Hopp til innhold

Goldstone-rapporten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kart over Gaza

Goldstone-rapporten er en offisiell rapport, laga for FNs menneskerettighetsråd (UNHCR) om krigshandlingene i og omkring Gaza rundt årsskiftet 2008–09. Rapporten fastslår at det blei begått krigsforbrytelser og muligens forbrytelser mot menneskeheten både av Israels militære styrker og av palestinske væpna grupper, likevel slik at de israelske overgrepa var de mest omfattende.

Rapporten blei utarbeidd av The United Nations Fact Finding Mission on the Gaza Conflict (FNs kommisjon for å finne fakta om Gaza-konflikten), populært kalt Goldstone-kommisjonen etter lederen Richard Goldstone. Kommisjonen blei utnevnt av UNHCRs president på bakgrunn av et rådsvedtak av 12. januar 2009. Det opprinnelige mandatet blei sagt å være ensidig og forutinntatt anti-israelsk, og det blei derfor endra før arbeidet blei igangsatt. Israel nekta likevel å samarbeide med kommisjonen, som heller ikke fikk innreisetillatelse til landet.

Den endelige rapporten blei publisert 15. september 2009 og er på 452 sider. Den inneholder omfattende dokumentasjon rundt krigshandlingene og deres innvirkning på det sivile livet i Gaza. Videre omtales forholda for palestinerne på Vestbredden, de intern-palestinske stridighetene i Gaza og den palestinske beskytninga av byer og tettsteder i Israel.

Rapporten har fått blanda mottakelse, og den er omtalt både som et grundig og sterkt vitnesbyrd om krigen og som et ensidig propagandaskrift mot Israel. På et møte i UNHCR 15. oktober 2009 fikk rapporten tilslutning fra et flertall på 25 av rådets 47 medlemmer. Seks stemte mot, elleve (deriblant Norge) var avholdende, mens fem land ikke deltok i voteringa.

Kommisjonen og mandatet

[rediger | rediger kilde]

Medlemmer

[rediger | rediger kilde]
Richard Goldstone

Kommisjonen bestod av:

Mandat

[rediger | rediger kilde]

I Menneskerettighetsrådets vedtak av 12. januar 2009 (resolusjon S-9/1)[1] heter det blant annet om kommisjonens arbeid (§ 14): «skal undersøke alle brudd på internasjonale menneskerettslover og internasjonale humanitære lover som utføres av okkupantmakta, Israel, mot det palestinske folket på heile det okkuperte palestinske territoriet, særlig på den okkuperte Gazastripa, under den pågående aggresjonen».

Mandatet blei kritisert som forutinntatt og ensidig anti-israelsk. Mary Robinson, FNs tidligere høykommissær for menneskerettigheter, blei bedt om å lede kommisjonen, men fant mandatet uakseptabelt.[2]

Goldstone, som så blei spurt, hadde også sterke innvendinger.[3] På oppfordring fra ham blei mandatet 3. april endra til: «undersøke alle brudd på internasjonale menneskerettslover og internasjonale humanitære lover som kan ha blitt begått på noe tidspunkt og som kan knyttes til de militære operasjonene som blei gjennomført i Gaza i perioden fra 27. desember 2008 til 18. januar 2009, enten brudda er utført før, i eller etter denne perioden».

Det er denne formuleringa som er gjengitt i rapporten.[4] Fra kritikere av rapporten er det imidlertid hevda at mandatet ikke blei formelt endra av rådet, og at rådets president ikke hadde fullmakt til å foreta den nevnte endringa.[5] Dette var også en av Israels begrunnelser mot et samarbeid med kommisjonen.[6]

Kommisjonens arbeid

[rediger | rediger kilde]

Kommisjonen blei oppnevnt av Menneskerettighetsrådets president 3. april 2009. Den hadde i alt fire møter, 4.–8. mai, 20. mai, 4.–5. juli og 1.–4. august, alle i Genève. Videre besøkte den Gaza to ganger, 30. mai – 6. juni og 25. juni – 1. juli, samt Amman 2.–3. juli. Funksjonærer fra kommisjonens sekretariat oppholdt seg i Gaza i en lengre periode for å foreta nærmere undersøkelser.

Det blei gjennomført offentlige høringer både i Genève og Gaza, og alle FNs medlemsland og organer fikk høve til å gi sine synspunkter. Kommisjonen gjorde flere forsøk på å få til et samarbeid med israelske myndigheter, men uten hell. Den fikk dermed heller ikke mulighet til å besøke Vestbredden eller til å treffe representanter for de palestinske sjølstyremyndighetene i deres kontorer. Noen samtaler med disse blei imidlertid gjennomført i Amman.

Kommisjonen foretok 188 intervjuer med enkeltpersoner. Den gjennomgikk over 300 rapporter utarbeidd på egne medarbeidere eller innsendt fra andre. Dokumentasjonen omfatter over 10 000 sider med trykt materiale og mer enn 30 videoopptak og 1200 fotografier. Ved de offentlige høringene blei det avgitt 38 vitnemål.

Materialet blei etter evne kontrollert mot andre kjente fakta. Et rapportutkast blei sendt berørte parter til kommentar. Israel ønska ikke å delta i denne delen av arbeidet heller.[7]

Rapportens innhold

[rediger | rediger kilde]

Israels handlinger mot palestinerne i Gaza

[rediger | rediger kilde]

Av rapporten framgår blant annet:

  • Israels blokade av Gazastripa før krigshandlingene førte til kraftig reduksjon i tilgjengelige ressurser innen helsestell, vannforsyning og andre sivile sektorer, som dermed var i dårlig stand til å svare på krisa som de militære operasjonene utløste. Kommisjonen minner i denne sammenheng om Israels forpliktelser etter den fjerde Genèvekonvensjonen til å sørge for tilstrekkelige forsyninger av mat, medisiner og andre varer.[8]
  • Den store andelen sivile blant de drepte palestinerne gir grunn til alvorlig bekymring for måten Israel førte krig på.[9]
  • Kommisjonen mener at bombinga av kontora til Det lovgivende råd og av hovedfengselet i Gaza var alvorlige og bevisste brudd internasjonal rett.[10]
  • Den mener videre at den palestinske politistyrken, som var et sentralt mål for Israel (seks stasjoner ødelagt, 240 politimenn drept), i all hovedsak var sivil og dermed ikke et legitimt mål. Enkeltmedlemmer av styrken kan i tillegg ha vært medlemmer av væpna grupper. Imidlertid var det massive førsteangrepet 27. desember (fire stasjoner ødelagt og 99 politimenn og ni sivile drept) heilt uproporsjonalt med den militære behovet for å få drept de få legitime måla.[11]
  • Det er ikke funnet bevis på at væpna palestinske grupper benytta moskeer, sjukehus eller ambulanser som skjul for militær aktivitet, men det kan ha forekommet.[12] Kommisjonen mener det er utelukka at FNs anlegg blei brukt til slikt.[13] Palestinske grupper kan ha foretatt angrep fra boligområder og dermed utsatt befolkninga for fare, men det foreligger ikke bevis for at sivile er tvunget til å være til stede i slike tilfeller.[14]
  • Kommisjonen anerkjenner at Israel iverksatte betydelige tiltak for å varsle før angrep. Imidlertid var dissa varsla dels for generelle og dels ikke troverdige nok, ettersom folk blei oppfordra til å trekke til andre områder som hadde vært utsatt for tunge angrep. Det blir også pekt på at varsling ikke fritar militære fra plikten til å skille mellom sivile og kjempende.[15]
  • Tre angrep er undersøkt spesielt: på sjukehusa al-Quds[16] og al-Wafa[17] og på UNRWAs feltkontor[18] med 600–700 sivile og et stort drivstofflager. Ved disse tre tilfella brøyt Israel krigens lov ved ikke å ta alle mulige tiltak for å redusere sivile tap og skader.
  • Kommisjonen har etterforska granatangrepet på et veikryss i Jabaliyah, der minst 35 personer blei drept. Dette skal ha vært respons på et palestinsk angrep fra området. Kommisjonen utelukker ikke at det palestinske angrepet fant sted, men fastslår at israelske utsagn om dette er unøyaktige og sjølmotsigende og dermed lite troverdige. Uansett anses den israelske responsen å være uproporsjonal og ute av stand til å skille mellom sivile og militære. Det legges vekt på at målet var et område med aktivt sivilt liv og at UNWRA hadde en skole like ved, der over 1300 hadde søkt ly. Angrepet beskrives derfor som et brudd på internasjonal lov.[19]
  • Kommisjonen har videre etterforska elleve hendelser med direkte israelske angrep på sivile, alle med dødelig utgang. I ti av disse finner den ingen akseptabel militær rettferdiggjøring. Det er i flere tilfeller snakk om angrep på bygninger der palestinere er samla etter ordre fra den israelske hæren, eller der sivile under hvitt flagg prøver å forflytte seg til tryggere områder. Et tilfelle er et angrep på en moske under ettermiddagsbønnen. Alle disse hendelsene representerer grove brudd på fjerde Genèvekonvensjon som medfører personlig straffeansvar for den enkelte soldat. I de ellevte tilfellet, der 22 familiemedlemmer blei drept, har Israel vedgått «operasjonsfeil», idet det var nabobygget som var målet. I så fall er dette ikke bevisste drap på sivile.[20]
  • Kommisjonen tar opp Israels bruk av hvitt fosfor og flechette-prosjektiler (små stålpiler). Disse er etter dagens regler ikke forbudt, men på grunn av alvorlige skadevirkninger anbefaler den at at disse ikke brukes i tettbebygde områder. Videre nevnes påstått bruk av såkalt dime-ammunisjon. Det opplyses at det foreligger vitnemål fra leger om et stort antall alvorlige skader som ser ut til å komme fra slik ammunisjon. Det foreligger imidlertid ikke entydige bevis på at den er brukt.[21]
  • Kommisjonen fastslår videre at Israels synes å ha foretatt systematiske ødeleggelser av sivil infrastruktur for matproduksjon, vannforsyning, kloakkrensing og produksjon av bygningsmaterialer. Dette har skjedd i så stort omfang og med slik presisjon at det er vanskelig å se at det er ikke snakk om bevisste handlinger. Spesielt nevnes bombinga av den eneste fungerende mølla i Gaza og bulldoserknusing av kyllingfarmer, blant annet en som stod for ti prosent av Gaza eggproduksjon. 31 000 kyllinger blei drept i dette tilfellet. Det vises videre til omfattende ødeleggelser av boligområder, til dels i sluttfasen da det var åpenbart at de israelske styrkene snart ville bli trukket tilbake.[22]
  • Det fastslås at israelske styrker har brukt sivile palestinere som levende skjold ved gjennomsøking av områder der en forventa væpna motstand. Dette til tross for at Israels høyesterett har nedlagt forbud mot slikt. Det er også påvist avhør av disse palestinerne med ulovlige metoder.[23]
  • Rapporten påviser at den israelske hæren tok et stort antall sivile til fange. Disse blei holdt under utilfredsstillende forhold (mangel på mat og vann, dårlige sanitærforhold, ikke ly mot været) og fikk nedverdigende behandling. Ved et tilfelle var oppholdsstedet kloss inntil aktivt artilleri. En del fanger blei også transportert til Israel og utsatt for harde avhør og fysiske og psykiske plager. Generelt mener kommisjonen at behandlinga av den palestinske sivilbefolkninga bryter med internasjonal lov og må anses som kollektiv avstraffelse.[24]
  • Kommisjonen drøfter Israels militære strategi og mål. Basert på kunnskaper om det høye militærteknologiske nivået og avanserte planlegging antar den at både det store mønsteret i krigen og de fleste enkelthendelsene var resultater av et bevisst opplegg. Dette bekreftes av utsagn fra høytstående israelske offiserer. Det vises til den såkalte Dahiya-doktrinen, som tilrår bruk av uproporsjonalt store gjengjeldelser og omfattende sivile ødeleggelser. Kommisjonen uttrykker bekymring over at Israel betegner mye av den sivile infrastrukturen i Gaza som Hamas-støttende og dermed som legitime mål. Endelig tar den opp utsagn fra israelske ledere av typen «ødelegg hundre hjem for hver rakett som avfyres». Dette mener kommisjonen kan anses som oppfordring til represalier mot sivilbefolkninga, noe som er mot internasjonal humanitær rett.[25]
  • Samla sett fastslår rapporten at de militære operasjonene og blokaden har hatt svært alvorlige konsekvenser for befolkninga på Gaza og menneskerettighetene deres. En vesentlig del av den økonomiske infrastrukturen blei ødelagt, inkludert fabrikker, jordbruksområder og fiskebåter. Det vises videre til at UNDP har meldt at 3354 bolighus blei fullstendig ødelagt og 11 112 delvis ødelagt. Rundt 280 skoler og barnehager blei ødelagt. Kommisjonen fastslår at tilgangen på mat økte midlertidig under operasjonene, men dette var fra et uakseptabelt lavt nivå, slik at Israel heile tida har brutt sine forpliktelser som okkupasjonsmakt. Dette har i særlig grad gått ut over kvinner og barn. Det refereres medisinske anslag om at tjue prosent av barna på Gazastripa lider av posttraumatisk stresslidelse. Det konkluderes med at en kompetent domstol vil kunne finne at den israelske regjeringa har begått forbrytelser mot menneskeheten.[26]

Palestinske handlinger mot Israel

[rediger | rediger kilde]
  • Kommisjonen tar opp forholda for den israelske soldaten Gilad Shalit, som blei tatt til fange av ei palestinsk gruppe i 2006. Den mener Shalit må anses som krigsfange, og at hans rettigheter etter tredje Genèvekonvensjon brytes. Kommisjonen mener imidlertid at en israelsk politikk som knytter heving av Gaza-blokaden til frigivelse av Shalit er uakseptabel kollektiv avstraffelse.[27]
  • I rapporten fastslås at det sia 2001 har vært avfyrt rundt 8000 raketter eller granater fra palestinske områder inn mot det sørlige Israel. I utgangspunktet hadde disse relativt kort rekkevidde, men økende til opp mot 4 mil under de aktuelle krigshandlingene. Mellom 18. juni 2008 og 18. januar 2009 er tre sivile i Israel og to sivile i Gaza drept av palestinske raketter. 918 blei fysisk skadd i sjølve krigsperioden.[28]
  • Israelske undersøkelser tyder på omfattende forekomst av traumatisk stress, særlig blant barn, i de aktuelle israelske områdene.[29]
  • Hus, skoler og en synagoge er truffet av raketter eller granater. Både sosialt og økonomisk liv er blitt ramma i de aktuelle områdene (f.eks Ashdod, Yavne og Beersheba), og landsbyer nær grensa til Gaza er utsatt for fraflytting.[30]
  • Kommisjonen tar opp at det ikke synes å være militære mål i mange områder som er truffet, og at angrepa derfor må anses å være bevisste beskytninger av sivile mål. Dette er i så fall krigsforbrytelser og vil kunne ses på som forbrytelser mot menneskeheten. Ettersom palestinske våpen er lite presise, må det også antas at et vesentlig formål med angrepa er å spre frykt i sivilbefolkninga, noe som er brudd på internasjonal rett. Her nevnes også at flere palestinske grupper, blant dem Hamas, offentlig har uttalt at de angriper sivile i Israel som svar på sivile tap i Gaza.[31]
  • Kommisjonen slår fast at en grunn til det relativt lave tallet på drepte i Israel er at staten har investert stort i varslingssystemer, tilfluktsrom og forsterkning av offentlige bygninger.[32] Kommisjonen uttrykker sterk bekymring over at slike tiltak ikke dekker palestinske bosetninger i Israel.[33]

Interne palestinske forhold

[rediger | rediger kilde]
  • Rapporten drøfter handlinger som sikkerhetsstyrkene i Gaza (som er tilknytta Hamas) har utført mot politiske motstandere, da i hovedsak knytta til Fatah. Dette dreier seg om overvåkning, fengslinger, husarrest, mishandling og i noen tilfeller drap. Kommisjonen betegner dette som brudd på menneskerettighetene.[34]
  • På samme vis er det på Vestbredden registrert at myndigheter tilknytta Fatah har utført uakseptabel vold mot personer mistenkt for å tilhøre Hamas. I noen tilfeller har også demonstrasjoner til støtte for Gaza blitt hindra av palestinske myndigheter. Lærere og andre offentlig ansatte med tilknytning til Hamas er blitt sagt opp, og skoler og humanitære institusjoner har blitt stengt. Også dette regnes som menneskerettighetsbrudd.[35]

Israels handlinger mot palestinerne utenom Gaza

[rediger | rediger kilde]

Kommisjonen har også sett på forholda for palestinerne på Vestbredden for å vurdere om krigshandlingene i Gaza har hatt betydning her.[36]

  • Rapporten viser til ei rekke rapporter som tyder på at israelske sikkerhetsstyrker økte voldsnivået sitt også på Vestbredden, og at dette til dels er opprettholdt etter operasjonene i Gaza. Dette gjelder både i daglige møter med politi og grensekontroll og ved demonstrasjoner til støtte for palestinerne i Gaza. Det hevdes at Israel hadde ulike regler for bruk av skytevåpen mot demonstrasjoner, avhengig av om det var israelske deltakere med eller ikke.
  • Antallet barn som holdes i fengsel, økte under krigen, og det forblei høyt etterpå. Det foreligger rapporter om mishandling.[37]
  • Samla sett anses Israels fengslingspraksis overfor palestinerne både før, under og etter januar 2009 som brudd på internasjonal rett.[38]
  • Under invasjonen av Gaza stramma Israel også grepet rundt Vestbredden. Antallet kontrollsteder økte, grenseovergangene blei stengt i dagevis, og flere områder blei erklært som «avstengte militære områder». Videre økte antallet palestinske områder som blei ekspropriert, og flere bygninger blei beordra ødelagt. Samtidig fikk jødiske settlere tillatelse til økt aktivitet.[39]
  • Etter krigshandlingene har Israel endra lovverket, slik at det ikke lenger er fritt for palestinere fra Gaza å flytte til Vestbredden – og omvendt. Dette vurderes som et steg i retninga av todeling av palestinernes område.[40]

Andre forhold

[rediger | rediger kilde]
  • Kommisjonen tar opp endra israelsk praksis overfor en del av landets menneskerettsorganisasjoner. Blant annet skal regjeringa ha tatt initiativ overfor andre land og bedt dem avvikle økonomisk støtte til Breaking the Silence, en organisasjon av tidligere soldater som dokumenterer Israels aktivitet i palestinske områder. Dette kan ses på som brudd på FNs regler når det gjelder rettighetene til menneskerettsorganisasjoner.[41]
  • Kommisjonen kritiserer at Israel har stengt journalister og menneskerettsovervåkere ute fra Gaza.[42]
  • Rapporten fastslår at Israel ikke har et system for å undersøke og respondere på klager om overgrep under krigshandlinger, som tilfredsstiller krava som stilles i internasjonal rett. Heller ikke de palestinske myndighetene i Gaza og på Vestbredden har systemer som tar opp menneskerettsbrudd på en akseptabel måte.[43]

Tilrådninger

[rediger | rediger kilde]

Goldstone-rapporten avsluttes med ei rekke tilrådninger[44], blant annet disse:

  • Menneskerettighetsrådet rås til å be om at rapporten tas opp i hovedforsamlinga og i sikkerhetsrådet og til formelt å sende rapporten til påtalemyndigheten i den internasjonale straffedomstolen.
  • Sikkerhetsrådet (som er det eneste organet i FN-systemet som kan fatte bindende vedtak) oppfordres til å kreve at Israel innen tre måneder setter i gang uavhengige undersøkelser omkring forholda som tas opp i rapporten og rapportere tilbake innen ytterligere tre måneder. Samtidig bør det opprettes en internasjonal ekspertkomite som kan overvåke Israels undersøkelser. Denne komiteen bør også overvåke tiltak som iverksettes av relevante myndigheter i Gaza. Komiteens rapporter bør oversendes straffedomstolen til vurdering.
  • Anklagemyndigheten i straffedomstolen rås til å foreta sine juridiske vurderinger så snart som mulig.
  • FNs hovedforsamling bør be sikkerhetsrådet behandle saken og rapportere om tiltak. Sveits bør anmodes om å sammenkalle en konferanse om hvordan en sikrer at den fjerde Genèvekonvensjonen (om beskyttelse av sivile i krigstid) følges i de okkuperte palestinske områdene. Videre foreslås det at hovedforsamlinga oppretter et fond for å gi erstatning til palestinere som har lidd tap på grunn av Israels ulovlige handlinger under krigen, og at Israel står for midlene til dette fondet. Endelig bør det vurderes om visse ammunisjonstyper (særlig hvitt fosfor, flechette-ammunisjon og ammunisjon som benytter tungmetaller) bør forbys. Inntil videre bør Israel unnlate å bruke slike våpentyper.
  • Israel anbefales å avslutte blokaden av Gazastripa, samt tillate fiskerier ut til 20 nautiske mil (37 km),[45] slik Osloavtalen sier, og landbruk også i nærheten av grensene til Israel. Landets regler og prosedyrer for væpna konflikt bør gjennomgås med sikte på å få disse i samsvar med internasjonal rett, og det må sikres at reglene effektivt integreres i kommunikasjonen med offiserer og soldater. Israel bør tillate fri bevegelse i og mellom de palestinske områdene, og overfor utlandet. Palestinere som er fengsla i Israel i samband med okkupasjonen, bør løslates; særlig gjelder dette barn. Israel bør ikke blande seg inn i de palestinske politiske prosessene. Fengsla medlemmer av det palestinske lovgivende råd må settes fri og tillates å fungere. Det må ikke foretas represalier mot israelske eller palestinske personer eller organisasjoner som har bidratt til kommisjonens arbeid. Endelig bør Israel fastslå at landet respekterer FNs eiendommer og personell og uten opphør sørge for erstatninger for gjort skade.
  • De væpna gruppene i Palestina bør respektere internasjonal rett, særlig ved å unnlate angrep på sivilister og sivile områder i Israel og ved å ta tiltak for å unngå at palestinske sivile kommer til skade under fiendtligheter. Den israelske soldaten Gilad Shalit bør settes fri av humanitære grunner. Inntil så skjer må han behandles som krigsfange.
  • De palestinske sjølstyremyndighetene må gi klare instrukser til sine sikkerhetsstyrker om å følge menneskerettighetene. Alle påstander om brudd på disse må få ei uavhengig gransking. Sjølstyremyndighetene og myndighetene i Gaza må snarest frigi alle politiske fanger. De må sørge for at menneskerettsorganisasjoner og liknende får arbeide fritt og uavhengig.
  • Stater som har undertegna Genèvekonvensjonene, bør følge prinsippet om universell jurisdiksjon og foreta etterforskning, arrest og rettslige skritt der det foreligger tilstrekkelig bevis på grove brudd på konvensjonene.

Kommisjonen har også ei rekke andre anbefalinger, blant annet om intensivert hjelpearbeid og støtte til menneskerettsorganisajoner. Det rås også til at det etableres et FN-program for å overvåke eventuelle miljøpåvirkninger fra spesielle våpentyper.

Kritikk av rapporten

[rediger | rediger kilde]

Goldstone-rapporten har blitt kritisert for å være pro-palestinsk og forutinntatt overfor Israel. Deler av kritikken går på at det er feil i innholdet; andre deler går på at kommisjonen ikke tar tilstrekkelig hensyn til Israels behov for sikkerhet og at det er vanskelig å skille militære og sivile deler av det palestinske samfunnet.

Kritikk fra offentlig hold i en del land er omtalt i avsnittet om internasjonale reaksjoner. Av dem som ellers særlig har kritisert rapporten, kan nevnes UN Watch, en organisasjon som overvåker FNs arbeid med menneskerettigheter og som har antisemittisme og forholdet til Israel som et av sine viktigste områder.[46] UN Watch var i utgangspunktet skeptisk, idet organisasjonen ser på FNs menneskerettsråd (som oppnevnte Goldstone-kommisjonen) som anti-israelsk i sin generelle praksis.[47]

Kritikk av kommisjonens mandat er nevnt over.

Kommisjonsmedlemmene

[rediger | rediger kilde]

UN Watch har uttalt: «Ingen har kunnet tvile på at det arabisk-kontrollerte Menneskerettsrådet bevisst valgte personer som allerede hadde bestemt seg – ikke bare om at Israel var skyldig, men at en demokratisk stat med et uperfekt, men respektert juridisk system skulle vurderes på linje med, eller som verre enn, Hamas, ei gruppe som har som grunnlag for sin eksistens å drepe og terrorisere sivile.»[48]

Det er blitt kritisert[49], blant annet av Eye on the UN (som drives av den konservative tenketanken Hudson Institute og det jødiske Touro College), at Goldstone, Jilani og Travers var med på et opprop som krevde undersøkelser av mulige krigsforbrytelser i Gaza. Oppropet blei publisert av Amnesty International 16. mars, altså før kommisjonen begynte sitt arbeid, og sier blant annet at «begivenhetene i Gaza har sjokkert oss».[50]

Valget av Chinkin blei kritisert, fordi hun var medforfatter av en kommentarartikkel i Sunday Times 11. januar, der Israel beskyldes for krigsforbrytelser.[51] UN Watch bad om at Chinkin måtte skiftes ut, noe som blei støtta av en del britiske og kanadiske jurister.[52][53][54]

Arbeid og funn

[rediger | rediger kilde]

Kommisjonen er gjentatte ganger kritisert for at vitneavhør og liknende i Gaza skjedde i nærvær av representanter for Hamas.[55] Dette er avvist av Goldstone.[56]

Reserveoffiseren Jonathan D. Halevi, som jobber ved Jerusalem Center for Public Affairs, er en av dem som har kritisert Goldstone-rapporten sterkt. Noen av hans ankepunkter er:[57]

  • Kommisjonen har ikke undersøkt palestinske rakettangrep mot Israel utført fra boligområder i Gaza.
  • Det er ikke undersøkt muligheten for at palestinske grupper har skutt mot palestinske områder der israelske tropper befant seg eller at palestineske grupper har annektert private hjem som utgangspunkt for bakholdsangrep.
  • Det er ikke undersøkt om palestinske grupper har lagt ut veibomber eller andre skjulte våpen i bebodde områder.
  • Vitneavhøra i rapporten gir inntrykk av at det omtrent ikke forekom palestinsk motstand, noe som er i kontrast til utsagn fra det Halevi kaller «terroristorganisasjonene sjøl».
  • Det er ikke vurdert forekomst av palestinske skader på grunn av egen beskytning («friendly fire»), til tross for at slikt forekommer i enhver kampsammenheng.
  • Når det gjelder angrepet på Ibrahim al-Maqadma-moskeen, sier Halevi at en på grunnlag av fritt tilgjengelige palestinske kilder kan fastslå at flere av de drepte og såra var terrorister. Dette omfatta også personer som i vitneavhør framstod som uskyldige sivilister.
  • Halevi kommenterer også andre vitneprov som i rapporten omhandler angrep på sivile. Han mener å påvise at flere av de drepte og skada har tilknytning til palestinske kamporganisasjoner.

Svar på kritikken

[rediger | rediger kilde]

Richard Goldstone sier at påstandene om at han er anti-israelsk, er «latterlige»[58], og han har bedt kritikerne være konkrete i sine beskyldninger om feil og skeivheter. I en kommentar til statsminister Benjamin Netanyahus utsagn om at rapporten ville gjøre fredsarbeidet mer vanskelig, viste Goldstone til egne erfaringer fra Sør-Afrika, der det har vist seg at «det kan være et svært nyttig hjelpemiddel for fred at en kan fortelle sannheta og anerkjenne ofra».[59]

Han har også presisert at oppdraget var å finne fakta etter beste evne. Slik situasjonen var har de ofte hvilt på palestinske vitneprov, men disse har kommisjonen kryss-sjekka med hverandre og søkt å sammenholde med tilgjengelige bilder, satellittfoto, andre samtidige rapporter, tekniske bevis og egne besøk på de aktuelle stedene. Hvert enkelt punkt i rapporten er imidlertid ikke slik at det nødvendigvis vil holde som bevis i en rettssak.[60]

Kommisjonsmedlemmet Desmond Travers, som er pensjonert offiser, har avvist kritikken om at kommisjonen ikke har lagt tilstrekkelig vekt på vanskene ved å føre krig i byområder. Videre gjentok han at det var ikke funnet noe bevis for at Hamas hadde brukt moskeer som våpenlagre og sivile som skjold. Han sa også at han var overraska over de «intensiteten og ondsinnaheten i personangrepa» retta mot kommisjonens medlemmer.[61]

Goldstones synspunkter i ettertid

[rediger | rediger kilde]

I en artikkel i Washington Post 2. april 2011 kommenterte Richard Goldstone kritikken. Han mener at kommisjonen – i stor grad på grunn av manglende samarbeidsvilje fra Israel – gav et for negativt bilde av landets krigføring. Han viser til kommisjonens råd om at partene burde foreta grundige undersøkelser av ei rekke hendinger som nevnes i rapporten. Israel har i stor grad fulgt dette rådet. Undersøkelsene har vist at flere av hendingene virkelig fant sted og var kritikkverdige, men det har kommet fram årsaksforhold (f.eks. dårlig etterretning) som gjør at det, ifølge Goldstone, ikke er rimelig å hevde at Israel hadde som politikk å ramme sivile mål. Goldstone roser også Fatah for å ha fulgt opp kommisjonens råd, mens han kritiserer Hamas for ikke å ha gjort noe slikt. Han mener at Hamas uten tvil retta sine angrep mot sivile israelske mål, og han sier at det nok kan ha vært naivt å tru at bevegelsen ville endre sin politikk på bakgrunn av kommisjonens kritikk. Goldstone konkluderer med at «om jeg hadde visst det jeg veit i dag, ville rapporten blitt annerledes».[62]

Kommisjonsmedlem Hina Jilani kommenterte Goldstones utspill ved å si at det ikke var grunnlag for å endre rapporten.[63] Medlem Desmond Travers sa i et intervju at enda om de israelske undersøkelsene (som han ikke hadde sett) kunne endre noen av de slutningene kommisjonen hadde trukket, så mente han likevel at hovedtrekkene i rapporten stod fast.[64]

Internasjonale reaksjoner

[rediger | rediger kilde]

Israel

[rediger | rediger kilde]

Det israelske utenriksdepartementet kom 24. september med en 24-siders foreløpig kommentar[65] til Goldstone-rapporten. Israel går her til kraftig angrep på kommisjonen, som hevdes å være oppretta «som ledd i en politisk kampanje», og på rapporten, som sies å være «et politisk angrep retta direkte mot Israel og mot enhver stat som er tvunget til å møte terroristtrusler». Generelt sies at kommisjonen overser angrepa fra Hamas og Israels rett til sjølforsvar, at den ikke tar terrortruslene alvorlig og ikke innser hvor komplisert det er å drive krig i urbaniserte områder, samt at den nedvurderer det israelske interne systemet for undersøkelser av påståtte overgrep – og dermed også fornærmer de fleste andre demokratiske land, da disse har tilsvarende system.

Kritikken mot kommisjonens mandat og sammensetning gjentas; likeså kritiseres avhørsmetodene og manglende spørsmål om eventuelle palestinske handlinger. Det sies videre at Hamas-representanter deltok ved alle undersøkelser i Gaza.

Ellers tar kommentaren opp mange av de samme forhold som Jonathan Halevi nevner. Det sies at rapporten er prega av etterpåklokskap ved at det ikke tas hensyn til de faktiske kunnskaper og de faktiske muligheter som soldatene «på bakken» til eihver tid hadde. Israel er også uenig i et skille som trekkes opp mellom Hamas' militære del og organisasjonens sivile administrasjon og velferdstiltak den driver.

Israels president, Shimon Peres, har uttalt at rapporten «gjør narr av historia» og at den «ikke skiller mellom aggressor og forsvarer». «Krig er en forbrytelse, og angriperen er den kriminelle. Forsvareren har ikke noe valg.»[66]

Palestina

[rediger | rediger kilde]

Ibrahim Khraishi, som er Palestinas ambassadør til FN, har betegna rapporten som viktig, nøytral og profesjonell.[67]

Representanter for Hamas har uttalt at de har skutt raketter mot Israel i sjølforsvar og bare mot militære mål. «Men våpna er primitive og kan gjøre feil.»[68] Det er opplyst at organisasjonen vil opprette en kommisjon for å undersøke beskyldninger om at fanger blei skutt under krigen.[69]

USA

[rediger | rediger kilde]

Talspersoner for USAs utenriksdepartement har uttalt sterk skepsis til rapporten på grunn av ensidighet, men har også sagt at at beskyldningene i den må tas alvorlig og at Israel må foreta grundige undersøkelser av forholda.[70]

Gary Ackerman, som leder underkomiteen i Representantenes hus med ansvar for Midtøsten og Sør-Asia, har uttalt seg mer kraftfullt: «I det sjølrettferdige fantasilandet til forfatterne [av rapporten] finnes ikke slikt som terrorisme, Hamas og legitimt sjølforsvar.» «USA bør gjøre alt som er mulig for å sikre at det ikke kastes bort tid på denne blindveien i forhold til virkelig fredsarbeid.»[71]

3. november 2009 vedtok Representantenes hus med stort flertall (344 for, 36 mot) en uttalelse der det heter at framstillinga i rapporten er «uopprettelig skeiv og ikke verdt videre behandling».[72]

Andre land

[rediger | rediger kilde]
  • I FNs generalforsamling sa Norges FN-ambassadør Morten Wetland at Goldstone-rapporten er «fyldig, veldokumentert og i hovedsak velfundert». Han sa videre at «verdien av rapporten strekker seg langt ut over den aktuelle konflikten med sitt bidrag til det internasjonale samfunnets drøftinger av grensene for legitime handlinger og av proporsjonalitetsbegrepet i moderne krigføring».[73]
  • Det franske utenriksdepartementet betegna forholda som tas opp i rapporten som «ekstremt alvorlige». Landet fordømte både de innledende provokasjonene og «den uproporsjonale maktbruken som førte til at mange sivile blei drept».[74]
  • Sveriges utenriksminister Carl Bildt støtta rapporten og uttalte at Richard Goldstone har høy integritet og troverdighet.[75]
  • Storbritannias FN-ambassadør John Sawers sa i et intervju med den israelske hærens radiostasjon at han støtta kommisjonens funn og bad både Israel og palestinerne studere konklusjonene. På et møte i FNs sikkerhetsråd la han til at rapporten i for liten grad tar opp Hamas' handlinger og Israels rett til sjølforsvar.[76][77]

Andre reaksjoner

[rediger | rediger kilde]
  • Den israelske menneskerettsorganisasjonen B'Tselem kritiserte rapporten og FNs menneskerettighetsråd for ensidighet.[80] Men den beklaga samtidig at Israel ikke er villig til å foreta grundige undersøkelser rundt menneskerettsbrudd og brudd på krigens lov.[81] I en fellesuttalelse med åtte andre organisasjoner het det at de «forventer at Israels regjering svarer på innholdet i rapportens funn og går vekk fra dagens politikk med å så tvil om troverdigheten til enhver som avviker fra de rådende forestillinger».[82]
  • The Economist beskreiv rapporten som «full av feil» og skadelig for fredsprosessen. Den gjør lite for å undersøke anklagene mot Hamas om å ha brukt sivile områder som baser. Tidsskriftet vedgår imidlertid at det er troverdige påstander om at israelske soldater i noen tilfeller drepte palestinske sivilister med kaldt blod og benytta hvitt fosfor over tettbygde områder, beskyldninger Israel burde undersøke nærmere.[83]
  • The Wall Street Journal omtalte rapporten som et nytt lavmål i FNs ensidighet når det gjelder Israel. Blant annet kritiserer avisa kommisjonens standpunkt om at Gaza-politiet er sivilt.[84]
  • Financial Times sier at rapporten «beskriver krigsforbrytelser og mulige forbrytelser mot menneskeheten i en konflikt der begge sider synes å ha blitt farlig immune mot den andre partens lidelser», og at fordømmelsen av handlingene til både Hamas og Israel burde tjene som «en vekker både for ledere og folk i den jødiske staten». I stedet virker det som det er en overveldende konsensus om at hva enn de militære gjorde i Gaza, så var det berettiga.[85]

Videre behandling

[rediger | rediger kilde]

I Menneskerettighetsrådet

[rediger | rediger kilde]

Goldstone-kommisjonen avgav altså sin rapport 15. september 2009. Oppdragsgiveren, FNs menneskerettighetsråd, hadde da akkurat påbegynt sin 12. ordinære sesjon, som gikk fra 14. september til 2. oktober. 29. september presenterte Goldstone rapporten for rådet.[86] Rådet valgte imidlertid å utsette behandlinga av rapporten til sitt møte i mars 2010, etter at den palestinske delegasjonen – trolig etter sterkt press fra USA – valgte å ikke lenger støtte et foreliggende resolusjonsforslag om støtte til kommisjonens konklusjoner.[87]

Den palestinske beslutninga møtte sterk kritikk, blant annet fra Hamas.[88] Kort tid etterpå endra sjølstyremyndighetene standpunkt og bad om en spesialsesjon i Menneskerettighetsrådet for å behandle rapporten.[89][90]

15. og 16. oktober hadde så rådet sin ekstrasesjon for behandling av Goldstone-rapporten (offisielt: «Menneskerettssituasjonen i de okkuperte palestinske områdene og Øst-Jerusalem»). Rådet vedtok en resolusjon (S-12-1) som støtter anbefalingene i rapporten og ber om at FNs hovedforsamling tar opp saken. Resolusjonen kritiserer for øvrig sterkt ei rekke israelske brudd på menneskerettighetene som ikke omfattes av rapporten.[91] Stemmegivninga var slik blant de 47 medlemmene:

Richard Goldstone kritiserte resolusjonen underveis: «Utkastet gjør meg trist, ettersom det bare tar med anklager mot Israel. Det er ikke et eneste punkt som fordømmer Hamas, slik vi har gjort i rapporten. Jeg håper rådet vil modifisere teksten.»[92]

I FNs hovedforsamling

[rediger | rediger kilde]

Hovedforsamlinga behandla rapporten 5. november 2009. Med 114 mot 18 stemmer (44 avholdende, deriblant Norge) blei resolusjon A/64/L.11 vedtatt. Her bes Israel og de palestinske myndighetene om innen tre måneder å foreta «uavhengige, troverdige undersøkelser» av de alvorlige brudda på menneskerettighetene som skjedde under Gaza-konflikten. FN gav dermed si tilslutning til Goldstone-rapporten, som en ba generalsekretær Ban Ki-moon oversende Sikkerhetsrådet. Vedtaket ber videre Sveits, som depositar for Genevekonvensjonen om beskyttelse av sivilister i krigstid, snarest mulig innby til en konferanse om tiltak for å gjennomføre konvensjonen i de okkuperte palestinske områdene. Endelig bad vedtaket om en statusrapport fra generalsekretæren etter tre måneder fra vedtaket.[93]

Følgende land stemte mot vedtaket: Australia, Canada, Israel, Italia, Republikken Makedonia, Marshalløyene, Mikronesiaføderasjonen, Nauru, Nederland, Palau, Panama, Polen, Slovakia, Tsjekkia, Tyskland, Ukraina, Ungarn og USA. Disse stemte avholdende: Andorra, Belgia, Bulgaria, Burkina Faso, Burundi, Colombia, Costa Rica, Danmark, Estland, Etiopia, Fiji, Finland, Frankrike, Georgia, Hellas, Island, Japan, Kamerun, Kenya, Kroatia, Latvia, Liberia, Liechtenstein, Litauen, Luxembourg, Moldova, Monaco, Montenegro, New Zealand, Norge, Papua Ny-Guinea, Romania, Russland, Samoa, San Marino, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Sør-Korea, Tonga, Uganda, Uruguay og Østerrike.[94]

Israels utenriksminister Avigdor Lieberman betegna avstemninga som en moralsk seier i og med at «atten demokratiske land av første rang stemte som Israel».[95]

I Sikkerhetsrådet

[rediger | rediger kilde]

FNs sikkerhetsråd har ikke formelt behandla rapporten. Et forslag fra Libya om et hastemøte i sakens anledning blei avvist.[88] Rapporten blei imidlertid hyppig referert til da rådet 14. oktober 2009 hadde sitt månedlige møte om situasjonen i Midtøsten.[96] Det hevdes at alle rådets fem faste medlemmer er mot at rådet skal behandle rapporten.[97]

Israelske undersøkelser

[rediger | rediger kilde]

På israelsk side er det i militær regi gjennomført rundt 100 undersøkelser av hendelser under konflikten. Ifølge statsministerens kontor er de fleste beskyldningene i Goldstone-rapporten blitt etterforska. Det er imidlertid kommet kritikk, både fra menneskerettsorganisasjoner og fra Richard Goldstone, av at militæret etterforsker seg sjøl. Det er derfor blitt krevd at det gjennomføres uavhengige undersøkelser, og det ervist til Kahan-kommisjonen og Winograd-kommisjonen etter krigene i Libanon i henholdsvis 1982 og 2006. Det er seinere kjent at Israel vurderer å gå gjennom det militære etterforskningsmaterialet på nytt.[98]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Referat fra Menneskerettighetsrådets møte Arkivert 6. juli 2010 hos Wayback Machine.
  2. ^ Jerusalem Post 16.8.2009: The Goldstone Mission - Tainted to the core (part I); besøkt 10.11.2009.
  3. ^ Jerusalem Post 19.10.2009: 'Probe by Israel would stop UN push'; besøkt 10.11.2009.
  4. ^ Human Rights in Palestine and other Occupied Arab Territories. Report of the United Nations Fact-Finding Mission on the Gaza Conflict (Goldstone-rapporten), side 37.
  5. ^ UN Watch 5.7.2009: U.N. Human Rights Council fails to ratify changes to Goldstone Mission Arkivert 6. desember 2009 hos Wayback Machine.; besøkt 10.11.2009.
  6. ^ Brev av 2.7.2009 fra ambassadør Aharon Leshno Yaar til Richard Goldstone, lagt ut på nettstedet til Israels utenriksdepartement; besøkt 10.11.2009.
  7. ^ Rapporten, side 13ff.
  8. ^ Rapporten, side 82ff.
  9. ^ Rapporten, side 92.
  10. ^ Rapporten, side 93ff.
  11. ^ Rapporten, side 99ff.
  12. ^ Rapporten, side 111f.
  13. ^ Rapporten, side 113ff.
  14. ^ Rapporten, side 122.
  15. ^ Rapporten, side 124ff.
  16. ^ Rapporten, side 141ff.
  17. ^ Rapporten, side 146ff.
  18. ^ Rapporten, side 133ff.
  19. ^ Rapporten, side 149ff.
  20. ^ Rapporten, side 158ff.
  21. ^ Rapporten, side 194ff.
  22. ^ Rapporten, side 199ff.
  23. ^ Rapporten, side 218ff.
  24. ^ Rapporten, side 232ff.
  25. ^ Rapporten, side 250ff.
  26. ^ Rapporten, side 258ff.
  27. ^ Rapporten, side 284f.
  28. ^ Rapporten, side 346ff.
  29. ^ Rapporten, side 357f.
  30. ^ Rapporten, side 359ff.
  31. ^ Rapporten, side 365f.
  32. ^ Rapporten, side 354ff.
  33. ^ Rapporten, side 363.
  34. ^ Rapporten, side 286ff.
  35. ^ Rapporten, side 335ff.
  36. ^ Rapporten, side 293ff.
  37. ^ Rapporten, side 312ff.
  38. ^ Rapporten, side 308ff og side 322ff.
  39. ^ Rapporten, side 325ff.
  40. ^ Rapporten, side 329f.
  41. ^ Rapporten, side 366ff.
  42. ^ Rapporten, side 375ff.
  43. ^ Rapporten, side 383ff.
  44. ^ Rapporten, side 422–429.
  45. ^ ‘Dying to fish’: How Israeli piracy destroyed Gaza’s once thriving fishing Industry, a Key Source of Protein
  46. ^ UN Watch: Issues in Focus Arkivert 7. desember 2009 hos Wayback Machine.; besøkt 9.11.2009.
  47. ^ UN Watch: Liste over ensidige vedtak Arkivert 5. februar 2008 hos Wayback Machine.; besøkt 9.11.2009.
  48. ^ Hillel Neuer (direktøren for UN Watch) sitert på organisasjonens blogg 13.9.2009 Arkivert 27. juli 2011 hos Wayback Machine.; besøkt 9.11.2009.
  49. ^ Eye on the UN: The Judges: Israel is Already Guilty Arkivert 5. september 2010 hos Wayback Machine.; besøkt 9.11.2009.
  50. ^ Amnesty: Gaza investigators call for war crimes inquiry Arkivert 27. juli 2011 hos Wayback Machine.; besøkt 9.11.2009.
  51. ^ Israel's bombardment of Gaza is not self-defence – it's a war crime Arkivert 5. september 2010 hos Wayback Machine.; besøkt 9.11.2009.
  52. ^ Jerusalem Post 23.8.2009: NGO: Academic should quit Cast Lead inquiry; besøkt 9.11.2009.
  53. ^ Jerusalem Post 14.9.2009: Lawyers, watchdog allege Goldstone bias; besøkt 9.11.2009.
  54. ^ Brev av 8.9.2009 gjengitt på bloggen til UN Watch; besøkt 9.11.2009.
  55. ^ Påstandene finnes i ulike varianter på flere blogger og i avisartikler som denne: Jerusalem Post 18.8.2009: The Goldstone Mission - Tainted to the core (II); besøkt 9.11.2009.
  56. ^ Business Day 4.8.2009: Goldstone walks a fine line in an ancient war zone; besøkt 9.11.2009.
  57. ^ Jerusalem Post 21.9.2009: Analysis: Blocking the truth behind the Gaza war Arkivert 19. juli 2011 hos Wayback Machine.; besøkt 9.11.2009. Merk at Halevis formuleringer i stor grad er slik at han ikke direkte påstår at noe har skjedd fra palestinsk side, men at han kristiserer kommisjonen for ikke å ha spurt om ulike forhold – og at den ikke har fulgt opp opplysninger i andre palestinske kilder.
  58. ^ Intervju på FN-nettsted Arkivert 26. september 2009 hos Wayback Machine.; besøkt 14.11.2009.
  59. ^ IPS 1.10.2009: Goldstone Rejects Netanyahu Remarks; besøkt 14.11.2009.
  60. ^ Jewish Daily Forward 7.10.2009: Goldstone: 'If This Was a Court Of Law, There Would Have Been Nothing Proven; besøkt 14.11.2009.
  61. ^ Harpers Magazine 29.10.2009: Six Questions for Desmond Travers on the Goldstone Report; besøkt 14.11.2009.
  62. ^ Richard Goldstone: «Reconsidering the Goldstone Report on Israel and war crimes», i Washington Post 1. april 2011; besøkt 6. april 2011. («If I had known then what I know now, the Goldstone Report would have been a different document.»
  63. ^ «UN report on Gaza conflict stands unchanged: Hina Jilani Arkivert 14. mars 2012 hos Wayback Machine.», udatert melding i Pakistan Times; besøkt 6. april 2011. («Ultimately, the UN Report would not have been any different to what it was.»)
  64. ^ Artikkel fra Associated Press, gjengitt blant annet i Haaretz 4. april 2011; besøkt 6. april 2011. («But the tenor of the report in its entirety, in my opinion, stands».)
  65. ^ Initial response to Report of The Fact Finding Mission on Gaza established pursuant to Resolution S-9/1 of The Human Rights Council (fra Israels utenriksdepartement)
  66. ^ Ynetnews 16.9.2009: Peres: Goldstone Report makes mockery of history; besøkt 9.11.2009.
  67. ^ Kuwait News Agency 29.9.2009: Arab, African groups, OIC, NAM welcome Goldstone report; besøkt 9.11.2009.
  68. ^ New York Times 15.9.2009: Inquiry Finds Gaza War Crimes From Both Sides; besøkt 9.11.2009.
  69. ^ Maan News Agency 23.10.2009: Official: Goldstone report does not single out Hamas; besøkt 9.11.2009.
  70. ^ Jerusalem Post 14.10.2009: Shalev: Goldstone overshadowing real issues; besøkt 10.11.2009.
  71. ^ Jerusalem Post 18.9.2009: US 'concerned' with Goldstone report; besøkt 10.11.2009.
  72. ^ Fra Library of Congress Arkivert 3. oktober 2014 hos Wayback Machine.; besøkt 10.11.2009.
  73. ^ Fra norsk UDs nettsted; besøkt 13.11.2009.
  74. ^ Fra fransk UDs nettsted 16.9.2009; besøkt 13.11.2009.
  75. ^ Norge Idag 9.10.2009: Sverige og Israel på kollisjonskurs over Goldstone rapporten Arkivert 9. november 2012 hos Wayback Machine.; besøkt 13.11.2009.
  76. ^ Haaretz 11.10.2009: Israeli officials: U.K. support for Goldstone report may backfire; besøkt 13.11.2009.
  77. ^ Jerusalem Post 14.10.2009: Shalev: Goldstone overshadowing real issues; besøkt 13.11.2009.
  78. ^ Fra Amnestys nettsted; besøkt 13.11.2009.
  79. ^ Fra Human Rights Watchs nettsted; besøkt 13.11.2009.
  80. ^ Jerusalem Post 30.9.2009: B'Tselem: Israel at fault for not probing self; besøkt 13.11.2009.
  81. ^ Jessica Montell, direktør for B'Tselem, i et innlegg i The Huffington Post 1.10.2009; besøkt 13.11.2009.
  82. ^ Fra B'Tselems nettsted Arkivert 7. oktober 2009 hos Wayback Machine.; besøkt 13.11.2009.
  83. ^ Leder i The Economist 17.9.2009: Opportunity missed; besøkt 13.11.2009
  84. ^ Wall Street Journal 23.9.2009: The U.N.'s Anti-Antiterror Report; besøkt 13.11.2009.
  85. ^ Financial Times 21.9.2009: Israeli cries of bias cannot deflect UN's moral blow; besøkt 13.11.2009.
  86. ^ Goldstones innlegg i Menneskerettighetsrådet 29.9.2009 Arkivert 18. juni 2010 hos Wayback Machine.; besøkt 14.11.2009.
  87. ^ Guardian 2.10.2009: UN delays action on Gaza war report; besøkt 14.11.2009.
  88. ^ a b Aljazeera 7.10.2009: PA's Goldstone block linked to tape[død lenke], gjengitt på australsk nettsted; besøkt 14.11.2009.
  89. ^ Ynetnews 7.10.2009: Palestinian official: We erred over Gaza delay; besøkt 14.11.2009.
  90. ^ Jerusalem Post 12.10.2009: Abbas wants UN session on Goldstone; besøkt 14.11.2009.
  91. ^ Menneskerettighetsrådets resolusjon S-12-1.[død lenke]
  92. ^ AFP 16.10.2009: Israel faces potential embarrassment at UN Arkivert 9. juni 2010 hos Wayback Machine., gjengitt i Khaleej Times Online; besøkt 14.11.2009.
  93. ^ Pressemelding fra FN om vedtaket i hovedforsamlinga; besøkt 14.11.2009.
  94. ^ Fraværende var: Bhutan, Ekvatorial-Guinea, Elfenbeinskysten, Honduras, Kiribati, Kapp Verde, Kirgisistan, Madagaskar, Rwanda, Saint Kitts og Nevis, São Tomé og Príncipe, Seychellene, Togo, Turkmenistan, Tuvalu og Vanuatu.
  95. ^ Jerusalem Post 6.11.2009: FM: UNGA vote shows Israel has moral majority; besøkt 14.11.2009.
  96. ^ Pressemelding fra FN 14.10.2009; besøkt 14.11.2009.
  97. ^ BBC News 6.11.2009: Legal row over Gaza report intensifies; besøkt 14.11.2009.
  98. ^ BBC News 24.10.2009: Israel debates response to Gaza report; besøkt 14.11.2009.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Goldstone-rapporten&oldid=24213089»