Hopp til innhold

Monmouthopprøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Monument for slaget ved Sedgemoor.

Monmouthopprøret, eller «oppstanden i vest» eller «opprøret i West Country», var et opprør i 1685 i England som hadde til hensikt å styrte kong Jakob II av England, som hadde blitt konge England, konge av Skottland og konge av Irland, ved sin eldre bror Karl IIs død den 6. februar 1685. Jakob II var upopulær ettersom han var katolikk og mange engelskmenn motsatte seg papistisk konge. James Scott, 1. hertug av Monmouth, en illegitim sønn av Karl II, hevdet å være den rettmessige arvingen til tronen og forsøkte å avsette og erstatte Karl II.

Opprøret ble avsluttet med nederlaget til Monmouths styrker i slaget ved Sedgemoor den 6. juli 1685. Monmouth ble henrettet for forræderi den 15. juli og mange av hans støttespillere ble også henrettet, eller dømt til transportering i de «Bloody Assizes», en rekke rettssaker som begynte i Winchester den 25. august 1685 i kjølvannet av opprøret, ledet av dommer George Jeffreys, overdommer i kongens rett og rikskansler av Storbritannia.

Hertugen av Monmouth

[rediger | rediger kilde]
James Scott, 1. hertug av Monmouth

Monmouth var en sønn utenfor ekteskap av Karl II. Det hadde vært rykter at Karl hadde giftet seg med Monmouths mor, Lucy Walter,[1] men noen bevis for dette har aldri kommet fram,[2] og Karl II sa alltid at han hadde kun en hustru, Katarina av Braganza.[3] Ekteskapet produserte ingen overlevende barn.

Monmouth var protestant. Han hadde blitt utpekt til øverstkommanderende av den engelske hær av sin far i 1672 og generalkaptein i 1678, og hadde en del suksess i Nederlandene i Tredje anglo-nederlandske krig.[1] Monmouths militære omdømme, og hans protestantisme, gjorde ham til en populær figur i England. Et forsøk ble gjort i 1681 til å gjennomføre Loven om utelukkelse, et lovvedtak i parlamentet til å ekskludere Jakob Stuart, Karl IIs bror, fra å etterfølge som konge og isteden innsette Monmouth, men Karl II utmanøvrerte sine motstandere og oppløste parlamentet for en siste gang.[4][5] Etter Rye House-komplottet feilet og som hadde til hensikt å snikmyrde Karl og Jakob, dro Monmouth i landflyktighet i Nederlandene, og samlet støttespillere i byen Haag.[6]

Så lenge som Karl II forble på tronen var Monmouth fornøyd med å leve et liv i luksus og fornøyelser i Nederlandene mens han fortsatt håpet på overta tronen på fredelig vis. Da Jakob II overtok tronen ble slik håp en umulighet. Prins Vilhelm av Orange, selv om han også var en protestant, var knyttet til Jakob ved avtaler og ville ikke gi støtte til en rivaliserende fordringshaver til den britiske tronen.

Fra Lyme Regis til Sedgemoor

[rediger | rediger kilde]

Den 30. mai 1685 satte Monmouth seil for sørvestlige England, en sterk protestantisk region, med tre små skip, fire lette feltkanoner og 1500 musketter.[7] Han gikk i land med 82 tilhengere, blant dem jarlen av Tankerville,[8] og samlet rundt 300 mann, ved Lyme Regis i Dorset den 11. juni.[9] Kong Jakob ble snart advart om at Monmouths hadde ankommet: to tollere fra Lyme kom til London den 13. juni etter å ha ridd rundt 322 km i all hast.

Et av opprørsmedlemmene var Robert Ferguson, en fanatisk skotsk presbyteriansk prest som også ble kalt for «the plotter», renkesmeden.[10] Det var Ferguson som hadde skrevet Monmouths proklamasjon, og det var han som var mest bestemt på få Monmouth kronet som konge.[10]

Thomas Hayward Dare, en gullsmed fra Taunton og Whig-politiker, en mann av betydelig rikdom og innflytelse som hadde blitt fengslet i løpet av en politisk kampanje som krevde et nytt parlament, var også tilstede. Han hadde også blitt bøtelagt med hele 5000 pund for å ha uttalt «opprørsk» ord. Etter at han ble løslatt fra fengselet hadde han flyktet til Holland hvor han ble opprørets kasserer.[11] Archibald Campbell, 9. jarl av Argyll, var den som skulle lede det skotske opprøret, og hadde allerede blitt involvert i et mislykket forsøk, Rye House-komplottet i 1683.[12]

Istedenfor å marsjere mot London dro Monmouth nordover mot Somerset og den 14. juni kom de i kamp med militsen i Dorset ved Bridport hvor mange av mennene til militsen deserterte og slo seg sammen med Monmouths hær.[13] før det andre sammenstøtet skjedde den 15. juni ved Axminster. Ytterligere rekrutter kom sammen med den uorganiserte gruppen som ved dette tidspunktet telte opp mot 6000 mann, hovedsakelig dissentere, håndverkere og jordbruksarbeidere bevæpnet med redeskaper som høygafler: [14] en som støttet opprøret var den unge Daniel Defoe.

I Chard i Somerset erklærte Monmouth seg som konge og ble kronet, og ble emne for ytterligere kroning i Taunton den 20. juni 1685 da bystyret i Taunton ble vitne til hendelsen ved sverdlengde utenfor White Hart Inn. Det ble gjort for å oppmuntre støtte fra lavadelen i området.[15] Han fortsatte deretter nordover via Shepton Mallet den 23. juni, men i mellomtiden hadde den kongelige marine erobret Monmouths skip, noe som fjernet alle håp om å kunne rømme tilbake til kontinentet.[16]

Den 24. juni slo Monmouths hær leir ved Pensford og dagen etter kom til Keynsham med det mål å angripe byen Bristol som på den tiden var den nest største og nest viktigste i landet etter London. Imidlertid hadde byen blitt okkupert av Henry Somerset, 1. hertug av Beaufort og militsen i Gloucester. Det var en del ikke avgjørende sammenstøt med en styrke fra livgarden kommandert av Louis de Duras, 2. jarl av Feversham, en eldre nevø av vicomte Henri Turenne som hadde tilbrakt en del tid i engelsk tjeneste og ble senere en ridder av hosebåndsordenen. Monmouth forflyttet seg deretter mot Bath som også var blitt besatt av rojalistsoldater, og slo leir i landsbyen Philips Norton (i dag kalt Norton St Philip) hvor de ble angrepet den 27. juni av Fevershams tropper. De marsjerte deretter om natten til Frome med retning for Warminster.

Monmouth satset på det planlagte opprøret i Skottland, ledet av Archibald Campbell, 9. jarl av Argyll,[17] som skulle svekke kongens oppslutning og hær. Argyll gikk i land ved Campbeltown den 20. mai og tilbrakte dagene med å samle sammen en liten hær av støttespillere, men var ikke i stand til å holde dem sammen mens de marsjert gjennom lavlandet mot Glasgow. Jarlen og hans få gjenværende menn ble tatt til fange ved Inchinnan den 19. juni og ble fraktet til Edinburgh for å bli henrettet den 30. juni. Forventede opprør i Cheshire og East Anglia feilet også i å komme i stand. Moralen til Monmouths styrker begynte å falle sammen etter at nyhetene om tilbakegangen i Skottland kom mens hæren hvilte i Frome den 28. juni.

Dagen ved Sedgemoor, maleri fra 1921 av Edgar Bundy, som avbilder en såret soldat som støttet Monmouth og som har tatt tilflukt på et høyloft etter slaget ved Sedgemoor.

Opprørerne kom så langt som til Trowbridge hvor rojalisthæren kuttet av vegen og Monmouth snudde tilbake mot Somerset via Shepton Mallet og nådde fram til Wells den 1. juli.[13] Soldatene ødela vestfronten av Wellskatedralen, rev av blyplatene på taket for å smelte det om til kuler, knuste vinduene og orgelet, og rev ned og ødela inventaret, og for en tid hadde de stall for hestene i kirkeskipet.[18]

Til sist ble Monmouth presset tilbake til Somerset Levels (hvor Alfred den store i sin tid hadde funne ly da han var presset på defensiven av vikingene noen hundre år tidligere). Da han ble omringet ved Bridgwater den 3. juli beordret han soldatene å befeste byen.[19]

Slaget ved Sedgemoor

[rediger | rediger kilde]

Monmouth ble endelig beseiret av Feversham (sammen med John Churchill, den senere hertug av Marlborough, nestkommanderende) den 6. juli i slaget ved Sedgemoor. Monmouth hadde risikert et nattlig angrep, men overraskelsen gikk tapt da et muskettskudd ble løsnet. Hans utrente soldater ble raskt overmannet og beseiret av motstandernes profesjonelle soldater, og hundrevis ble drept av ilden fra kanoner og musketter.

Slaget ved Sedgemoor er ofte referert til som det siste slaget utkjempe på engelsk jord, men det avhenger av definisjonen av slag, og det er ulike tolkninger av dette. Andre utfordrer til tittelen som det siste engelske slaget er slaget ved Preston i Lancashire som ble utkjempet den 14. november 1715 under det første jakobittopprøret; og det andre jakobittopprøret mindre sammenstøt ved Clifton Moor, i nærheten av Penrith i Cumbria, den 18. desember 1745. Slaget ved Culloden som ble utkjempet på Drumossie Moor nordøst for Inverness den 16. april 1746 var uansett det siste slaget som ble utkjempet på britisk jord.

Etter Sedgemoor

[rediger | rediger kilde]
Monmouths henrettelse på Tower Hill, 15. juli 1685 (O.S).

Monmouth flyktet fra slagfeltet, men ble tatt til fange i en grøft den 8. juli (enten ved Ringwood i New Forest, eller ved Horton i Dorset)[20] Som følge av opprøret vedtok parlamentet en lov om tap og ære som følge av landsforræderi (Act of Attainder, 1 Ja. II c. 2).[21] Til tross for bønn om nåde og påstand om at han hadde konvertert til katolisismen ble Monmouth henrettet av Jack Ketch den 15. juli 1685 på Tower Hill.

Det er sagt at det krevde flere slag med øksen for å skille hodet hans fra kroppen. En del kilder hevder at det krevde åtte slag, men det offisielle nettstedet til Tower of London slår fast at det var behov for fem slag,[22] mens Charles Spencer, i hans bok Blenheim, hevder at det var syv.[23] Monmouths hertugdømmer Monmouth og Buccleuch ble inndratt, men de subsidiære titlene til hertugdømmet av Monmouth ble restaurert til hertugen av Buccleuch.

Dommer Jeffreys.

Den påfølgende Bloody Assizes, «de blodige rettsmøter», til dommer Jeffreys var en rekke rettssaker hvor Monmouths tilhengere ble dømt; 320 mennesker ble dømt til døden og rundt 800 ble dømt til transportering til Karibien.[24]

Jakob II dro fordel av undertrykkelsen av opprøret til å befeste sin makt. Han ba parlamentet om å tilbakekalle Testloven (Test Act) og loven om Habeas Corpus, og benyttet sin fornyede makt til å utpeke katolikker til høyere stillinger og styrket hæren. Parlamentet satt seg imot flere av disse kravene og den 20. november 1685 oppløste Jakob II parlamentet. I 1688 ved fødselen til James Francis Edward Stuart, som bebudet katolsk etterfølger til tronen, ble Jakob II veltet av et statskupp ved prins Vilhelm av Orange i det som siden, i motsetningen til det feilslåtte Monmouthopprøret, har blitt kalt for Den ærerike revolusjon. Prins Vilhelm kom på invitasjon fra det misfornøyde protestantiske samfunnet i England.[25]

Litterære referanser til Monmouthopprøret

[rediger | rediger kilde]

Monmouthopprøret spilte en nøkkelrolle i Peter S. Beagles roman Tamsin som handlet om et 300 år gammelt spøkelse som ble venn med hovedfiguren.

Arthur Conan Doyles historiske roman Micah Clarke handlet direkte om Monmouths landgang i England, samlingen av sin hær, dets nederlag ved Sedgemoor, og de represalier som fulgte.[26]

Flere figurer i Neal Stephensons trilogi The Baroque Cycle, særlig Quicksilver (2003) og The Confusion (2004), handler om Monmouthopprøret og dets etterspill.

Doktor Peter Blood, helten i Rafael Sabatinis spenningsroman Kaptein Blood (1922, også utgitt på norsk), ble dømt av dommer Jeffreys for å ha gitt hjelp til sårete opprørere, han ble transportert til Karibien hvor han begynte sin karriere som pirat.

R. D. Blackmores historiske roman Lorna Doone har sin handling i sørvestlige England i løpet av Monmouthopprøret.

John Masefields roman Martin Hyde: The Duke’s Messenger (1910) forteller historien om en gutt som spiller en sentral part i Monmouthopprøret, fra møtet med Argyll i Holland og til det mislykte opprøret i seg selv.[27]

The Royal Changeling, (1998), av John Whitbourn, beskriver opprøret med en del fantastiske elementer lagt til fra synsvinkelen til sir Theophilus Oglethorpe.

Aphra Behns Oroonoko (1688) kan bli lest som en allegori for opprøret og hvor slaven som tittelen henspiller på har Monmouths rolle.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Fraser, Antonia (1979): King Charles II. London: Weidenfeld and Nicolson. ISBN 0297775715.
  2. ^ Clifton, Robin: «Walter, Lucy (1630?–1658)» i: Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, September 2004
  3. ^ Hutton, Ronald (1989): Charles II: King of England, Scotland, and Ireland. Oxford (England): Clarendon Press. ISBN 0198229119.
  4. ^ Harris, Tim (2006): Revolution: The Great Crisis of the British Monarchy, 1685–1720, Penguin Books, Ltd. ISBN 0713997591
  5. ^ Miller, John (2000): James II, 3. utg. Yale University Press, New Haven. ISBN 0-300-08728-4
  6. ^ Milne, Doreen J. (1951): «The Results of the Rye House Plot and Their Influence upon the Revolution of 1688: The Alexander Prize Essay» Transactions of the Royal Historical Society 5th Seris, 1 (1951), s. 91-108
  7. ^ «The Campaign». UK Battlefields Resource Centre.
  8. ^ Foard, Glen: «Sedgemoor Battle and Monmouth Rebellion Campaign» (PDF) UK Battlefields Resource Centre. The Battlefields Trust.
  9. ^ Dunning, Robert: «Monmouth Rebellion - Why Monmouth?» Arkivert 8. september 2007 hos Wayback Machine.. Somerset Timeline.
  10. ^ a b Ferguson, James (2008): Robert Ferguson «The Plotter». Wildside Press. ISBN 978-1434471314.
  11. ^ «Rebellion» Arkivert 30. november 2010 hos Wayback Machine.. The Glorious Revolution.
  12. ^ «The Rebellion of the 9th Earl of Argyll, 1685». The Reformation.
  13. ^ a b Whiles, John (1985): Sedgemoor 1685 (2. utg.). Chippenham: Picton Publishing. ISBN 094825100.
  14. ^ «Monmouth's rebellion and the Battle of Sedgemoor». Historic UK.
  15. ^ Dunning, Robert: «Monmouth Rebellion - Rebellion moves on» Arkivert 28. juni 2009 hos Wayback Machine.. Somerset Timeline.
  16. ^ Dunning, Robert: «Monmouth and Argyll Rebellions» Arkivert 10. september 2007 hos Wayback Machine.. Somerset Timeline. Somerset County Council.
  17. ^ «Monmouth's Rebellion». UK Battlefields Resource Centre.
  18. ^ «The Monmouth rebellion and the bloody assize» Arkivert 29. august 2007 hos Wayback Machine.. Somerset County Council.
  19. ^ "Rebels return to Bridgwater" Arkivert 4. oktober 2011 hos Wayback Machine.. Somerset Timeline.
  20. ^ «Monmouth Rebellion: Dorset Connections» Arkivert 19. desember 2010 hos Wayback Machine.. The Dorset Pages.
  21. ^ 'James the Second, 1685: An Act to Attaint James Duke of Monmouth of High-Treason Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.. (Kapittel II. Rot. Parl. nu. 2.)', Statutes of the Realm: bind 6: 1685-94 (1819), s. 2.
  22. ^ Factsheet: Prisoners at the Tower Arkivert 11. oktober 2010 hos Wayback Machine. (PDF)
  23. ^ Spencer, Charles: Blenheim, kapittel 3: John Churchill, s.54 — «Monmouth had a particularly grisly end, the executioner's axe striking seven times before his head severed».
  24. ^ «The Bloody Assize» Arkivert 7. august 2011 hos Wayback Machine.. Somerset County Council.
  25. ^ Jones, C (1973): «The Protestant Wind of 1688: Myth and Reality», European Studies Review III: ss. 201–221
  26. ^ Monmouth Rebellion hos Prosjekt Gutenberg
  27. ^ Martin Hyde: The Duke’s Messenger by John Masefield hos Prosjekt Gutenberg

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Dunning, Robert (November 1984): Monmouth Rebellion: Guide to the Rebellion and Bloody Assize. Dovecote Press. ISBN 978-0946159239.
  • Clarke, Nigel J. (Mars 1985): Monmouth's West Country Rebellion of 1685. C. J. Creed, Printer. ISBN 0-907-683-17-7.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Monmouthopprøret&oldid=23736822»