Tredje anglo-nederlandske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tredje anglo-nederlandske krig
Konflikt: De anglo-nederlandske kriger
Tredje anglo-nederlandske krig
De viktigste slagene under krigen
Dato 16721674
Sted Nordsjøen, New York, St. Helena
Resultat
Nederlands seier
Westminstertraktaten
Parter
Nederlandene De forente Nederlandene Flag of England.svg England
Royal Standard of the King of France.svg Frankrike
Kommandanter
Michiel de Ruyter
Adriaen Banckert
Willem Joseph van Ghent
Hertugen av York
Hertugen av Sandwich
Jean II d'Estrées
Styrker
120 krigsskip 150 krigsskip
Tap
Rundt 2 000 drept
2 krigsskip senket
2 krigsskip erobret
Rundt 2 000 drept
1 krigsskip senket
12 krigsskip erobret
De anglo-nederlandske kriger
Første (1652-54) · Andre (1665-67) · Tredje (1672-74) · Fjerde (1780-84)

Tredje anglo-nederlandske krig ble utkjempet mellom England og De forente Nederlandene fra 1672 til 1674. Bakgrunnen for krigen var Englands og Frankrikes bitterhet etter nederlaget i andre anglo-nederlandske krig, som hadde brutt ut som følge av Englands ønske om å få slutt på den nederlandske dominansen i verdenshandelen. Krigen endte med nederlandsk seier.

England, Nederland og Sverige inngikk i 1668 en trippelallianse mot Frankrike, men i 1670 signerte Karl II også den hemmelige Dovertraktaten med Frankrike. Karl II følte seg personlig ydmyket etter den andre anglo-nederlandske krig, og hadde gått inn i trippelalliansen kun for å skape splid mellom Nederland og Frankrike. Offentlig forsøkte han å minske spenningen mellom Frankrike og den nederlandske republikken, men i skjul jobbet han for å få med Frankrike i et angrep på Nederland. Han ble lovt at han etter en fransk seier ville få byene Rotterdam og Amsterdam som kronkolonier. Sistnevnte by var den rikeste i Europa.

I tråd med Dovertraktaten sluttet England seg til Frankrike da franske styrker invaderte Nederland i 1672. De tyske statene Münster og Köln tok også del i invasjonen. Franske tropper tok kontroll over det meste av republikken, inntil de ble stoppet av den nederlandske vannlinje, en planlagt oversvømmelse for å beskytte de mest vitale deler av landet. Dette året ble i Nederland kjent som «katastrofeåret» («Rampjaar»).

Den nederlandske regjeringen under Johan de Witt kollapset, og de Witt ble myrdet av en godt organisert «lynsjemobb». Vilhelm III av Oranien ble stattholder. Dermed var England en periode i krig med sin fremtidige konge, Vilhelm III. Karl II støttet orange-partiet i håp om at Vilhelm skulle gjøre republikken til et engelsk protektorat for å redde seg fra franskmennene, men til sin fortvilelse innså han at Vilhelm ikke hadde noen planer om å gå med på dette. Frankrike på sin side tilbød nederlenderne en separatfred mot en betaling på seksten millioner gylden. Nederlenderne aksepterte ikke dette heller; tvert imot ble deres krigsmoral styrket, og de fikk på grunn av våpenhvilen under forhandlingene mulighet til å forsterke vannlinjen.

Den engelske marinestøtten til Frankrike ble møtt av den nederlandske admiralen Michiel Adriaenszoon de Ruyter, som slo den anglo-franske flåten i slaget ved Solebay i 1672, dobbeltslaget ved Schooneveld samme år og til slutt i slaget ved Texel i 1673. Engelskmennene klarte ikke å opprettholde en blokade av den nederlandske kysten og ble selv i sterk grad blokkert fra den viktige handelen med trevirke og tjære i Baltikum.

Da Nederland i 1673 inngikk en allianse med Spania – de to landene hadde vært i krig inntil 1648 – trakk Frankrike ut sine styrker. England måtte 19. februar 1674 signere Westminstertraktaten, da Parlamentet ikke var villig til å bevilge mer penger til krigføringen. Engelskmennene var fortvilet da det viste seg at nederlandske kapere hadde klart å ta flere engelske skip enn vice versa; mer enn 550 engelske skip hadde blitt tatt. I 1673 var også New Amsterdam blitt gjenerobret av Nederland. Traktaten slo fast at Nieuw-Nederland i Amerika skulle være en engelsk besittelse, mens Surinam, som nederlenderne hadde tatt i 1667 ble anerkjent som nederlandsk koloni.