Stridsøkskulturen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Båtøks fra Tutaryd sogn i Småland.
Båtøks fra Tutaryd sogn i Småland.
Båtøks fra Tutaryd sogn i Småland.
Sridsøks fra Gotland fra sent i perioden.

Stridsøkskulturen (engelsk: Corded Ware culture) er et samlebegrep for en rekke beslektede steinalderkulturer i det nordlige Europa fra omkring 3200 f.Kr. til 1800 f.Kr., i Norden i tiden mellom 2700 f.Kr.2350 f.Kr.

Denne epoken har også blitt kalt for «De knuste skallers epoke» ettersom man fra denne tiden har funnet mange graver med knuste hodeskaller, ikke bare av menn, men også av mange kvinner og barn. Innledningen til epoken synes å ha vært kortvarig og voldelig.

Utforskning og levninger[rediger | rediger kilde]

Stridsøkskulturen er blitt forstått som den tiden hvor man antar at et indoeuropeere migrerte inn i Europa fra øst. Nyere forskning av Haak et al (2015) bekrefter migrasjonen av jamnakulturen inn i vestlige Europa og som deretter utviklet stridsøkskulturen.[1]

I Nord-Norge var stridsøkskulturen tilstedeværende i innlandet i Rana kommune (Dunderlandsdalen).

I Mellom-Europa, Øst-Europa og Nord-Europa kalles kulturgruppen like ofte for den båndkeramiske kulturen etter den store undergruppen av båndkeramisk kultur i Tyskland, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Sveits og Nederland.

Andre omtalte undergrupper er for eksempel den danske enkeltgravkulturen, den svensk-norske stridsøkskulturen, den finske båtøksekulturen og den russiske Fatjanovokulturen. De ulike navnene av ellers overlappende fenomener kommer delvis av ulik arkeologisk forskningstradisjon og delvis grunnet av behovet for å skille mellom mindre detaljer innenfor ellers likelydende kulturer.

I sitt eldste stadium er alle grupper av stridsøkskulturer kjennetegnet av stridsøkser, ganske lik den svensk-norske undergruppens eldste øksetype. I senere stadier finnes det få stridsøkser i de sentraleuropeiske områdene mens de er tallrike i de nordlige og de østlige områdene. Stridsøksene har trolig ikke blitt benyttet som våpen, men kanskje heller hatt en mer symbolsk funksjon, eksempelvis som et statussymbol.

Stridsøkskulturene er nært beslektet med den noe yngre vesteuropeiske traktbegerkulturen (svensk Klockbägarkulturen, engelsk Beaker culture), men introduksjonen av metall endret de sosiale strukturene. Det er markert ved at traktbegerkulturen hadde kollektive megalittgraver mens stridsøkskulturen har individuelle graver. Gravene er enmanns- eller dobbelgraver, ofte under flat mark, men i blant også under en lav haug. Den ligger alltid i sovestilling. Sammenlignet med traktbegerkulturen med sine megalittgraver og kollektive graver, synes det å ha skjedd en overgang til et mer individualistisk samfunn i stridsøkskulturene.

Rundt 3000 graver er blitt avdekket fra Skåne til Trøndelag. De bortimot 3000 stridsøksene som er blitt funnet har vært spredt over hele Norden, skjønt mest sparsommelig i det nordlige Sverige og nordlige Norge. Mindre enn 100 bosetninger er blitt identifisert, og deres etterlatenskaper er forsvinnende lite ettersom de er funnet på landbruksområder som har vært i fortsatt bruk opp til moderne tid og derfor pløyd ned. Den norske arkeologen Einar Østmo har rapportert funnsteder nord for Polarsirkelen, i Lofoten og så langt nord som dagens Tromsø.

I sammenheng med ankomsten av germanere til regionen har Einar Østmo framhevet at kystområdene rundt Atlanterhavet og Nordsjøen og til dels rundt Østersjøen var sammenbundet av en livskraftig maritim økonomi som tillot en vidtrekkende geografisk spredning og et tettere kulturelt fellesskap enn det de i det indre av Europa kunne makte. Det store antallet av helleristninger i det nordlige området, først og fremst Sverige og Norge, som viser «tusener» av skip er blitt sett på som en klar indikasjon på dette. For sjøfarende kulturer som den nordiske var sjøen en hovedvei og ikke en hindring.

Genetikk[rediger | rediger kilde]

Forholdet til jamnakulturen[rediger | rediger kilde]

Stridsøkskulturens antatte utbredelse og dens opphav i jamnakulturen i øst.

En genetisk undersøkelse utført av Haak et al (2015) fant ut at en stor andel av slekten til stridsøkskulturens befolkning kom fra jamnakulturen, og sporet således stridsøkskulturens opprinnelse til migrering av jamnakulturen fra de pontiske steppene for 4 500 år siden.[1] Rundt 75 prosent av DNA fra skjeletter fra stridsøkskulturen i sen-neolittisk tid som ble funnet i Tyskland, hadde en nøyaktig likhet med DNA fra enkeltindivider i jamnakulturen.[1] Den samme studien beregnet et bidrag på 40–54 prosent av forfedrene fra jamnakulturen i DNAet til dagens befolkning i sentrale og nordlige Europa, og et bidrag på 20–32 prosent i dagens befolkning i sørlige Europa, unntatt befolkningen på Sardinia (7,1 prosent eller mindre) og i mindre grad Sicilia (11,6 prosent eller mindre).[1][2] Haak et al merket seg også at deres resultater antydet at haplogruppene R1b og R1a «spredte seg inn i Europa fra øst etter 3000 f.Kr.».[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Haak, Wolfgang, et al. (2015): «Massive migration from the steppe was a source for Indo-European languages in Europe» (PDF) i: Nature 522, arXiv:1502.02783, doi:10.1038/nature14317
  2. ^ Gibbons, Ann (10. juni 2015): «Nomadic herders left a strong genetic mark on Europeans and Asians», Science (AAAS)
  3. ^ Haak, Wolfgang, et al. (2015): «Massive migration from the steppe was a source for Indo-European languages in Europe», s. 5

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Corded Ware culture – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons