Indulf av Skottland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Indulf
Konge av Alba
Indulf av Skottland
Indulf i en anakronistisk framstilling fra 1700-tallet
Navn Idulb mac Causantín
Regjeringstid 954962
Født ukjent
Skottland
Død ca. 962
Skottland
Foreldre Konstantin II, mors navn ukjent
Ektefelle Ukjent navn
Barn Tre sønner, inkludert Dubh

Indulf (skotsk gælisk Idulb mac Causantín; død 962) var konge av Alba (Skottland) fra 954 til 962, skjønt det finnes ingen opptegnelser av hans kroning, om det i det hele tatt var noen. Han var sønn av kong Konstantin II av Skottland, og kom på tronen da hans andre fetter, kong Malcolm I av Skottland døde. Han hadde tilnavnet An Ionsaighthigh, «angriperen».[1]

Navnet[rediger | rediger kilde]

Navnet Idulb er en gælisering av enten det norrøne 'Hildulfr, Hildulv, eller det angelsaksiske navnet Ædulf/Ædwulf. Idulb ble senere skrevet Indulf under gammelfransk innflytelse. Det opptrer i ulike samtidige gæliske former som blant annet Iondolbh, funnet i Duan Albanach. Ildulb ble aldri et vanlig navn i den skotske eller gæliske verden, og har ingen moderne form.[2] Den norrøne varianten var også relativt sjelden i middelalderen, men kan ha vært mer utbredt tidligere, og finnes blant annet på en dansk runestein i Tirsted, datert til 900-tallet, omtrent samme periode.[3]

Hans mor kan ha vært en datter av jarl Ædulf av Bernicia, som levde i landsforvisning i Alba.[4] Den mulige angelsaksiske moren kan forklare hans fornavn.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Indulf giftet seg en gang i løpet av sitt liv, men detaljene er uklare. Det finnes ingen opptegnelser over dato og sted, foruten at hustruens navn er også ukjent. Han fikk tre sønner som alle døde for sverd ved ulike anledninger.

John av Fordun og andre antok at Indulf hadde vært en konge av kongedømmet Strathclyde da hans forgjenger Malcolm var konge av Alba. Det er basert på slutningen at Strathclyde hadde blitt en del av kongeriket Alba på 940-tallet, men denne begrunnelsen er ikke lenger akseptert blant moderne historikere.[5]

Seier over danskene[rediger | rediger kilde]

I løpet av Indulfs regjeringstid kom en ny dansk invasjonsbølge. Danskene var blitt mer velkjente, men ikke mer velkomne, og det førte til en skotsk patriotisme. Danskene kom over Nordsjøen med en flåte på femti skip, de herjet sørkysten av England og for å skaffe ytterligere utbytte før de seilte tilbake til Danmark seilte de nordover og inn Firth of Forth. Ryktene om danskene spredte redsel blant befolkningen langs kysten, de rømte hjemmene sine og flyktet innover i landet. En styrke ble samlet og møtte danskene med slik styrke at de måtte trekke seg tilbake. Danske seilte dypere inn i fjorden, forbi øya May og til Firth of Tay, men også her ble de møtt av en formidabel styrke. Danskene fant intet sted det var trygt å gå i land, seilte videre langs kysten av Angus og Mearns på jakt etter et sted å invadere, men kysten var dekket av folk klar til å ta imot dem. Danskene ga tilsynelatende opp og seilte til havs, men kort tid etter gikk de overraskende i land ved Banffshire. Likevel maktet kong Indulf å få krigerne ut til stedet og de to hærstyrkene møttes i kamp i nærheten av Cullen. Skottene var øyensynlig bedre motivert og drev danskene ned til skipene. De overlevende skjøv dem fra land, heiste seil og drev vekk, for godt denne gangen.

Seier over northumbrianerne[rediger | rediger kilde]

Indulf etterlot seg et vedvarende bidrag. Hans far, Konstantin II, flyktet for kong Athelstan av England og hadde oppgitt Lothian, og dermed den byen som var forutbestemt til å bli Skottlands hovedstad, til England. I en avgjørende slag over krigere fra Northumbria og Edwin av Deira gjenerobret Indulf festningen i Edinburgh, Dun Eden.

Krønike om kongene av Alba skrev at «I hans tid var oppidum Eden evakuert, og overgitt til skottene til dagens dag». Oppidum Eden er vanligvis identifisert som Edinburgh,[6] og dette har blitt forstått som en indikasjon at Lothian, eller en stor del av området, ble erobret av Indulf på denne tiden. Imidlertid er det mer sannsynlig at erobringen av Lothian var i større grad en lengre prosess enn en enkel hendelse, og grensene mellom landområdene til kongene av Alba og Bernicia kan ha ligget sør og øst for Edinburgh i mange år før Indulfs styre.[7]

Seier over nordmennene[rediger | rediger kilde]

Som hans far før ham hadde Indulf tenkt å abdisere og bli munk. Motstridende opptegnelser slår fast at han ble drept i trefninger med norske vikinger, ledet av den landsforviste Eirik Blodøks, i 962. Slaget ved Bauds i nærheten av Findochty i Banffshire endte med skotsk seier, men det synes som om Indulf selv fikk sår som han døde av.

Død[rediger | rediger kilde]

Indulf ble gravlagt på kirkegården ved Saint Oran-kapellet på øya Iona.[8] Indulfs død ble rapportert av Chronicon Scotorum i 962, Krønike om kongene av Alba la til at han ble drept kamp mot norrøne menn nær i Cullen i slaget ved Bauds. Bercháns profeti, som er notorisk vanskelig å tolke, hevdet derimot at han døde "i huset til samme hellige apostelen hvor hans far [hadde dødd]." Det er céli dé-klosteret i St Andrews.

Indulf ble etterfulgt av Dubh (Dub mac Maíl Coluim), sønn av hans forgjenger. Hans egne sønner ble også konger, Culen og Amlaíb. En tredje sønn, Eochaid, ble drept sammen med Culen i kamp mot mennene fra Strathclyde i 971.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skene, William Forbes (1867): Chronicles of the Picts and Scots, Edinburgh, s. 94.
  2. ^ Walker, Lords of Alba, s. 97.
  3. ^ sett her.
  4. ^ Det er kjent at en søster av Indulf ble gift med Olav Godfridsson (gammelirsk: Amlaíb mac Gofraidh) av Uí Ímair og en av Indulfs sønner fikk navnet Amlaíb (Olav). Walker foreslår at Indulfs mor kan ha vært en datter av jarl Ædwulf, som var i landsforvisning i Alba (Skottland. Ædwulf er gjengitt som Ettulb i Ulster-annalene, oppslag for 913, hvor hans død er nedtegnet. Walker, Lords of Alba, s. 97.
  5. ^ Duncan, The Kingship of the Scots 842–1292, s. 40–41.
  6. ^ Duncan, The Kingship of the Scots 842–1292, s. 24; Anderson, Early Sources, s.468, note 4.
  7. ^ Duncan, The Kingship of the Scots 842–1292, s. 247–225; Smyth, Warlords and Holy Men, s. 221–223.
  8. ^ Anderson, Early Sources, s. 468–471; Duncan, The Kingship of the Scots 842–1292, s. 20 følger Krønike om kongene av Alba.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anderson, Alan Orr ([1922] 1990): Early Sources of Scottish History AD 500–1286, bind 1. Nytrykk med rettelser. Stamford: Paul Watkins, ISBN 1-871615-03-8
  • Duncan, A.A.M. (2002): The Kingship of the Scots 842–1292: Succession and Independence. Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 0-7486-1626-8
  • Smyth, Alfred P. (1998): Warlords and Holy Men: Scotland AD 80-1000. Nytrykk, Edinburgh: Edinburgh UP, ISBN 0-7486-0100-7
  • Walker, Ian W. (2006): Lords of Alba: The Making of Scotland. Sutton: Stroud, ISBN 0-7509-3492-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Malcolm I 
Konge av Alba (tradisjonelt konge av Skottland)
(954962)
Etterfølger:
 Dubh