Ondskapens banalitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Amerikansk nyhetsklipp fra rettsaken mot Adolf Eichmann der han i desember 1961 ble dømt som nazibyråkrat under andre verdenskrig for folkemordjøder i holocaust. Den jødiske filosofen Hanna Arendt drøftet i en rapport like etter om ondskapen er radikal eller bare banal. Arendt beskrev «ondskapens banalitet» og hevdet at Eichmann ikke var spesielt ond, men begikk feil ved å være ekstremt lovlydig i et ondt system og ved ikke å tenke på personlig ansvar i en større sammenheng. Hennes syn var omstridt, men viste evnen til fornuftig refleksjon i en svært følsomt sak.

Ondskapens banalitet er et uttrykk skapt av den amerikansk-tyske jødiske filosofen og skribenten Hannah Arendt (1906–1975) i forbindelse med en rettssak i Jerusalem i 1961. Der var Adolf Eichmann, tidligere SS-offiser i det nasjonalsosialistiske Tyskland en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust, nazistenes masseutryddelsen av jøder, tiltalt for folkemord og brudd på menneskerettighetene i stillingen som tysk byråkrat under andre verdenskrig. Arendt var til stede i rettssaken som journalist for tidsskriftet The New Yorker, og det var i artiklene hennes der at uttrykket ble kjent.[1]

Arendt mente at Eichmanns ondskap under krigen egentlig ikke bestod av grunnleggende ødeleggelseslyst eller sadisme og at han derfor ikke var et monster på den måten hun hadde forventet.[2] Han hadde ingenting spesielt mot jøder, han fulgte bare ordre. Problemet med Eichmann var at så lenge statsmakten, lovverket og gjeldende normer dikterte hva han skulle gjøre, da syntes han at han selv i praksis ikke hadde noen personlig plikt til å ta ansvar for eller tenke over konsekvensene av hva han gjorde. Arendt mente at Eichmanns manglende oppfatning av de virkelige ansvarsforholdene i arbeidshverdagen skyldtes en sviktende evne til å tenke, en tankegang og en holdning som er vanlig for en skremmende stor del av en normalbefolkning.

Det er dette som er ondskapens banalitet. Den er overfladisk og banal, og bare tilsynelatende sadistisk, fordi onde mennesker ofte handler på en måte som de selv oppfatter som normal. Når ondskap settes i system og blir rutine, og grusomme handlinger godtas uten at man tenker over det, kommer ondskapens banalitet til syne. Det handler om å normalisere det som burde ha vært utenkelig.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Hannah Arendt, Adolf Eichmann, and how Evil Isn't Banal" online forelesning av Dr. Yaacov Lozowick, tidligere direktør ved Yad Vashem arkivene
  2. ^ Hannah Arendt (film). Biografisk drama fra 2012, om Arendts journalistiske dekning av rettssaken mot Adolf Eichmann for avisen The New Yorker. Serien på fem avisartikler ble utgitt i boken: Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet.