Edgar av Skottland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Edgar
Konge av Alba (Skottland)
Edgar av Skottland
Edgars segl
Navn Etgair mac Maíl Choluim
Regjeringstid mai 1097 - 8. januar 1107
Født ca. 1074
Død 8. januar 1107
Edinburgh
Foreldre Malcolm III
og Margaret
Ektefelle ingen
Barn ingen

Edgar av Skottland (Étgair mac Maíl Choluim) (ca. 10748. januar 1107) var konge av Alba (Skottland) fra 1097 til 1107. Han var den fjerde sønn av Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm III av Skottland) og Margaret (senere sankt Margaret), men den frøste som bl betraktet som berettiget til den skotske tronen etter hans fars død. Edgar huskes for at den engelske kongen, normanneren Vilhelm Rufus tvang ham til å underkaste seg og ydmyke seg ved det engelske hoffet, og at den norske kongen Magnus Berrføtt fikk ham til å anerkjenne norske overherredømme over de ytre øyene.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Edgar krevde den skotske kongedømmet tidlig i 1095 etter at hans halvbror Donnchad mac Maíl Choluim (Duncan II av Skottland) var blitt drept av Máel Petair av Mearns, en støttespiller av Edgars onkel, Domnall Bán (Donald III av Skottland), på slutten av 1094. Hans eldre bror Edmund støttet Domnall Bán, antagelig for å skaffe seg en apanasje og en anerkjennelse som arving til den aldrende Domnall Bán som ikke hadde sønner.[1]

Edgar fikk begrenset støtte fra Vilhelm Rufus, slik Donnchad mac Maíl Choluim hadde fått før ham. Imidlertid ble den engelske kongen opptatt av et opprør ledet av Robert de Mowbray, jarl av Northumbria, som muligens fikk støtte fra Domnall Bán og Edmund, slik skotske konger ofte gjorde ettersom nordlige England var innenfor deres interesseområde. Vilhelm Rufus dro nordover med en hær i 1095 og i løpet av denne tiden tok Edgar selv kontroll over Lothian. Et charter som ble utstedt i Durham på denne tiden navngir ham «...sønn av Máel Coluim skottenes konge... eier alt land i Lothian og kongedømmet over skottene ved en gave av min herre Vilhelm, konge over engelskmennene, og ved arv på farsiden.»[2][3]

Edgars krav hadde støtte fra hans brødre, Alexander og David. Den tredje broren, Ethelred var abbed av Dunkeld, og den fjerde, Edmund, var avskåret fra sine slektninger ved at hadde støttet onkelen Domnall. Edgars onkel på morssiden, angelsakseren Edgar Ætheling, som han var oppkalt etter, ga ham også sin støtte ettersom hans navn er et av vitnene til charteret i Durham.[4]

Underlagt engelske Vilhelm Rufus[rediger | rediger kilde]

Vilhelm Rufus tilbrakte 1096 i Normandie hvor han bekjempet sin bror Robert Curthose og det var ikke før i 1097 at Edgar mottok ytterligere støtte, noe som førte til at Domnall og Edmund ble beseiret i et hardt kjempet angrep ledet av Edgar Æthling.[5]

Selv om Geoffrey Gaimar har slått fast at Edgar var føydalt underlagt Vilhelm Rufus er det klart at avtalen mellom Rufus og Edgar var at sistnevnte skulle bli betalt 40 eller 60 shillings om dagen når han var ved det engelske hoffet, er det mindre enn nøyaktig. I uansett tilfelle var han tilstede ved hoffet ved en anledning. Den 29. mai 1099 fungerte Edgar som sverdbærer i en stor fest for å innvie Westminster Hall. Så lenge den engelske kongen levde var Edgar underlagt ham, men straks han døde unnlot Edgar å møte for det engelske hoffet, og var heller ikke tilstede ved kroningen av Henrik I av England.[6]

Konge av skottene[rediger | rediger kilde]

Da Domnall og Edmund var fjernet var Edgar den ubestridte kongen av skottene, og hans regime synes å vært uten større kriser. Det skal bemerkes at Edgar ikke var arving til tronen ved førstefødselsrett slik senere konger ville være, ettersom Donnchad hadde en legitim sønn og arving i William fitz Duncan.[7] Sett i sammenheng med Edgars overtagelse av makten er hans regime i stor grad uklart ved mangle på kilder. En minneverdig hendelse var hans gave til hans irske kollega, høykongen av Irland, Muircheartach Ua Briain. Gaven besto av, kanskje noe som var anskaffet fra et korstog, en kamel, eller kanskje til og med en elefant![8]

Bøyde av for norskekongen[rediger | rediger kilde]

I 1098 signerte Edgar en fredsavtale med Magnus Berrføtt, Norges store krigerkonge, som etter at dennes anstrengelser i Sverige ikke førte fram, besluttet å knytte de norrøne områdene i nordlige Skottland og i Irskesjøen direkte inn under den norske tronen.

I 1098 signerte Edgar en avtale med Magnus Berrføtt som fastesatte grensene mellom norske og skotske krav på øyene i vest. Avtalen mellom norskekongen og skottekongen besto i at Edgar måtte anerkjenne norsk overherredømme over de ytre øyene. Det vil si Orknøyene, Shetlandsøyene, Hebridene, Skye og flere av de mindre øyene mellom Hebridene og Man midt i Irskesjøen. Skotske historikere har en tendens til å underdrive denne avtalen som i realiteten viste at Edgar var en svak konge med all oppmerksomhet vendt sørover mot England, og isteden fokuserer på at Skottland ikke hadde praktisk nytte eller herredømme over nordområdene uansett.[9]

Støtte av kirken[rediger | rediger kilde]

Egar av Skottland ble begravd ved Dunfermline kloster.

Edgars religiøse opprettelser inkluderte et priori ved Coldingham i 1098, assosiert med nonneklosteret ved Durham. Ved Dunfermline kloster i Fife søkte han støtte fra Anselm av Canterbury, erkebiskopen som Vilhelm Rufus hatet av hele sitt hjerte og tvang i landflyktighet, for at munkene som kan ha blitt utvist av Domnall Bánmed, skulle kunne vende tilbake til hans mors religiøse institusjoner.[10]

Død[rediger | rediger kilde]

Edgar døde i Edinburgh den 8. januar 1107 og ble gravlagt i Dunfermline kloster. Edgar giftet seg ikke og var i tillegg barnløs. Hans bror Aleksander var hans anerkjente arving og etterfølger. Edgar ga også David en apanasje i «Cumbria», det tidligere kongedømmet Strathclyde, og kanskje også den sydlige delen av Lothian.[11]

Motstridende redegjørelse av hans død[rediger | rediger kilde]

Det er motstridende redegjørelse til Edgars død, nedtegnet av Orderic Vitalis1100-tallet. I henhold til denne ble Edgar drept av sin onkel Donald III og Donald III ble drept av Aleksander:[12] «Ved Malcolms død, konge av skottene, oppsto det store splittelser blant dem i henhold til etterfølgelsen til kronen. Edgar, kongens eldste sønn, tok den som hans rettmessige rett, men Donald, kong Malcolms bror, hadde usurpators autoritet, motsatte seg ham med stor grusomhet, og til sist ble den stolte ungdom [Edgar] myrdet av sin onkel. Imidlertid drepte Aleksander, hans bror, Donald og tok tronen; i så måte var hevneren i tillegg til å etterfølge sin bror...»[13]

Benjamin Hudson har avvist denne fortellingen som «fullstendig falsk». Men dens eksistens peker på at det sirkulerte "feilaktige" fortellinger om monarkene på slutten av 1000-tallet.[14] Versene i Bercháns profeti antyder til mordet på en annen skotsk konge: «Akk en konge vil ta herredømme for fire netter og en måned; jeg tror det er alvorlig at gælerne vil skryte, ve til ham som feirer ham. ... En sønn av kvinnen til de engelske... Jeg tror det er ynkelig at hans bror vil drepe ham.»[15] Den engelske kvinnen er opplagt en henvisning til sankt Margaret, den angelsaksiske hustruen til Malcolm III. Men ingen av hennes barn, menn eller kvinner, er kjent for å ha drept en av deres søsken. Forvirringen er antagelig avledet fra mordet fra deres halvsøsken Duncan II, sønn av Malcolm III og hans første hustru Ingebjørg Finnsdatter.[16] En anmerkning i Ulster-annalene hevder at Duncan II ble myrdet av sine brødre Donmall [Donald] og Edmund. Da Duncan ikke hadde noen brødre med disse navnene peker antagelig teksten til hans onkel Donald III og hans halvbror Edmund. Senere tekster har identifisert en adelsmann ved navn Máel Petair av Mearns som den faktiske morderen.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oram, s. 44–45.
  2. ^ Oram, s. 46, noter at charteret adskilte Lothian, William Rufus' gave, kongedømmet over skottene, hans farsarv.
  3. ^ Duncan, s. 56.
  4. ^ Oram, s. 46.
  5. ^ Oram, s. 47; Duncan, s. 57–58.
  6. ^ Duncan, s. 58.
  7. ^ Duncan, s. 59.
  8. ^ Inisfallen-annalene, oppslag for 1105.
  9. ^ Oram, s. 48.
  10. ^ Barrow, s. 153.
  11. ^ Duncan, s. 60; Oram, s. 60.
  12. ^ Hudson, s. 119.
  13. ^ Orderic Vitalis, bind III, s. 14
  14. ^ Hudson, s. 119.
  15. ^ Hudson, s. 92
  16. ^ Hudson, s. 119.
  17. ^ Hudson, s. 92.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barrow, G.W.S. (2003): The Kingdom of the Scots. Edinburgh University Press, Edinburgh, ISBN 0-7486-1803-1
  • Duncan, A.A.M. (2002): The Kingship of the Scots 842–1292: Succession and Independence. Edinburgh University Press, Edinburgh, ISBN 0-7486-1626-8
  • Hudson, Benjamin T. (1996): The Prophecy of Berchán: Irish and Scottish Highkings in the early Middle Ages. Greenwood Publishing Group, ISBN 0-313-29567-0
  • Oram, Richard (2004): David I: The King Who Made Scotland. Tempus, Stroud, ISBN 0-7524-2825-X
  • Orderic Vitalis: The ecclesiastical history of England and Normandy. Oversettelse fra 1853 av Thomas Forester, Francois Guizot, og Leopold Victor Delisle. Bind 3, s. 14.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]