René Descartes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Descartes)
Hopp til navigering Hopp til søk
René Descartes
Frans Hals - Portret van René Descartes.jpg
Født31. mars 1596[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
DescartesRediger på Wikidata
Død11. februar 1650[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (53 år)
Stockholm
Gravlagt Abbaye de Saint-Germain-des-Prés[1], Adolf Fredriks kyrka (–1666)[1]Rediger på Wikidata
Far Joachim DescartesRediger på Wikidata
Søsken Pierre DescartesRediger på Wikidata
Barn Francine DescartesRediger på Wikidata
Utdannet ved Collège Henri-IV de La Flèche[1], Universitetet i Leiden, Universitetet i UtrechtRediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
Isaac Beeckman (1616), Jacobus GoliusRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
9 oppføringer
Filosof[1][5], matematiker[5], musikkforsker, fysiker[5], astronom, musikkteoretiker, korrespondent, mechanical automaton engineer, militærRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Medlem av Det franske vitenskapsakademietRediger på Wikidata
Æra1600-tallets filosofi
RegionRomersk-katolsk
TradisjonRasjonalismen
HovedinteresserMetafysikk, Erkjennelsesteori, Matematikk
Påvirket avPlaton, Aristoteles, Anselm av Canterbury, Thomas Aquinas, William av Ockham, Francisco Suárez, Marin Mersenne
Signatur
René Descartesʼ signatur

René Descartes (latinif. Cartesius) (født 31. mars 1596 i La Haye en Touraine (nå Descartes) i Frankrike, død 11. februar 1650 i Stockholm i Sverige) var en fransk filosof og matematiker.

Descartes kalles noen ganger grunnleggeren av moderne filosofi og den moderne matematikkens far. Han rangeres som en av Vestens viktigste tenkere gjennom tidene, og er og var allerede i sin samtid en inspirasjonkilde for andre filosofer. Det mest berømte utsagnet hans er «Cogito ergo sum» (fransk: «Je pense, donc je suis»; norsk: Jeg tenker, altså er jeg), som finnes i § 7 av del I i Principia philosophiae og i del IV i Om metoden (fr. Discours de la méthode). Han var den første som tok i bruk projisering av punkter i planet på en x- og y-akse, noe som nå er kjent som det kartesiske koordinatsystemet.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Descartes (til høyre) i samtale med dronning Christina av Sverige.

René Descartes ble født i Frankrike i 1596. I 1604 sendte Descartes' far ham til det kongelige kollegium drevet av jesuittene i den lille byen La Flèche, nord for Touraine. Det var grunnlagt av Henrik IV av Frankrike, og ble ledet av jesuittene. Descartes forble ved La Flèche frem til 1612. De siste årene studerte han logikk, filosofi og matematikk. Deretter avla han eksamen i juss i Poitiers.

Descartes reiste vidt omkring i Europa som soldat, men opplevde ikke krigshandlinger.

Han slo seg ned i Holland, som var det land i Europa med best utviklet ytringsfrihet, og her begynte han å undersøke grunnlaget for menneskets tenkning, undersøkelser knyttet til filosofi, matematikk og vitenskap.

I sine siste tyve år, fra 1629 til 1649, skrev han en rekke arbeider. Innen filosofien var det særlig to som fikk stor betydning: Om metoden fra 1637, og Meditasjoner fra 1641. Descartes var en av de første vitenskapsmenn som utga arbeidene sine på sitt eget morsmål, fransk. Han utga forøvrig også flere latinske arbeider, bl a Principia philosophiae (1644). Dette verket kom ut i en fransk oversettelse i 1647 med et forord rettet til dronning Christina av Sverige.

I 1649 inviterte dronning Christina av Sverige ham til Stockholm som sin lærer i filosofi. Han utviklet lungebetennelse og døde i Stockholm i 1650. Descartes ble også gravlagt der, men levningene ble senere overført til Paris. Ikke lenge etter hans død konverterte dronning Christina til katolisismen, og abdiserte fra sin posisjon som dronning i det lutherske Sverige.

Hodeskallen som ligger sammen med levningene i kirken i Saint-Germain-des-Prés i Paris, er nesten helt sikkert ikke Descartes'. Det er trolig at en kaptein i den svenske vaktstyrken som var tilstede da levningene ble gravet opp, fjernet hodeskallen og erstattet den med en annen. Hodeskallen ble solgt flere ganger før den til slutt ble plassert i Musée de l'Homme i Palais de Chaillot.

Matematikk[rediger | rediger kilde]

Analytisk geometri[rediger | rediger kilde]

Descartes oppfant grenen innen matematikken som består i å anvende algebrageometri, kjent som analytisk geometri. Denne grenen oppfant Descartes i 1637. Grunnlaget for analytisk geometri er ideen om at et punkt i rommet kan bestemmes ved tall som angir dets posisjon.

Descartes anvendte algebra på geometrien, men ikke bare ved å bruke algebra for å bestemme dimensjonene i de geometriske figurene, men også når han gjenga linjer og kurver i ligninger.

Grafen ble også oppfunnet av ham. De to aksene i grafen er oppkalt etter ham: De er kalt kartesiske koordinater, og adjektivet kartesisk er utledet av hans navn.

Matematiske bevis[rediger | rediger kilde]

Ifølge Descartes begynner matematiske bevis med et minimalt antall premisser av grunnleggende og innlysende enkelhet, for eksempel at en rett linje er den korteste vei mellom to punkter.

Bevisføringen ble deretter foretatt deduktivt ved ett logisk skritt av gangen, hvor hvert enkelt trinn var ugjendrivelig og vanligvis meget enkelt og innlysende.

Rasjonalismen[rediger | rediger kilde]

Kartesisk tvil[rediger | rediger kilde]

Descartes i arbeid

Descartes spurte om det ville være mulig å anvende matematisk metode på ikke-matematisk kunnskap. Dette ville føre til et metodisk grunnlag for en kunnskap som man kan stole hundre prosent på.

I sin jakt på sikre premisser det ikke var mulig å tvile på, beveget Descartes seg gjennom tre stadier. Han drøftet blant annet den direkte og umiddelbare sanseerfaring. Descartes konkluderte med at han aldri kunne være sikker på at tingene virkelig er slik de fremstod for ham, uansett hvor direkte han så på dem, og uansett hvor konsentrert og oppmerksom han var.

«Jeg tenker, altså er jeg»[rediger | rediger kilde]

Det eneste man i dette og ethvert annet tilfelle kan være absolutt sikker på, er at man har den erfaringen man har- Fra dette kan man foreta visse slutninger med absolutt sikkerhet.

Imidlertid kan man ikke betvile at man eksisterer. Mennesket vet med absolutt sikkerhet at det er et vesen som i det minste har bevisste erfaringer.

Descartes sammenfattet denne konklusjonen i setningen Cogito ergo sum, «Jeg tenker, altså er jeg».

Følgelig fant Descartes at det finnes fenomener utenfor matematikken og logikken, fenomener i den faktiske verden, som han kunne ha absolutt sikker viten om.

På dette stadiet benytter Descartes seg av en ny versjon av Det ontologiske gudsbeviset. At selv et ufullkomment menneske kan ha et begrep om et uendelig, evig, fullkomment og udødelig vesen beviser at dette vesenet eksisterer, og må ha gitt mennesket en bevissthet om seg selv.

Descartes utleder følgende: «Det faktum at jeg vet at gud eksisterer og er fullkommen, betyr at jeg kan ha tillit til ham. Han vil ikke bedra meg som en ond ånd. Forutsatt at jeg gjør det som kreves av meg, er oppmerksom og gjennomfører den disiplinerte tenkningen som kreves av meg, kan jeg være sikker på at alt det som fremstår klart og tydelig for meg, er sant – selvfølgelig ikke ved sansene, som jeg allerede vet bedrar, men ved min ånd, den delen av meg som både begriper gud og også matematikk, noe sansene ikke kan.»

René Descartes fikk malt portrettet sitt flere ganger i løpet av livet. Dette maleriet er en kopi av den flamske kunstneren Frans Hals` portrett av Descartes. Imidlertid er det så å si sikkert at Descartes aldri satt modell for Hals.

Denne konklusjonen ble utgangspunktet for den filosofiske retningen som kalles rasjonalismen og baserer seg på troen på at man oppnår kunnskap om verden ved å bruke fornuften, og at sansene er fundamentalt upålitelige og snarere en kilde til feil enn til kunnskap.

Rasjonalismen har siden vært en av de sentrale tradisjonene i Vestens filosofi. Den hadde sin glansperiode på 1600- og 1700-tallet, og i tillegg til Descartes var dens mest betydelige representanter Baruch de Spinoza og Gottfried Leibniz.

Ånd og materie[rediger | rediger kilde]

Descartes konkluderte med at det spesifikt menneskelige er bevissthet. Dette førte til at han utviklet en lære som hevdet at verden i siste instans bestod av forskjellige substanser, ånd og materie.

Han oppfatter menneskene som erkjennende subjekter hvis verden, bortsett fra de erkjennende subjekter selv, består av materielle objekter som de observerer. Denne delingen av naturen i to enheter; ånd og materie, subjekt og objekt, ble en del av måten mennesker betraktet verden på. Fremdeles kaller filosofer dette for den «cartesiske dualismen».

Mellom Descartes og det 20. århundre var det få filosofer som avvek fra den; Baruch de Spinoza og Arthur Schopenhauer var kanskje de som mest konsekvent valgte en annen vei. Det var først i det 20. århundre at en annen tenkemåte ble utbredt, og selv i det 21. århundre finnes det ledende filosofer som holder fast ved den.

Descartes supplerte klassisk filosofi med spørmålet om hvordan det er mulig å oppnå kunnskap, og hva slags kunnskap det er mulig å tilegne seg. Dette satte epistemologien, det vil si erkjennelsesteorien, i sentrum for den filosofiske refleksjonen, og i tre hundre år kom en dominerende del av filosofene til å oppfatte filosofi først og fremst som epistemologi.

Metodisk tvil[rediger | rediger kilde]

«Den metodiske tvil» var en metode Descartes benyttet for å få et sikkert fundament for sine oppfatninger. Han bestemte seg for at han ikke ville la daglige problemer og utfordringer spille noen rolle overfor tvilen. Hvis han skulle gå rundt og tvile på om det som sto på spisebordet var mat, kunne det bli vanskelig å overleve. Derfor ville han bare tvile på de store og viktige tingene i livet, men ellers leve så normalt som mulig.

Jeg tenker, altså er jeg[rediger | rediger kilde]

Descartes søkte etter en metode for å avgjøre om en oppfatning er sann eller ikke. For å finne en slik metode mente han at det var best å begynne med å tvile på alt, og så skritt for skritt komme frem til hva det er umulig å tvile på. Det handler om den grunnleggende tvilen til Descartes som innebærer å tvile på alt en sanser, altså om en er våken eller drømmer, men også på matematiske grunnsetninger som 2+2=4. Han begynner derfor også å tvile på sin egen eksistens. Ifølge Descartes beviser imidlertid det faktum at man ikke kan tvile på tvilen selv at det finnes tvil. Finnes det tvil, må det være noen som tviler. Å tvile er å tenke, og for å tenke må man finnes.

Det førte til konklusjonen «Cogito, ergo sum»: «Jeg tenker, altså er jeg»

Heder[rediger | rediger kilde]

Den lille Descartesøya i Adélie Land i Antarktis er kalt opp etter Descartes.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Principia philosophiae, 1685
Meditationes de Prima Philosophia
  • 1618. Compendium Musica (Kompendiet Musica).
  • 1628. Regulae ad directionem ingenii (Regler for sinnets retning).
  • 1637. Discours de la Méthode (Diskurs om metoden). En introduksjon til Dioptrique, Des Météores og La Géométrie. Skrevet på fransk til et bredere publikum.
  • 1637. La Géométrie (Geometrien).
  • 1641. Meditationes de Prima Philosophia (Tanker om den første filosofi), på Latin, også kjent som Metaphysical Meditations (Metafysiske Meditasjoner). Inkluderer seks protester og motsvar. En andreutgave ble utgitt året etter og inkluderte ytterligere én protest og ét motsvar, samt et Brev til Dinet.
  • 1644. Principia philosophiae/Les Principes de la philosophie (Filosofiens prinsipper), ment for studenter.
  • 1646. Epitaphe.
  • 1647. Notae in programma.
  • 1647. La description du corps humain (Beskrivelsen av menneskekroppen).
  • 1648. Samtaler med Burman.
  • 1649. Les Passions de l'âme. Dedikert til prinsesse Elisabeth av Bøhmen.
  • 1664. Traité du monde et de la lumière. Utgitt posthumt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Svenskt biografiskt lexikon, https://sok.riksarkivet.se/Sbl/Presentation.aspx?id=16475, Renatus Cartesius, 16475
  2. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11899775j
  3. ^ a b Indiana Philosophy Ontology Project, 9. okt. 2017, René Descartes, thinker/2905
  4. ^ a b Roglo, p=rene;n=descartes, René Descartes
  5. ^ a b c BeWeB

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Stanford Encyclopedia of Philosophy[rediger | rediger kilde]