Kringkastingsavgift

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kringkastingsavgift er en særavgift som må betales av alle som eier eller bruker et fjernsyn eller andre mottakere av tv- eller radiosignaler. I mange land, spesielt i Europa, brukes lisensen til å finansiere kostnadene for allmennkringkasting.

Sverige[rediger | rediger kilde]

I Sverige er TV-avgift (egentlig Radio- och TV-avgift[1]) en avgift som i henhold til lov tas ut for innehav av TV-mottaker. Ansvaret for å betale TV-avgift og beløpets størrelse bestemmes av Sveriges riksdag og håndteres av Radiotjänst i Kiruna AB. TV-avgiften finansierer deler av kostnadene for allmennkringkasting, det vil si Sveriges Television (SVT), Sveriges Radio (SR) og Utbildningsradion (UR). TV-avgiften betegnes ofte på folkmunne som «TV-lisens», ettersom avgiften var en lisensavgift frem til 1967.[2]

I henhold til lov om finansiering av radio og TV i allmennhetens tjeneste (TV-avgiftslagen) skal alle hushold og foretak i Sverige som har en TV-mottaker betale radio- og TV-avgift, oftest kalt TV-avgift.

Den tekniske utviklingen har ledet til muligheter for å ta imot TV-kanaler på ulike «plattformer». Fra februar 2013 til juni 2014 anså Radiotjänst at datamaskiner, nettbrett og «smarte mobiltelefoner» med internettforbindelse i Sverige var avgiftspliktige TV-mottakere, ettersom SVT begynte med såkalte livekanaler på internett.[3][4]

Den 13. juni 2014 slo Högsta förvaltningsdomstolen fast at datamaskiner og nettbrett ikke kan anses som mottakere da anvenderen selv aktivt må begjære å få ta del av tilbudet (unicast).[5][6][7] Etter Högsta förvaltningsdomstolens avgjørelse har Radiotjänst endret sine vilkår. Fra og med 13. juni 2014 er datamaskiner, nettbrett og mobiltelefoner ikke lengre avgiftspliktige.[8] Daværande administrerende direktør i SVT Eva Hamilton skrev i SVTs internavis Vi på TV at hun ikke ville gi seg hva gjelder lisensen, og at de yngre med «manicker av olika skärmstorlek» ikke skal slippe unna.[9]

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge går tv-lisensen til NRK. I 2017 var NRKs lisensinntekter på 5,58 milliarder kroner, noe som utgjorde 94,2 prosent av kringkasterens totale inntekter.[10]

Ifølge forskrift om fjernsynsmottakere § 4 må alle som har fjernsynsmottaker, videospiller med mottakerdel (tuner) eller satellittmottaker, betale kringkastingsavgift (lisens). Denne avgiften skal betales når man eier, låner eller leier en fjernsynsmottaker. På en lisens kan en lisenshaver ha så mange fjernsynsmottakere han/hun vil ha, men det forutsettes at mottakerne benyttes av vedkommende selv, ektefelle og barn. Selvforsørgende barn som har fjernsynsmottaker, må løse egen lisens. NRK-ansatte er fritatt fra å betale lisensavgift.[11][12]

I Norge kalles avgiften populært for tv-lisens, og hele avgiften tilfaller NRK. I 2018 er den norske avgiften på 2970,24 kroner i året.[13] Den norske regjeringen varslet i desember 2016 at den vil erstatte dagens kringkastingsavgift med en ny finansieringsmodell, tilpasset dagens mediebruk. Per sommeren 2018 er detaljene rundt den nye finansieringen ikke klare.[14]

Innkreving[rediger | rediger kilde]

Det er Stortinget som hvert år fastsetter avgiften, og i 2018 er avgiften på 2970,24 kroner – fordelt på to terminer.[13] Etter en politisk opphetet debatt ble lisensinnbetalingen lagt om fra 2008. Innbetaling for første halvår har forfallsdato 31. januar, og andre halvår har forfallsdato 31. juli (tidligere 1. mars og 1. september).

Ved hjelp av lisenskontrollører over hele landet sjekkes det at ingen eier fjernsyn uten å betale lisens. Ved utgangen av 2017 var antall lisensbetalere 2 038 000.[10] Til tross for at lisensordningen har blitt kritisert og mislikt både av seere og politikere, viser undersøkelser at flertallet støtter ordningen. I den årlige NRK-undersøkelsen i 2018 mente 65 prosent av seerne at de i «meget stor» eller «ganske stor» grad får valuta for lisenspengene.[15]

Tilleggsavgift[rediger | rediger kilde]

Kringkastingsavgiften er hjemlet i forskrift om fjernsynsmottagere § 3 unntatt de ordinære lovbestemte begrensninger for forsinkelsesrente og purregebyr. Størrelsen på tilleggsavgiften fastsettes av Stortinget i Statsbudsjettet, og er for tiden på 15 prosent (tilsvarende 215 kroner per termin i 2017). I forskriften heter det at tilleggsgebyr kan innkreves, men NRK innkrever den også om man betaler før purring blir sendt ut. Saken har vært tatt opp i Stortinget.[16] I 2001 ble det anslått at tilleggsavgiften utgjør en ekstrainntekt på over 50 millioner kroner.[17]

Historie om kringkastingsavgiften[rediger | rediger kilde]

I Norge ble kringkastingsavgiften for radioapparater innført i 1924. Avgiften på 20 kroner ble betalt til Telegrafverket og ble fordelt til kringkastingsselskapene (fra 1933 NRK) (80 prosent i alt) og Telegrafstyret (20 prosent). Etter andre verdenskrig fikk NRK ansvaret for innkrevingen av avgiften.

Da regulære tv-prøvesendinger startet i 1958, innførte myndighetene en egen avgift for fjernsynsmottakere (tv-lisens). Radiolisensen ble avskaffet i 1976, og fra og med 1977 har kringkastingsavgiften blitt innkrevd i form av avgiften på tv-apparater. Siden 1968 har tv-lisensen blitt innkrevd per husstand, og ikke per tv-apparat. I perioden 1970 til 1997 var det lavere lisens for dem som hadde svart-hvitt-tv. Denne ordningen ble avskaffet fra 1998.[18] NRKs lisensavdeling ble flyttet til Mo i Rana i 19921993.

Holdninger og ny ordning[rediger | rediger kilde]

NRKs egen profilundersøkelse i 2018 viste at 65 prosent av befolkningen mener de i meget stor eller ganske stor grad får «valuta for lisenspengene». Støtten er litt lavere enn årene i forveien; andelen var 73 prosent i 2015, 69 prosent i 2016 og 71 prosent i 2017.[19][20] I samme undersøkelse kom det også fram at 86 prosent mener NRK har troverdig nyhets- og samfunnsstoff, mens 70 prosent mener NRK oppfyller sin målsetting om å være upartisk og upåvirket – ned 11 prosentpoeng fra 2016.[19][20]

Siden etableringen i 1933 har NRK i all hovedsak blitt finansiert gjennom kringkastingsavgiften, men i desember 2016 varslet regjeringen at den ville erstatte dagens kringkastingsavgift med en ny finansieringsmodell, tilpasset dagens mediebruk. Det er per 2018 ikke klart hvordan den nye modellen blir seende ut.[14]

Danmark[rediger | rediger kilde]

I Danmark heter kringkastingsavgiften medielicensen. Den er en avgift som ifølge loven skal betales av alle som eier et apparat (for eksempel et fjernsyn eller en mobiltelefon) som kan motta radio- og fjernsynsprogrammer, herunder også datamaskiner tilkoblet internett.[21] (Inntil juli 2013 måtte hastigheten på forbindelsen være på 256 Kbit/s eller mer for å være avgiftspliktig.[22])

I 2016 var den årlige avgiften 2 414 danske kroner per husstand.[23] Det anslås at 99 prosent av alle danske husstander eier et avgiftspliktig apparat, men bare 92 prosent er tilmeldt som avgiftsbetalere (per september 2007). En person som unndrar seg å betale avgiften, kalles populært en «sortseer».

I 2007 ble det krevd inn 4,7 milliarder kroner i avgifter, herav 937 millioner kroner i moms. Av de resterende 3,75 milliarder kronene mottok DR 3,3 milliarder kroner, mens 408 millioner kroner tilfalt TV 2-regionene. Videre gikk 73,4 millioner kroner til lokale radio- og fjernsynsstasjoner, Station Next, Mediesekretariatet med flere.

TV 2 ble opprinnelig finansiert av både reklameinntekter og kringkastingsavgift, men fra 1. juli 2004 er TV 2 fullt ut reklamefinansiert – med unntak av de regionale fjernsynsstasjonene, som videre igjen overdrar sine reklameinntekter til TV 2 Danmark.

Andre land[rediger | rediger kilde]

De fleste land i Europa har en eller annen form for kringkastingsavgift. I de fleste tilfeller består avgiften av en tv-lisens, men i noen land inngår også en radiolisens i kringkastingsavgiften. De fleste nordiske landene og Storbritannia er blant landene som har kringkastingsavgift.

Kringkastingsavgift i Europa[rediger | rediger kilde]

Tv-lisens i noen europeiske land. Tallene er fra den engelske wikipedia. Alle tall per år:

Land Status Pris
2011[24]
Pris
2015[25]
Pris NOK[26] Merknader
Foo 10 10 10-10-2000
Albania Albania JA 45
Belgia Belgia delvis * 1332 *Vallonia (avskaffet i Flandern)
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina JA 278
Bulgaria Bulgaria Fjernet Avskaffet
Danmark Danmark JA 2344
Estland Estland har ikke Eksisterer ikke
Finland Finland Fjernet Avskaffet
Frankrike Frankrike JA 935
Georgia Georgia N/A
Hellas Hellas JA 399 Betales gjennom strømregningen
Hviterussland Hviterussland har ikke Eksisterer ikke
Irland Irland JA 1236
Island Island Fjernet Avskaffet
Italia Italia JA 877 Betales gjennom strømregningen
Kosovo Kosovo N/A Ukjent
Kroatia Kroatia JA 1058
Republikken Kypros Republikken Kypros Fjernet
Latvia Latvia har ikke Eksisterer ikke
Liechtenstein Liechtenstein har ikke Eksisterer ikke
Litauen Litauen har ikke Eksisterer ikke
Luxembourg Luxembourg har ikke Eksisterer ikke
Republikken Makedonia Republikken Makedonia JA 201
Malta Malta Fjernet Avskaffet
Moldova Moldova N/A
Monaco Monaco har ikke Eksisterer ikke
Montenegro Montenegro JA 324
Nederland Nederland Fjernet
Norge Norge JA 2867,70 tall for 2017
Polen Polen JA 406
Portugal Portugal Fjernet Mediaavgift over strømregningen
Romania Romania JA 87
Russland Russland har ikke
San Marino San Marino N/A
Serbia Serbia JA
Slovakia Slovakia JA 324
Slovenia Slovenia JA 1020
Spania Spania har ikke
Storbritannia Storbritannia JA farge (svart/hvit )
Sveits Sveits JA
Sverige Sverige JA 2216 SEK
Tsjekkia Tsjekkia JA 509
Tyrkia Tyrkia JA varierer varierer varierer 2 prosent av strømregning
Tyskland Tyskland JA 1667
Ukraina Ukraina har ikke
Ungarn Ungarn Fjernet
Østerrike Østerrike JA 2589 både radio- og tv-lisens

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.radiotjanst.se/sv/Avgiften/Historik-om-avgiften/
  2. ^ Prop. 1988/89:18, s 21
  3. ^ http://www.idg.se/2.1085/1.487743/dator-och-surfplatta-belaggs-med-tv-avgift
  4. ^ Radiotjänst: Avgiftsplikt för t ex datorer och surfplattor Arkivert 5. april 2013 hos Wayback Machine.
  5. ^ SVT: Ingen tv-avgift för dator
  6. ^ Sweclockers: Högsta förvaltningsdomstolen stoppar tv-licens för datorinnehav
  7. ^ «Ingen tv-avgift för dator». Högsta förvaltningsdomstolen. Besøkt 13. juni 2014. 
  8. ^ «Important information regarding the ruling of the Supreme administrative court concerning fee obligation for computers, tablet PCs and mobile phones» (engelska). Radiotjänst. Arkivert fra originalen 2014-06-17. Besøkt 13. juni 2014. 
  9. ^ «Hamilton ger sig inte – alla ska betala för tv». SVT.se. Besøkt 2. mai 2016. 
  10. ^ a b NRK (2018). «Årsregnskap 2017 – Resultat og nøkkeltall 2013–2017» (PDF). Norsk rikskringkasting. Besøkt 20. juni 2018. 
  11. ^ FOR 1980-10-23 nr 8798: Forskrifter om fjernsynsmottakere, § 5 føste ledd (b)
  12. ^ NRK Lisensavdelinga (2. september 2014). «Fakta om kringkastingsavgift». Norsk rikskringkasting. Besøkt 18. januar 2017. 
  13. ^ a b Lisensavdelinga, NRK. «Kringkastingsavgift for 2018». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 20. juni 2018. 
  14. ^ a b Kirsti Falch-Nilsen, Ingunn Michelsen, Mari Sand Malm (15. desember 2016). «Slutt på NRK-lisensen». NRK.no. Besøkt 15. desember 2016. 
  15. ^ NRK (20. april 2018). «Statistikk – Årsrapport 2017». NRK (norsk). Besøkt 30. april 2018. 
  16. ^ Spørsmål tatt opp på Stortinget
  17. ^ Forbrukerportalen: Skyhøy tilleggsavgift på NRK-lisensen Arkivert 29. juli 2009 hos Wayback Machine.
  18. ^ http://www.nrhf.no/nrhf-lisens.html#TVlisens Arkivert 10. juni 2007 hos Wayback Machine.
  19. ^ a b NRK (20. april 2018). «Statistikk – Årsrapport 2017». NRK. Besøkt 20. juni 2018. 
  20. ^ a b «3 av 4 mener NRK gir valuta for lisenspengene». Dagbladet.no (norsk). 5. mars 2015. Besøkt 20. juni 2018. 
  21. ^ BEK nr 812 af 24/06/2013 Gældende
  22. ^ BEK nr 434 af 06/05/2011 Historisk
  23. ^ DR's historiske licens oversigt
  24. ^ Kurs 7. jan 2011 kilde: xe.com
  25. ^ [1]
  26. ^ Omregnet til NOK, kurs 7. jan 2011, kilde: Norges bank Arkivert 13. mai 2013 hos Wayback Machine.

Kilder og eksterne lenker[rediger | rediger kilde]