Duncan II av Skottland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Duncan II
Konge av Alba
Navn Donnchad mac Maíl Coluim
Regjeringstid mai 109412. november 1094
Født ca. 1060
Død 12. november 1094
slaget ved Montechin
Foreldre Malcolm III og Ingebjørg Finnsdatter
Ektefelle Ethelreda av Northumbria
Barn William fitz Duncan

Duncan II eller Donnchad mac Maíl Coluim (ca. 106012. november 1094) var konge av Alba (Skottland) fra mai 1094 til sin død. Han var sønn av Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm III av Skottland) og dennes første kone Ingebjørg Finnsdatter, enke etter Torfinn Sigurdsson, jarl av Orknøyene. Duncan var således halvt norsk. Han tilbrakte store deler av livet som politisk gissel i normanniske England før han etter farens død klarte med normannisk støtte å bli konge av Skottland ved å fordrive sin onkel Donald III. I 1094 møttes de i et slag hvor Duncan ble drept. Han hadde da vært konge i kun sju måneder.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Identiteten til Duncans mor er oppgitt av Orknøyingenes saga som nedtegnet ekteskapet mellom Malcolm og Ingebjørg, og nevner deretter «deres sønn var Duncan, skottenes konge, far av Vilhelm». Duncan fikk sitt navn fra sin bestefar, Duncan I av Skottland. Imidlertid er ikke Ingebjørg nevnt i de primære kildene skrevet av skotske og engelske kronikører. Det er tvilsomt at hun bare var en elskerinne, men det er mulig at ekteskapet ikke var anerkjent av den skotske kirken.[1] William av Malmesbury kaller Duncan en illegitim sønn av Malcolm III. [2] Hans redegjørelse preget et antall kommentarer i middelalderen som også oppga Duncan som en illegitim sønn. Men det er propaganda som reflekterte behovet til Malcolms etterkommere med hans andre hustru, angelsaksiske Margaret, slektsgrenen Meic Uilleim.[3] Det er ingen primære kilder som indikerer at Duncan noen gang ble ekskludert fra retten til å etterfølge på den skotske tronen. [2]

Duncan ble gitt som politisk gissel til normanniske Vilhelm erobreren i 1072. Ulster-annalene skrev at «franskmennene dro inn i Skottland og førte vekk sønnen til kongen av Skottland som gissel.» «Franskmennene» i denne sammenhengen var normannere. Den primære kilden identifiserte ikke Duncan ved navn, men hans kjente halvbrødre var på denne tiden småbarn eller ennå ikke født.[2] Konteksten til denne hendelsen var den innledende konflikten mellom Malcolm III og Vilhelm. Edgar Ætheling, den siste gjenværende mannlige medlem av den engelske kongefamilie hadde flyktet til Skottland i 1068 for trygghet fra de invaderende normannerne.[4] Edgar søkte Malcolms støtte i hans kamp mot Vilhelm.[5] Forholdet ble forsterket ved at Malcolm ble forelsket i Edgars søster Margaret og giftet seg med henne i 1071.[4] Den normanniske erobringen av England involverte også at Vilhelm søkte å sikre kontroll over områdene i Northumbria. Malcolm oppfattet antagelig det som en trussel mot hans egne områder i Cumbria og Lothian. I 1070, antagelig under påskudd at han forsvarte uretten som var påført hans svoger Edgar, svarte Malcolm med et «voldsomt angrep» på nordlige England.[6]

Den formelle forbindelsen mellom kongehuset i Skottland og det angelsaksiske i Wessex, og Malcolms angrep inn i nordlige England var opplagt trussel for Vilhelm som i 1072 gjorde motangrep med invasjon i full skala inn i sørlige Skottland. Malcolm møtte Vilhlem i Abernethy, men det kom ikke til stridigheter da Malcolm underkastet seg til Vilhelm for Malcolms områder i England (Cambria og Northumbria), men ikke for Skottland. Selv om fakta ikke er klart kan en av betingelsene for avtalen ha vært at Edgar Ætheling måtte forlate det skotske hoffet. At Duncan, Malcolms eldste sønn, ble overgitt som gissel, var antagelig en annen betingelse av avtale for at Vilhelm skulle tvinge Malcolm til å holde den.[7][8]

Duncan ble oppfostret ved det normanniske hoffet til Vilhelm erobreren, og ble således kjent med kulturen, utdannelsen og institusjonene til sine verter. Han ble opplært som en normannisk ridder og deltok i krigene til Vilhelm.[9] I 1087 døde Vilhelm etter å ha ramlet av hesten, og hans eldste overlevende sønn Robert Curthose etterfulgte ham som hertug av Normandie. I henhold til Florence av Worcester ble Duncan løslatt av Robert fra hans varetekt, og slo ham offisielt til ridder. Duncan fikk tillatelse til å forlate hertugdømmet Normandie. Han valgte å reise til hoffet til Roberts yngre bror, Vilhelm Rufus, som hadde arvet kongedømmet England.[2][10] Hans far, som på den tiden hadde mange sønner, gjorde tilsynelatende ingen anstrengelser å få Duncan tilbake til Skottland. Edvard, den eldste sønnen av Malcolms andre sønner, og halvbror av Duncan, hadde blitt utpekt som tronarving i hans fravær. Duncan valgte å bli værende i sin adopterte kultur. Det var delvis grunnet innflytelsen fra 15 år med normannisk liv, delvis i søken etter personlig rikdom og ære, men antagelig hadde han likevel i bakhodet at han hadde krav på den skotske tronen, arven etter sin far og bestefar.[9]

I 1092 var det pågående fiendtligheter mellom Malcolm III og Vilhelm Rufus. Den engelske kongen greide å erobre Carlisle, en betydelig bosetning i Cumbria. I 1093 begynte Vilhelm Rufus byggingen av festningen Carlisle Castle. Malcolm reagerte ved å føre sitt siste angrep inn i Northumberland.[11] Mens han marsjerte nordover igjen havnet Malcolm i et bakholdsangrep i nærheten av Alnwick den 13. november 1093, ledet av Robert de Mowbray, jarl av Northumbria, hvis landområder Malcolm hadde herjet. I kampene ble den skotske kongen drept av Arkil Morel, steward av Bamburgh Castle.[12] Hans sønn Edvard ble dødelig såret i den samme kampen. Malcolms dronning Margaret døde noen få dager etter å ha fått nyhetene om deres død fra sin sønn Edgar.[13] Det påfølgende maktvakuumet førte til at Donald III (Domnall Bán mac Donnchada), en yngre bror av Malcolm, grep makten og den skotske tronen. Den nye monarken representerte interessene til «en krenket innfødt adel» som fordrev angelsakserne og normannerne som oppholdt seg ved hoffet til Malcolm og Margaret.[11] Det førte til at Duncon gjorde krav på tronen og aktet å avsette onkelen. Han fikk støtte fra Vilhelm Rufus som krevde en troskapsed som gjenytelse.[2]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Duncan giftet seg med Ethelreda av Northumbria, datter av Gospatric, jarl av Northumbria. Ekteskapet er nedtegnet i Cronicon Cumbriæ.[2] De fikk en sønn, William fitz Duncan. Et bevart charter av Duncan II omtaler ham som infans mei (latin: «mitt barn»), noe som indikerer at William var det eneste barnet.[14]

Styre og død[rediger | rediger kilde]

Donald III greide ikke å skaffe seg støtte blant landeiere og geistlige på det skotske lavlandet som hadde knyttet bånd til styret til hans forgjenger. Duncan dro fordel av å forhandle allianser med de misfornøyde støttespillerne til sin far. Han skaffet seg nødvendig militær og finansiell støtte for sin sak, og mest vesentlig var at han fikk en normannisk hær fra England grunnet Vilhelm Rufus selv ikke aktet å delta i angrepet på Skottland. Duncan greide også å rekruttere støtte fra lokale adelsmenn og byer i nordlige England ved å kjøpe seg støtte ved å love land og privilegier. [15]

Ved 1094 ledet Duncan en betydelig hær bestående av leiesoldater, pansrete riddere og infanteri. Mange av disse soldatene kom antagelig fra Northumbria grunnet Duncans familiebånd til Gospatrick. Tidlig på sommeren ledet Duncan sin hær inn i Skottland. Donald III mobiliserte sine egne støttespillere og hær som svar på invasjonen. Den tidlige fasen av krigen skjedde i juni og førte til en seier for Duncan. Donald III ble tvunget til å trekke seg tilbake mot det skotske høylandet. Duncan lot seg bli kronet som konge ved det tradisjonelle og seremonielle Scone. Hans støtte og autoritet strakte seg antagelig ikke nord for elven Forth. Hans fortsatte makt var avhengig av tilstedeværelsen av hans normanniske allierte.[15]

Den fortsatte tilstedeværelsen av en utenlandsk okkupasjonshær var en krenkelse for det meste av den lokale befolkningen. Duncan II selv tilbrakte det mest av sitt liv utenfor Skottland, noe som ga ham status og omdømme som en fremmed. Måneder inn i hans styre reiste landeiere og folk flest seg til et opprør mot fransktalende normannere. Okkupasjonshæren greide seg dårlig mot en rekke pågående angrep. Duncan selv greide kun å beholde sin trone ved å inngå forhandlinger med opprørerne. Han ble tvunget til å gå med på deres krav og måtte sende det meste av sine utenlandske soldater tilbake til Vilhelm Rufus.[15]

Å sende vekk sitt maktgrunnlag svekket Duncans posisjon. Opprørerne i det skotske lavlandet synes å oppgitt sine aktiviteter og dratt tilbake til sine lokalsamfunn. Derimot hadde Donald III tilbrakt månedene med å gjenoppbygge sin hær og forsterke sin politiske støtte. I november 1094 ledet Donald sin hær inn i lavlandet og konfronterte sin nevø. Den 12. november gikk Duncan inn i bakholdsangrep og i stridighetene ble han drept. Han hadde da vært konge i mindre enn sju måneder.[15] De primære kildene er uklare på hvordan han møtte sin død. Inisfallen-annalene rapporterte at «Donnchadh [Duncan] sønn av Mael Coluim [Malcolm], konge av Alba, ble drept av Domnall [Donald], sønn av Donnchadh [Duncan]. Den samme Domnall, dessuten, tok deretter over som konge av Alba.» Ulster-annalene rapporterte at «Donnchad sønn av Mael Coluim, konge av Skottland, ble forrædersk drept av sine egne brødre Domnall og Edmond.» Da Duncan ikke direkte hadde noen brødre med disse navnene, peker antagelig teksten til hans onkel Donald III og hans halvbror Edmund (Etmond mac Maíl Coluim eller Eadmund Margotsson). Senere tekster identifiserte Duncans banemann til en adelsmann ved Máel Petair fra Mearns. [2][16][17]

William av Malmesbury rapporterte senere at «myrdet av ondskapen til hans onkel Donald». Florence av Worcester fortalte at Duncan ble drept, men nevnte ikke hvem som drepte ham. I Chronicle of the Picts and Scots (1867) er det en oppslag fra 1200-tallet som nedtegnet at Duncan ble drept av Malpeder [Máel Petair] via forræderiet til Donald. John av Fordun1300-tallet nedtegnet til sist den beste redegjørelsen av hendelsen: Duncan II ble «drept av jarlen av Mernys... ved list fra hans onkel Donald.»[2]

Det er to motstridende redegjørelser til Duncans gravleggelse, en forteller at han ble gravlagt ved klosteret i Dunfermline mens den andre hevder det var på øya Iona, det tradisjonelle gravstedet for skotske konger.[2]

Tolkninger og vurderinger[rediger | rediger kilde]

William Forbes Skene vurderte konflikten mellom Donald III og Duncan II som i all vesentlighet en konflikt mellom «de keltiske og angelsaksiske lovene for etterfølgelse» til den skotske tronen. Med andre ord var det en konflikt mellom tanisteri og arvelig monarki (hvor kronen passerer fra et medlem av kongefamilien og til en annen, fra far til sønn). Donald var den legitime arving under førstnevnte, og Duncan og deretter hans brødre under sistnevnte. Donald fikk antagelig støtte fra den gælisktalende befolkningen, som utgjorde det store flertallet. Hans tilhengere hadde grunner til å føle seg truet av det store antallet angelsaksere som hadde kommet til Skottland under styret til Malcolm III. Etterkommerne av Malcolm og hans andre hustru Margaret var mer angelsaksere enn skotter, «angelsaksere i alt annet enn fødsel». Deres krav til makt var illevarslende for den gæliske befolkningen.[18]

Skene vurderte at to utenlandske herskere deltok eller innvirket i konflikten. Den norske kongen Magnus Berrføtt drev krigføring i og rundt Irskesjøen med sin flåte, og forsøkte å etablere sin autoritet over kongeriket Man og øyene. Mangelen på direkte konflikt mellom Donald III og Magnus Berrføtt kan peke på en form for allianse eller avtale dem imellom. Magnus tilbød å anerkjenne Donalds rett til den skotske tronen mens Donald ville trekke tilbake alle skotske krav på området fra Irskesjøen og de ytterste øyene i vest. Duncan hadde åpenbar engelsk støtte fra Vilhelm Rufus som lånte ham «en tallrik hær av engelskmenn og normannere».[18] At Duncan var halv norsk av ætt synes ikke ha spilt noen rolle for Magnus Berrføtt da Duncans allierte var norskekongens fiender.

Det korte styret til Duncan II og hans død i kamp mot sine egne henspiller på hans upopularitet. Han var en tronraner i øynene til gælerne. Hans halvbror Edgar (styrte 1097–1107) greide kun å komme seg på den skotske tronen ved hjelp av innblanding fra Vilhelm Rufus. Edgars krav på tronen ble motsatt seg av de fleste gælere. Effektene av Edgars seier var betydningsfullt da angelsaksiske lover, institusjoner, og regjeringsform ble adoptert og tilpasset det skotske kongedømmet. Det var en ren etterligning av angelsaksiske kongedømmer før David I av Skottland (styrte 1124–1153) innførte normanniske institusjoner og føydalisme til Skottland.[19]

Historikeren og humanisten George Buchanan (1506–1582) mente at Duncan ble tilkalt til Skottland av sin folk da Donald hadde fremmedgjort «alle gode menn som hadde en ærbødighet til minnet om Malcolm og Margaret», og de adelsmenn som nektet så sverge troskap til ham. Buchanan bedømte Duncan som en fornem og erfaren militær, men som en militær var han ikke like dyktig i «fredens kunst», han kom på kan med sitt folk for sitt arrogante og herskesyke vesen.[20]

Arv[rediger | rediger kilde]

Hans sønn med Ethelreda, William fitz Duncan, var en framtredende figur under kongedømmene til Duncans halvbrødre Aleksander og David. Duncans sønn William synes å fungert som en anerkjent arving til dem for deler av deres styre.[21] Hans etterkommere, slekten Meic Uilleim, førte ulike opprør mot senere skotske konger. [14] Den siste gjenværende Meic Uilleim, ei nyfødt jente av Gille Escoib eller en av hans sønner, ble bevisst henrettet i 1229 eller 1230: «Den samme datter av Mac-William, som ikke lenge siden hadde forlatt sin mors livmor, uskyldig som hun var, ble drept i burghen Forfar i åsynet på markedsplassen etter en proklamasjon fra den offentlige utroper. Hennes hodde ble slått mot søylen på markedskorset og hjernen hennes banket ut.»"[22]

Det eneste bevarte charter av Duncan bevilget Tynninghame og dets omliggende område til munkene fra Durham. Blant vitnene var en kalt for «Uuiget». Navnet er antagelig en gjengivelse av angelsaksiske «Wulfgeat», som også er omtalt som «Uviet» i Domesday Book. Navnet synes å ha vært populært i Midlands (midtre England) og sørlige England. Det var minst en kjent landeier med dette navnet i 1000-tallets Yorkshire.[23]

Historikeren G.W.S. Barrow har argumentert for at denne «Uuiget» faktisk var Uviet den hvite, herre av Treverlen (dagens Duddingston øst for Edinburgh). Uviet er kjent for også å ha signet på chartere til kongene Edgar (styrte 1097–1107), Aleksander (styrte 1107–1124), og David (styrte 1124–1153). Han var nært assosiert med den kongelig husholdning i flere tiår. Hans egen slekt utgjorde en landeieradel kjent som Uviet(h), Eviot(h), og Ovioth til utpå 1600-tallet. Barrow teoretisert at Uviet den hvite opprinnelige kom til Skottland som følge til Duncan, og at de to delte en tilsvarende bakgrunn som ambisiøse riddere ved hoffet til Vilhelm Rufus. Hans fortsatte støtte til Duncans halvbrødre antyder at de arvet den sirkel av tilhengere som Duncan hadde opprettet.[23]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cawley 2011, Malcolm III.
  2. ^ a b c d e f g h i Cawley 2011, Duncan II
  3. ^ Duncan 2002, s. 54–55.; Broun 1999, s. 196.; Anderson 1990, s. 117–119.
  4. ^ a b Stenton, Anglo-Saxon England, s. 606
  5. ^ Horspool, The English Rebel, s. 10.
  6. ^ Poole (1993): From Domesday Book to Magna Carta, 1087–1216, 2. utg., Oxford, England: Oxford University Press, s. 265
  7. ^ Barrow 1981, s. 30
  8. ^ Huscroft, Ruling England, 1042–1217, s. 61
  9. ^ a b Potter 2009, s. 126–127.
  10. ^ Barrow 1981, s. 31.
  11. ^ a b Barrow 1981, s. 31
  12. ^ Inisfallen-annalene skrev at han «ble drept med sin sønn i et ubevoktet øyeblikk i kampen.»
  13. ^ Oram 2004, s. 37–38.; Anderson 1990, s. 114–115.
  14. ^ a b Cawley 2011, William fitz Duncan
  15. ^ a b c d Potter 2009, s. 127–128
  16. ^ Annals of Inisfallen, AI1094.4. Oversatt til engelsk, utgitt av Corpus of Electronic Texts
  17. ^ Hudson 1996, s. 92.
  18. ^ a b Skene & MacBain 1902, s. 82–83.
  19. ^ Skene & MacBain 1902, s. 83–84.
  20. ^ Buchanan 1582, Seventh Book, chapter 19–20: Donaldus VIII, surnamed Banus, the 87th King- Duncan the 88th King
  21. ^ Oram 2004, s. 60, 71 & 73–74.; Duncan 2002, s. 59–60.
  22. ^ McDonald 2003, s. 46, som siterte Lanercost-krøniken
  23. ^ a b Barrow 2003, s. 37–39

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anderson, Alan Orr ([1922] 1990): Early Sources of Scottish History A.D 500–1286, bind 1, opptrykk med rettelser, Stamford: Paul Watkins, ISBN 1-871615-03-8
  • Barrow, G.W.S. (1981): Kingship and Unity, Scotland 1000–1306, Toronto and Buffalo: University of Toronto Press, ISBN 0-8020-6448-5
  • Barrow, G.W.S. (2003): «Companions of the Atheling» i: Anglo-Norman Studies XXV: Proceedings of the Battle Conference 2002, Boydell Press, ISBN 0-85115-941-9
  • Barrow, G W S (2003): The Kingdom of the Scots, Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 0-7486-1803-1
  • Broun, Dauvit (1999): The Irish Identity of the Kingdom of the Scots in the Twelfth and Thirteenth Centuries, Woodbridge: Boydell, ISBN 0-85115-375-5
  • Brown, Ian, red. (2007): The Edinburgh History of Scottish Literature: From Columba to the Union (until 1707), Edinburgh University Press, ISBN 9780748616152
  • Buchanan, George (1582): Rerum Scoticarum Historia, latinsk original, oversatt til engelsk.
  • Cawley, Charles (24. mai 2011): Medieval Lands Project: Scotland Kings, Medieval Lands database, FMG.
  • Duncan, A. A. M. (2004): «Duncan II (b. before 1072, d. 1094)» i: Oxford Dictionary of National Biography (online utg.). Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/8210. (betalmur)
  • Duncan, A.A.M. (2002): The Kingship of the Scots 842–1292: Succession and Independence, Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 0-7486-1626-8
  • Horspool, David (2009): The English Rebel. London: Penguin. ISBN 978-0-670-91619-1.
  • Hudson, Benjamin T. (1996): The Prophecy of Berchán: Irish and Scottish Highkings in the early Middle Ages, Greenwood Publishing Group, ISBN 0-313-29567-0
  • Huscroft, Richard (2004): Ruling England 1052–1216. London: Longman. ISBN 0-582-84882-2.
  • McDonald, R. Andrew (2003): Outlaws of Medieval Scotland: Challenges to the Canmore Kings, 1058–1266, East Linton: Tuckwell Press, ISBN 1-86232-236-8
  • Oram, Richard (2004): David I: The King Who Made Scotland, Stroud: Tempus, ISBN 0-7524-2825-X
  • Potter, Philip J. (2009): Gothic Kings of Britain: The Lives of 31 Medieval Rulers, 1016–1399, Jefferson, North Carolina: McFarland, ISBN 978-0-7864-4038-2
  • Skene, William Forbes; MacBain, Alexander (1902): The Highlanders of Scotland, Stirling, Scotland: E. Mackay
  • Stenton, Frank (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-821716-1.