Skjermplantefamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Skjermplantefamilien
Kruspersille, Petroselinum crispum
Kruspersille, Petroselinum crispum
Vitenskapelig(e)
navn
:
Apiáceae
Lindl.
Umbelliferae
Norsk(e) navn: skjermplantefamilien
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planteriket
Divisjon: karplanter
Klasse: blomsterplanter
Orden: skjermplanteordenen
Antall arter: ca. 4850 [1]
Habitat: tempererte strøk
Utbredelse: alle bebodde verdensdeler
Delgrupper:

Skjermplantefamilien (Apiaceae) omfatter mer enn 420 planteslekter. Blant artene i denne familien finnes det små planter på omkring 10 centimeter høye, og store planter som strekker seg helt til 4 meter i høyden. De er lette å kjenne igjen på skjermen, en samling av enkeltblomster som sitter på stråler fra et felles punkt på stengelen. Hos en del arter i familien sitter det skjermer med blomster i en egen skjerm av småskjermer. Det finnes både nyttige matplanter i denne familien, og fryktede giftplanter. Andre forskjønner hager som dyrkede prydplanter.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Artene i skjermplantefamilien er urter i botanisk forstand. I sjeldne tilfeller kan de bli vedaktige nederst. De kan forekomme både med og uten stengel, og stengelen kan være hul eller hel.[2] Noen stengler er rillete, mens andre er glatte. En del arter har en kraftig rot. Pastinakk og Selleri er eksempler på arter som har blitt videreforedlet til kulturplanter utnyttet kommersielt som en rotgrønnsak.

Plantene er ett-, to- eller flerårige. Likevel kan flere av de ett- og toårige plantene vokse som flerårige urter hvis blomsterstengelen skjæres ned etterhvert som den vokser til. Artene i familien varierer fra ti centimeter, slik som hos sanktpeterskjerm og rødkjeks til fire meter slik som kjempebjørnekjeks.

Bladene vil vanligvis være spredtstilt, men noen sjeldne unntak finnes hvor bladene er parvis motsatt eller i en rosett nede ved bakken.[2] Stengelbladene har vanligvis bladslirer. Plantene har vanligvis ikke øreblad, det vil si små parvise blad som vokser ved grunnen av stengelbladene.[2] Et av unntakene fra dette er karve. Selve bladplaten er oftest sammensatt av flere småblader, ofte flikete. I tilfellene hvor det forekommer enkle blader, vil de vanligvis være flikete.[2]

Navnet skjermplante er forbundet med at blomstene sitter sammen i skjermer. De små blomstene sitter noen ganger sammen i enkle skjermer, eller kan ha sammensatte skjermer.[2] I det sistnevnte tilfellet vil flere småskjermer sitte sammen i en storskjerm. Under skjermene kan det sitte støtteblad som kalles svøp.[2] Når de sitter under småskjermene kalles de småsvøp, og under storskjermer kalles de storsvøp. Skjermene kan være formet som en paraply slik som hos hundekjeks, og noen ganger som et hode slik som hos kvann. Stilkene under skjermene som danner forbindelsen med et felles koblingspunkt kalles stråler. De kan kalles småstråler for å utelukkende omtale strålene i småskjermene. En oversiktlig illustrasjon finnes i galleriet.

De enkelte blomstene har oversittende fruktknuter og blomsterbeger som er sammenvokst med fruktknuten. Begerbladene kan være små eller helt fraværende i det de former en ring omkring fruktknuten.[2] Fargen er hvit hos de fleste arter, men de kan også være gule, rødlige eller grønnlige. De befruktes av mange forskjellige insekter, for eksempel biller, fluer, bier og humler. Når blomsten modner etter befruktning modnes de til en kamret spaltefrukt som inneholder frøene. Flere av artene man kan finne i Norge kan bestemmes utelukkende ved hjelp av frøene.[trenger referanse] Fruktene sitter på samme stilk med flatsiden mot hverandre. Denne frøstilken er splittet. Og denne splitten kan begynne ved basis, eller høyt oppe. Frøene har langsgående riller og kamre med olje, ofte eteriske oljer. Det er denne oljen som gir frøene hos mange av artene en sterk aroma. De fleste artene i familien er mer eller mindre aromatiske og hos flere kan aromaen være nokså lik slik som hos den meget giftige selsnepen og matplanten pastinakk.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Bruk[rediger | rediger kilde]

Arter fra skjermplantefamilien benyttes som krydder. Eksempler er dill, persille, karve, løpstikke, koriander, spisskum, spansk kjørvel og kjørvel. Eksempler på arter som brukes som grønnsak er gulrot, pastinakk, kvann og selleri. Vanligvis benyttes røtter, stengel, bladverk og/eller frø. Ellers kan det nevnes at frøene av de fleste spiselige artene motvirker tarmgass.[trenger referanse] Som prydplanter dyrkes stjerneskjerm, sanikel, og strandtorn.

Historiske kulturplanter[rediger | rediger kilde]

Mange av artene i skjermplantefamilien kan spores langt tilbake i historien. Anis ble dyrket av de gamle egyptere, og grekere. Allerede hos Hippokrates ble den foreslått som ingrediens i munnvann. Den er også nevnt i gamle norske legebøker.[3] Dill og fennikel er også arter med lang historie. Både babylonere og egyptere benyttet dem. De ble innført til Europa og spredt med romerne. Dill, karve, persille og selleri er omtalt hos Dioskorides, [4][5][6][7] og Fennikel av Plinius.[8] Spisskummin har fått plass i Bibelen ved omtale av profeten Jesaja.[9]

Også koriander er velkjent i historien. Arabiske stammer har brukt den i uminnelige tider, og den var også godt kjent av Babylonerne. Det har imidlertid vært delte meninger blant antikkens forfattere om bruken av den.[10]

Kvann fant veien fra nord og sørover i Europa ved hjelp av munker, deretter kom den tilbake til Norge etter å ha fått det himmelske navnet Angelica som betyr «engel». Navnet har sammenheng med et sagn som sier at en engel åpenbarte hvordan den skulle brukes. I vikingtiden var kvann høyt verdsatt som grønnsak. Og mange hadde egne «kvannhager». Og i Gulatingsloven står det: «Går mann i annen manns kvanngard, da eier ikke den mannen noen rett på seg om en slår og juler han og tar klærne hans».[11] Også mesterrot ble lovprist av romerne, og navnet er antageligvis avledet av den gamle legetittelen magister.[12]

Grekerne gav dødsdømte politiske fanger i Aten en drikk av opium og vin, blandet med saften av giftkjeks for å fullbyrde dødsstraffen. Måten Sokrates’ død beskrives på av Platon har ført til at man regner det for sannsynlig at han ble drept på denne måten.[13]

Giftige arter[rediger | rediger kilde]

I denne forbindelse er det nødvendig å fremheve familiens giftige arter. Selsnepe, giftkjeks, hestekjørvel og hundepersille er alle sammen svært giftige. Andre er mindre giftige og/eller inneholder stoffer som kan gi utslett og blemmer som minner om brannskader. Det kan skje hvis man eksponeres for UV-lys etter hudkontakt med plantesevjen. På fagspråket kalles det fotosensibilitet. Bjørnekjeks har blitt omtalt i forbindelse med slike skader,[14] men også matplantene pastinakk og kvann inneholder slike stoffer. Noen får mer alvorlige reaksjoner enn andre, så det anbefales bruk av beskyttelsesutstyr ved håndtering av skjermplanter som inneholder furokumariner. Ved rydding av mye kjempebjørnekjeks eller tromsøpalme kan det for eksempel benyttes regndress, gummihansker og støvmaske.

En har også ved senere forskning funnet ut at det er flere stoffer i plantene i skjermblomstfamilien som i molekylstruktur er ganske lik hverandre. I gulrot finnes blant annet stoffene falcarinol, falcarindiol og carotatoxin. Disse stoffene er nokså like cicutoxoxin og oenanthottoxin, som er blant giftstoffene i selsnepe og hestekjørvel. Til tross for dette regnes det åpenbart som trygt, ja til og med sunt, å spise gulrot.[15]

Liste over slekter, arter, underarter og variteter[rediger | rediger kilde]

Antallet anerkjente slekter i skjermplantefamilien varierer mellom 420 og 485.[16][17][18] I denne listen over slekter og arter finnes forkortelsene «ssp.» og «var.». De betyr underart (subspecies) og varietet. Listen tar utgangspunkt i Artsnavnebasen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Global Biodiversity Information Facility». Besøkt 9. august 2021. 
  2. ^ a b c d e f g «WFO (2021): Apiaceae Lindl». Besøkt 9. august 2021. 
  3. ^ høeg 1984, s. 93
  4. ^ høeg 1984, s. 119
  5. ^ høeg 1984, s. 170
  6. ^ høeg 1984, s. 229
  7. ^ høeg 1984, s. 247
  8. ^ høeg 1984, s. 126
  9. ^ høeg 1984, s. 258
  10. ^ høeg 1984, s. 179
  11. ^ høeg 1984, s. 184,185
  12. ^ høeg 1984, s. 212
  13. ^ høeg 1984, s. 301
  14. ^ «18-åring fekk sår av plante – kan få varige merker» (norsk). NRK. 04.08.2011. Besøkt 20.02.2013. 
  15. ^ Jørgen Stenersen (2011). «Biolog». "Gulrøtter er fortsatt sunt -kanskje" (2): 20-27. Besøkt 20.02.2013. 
  16. ^ «World Flora Online». Besøkt 9. august 2021. 
  17. ^ «Global Biodiversity Information Facility». Besøkt 9. august 2021. 
  18. ^ «Angiosperm Phylogeny Website». Besøkt 9. august 2021. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]