, hos mange av artene.Og den inneholder ofte eteriske oljer, det er også i frøene man oftest finner høyest konsentrasjon av aromastoffer (se bilde lenger nede på siden). Flere av artene, man kan finne i Norge, kan bestemmes ved kun frø.
Bladene er enkle eller oftest en eller flere ganger sammensatte (koblete til finnete) med hele eller delte småblader. Bladskaftene har ei slire, som går rundt stilken. Slira ender da i leddknuten lenger nede på stilken.
Stengelen er ofte hul, unntatt i leddene. Og mange slekter og arter har riller på stilken, mens noen er nesten helt glatte.

Noen har en kraftig rot. Dette er noe vi ofte har avlet på og utviklet ved flere av artene i denne familien, som vi bruker som rotgrønnsak.

* A=begynnelsen på storskjerm
* B=begynnelsen på småskjerm
* C=et storsvøpblad
* D=småsvøpblader
* og stilkene mellom A og B = stråler hos en hundekjeksskjerm
Her vises olje kamrene i to bjørnekjeksfrø

Bruk[rediger | rediger kilde]

Noen arter i familien er mye brukt som krydder eller grønnsak, som gulrot, pastinakk, kvann, selleri, persille, jordnøtt dill, persille, karve, løpstikke, koriander, spisskum (bl.a. nøkkelost sammen med nellikspiker), spansk kjørvel (en plante man ikke bør plante, da den sprer seg veldig lett) og kjørvel. Av disse er det vanligst røtter, stengel, bladverk og/eller frø blir brukt. Ellers kan det nevnes at frøene av de fleste spiselige artene motvirker tarmgass.
Under vikingtiden var kvann høyt verdsatt som grønnsak. Og mange hadde egne «kvannhager». Og i Gulatingsloven står det: «Går mann i annen manns kvanngard, da eier ikke den mannen noen rett på seg om en slår og juler han og tar klærne hans».[1]

Som prydplanter dyrkes stjerneskjerm, sanikel, og strandtorn.

Giftighet[rediger | rediger kilde]

Familien har også noen meget giftige arter, slike som selsnepe, giftkjeks, hestekjørvel og hundepersille. Mens flere er mindre giftige og/eller har stoffer som gir utslett, og kanskje blemmer, ved eksponering av UV-lys. Dette er noe som kalles fotosenibilitet på fagspråket. Her er arter i bjørnekjeksslekta (særlig kjempebjørnekjeks) kjent for dette.[2] Men dette gjelder også matplantene pastinakk og kvann, som kan gi utslett ved kontakt med planten. Avhengig av vær og hud kan dette erfares ved luking, da noen er mer følsom enn andre for dette. Bruk av langermet genser og hansker tilrås derfor under slikt arbeid. Ved rydding av mye kjempebjørnekjeks, kan f.eks. regndress, gummihansker og støvmaske være lurt å bruke.

En har også ved senere forskning funnet ut at det er flere stoffer i plantene i skjermblomstfamilien som i molekylstruktur er ganske lik hverandre. Dette er også naturlig når en tenker på evolusjonsteorien. Der det bl.a. er tre stoffer i gulrot (falcarinol, falcarindiol og carotatoxin), som er ganske likt bl.a. cicutoxoxin og oenanthottoxin, som er en av giftstoffene i selsnepe og hestekjørvel.[3] Uten at noe tyder på å nyte sin gulrot er farlig! Dette kan ha forskjellige årsaker. For cicutoxoxin er en nervegift, som angriper sentralnervesystemet. Og gulrotens giftstoffer er da ufarlige av en eller noen tenkte årsaker:

  • Dosene av giftstoffene man får i seg, er for små til å gi noe effekt i nervesystemet.
  • Giftstoffene i gulrot kommer ikke igjennom Blod-hjerne-barriereen, og har dermed ingen effekt.
  • Det kan hende at giftstoffene i gulrot suges dårlig opp i tarmen.
  • Den lille molekylforandringen kan gjøre at stoffene er så og si ufarlige for dyr flest.

Men dette motsier iallfall markedsføringen av økologiske landbruksvarer, som betegner det «giftfri mat». Og det står også i artikkelen referert til over, at hvis dette hadde vært kunstig tilsatte stoffer, hadde gulrøttene antageligvis vært forbudt i salg.

Liste over slekter, arter, underarter og vareiteer[rediger | rediger kilde]

I de vitenskapelige navnene kan du finne «ssp.» og «var.». Dette står for underart (subspecies) og varietet. Og i denne listen finner du alle som er listet opp i Artsnavnebasen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Høeg, Ove Arbo, Christphersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Mæhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Sævre, Rune (1984). Våre medisinske planter, s. 184. Det Beste, Oslo? (norsk). ISBN 82-7010-156-7.
  2. ^ 18-åring fekk sår av plante – kan få varige merker (norsk). NRK (04-08-2011). Besøkt 20-02-2013.
  3. ^ Jørgen Stenersen (2011): «Biolog» – "Gulrøtter er fortsatt sunt -kanskje", nr. 2, s. 20-27.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande: Norsk flora. 7. utg. Redigert av Elven Reidar. Samlaget, 2005. ISBN 978-82-05-32563-0 (Side 56, 573-595)
  • Stenberg, Lennart og Mossberg, Bo: Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal 2007. ISBN 82-521-6029-8 (Side 424-449)
  • Grey-Wilson, Christopher, Blamey, Marjorie: Teknologisk forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa" Oversatt og tilpasset til norsk av Faarlund, Torbjørn, Sundig, Per. Teknologisk forlag 1992. ISBN 82-512-0355-4 (Side 268-287)
  • Høeg, Ove Arbo, Christphersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Mæhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Sævre, Rune: Våre medisinske planter. Det Beste 1984. ISBN 82-7010-156-7 (Side 093, 119, 126, 137, 145, 146, 170, 179, 184-185, 200, 212, 229, 245, 247, 258, 295, 301, 306, 322 og 338-342 )
  • Jonsell, Bengt, Karlsson, Thomas og Agestam, Magdalena: Flora Nordica Bind 6. Swedish Museum of Natural History 2010 ISBN 978-91-86510-61-9 (Side 165-276)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Apiaceae – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Apiaceae – detaljert artsinformasjon
Commons Commons: Category:Apiaceae – bilder, video eller lyd