Pehr Evind Svinhufvud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Pehr Evind Svinhufvud
Pehr Evind Svinhufvud.png
Født Pehr Evind Svinhufvud
15. desember 1861
Sääksmäki
Død 29. februar 1944 (82 år)
Kotkaniemi
Gravlagt Luumäki
Ektefelle Ellen Svinhufvud (1889–1944)
Barn Yngve Svinhufvud, Veikko Svinhufvud
Utdannet ved Helsingfors universitet, Helsingin normaalilyseo, Imperial Alexander University
Yrke Politiker, dommer
Parti Ungfinska partiet
Nasjonalitet Finland
Utmerkelser
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Pehr Evind Svinhufvud (født 15. desember 1861 i Sääksmäki, død 29. februar 1944 i Luumäki) var en finsk politiker som tilhørte det Ungfinska partiet inntil dets splittelse i 1918, senere tilhørte han Samlingspartiet. Han var Finlands tredje president, fra 1931 til 1937.

Han var jurist av utdannelse, og var den første talmannen (parlamentspresidenten) for Lantdagen fra 1907-1912. Han ble deportert til Sibir i 1914 for sin passive motstand mot det russiske styret, og var sentral i intervalperioden 1917-1919, som statsoverhode for den parlamentarisk baserte hvite side under den finske borgerkrigen januar-mai 1918 og som riksforstander mai-desember 1918.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han tilhørte den svenske adelsslekten Svinhufvud af Qvalstad, adlet i 1574. Slektens finske gren begynte med løytnant Pehr Gustaf Svinhufvud af Qvalstad, som bosatte seg på Rapola i Sääksmäki etter krigen 1700-21. Pehr Evinds far, sjøkapteinen Pehr Gustaf Svinhufvud, druknet da sønnen var to år gammel. Etter at farfaren skjøt seg og gården ble solgt på tvangsauksjon, flyttet Pehr Evind, moren og søsteren til Helsingfors, hvor moren kjempet seg fram som eneforsørger.

Pehr Evind gikk på det svenskspråklige gymnaset Svenska Normallyceum i Helsingfors og begynte 16 år gammel som student ved Helsingfors universitet i 1878. Her avla han først eksamener i historie, deretter som jurist. Etter noen år som advokat, dommerfullmektig og lignende stillinger ble han ansatt som assistentdommer i appellretten i 1902. Fra 1891 til 1897 var han medlem av lantdagens skattelovskommisjon. Som overhode for sin adelsfamilie møtte han første gang i lantdagens overhus, lantdagen var den gang en stenderforsamling, i 1894.

Jurist-politiker[rediger | rediger kilde]

Svinhufvuds politiske karriere tok av da han i 1902 som konstitusjonalist og formal-jurist kom i frontlinjen i kampen mot den økte russifiseringen av Finland som var iverksatt i og med februarmanifestet fra 1899. Svinhufvud kjempet etterhvert på flere fronter: som dommer, som medlem av det hemmelige selskapet Kagal og som forsvarer for uavhengighetskjemperen Lennart Hohenthal.

Riksdagen ble reformert i 1907. Svinhufvud ble medlem av riksdagen allerede i 1907 og ble valgt til dens talmann. Ved sine krasse åpningstaler ved parlamentssesjonene oppnådde han to ganger at tsaren oppløste riksdagen, i 1909 og 1910. Hans kompromissløshet førte nødvendigvis til at parlamentet mistet sin virkekraft og er blitt ulikt vurdert gjennom årene.

Han ble arrestert i november 1914 og deportert til Tomsk i Sibir hvor han satt inntil februarrevolusjonen i 1917. Han hadde et forholdsvis fritt fangenskap og opprettholdt kontakt med den finsk jääkäri-bevegelsen. Ved hjemkomsten til Finland ble han betraktet som en helt, og fikk stilling som regjeringsadvokat og medlem av Senatet. Fra november 1918 var han, som leder av senatet, ansvarlig for løsrivelsesforhandlingene med Lenin og den nye sovjetiske regjeringen. Han ga general Carl Gustav Mannerheim, som hadde vendt hjem til Finland i desember 1917, i oppdrag å etablere en finsk hær, med utgangspunkt i de hvites paramilitære styrker og offiserer som hadde sin utdannelse fra Tyskland.

Begivenhetene under frigjøringen og borgerkrigen forvandlet Svinhufvud fra en parlamentarisk og konstitusjonell republikaner til en tøffere, monarkistisk innstilt maktpolitiker. Han var også så mye av en forsoningsorientert realpolitiker at han høsten 1918 ga amnesti til i alt 36 000 tilfangetagne soldater fra den røde siden. Han anså Tyskland for å være det beste vern for Finlands uavhengig og anså et nyopprettet monarki, kongeriket Finland med den tyske prins Fredrik Karl av Hessen, som en garanti for tysk støtte. Han trakk seg som riksforstander da det ble klart at den tyske løsningen var politisk umulig etter Tysklands nederlag i første verdenskrig.

Tilbake som statsminister og president[rediger | rediger kilde]

Pehr Evind Svinhufvud Finlands tredje president

Da han trakk seg som rikspolitiker ble han først direktør for kredittinstitusjonen Suomen Vakuus i Åbo og senere bonde i Luumäki. Her engasjerte han seg i Det frivillige borgervernet, men var heller ikke helt ute av politikken: Han ble først nominert som Samlingspartiets presidentkandidat i 1925, men tapte for en annen kandidat fra sitt eget parti.

President Relander utnevnte ham til statsminister i 1930, i en urolig tid i landet. I 1930 ble alle kommunistiske riksdagsmedlemmer arrestert, og presidenten skrev ut nyvalg. Svinhufvud ble president i 1931 etter en knepen valgseier (151 mot 149) i tredje valgomgang. Han utnevnte Mannerheim til leder av forsvarsrådet med vide fullmakter til å forberede landet og hærstyrkene på en eventuell krig.

Svinhufvuds personlige autoritet ble satt på en tøff prøve da borgervernstyrker mobiliserte i Mäntsälä, 5 mil utenfor Helsingfors, i februar/mars 1932. Styrkene hadde til hensikt å sabotere et sosialdemokratisk møte. Lappobevegelsen fyrte opp under opptøyene og krevde at regjeringen måtte gå av, og opptøyene hadde også en viss støtte blant høyere offiserer. Presidenten tok personlig kontroll over hæren, regjeringen og borgervernet, og i en kompromissløs radiotale beordret han alle borgervern-medlemmer om å vende hjem. Også på hjemmebane måtte han bruke tung personlig autoritet, ettersom sønnen Eino hadde planer om å slutte seg til opptøyene.

Toivo Kivimäkis regjering, som tiltrådte etter Mäntsäläopptøyene, satt i fire år. Dette var lengre enn de fleste foregående finske regjeringene, og sammen med presidentens aktive deltagelse i regjeringsarbeidet førte dette til politisk stabilitet og arbeidsro. I løpet av presidentperioden fikk Finlands utenrikspoltikk en tydelig nordisk innretning.

Ved riksdagsvalget i 1936 hadde sosialdemokratene hatt betydelig fremgang, og Svinhufvud hadde først samtykket i å gi partiet plass i regjeringen. At han senere gikk tilbake på dette var medvirkende til at partiet satte mye inn på å styrte Svinhufvud i presidentvalget i 1937.

Etter at han hadde gått av som president fylte han rollen som statsmann på ulike vis. Under den finske vinterkrigen reiste han til Hitler og Mussolini for å få støtte til finnenes sak, uten å få tiltrede til noen av dem. Under fortsettelseskrigen skrev han i 1943 en pamflett kalt Kansallinen ohjelma (Et nasjonalt program), hvor han agiterte for et Stor-Finland.

I ettertid[rediger | rediger kilde]

Han hadde seks barn. Den yngste, Veikko Eivind (1908–1969) var forstmann og riksdagsmedlem.

Hans politiske ettermæle er delt mellom hans konservative patriark-rolle i senere år, og hans konsekvente juridisk-prinsipielle standpunkt. Ettermælet har i noen grad skiftet i lys av hvorvidt Sovjetunionen gjennom tidene har blitt opplevd som en trussel mot Finland.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]