Aleksander II av Skottland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Aleksander II av Skottland
Alexander II (Alba) ii.JPG
Født24. aug. 1198[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
HaddingtonRediger på Wikidata
Død6. juli 1249Rediger på Wikidata (50 år)
KerreraRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, monarkRediger på Wikidata
Embete
  • Monarch of Scotland (1214–1249) Rediger på Wikidata
Ektefelle Joan av England, dronninggemalinne av Skottland (1221–)[5][6], Marie de Coucy (1239–)[5][6]Rediger på Wikidata
Far Vilhelm I av Skottland[5]Rediger på Wikidata
Mor Ermengarde de Beaumont[5]Rediger på Wikidata
Søsken Margaret of Scotland, Countess of Kent[5], Isabella av Scotland, av Norfolk, Isabella Mac William, Marjorie of Scotland[5]Rediger på Wikidata
Barn Aleksander III av Skottland, MarjoryRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongeriket SkottlandRediger på Wikidata
Gravlagt Melrose AbbeyRediger på Wikidata
Våpenskjold
Aleksander II av Skottlands våpenskjold

Aleksander II av Skottland (skotsk-gælisk: Alaxandair mac Uilliam; moderne gælisk: Alasdair mac Uilleim; født 24. august 1198 i Haddington i East Lothian, død 6. juli 1249) var konge av Skottland. Han var sønn av Vilhelm I og av Ermengarde de Beaumont. Aleksander ble kronet som skottens konge ved sin fars død den 4. desember 1214. Han konkluderte York-traktaten i 1237 som definerte grensen mellom England og Skottland, som er bortimot uendret i dag.[7]

Aleksander II og hans sønn Aleksander III (kongetid 1249-1286) strakte seg over det meste av 1200-tallet, og dette århundret ble minnet av kronikøren John av Fordun1380-tallet som en gullalder i form av stabilitet og velstand, særlig ettersom det var opptakten til tragedien og til de desperate tider under den skotske uavhengighetskrigen. Ifølge historikeren Edward J. Cowan var det en gullalder grunnet det som kom etter: «Andre halvdel av det trettende århundre var en periode med velstand overalt i Europa. Det ser ut til å bare ha vært en av disse oppsvingsperiodene, uansett grunn, og Skottland delte dette. Dette var tross alt en periode som er assosiert med utviklingen av noen av våre største religiøse arkitekturer, klostre og romanske kirker og bygging av festninger.»[8]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Aleksander ble født i Haddington i East Lothian, den eneste sønnen til den skotske kongen Vilhelm I med tilnavnet «Løven» og Ermengarde de Beaumont (barnebarn av kong Henrik I av England). Han tilbrakte tid i England hvor Johan av England slo ham til ridder ved klosteret Clerkenwell Priory i London i 1213 før han etterfulgte kongeriket ved farens død 4. desember 1214, og ble kronet ved Scone den 6. desember samme år. Han var seksten år gammel.[9]

Det Skottland som Aleksander arvet var et lite utviklet middelalderrike, løst sammensatt med en befolkning på rundt 300 000 innbyggere. De fleste av dem var fattige bønder som bodde i tradisjonelle svarthus av stein sammen med buskapen de hadde, hovedsakelig pastoral oppdrett husdyrhold i nord og vest, mer dyrket mark til produksjon av korn i sør for elven Forth. Kun en liten andel av befolkningen, kanskje rundt ti prosent, bodde i handelsbyer, burgher etablert av David I av Skottland og videreført av Aleksander I med å knytte forbindelser til markeder på det europeiske fastlandet. Europeere med dyktighet innen handel og produksjon ble oppmuntret til å bosette seg. I utkantene av kongeriket, på de vestlige øyene, var det mer eller mindre uavhengige høvdinger og småkonger som ga sin lojalitet til enten den norske kongen eller den skotske. I nordlige England var det en gammel kampsak for de skotske kongene å kreve retten til land og eiendommer i Northumberland, noe som ble bestridt av den engelske kongen og førte til konflikt.[10]

Skottenes konge[rediger | rediger kilde]

Forholdet til England[rediger | rediger kilde]

Selv om det var relativ fred, var ikke tiden uten hendelser. I 1215, året etter at han ble kronet, ble hans autoritet utfordret av gæliske oppviglere i nord. Klanene MacWilliam og MacHeth var innbitte fiender av den skotske kronen, og brøt i opprør; men kongens styrker slo raskt ned opprøret. Samme år sluttet Aleksander seg til de engelske baronene i deres kamp mot kong Johan av England, og ledet en hær inn i kongeriket England for å støtte deres sak.[11] Det var også en egnet mulighet for ham å gjenvinne tapte områder i nordlige England som hans far hadde vært besatt av. Som oppfyllelse av sin del av avtalen beleiret Aleksander vinteren 1215 Norham i Northumberland, og den engelske adelsmannen Eustace de Vesci ga ham i baronenes navn seisin (lovlig besittelse av føydal len) fra Northumberland.[12]

Det var en overvurdering og kostet Skottland dyrt. Året etter kom kong Johan nordover med en hær av leiesoldater, «for å jage reveungen tilbake til sitt bol», som en kronikør uttrykte det,[9] en hentydning til at Aleksander var både rødhåret og underlegen. Johan rykket inn i Skottland, stormet Berwick-upon-Tweed og brente Roxburgh, Haddington og Dunbar. Da han vendte tilbake plyndret leiesoldatene hans Coldingham Abbey i Berwickshire, og før de forlot Berwick 22. januar, ble byen satt i brann.[12]

Skottland var for bredt og framkommelig, og Aleksander hadde holdt seg trygg skjul i Pentland Hills, så snart den engelske kongen trakk seg tilbake, krysset han vestlige grensen og herjet engelsk land så langt som til Carlisle i Cumbria.[12]

Henrik III av England, en framstilling fra 1200-tallet av hans kroning

Johan var presset, de engelske baronene brakte inn et fransk kongsemne de samlet seg rundt for å erstatte kong Johan. Det var Ludvig, sønn av Filip II August av Frankrike. Aleksander kom tilbake til Carlisle i august med en større hær og herjet byen uten å ta festningen. De skotske styrkene nådde helt til sørkysten av England ved havnen i Dover, hvor Aleksander i september 1216 hyllet pretendenten Ludvig av Frankrike. I oktober 1216 ble Johan rammet av en mystisk sykdom, forgiftet hevdet ryktene, og som han døde av.[9] Samme måned angrep Aleksander Carlisle igjen og lyktes å erobre festningen og deretter borgen i Tweedmouth nær Berwick. Etter at Johan var død, endret pavedømmet og det engelske aristokratiet sin troskap til fordel for Johans ni år gamle sønn, Henrik III, og den skotske hæren vendte hjem.[13]

I mellomtiden hadde Ludvig av Frankrike fortsatt krigen, nå mot de engelske baronene som samlet seg rundt den unge Henrik III som konge, men i det andre slaget ved Lincoln den 20. mai 1217 gikk Ludvig på et nederlag.[14] Ytterligere et nederlag i sjøslaget ved Dover den 24. august 2017[15] tvang Ludvig til å gi opp og krysset den engelske kanalen til Frankrike for aldri komme tilbake.

Det ble inngått en fredsavtale mellom Henrik III, Ludvig og Aleksander II den 12. september 1217 med Kingston-traktaten.[16] Den påfølgende mai hadde Aleksander igjen invadert England, men nederlaget til Ludvig ved Lincoln tvang ham til å slutte fred med den unge Henrik III, oppgi Carlisle og motta, fornye sin hyllest til Henrik III for sine arvelige len i England.[12] Diplomatiet styrket forsoningen ytterligere ved ekteskapet mellom Aleksander og Henriks søster Joan.[11] Den 18. juni 1221 ga Aleksander offisielt landene Jedburgh, Hassendean, Kinghorn og Crail til Joan som hennes personlige inntekter. Hun og Aleksander giftet seg 21. juni 1221 ved York Minster.[17] Aleksander var tjuetre. Joan var nesten elleve. Samtidig, den 19. juni 1221 ble Aleksanders søster Margaret gift med Hubert de Burgh (som hans tredje hustru), som da var den mektigste mann i England som regent av det engelske kongeriket da Henrik III var for ung til å utføre sine kongelige plikter.[18] Aleksander lot sine ambisjoner for nordlige England ligge, og de to ekteskapene stabiliserte forholdene mellom England og Skottland. Det ga Aleksander tid til sikre sin autoritet i de ustabile områdene i nord og vest på det skotske fastlandet.[9]

Uro i nordlige Skottland[rediger | rediger kilde]

Aleksander IIs storsegl

I 1222 ble Adam av Melrose, abbed av Melrose Abbey og biskop av Caithness, brent til døde i sin hall i landsbyen Halkirk av bøndene i Caithness. På denne tiden var Caithness en del av jarledømmet Orknøyene som var skattland til kongeriket Norge. Jon Haraldsson, den siste norrøne jarlen av Orknøyene ble indirekte gjort skyldige. Den bakenforliggende årsaken til drapet skal ha vært at Adam hadde økt den bispelige «skatten» som ble pålagt provinsens husmenn, og hevet den fra et spenn med smør fra hver tjuende ku, til en av hver tiende. Bøndene klagde til Jon Haraldsson, som var lite interessert i deres klager.[19] Etterpå ble Jon Haraldsson anklaget for at han hadde sett på da bøndene brente inne biskopen eller for at han ikke hadde vært der, men hadde oppmuntret deres misnøye. Jon sverget på at han var uskyldig i biskopens død. En samtidig krøniker, danske Boetius av Dacia la derimot skylden på Jon som indirekte ansvarlig.[19] Adam var antagelig en nær tilhenger av kong Aleksander, noe som burde ha vært til hans fordel, men Jon underkastet seg den skotske kronen.[20] Da Aleksander dro til Caithness i egen person i 1222 eller 1223, hengte han de fleste bøndene og lemlestet andre ved å hogge av dem hender, en handling som ble applaudert av pave Honorius III. Nesten tjue år senere etter straffetiltakene i Caithness ble han fortsatt hyllet av paven, nå av Celestin IV, i en bulle.[19]Uansett hvilken rolle Jon hadde i dette, kildene er uklare, er det sagt at han tok flukt til øyene, antagelig Orknøyene, hvor han kanskje hadde vært hele tiden.[20] Jon ble tvunget til å betale erstatning[12] og Aleksander så antagelig sin sjanse å legge Caithness inn under Skottland ved å vise hvem som var overherre. Caithness fortsatte dog å tilhøre den norske kronen.

Indre strid[rediger | rediger kilde]

Øyene i vest, Skottland og Irland på Aleksanders tid.

Aleksander søkte ikke bare etter å utvide grensene til Skottland,[20] men også å sikre sin kongelige autoritet. Han var føydal hersker, Skottland og dens innbyggere var hans eiendom, og ulydighet eller illojalitet ble slått hardt ned på.[20] Samtidens kilder er få og uklare, og dagens historikere må ofte fylle hullene med antagelser, men det er klart at i årene 1224 og 1228 var det opprør og uro i vestlige Skottland, i delvis uavhengige områder som Argyll og Galloway, mellom ulike norrøn-gæliske ledere, noen som nedstammet fra Somerled.[21] De hadde lite å stille opp mot den skotske hæren som Aleksander sendte imot dem, enten personlig eller via en utnevnt hærfører. Et opprør ledet av Gille Escoib (eller Gillescop) ble slått ned og et opprør i Galloway i 1235 uten større vanskeligheter,[13] og et forsøk på invasjon kort tid etterpå av de forviste lederne ble slått tilbake. En uklar skikkelse ved navn Ospak med forbindelse til kongen i Norge ble drept i Bute[12] eller døde på Man.[21]

Uansett detaljer maktet Aleksander å etablere sin autoritet over det meste av det skotske fastlandet, men de ytre øyene var fortsatt formelt under norsk kontroll.[22] I mangelen av skotske kilder finnes det norrøne, særskilt Orknøyingenes saga og Håkon Håkonssons saga. I Norge satt «en konge med stor drivkraft og empiriske ambisjoner»,[22] Håkon Håkonsson, også omtalt som Håkon ’den gamle’, som hadde merket at hans direkte kontroll over de ytre øyene i vest hadde erodert og minsket. Han sendte en flåte av sted i 1230 for å markere norskekongens myndighet og reetablere overherredømme over høvdingene på Hebridene og øyene rundt. Det førte til betydelige ødeleggelser. Et angrep i over tre dager på festningen Rothesay Castle på øya Bute i Firth of Clyde lyktes først da nordmennene og deres allierte i vest lyktes å hogge seg gjennom den østlige muren med økser til tross for at de ble forsøkt forhindret med å helle kokende bly og bek ned over hodene deres. Festningen er særskilt for Skottland med en sirkulær murkonstruksjon.[22] Dette angrepet er det første dokumenterte angrepet på en skotsk festning.[23] Nordmennene ble ikke værende lenge, men toktet i seg selv ble betraktet som vellykket. De ledere som ble sett på som illojale overfor Norge var blitt drept eller fordrevet, og nye høvdinger plassert i deres sted til kong Håkons tilfredsstillelse.[22]

Avtalen i York[rediger | rediger kilde]

Det er kjent at Aleksander tilbrakte julefeiringen 1230 hos sin svoger Henrik III av England.[12] Året etter tilbrakte han jula i Elgin, og etter å ha besøkt Montrose dro han til St. Andrews hvor han forfremmet Walter Stewart til justiciar av Skottland (kongens løytnant for juridiske og administrative saker).[12]

Fra 1232 styrte Henrik III av England på egne vegne framfor å støtte seg på eldre adelsmenn. Samme år hadde Hubert de Burgh, jarl av Kent, blitt fjernet fra sin posisjon og fengslet i Devizes Castle, men da Richard Marshal, 3. jarl av Pembroke, brøt ut i opprør, ble han løslatt og deltok i opprøret.[24] Da Hubert de Burgh mistet makt, mistet Aleksander II en engelsk støttespiller og forholdet mellom Skottland og England endret seg til det verre. Henrik antok at han hadde rett til å blande seg inn i skotske anliggender og tok opp spørsmålet om sin autoritet med den skotske kongen, men han manglet tilbøyelighet eller ressurser til å gjøre mye mer.[25] Aleksander hadde okkupert deler av Nord-England under den første baronkrigen, men hadde blitt ekskommunisert og blitt tvunget til å trekke seg tilbake.[26] Henrik krevde at Aleksander skulle gi ham hyllest, støttet av pave Gregor IX, men det ble møtt med motkrav av Aleksander for de nordlige områdene i England. En fredelig løsning ble forhandlet fram av den pavelige legat Otto av Tonengo i York i 1237.[12] Han var der på ønske av Henrik for løse både interne som striden med skottekongen. Otto ledet forhandlingene mellom Henrik III og Aleksander II som begynte 14. september 1237 og endte med et kompromiss og undertegnelsen av York-traktaten 25. september.[27][28]

Avtalen definerte at grensen mellom de to kongerikene gikk mellom Solway Firth i vest og munningen elven Tweed i øst. Den bekreftet at Northumberland, som på denne tiden også omfattet grevskapet Durham,[29] Cumberland, og Westmorland, tilhørte England. Det etablerte den engelsk-skotske grense i en form som har vært bortimot uendret til moderne tid. De eneste endringer har vært til Berwick-upon-Tweed og diskutabelt land.[30] Avtalen ga detaljer om den framtidige statusen til flere føydale eiendommer og ga svar på andre saker mellom de to konger, og historisk markerte det slutten på kongeriket Skottlands forsøk på å utvide sin grense sørover. Aleksander II oppga alle krav på områder sør for Tweed, men til gjengjeld ble han gitt lensbesittelse til bestemte eiendommer i Northumberland og Cumberland, dog uten dens festninger, men med den engelske kongen som den føydale overherre.[31] Vel så viktig var at avtalen var en implisitt innrømmelse og godkjennelse fra engelsk side, i det minste for øyeblikket, om Skottlands rett til å eksistere som et fritt og uavhengig kongerike.[31]

Nytt ekteskap[rediger | rediger kilde]

Våpenskjoldet til Aleksander II av Skottland slik det framstår på folio 146v til British Library Royal 14 C VII (Historia Anglorum)

Avtalen ga Aleksander frihet til å ta seg av andre problemer da han ikke lenger trengte å bruke så mye energi på sine mektige nabo i sør. I mars 1238 døde hans engelske hustru Joan i Essex. De hadde ikke barn. Straks måtte han sørge for å oppfylle en av de viktigste oppgavene til en middelalderkonge, å skaffe en mannlig arving. Denne gangen vendte han seg ikke til England, men til adelen i Frankrike.[31] Han fant Marie de Coucy, datter av Enguerrand III, seigneur av Coucy, og tippoldebarn av kong Ludvig VI av Frankrike. Den 15. mai 1239 giftet Marie seg med Aleksander II i Roxburgh.

Ekteskapet var også et bestemt politisk valg. Aleksander ønsket å inngå en allianse med Frankrike som en motvekt til England. Enguerrand III var en mektig fransk vasall av den franske kongen og en kjent fiende av England. Ekteskapet førte også til en allianse mellom skottene og herrene i Coucy, og for resten av 1200-tallet utvekslet de soldater og penger. Marie brakte også med seg et stort fransk følge til Skottland.[32] Hennes nevø giftet seg med Christiane de Lindsay, en niese av John Balliol, og ble dermed en skotsk magnat. To år etter ekteskapet fødte hun den framtidige kongen, Aleksander III i 1241.[32]

Avtalen i Newcastle[rediger | rediger kilde]

I 1243 truet Henrik III å invadere Skottland ettersom han ikke lenger var fornøyd med grensesettingene mellom de to landene som ble avtalt i York. I 1244 hadde forholdet mellom England og Skottland igjen forverret seg. Henrik III mistenkte, ikke uten grunn, at Aleksander II støttet hans fiender, både innenlands som utenlands. I henhold til kronikøren Matthew Paris skrev Aleksander til Henrik III at han ikke så gjorde. Utover Paris' påstand finnes ikke lenger denne brevskrivingen, som dog er fullt mulig.[33] Paris’ var ikke uten fordommer mot Aleksander og skotter generelt. Han var tilstede ved forhandlingene i York og beskrev Aleksander som en tullete, uhøflig, usivilisert og aggressiv person. I senere historiske beretninger gjentok andre forfattere ukritisk disse påstandene. Det generelle synet ble derfor blant senere historikere at Aleksander II var usivilisert og aggressiv.[19]

I 1244 kom Henrik III med en hær nordover til områdene rundt Newcastle upon Tyne, og Aleksander dro sørover med en skotsk hær. Han visste fra sine informatører at de engelske baronene ikke var villige til å finansiere eller bidra til en krig med Skottland. Istedenfor militær konfrontasjon greide Aleksander II å overtale den engelske kongen til nye forhandlinger. De ble enig om møtes den 12. august 1244 i Ponteland 13 km nord for Newcastle upon Tyne.[19] Der ble de enige om fred. Aleksander sverget på at han skulle bevare god tro til Henrik og at han ikke skulle hisse til krig, om ikke den engelske kongen «urettmessig undertrykket oss». Denne forpliktelsen ble også sverget på kongens vegne og hans sjel. Overenskomsten er kjent som Newcastle-traktaten.[33] Den ble sikret ytterligere ved en avtale om at Aleksanders sønn senere skulle gifte seg med Henriks datter Margaret av England. De to ble forlovet samme år og ble gift i York kun sju år etter Newcastle-traktaten.[19]

Strid med Norge[rediger | rediger kilde]

Våpenskjoldet til Håkon Håkonsson slik det er framstilt på folio 216v til Cambridge Corpus Christi College Parker Library 16II (Chronica Majora). Det viser tre galeier med dragehoder i begge ender. Tilknyttet latinsk tekst: Scutum regis Norwagiae nuper coronati, qui dicitur rex Insularum. Våpenskjoldet var tegnet av Matthew Paris som møtte Håkon i 1248/1249.

Da konflikten med England atter var løst for en tid, kunne Aleksander vende oppmerksomheten mot de vestlige øyene som tilhørte Norge.[34] Den norske Landsloven fra 1274 erklærte at Norges kongevelde også omfattet skattlandene i sørvest som også var omfattet av leidangsplikten. Norge og skattlandene utgjorde en felles enhet for omverden.[35] På siste halvdel av 1200-tallet var Shetland og Orknøyene både nærmere Norge både geografisk og politisk. Sudrøyene og Man var lengre unna og preget av ulike høvdinger og småkonger som spilte på motstridende interesser hos fyrstene utenfor øyene. Det gjaldt særlig forholdet mellom kongene i Norge og Skottland som begge krevde overhøyhet til øyene, hvor også irske fyrster og den engelske kongen hadde interesser.[36] Aleksander bygde på den ene siden en flåte av skip, som var en forutsetning for å kontrollere øyene, og på den andre siden forsøkte han å knytte forbindelser og innynde seg hos stormenn på øyene. For det tredje sendte han ambassadører fra 1244 og framover til det norske hoffet med tilbud om å kjøpe øyene.[34] Tilbudet ble bestemt avslått av kong Håkon Håkonsson, «han sa han var ikke klar over at han var så knapp på sølv at han trengte å selge sine landområder for det.»[37]

De gjentatt avslagene fra norsk side synes å ha økt Aleksanders bestemthet på å få underlagt øyene den skotske kronen, også med makt. Da Harald Olavsson, konge av Man og øyene, døde i 1248,[38] utnevnte kong Håkon den gæliske adelsmannen Eóghan MacDubhghaill (anglisifisert som Ewan MacDougall), lord av Argyll og overhode av den mektige klan MacDougall, som sin vasallkonge over øyene, var det åpenbart en provokasjon for Aleksander som han ikke kunne overse. Våren 1249 mobiliserte han en stor ekspedisjon til havs og til lands for knuse det han oppfattet som en trussel mot sin kongelige autoritet.[37]

Året etter at Eóghan ble gjort til vasallkonge over øyene, avsatte kong Håkon ham i 1249 og utnevnte isteden Eóghans tremenning Dubhghall mac Ruaidhrí. Det finnes to versjoner av hendelsene som siden fulgte. I den ene versjonen brøt Eóghan med kong Håkon. I den andre versjonen brøt ikke Eóghan med den norske kongen, og Aleksanders utsendinger forsøkte å få Eóghan til å endre sin lojalitet, noe han verget seg for å gjøre. I begge versjoner seilte Aleksander sommeren 1249 med sin flåte og hær nordvestlig retning av Indre Hebridene.[19] Deretter var planen å seile videre til Ytre Hebridene, helst med Eóghan ved sin side, og erobre Hebridene fra Norge. Da de ankom øya Kerrera som ligger i dagens skotske region Argyll and Bute fikk Aleksander feber, ble sengeliggende og aldri frisk. Han døde den 6. juli 1249 på Kerrera. Den militære ekspedisjonen gikk i oppløsning. Uten en hærfører dro krigerne og skipene hver til sitt, og kongens innerste krets førte Aleksanders legeme tilbake og meldte om hans død. Han ble gravlagt på Melrose Abbey i sørøstlige Skottland.[12] Han ble etterfulgt av sin sju år gamle sønn Aleksander III av Skottland.

Familie[rediger | rediger kilde]

Aleksander giftet seg to ganger:

  1. Joan av England (22. juli 1210 – 4. mars 1238), som var den eldste legitime datter og tredje barn av Johan av England og Isabella av Angoulême. Hun ble gift med Aleksander II den 21. juni 1221 ved York Minster. Aleksander var 23 og Joan var 11. De fikk ingen barn. Joan døde i Essex i 1238, og ble gravlagt ved nonneklosteret Tarant Abbey i landsbyen Tarrant Crawford i Dorset.
  2. Marie de Coucy (ca. 1218 – 1285), som ble mor til Aleksander III av Skottland. I 1256 eller 1257 giftet Marie seg med Jean av Brienne (1227–1296), hovmester av Frankrike (Grand bouteiller de France). Hun fikk ingen flere barn. Hun er gravlagt i klosteret Newbattle Abbey i Midlothian.

Aleksander II hadde også en datter utenfor ekteskap, Marjorie, som ble gift med Alan Durward, som tilhørte den normanniske adelsfamilien de Lundin.

Skjønnlitterære framstillinger[rediger | rediger kilde]

Aleksander II har blitt framstilt i en del historiske romaner:

  • Sword of State (1999) av Nigel Tranter. Roman framstiller vennskapet mellom Aleksander II og Patrick II, jarl av Dunbar. «Deres vennskapet tålte forræderi, fare og rivalisering».[39]
  • Child of the Phoenix (1992) av Barbara Erskine

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Alexander II, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alexander-II-king-of-Scotland, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 1531, oppført som Aleksandar II. (škotski kralj)[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Aleksandar II., Proleksis enciklopedija ID 7786[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Alexander II. (Alexander), Brockhaus Online-Enzyklopädie-id alexander-alexander-ii-20[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b The Peerage person ID p10253.htm#i102528, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Marshall, Andrew (15. september 2020): «What was the Treaty of York?», Boot Camp & Military Fitness Institute
  8. ^ sitert fra Magnusson, Magnus (2000): Scotland, The Story of a Nation, s. 90-91
  9. ^ a b c d Magnusson (2000), s. 91
  10. ^ Magnusson (2000), s. 91-92
  11. ^ a b Chisholm, Hugh, red. (1911): «Alexander II.», Encyclopædia Britannica. Bind 1 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 563.
  12. ^ a b c d e f g h i j Mackay, Aeneas James George (1885-1900): «Alexander I», Dictionary of National Biography, bind 1
  13. ^ a b «Alexander II, King of Scots 1214 – 1249», Scotland's History, BBC
  14. ^ Wilson, Andrew: «Second Battle of Lincoln», Historic UK, udatert
  15. ^ «The Battle of Dover (also called the Battle of Sandwich) (August 1217)», Weapons and Warfare 4.. september 2020
  16. ^ Smith, J. Beverley (Juli 1979): «The Treaty of Lambeth, 1217», English Historical Review. Oxford University Press. 94: 562–579. doi:10.1093/EHR/XCIV.CCCLXXII.562
  17. ^ Mackenzie, Agnes Mure (1957): The Foundations of Scotland, s. 251.
  18. ^ «Hubert De Burgh», Shakespeareandhistory.com
  19. ^ a b c d e f g Kungar och drottningar, Skottlandshistoria.com
  20. ^ a b c d «11th September 1222: Murder of Adam, Bishop of Caithness», Weaving the Tapestry 30. mars 2014
  21. ^ a b Balfour, John Alexander (1910): The Book of Arran, Dalcassian Publishing Company, s. 20
  22. ^ a b c d Magnusson (2000), s. 93
  23. ^ Tabraham, Chris (1997): Scotland's Castles, BT Batsford/Historic Scotland, s. 38
  24. ^ West, F.J. (2004): «Hubert de Burgh», Oxford Dictionary of National Biography (utg. online). Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/3991
  25. ^ Davies, R.R. (2006): Domination and Conquest: the Experience of Ireland, Scotland and Wales 1100–1300. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-02977-3. s. 85
  26. ^ Carpenter, David (2004): The Struggle for Mastery: The Penguin History of Britain 1066–1284. London, UK: Penguin. ISBN 978-0-14-014824-4. s. 327–328
  27. ^ Silanos, Pietro (2014): «Ottone da Tonengo», Dizionario Biografico degli Italiani, bind 80: Ottone–Pansa. Roma: Istituto dell'Enciclopedia Italiana. ISBN 978-8-81200032-6.
  28. ^ Williamson, Dorothy M. (april 1949): The Legate Otto in Scotland and Ireland 1237-1240, The Scottish Historical Review, Vol. 28, No. 105, Part 1, Edinburgh University Press
  29. ^ Green, Adrian (2007): Regional Identities in North-East England, 1300–2000. The Boydell Press. ISBN 978-1843833352. s. 224.
  30. ^ Henton, Kirsten (5. mai 2020): «The tiny ’country’ between England and Scotland», BBC Travel.
  31. ^ a b c Magnusson (2000), s. 92
  32. ^ a b Marshall, Rosalind K. (2003): Scottish Queens, 1034-1714. Tuckwell Press. s. 20.
  33. ^ a b Duncan, A.A.M. (2016): Kingship of the Scots, 842-1292: Succession and Independence, Edinburgh University Press
  34. ^ a b Moseng (2007), s. 152
  35. ^ Moseng (2007), s. 153
  36. ^ Moseng (2007), s. 151
  37. ^ a b Magnusson, Magnus (2000), s. 94
  38. ^ «Harald, king of the Isles (d.1248)», People of Medieval Scotland 1093-1371
  39. ^ Publication Timeline, Tranter First Edition Books

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Magnusson, Magnus (2000): Scotland, The Story of a Nation, Grove Press/HarperCollins, ISBN 0-8021-3932-0
  • Moseng, Ole Georg; Opsahl, Erik; Pettersen, Gunnar I.; Sandmo, Erling (2007): Norsk historie 750-1537, Universitetsforlaget, ISBN 978-82-15-00415-0
  • Oram, Richard (2015): Alexander II: King of Scots 1214-1249. Edinburgh.
  • Pollock, M.A. (2015): Scotland, England and France after the Loss of Normandy, 1204-1296. Woodbridge.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Alexander II of Scotland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons