Kantele

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Konsertkantele med 36 strenger
Kantele omtales flere ganger i det finske nasjonaleposet Kalevala. Her er hovedhelten Väinämöinen framstilt med kantele på et maleri av R.W. Ekman fra 1866.

Kantele er et strengeinstrument. Det har vært mye brukt i finsk folkemusikk, og anses for å være det eldste instrument i finsk folkemusikk.

Opprinnelige kanteler[rediger | rediger kilde]

De eldste typer har mellom fem og femten strenger og en trebasert uthult kropp. Egentlig var det en streng for hver finger, sålenge det var fem strenger. Denne spilles liggende på fanget, med eller uten plekter. Disse har, i alle fall i Finland, vært stemt i henhold til en diatonisk skala. Lyden av en kantele kan ligne en bjelle. På mange måter ligner kantelen en zither.

På 1900-tallet tok man i bruk nye teknikker i tilvirkingen, og i stedet for en uthult kropp fikk man en finerbasert kropp, med mulighet for større dimensjonering og dermed flere strenger. De første fikk mellom ti og fjorten strenger. En 36-strengers kromatisk kanele ble utviklet rundt 1920.

Moderne kanteler[rediger | rediger kilde]

I moderne tid ser man, som hos den norske kantelemusiker Sinikka Langeland, opptil trettini strenger. Dette blir da et noe større instrument som ofte legges på et bord, har egne ben, eller henges i snor rundt halsen. Moderne kanteler har også spissfindige løsninger for å senke og heve den avspilte tone. Elektriske kanteler (e-kantele) finnes også, og antas å være viktig for fremtidig rekruttering innen kantelemusiseringen.

Mytiske forhold[rediger | rediger kilde]

Kantelen er sterkt knyttet til det finske nasjonalepos Kalevala, hvis viktigste bidragsyter var Elias Lönnrot fra Finland. Han skildret hvordan trollmannen Väinämöinen laget seg en kantele av kjeven av en kjempegjedde, og at han spilte på denne kantelen. I perioden 1829–1831 ga Lönnrot ut heftet Kantele med over 6000 vers med trollformler og runesanger som han hadde samlet inn under sine reiser til Savolax og Karelen.

Kulturell betydning[rediger | rediger kilde]

Kantelen er Finlands nasjonalinstrument, og i Karelia arrangeres den årlige Kantelefestivalen. Det finske Sibelius-akademiet har egne studieretninger der kantelen inngår som viktig instrument. Områdene rundt Baltikum har avleggere, eller lignende instrumenter i kokles (Latvia), kankles (Litauen), kannel (Estland) og gusli (Russland). Det arabiske qanún er heller ikke ulikt.

Bruk i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge har Ove Berg fra Finnskogen kulturverksted et program for opplæring i kantele, som blant annet har vært avholdt ved Finsk-norsk Kulturinstitutt. Sinikka Langeland har i flere årtier vært en viktig norsk utøver av instrumentet, spesielt som akkompagnement til hennes runesang.[1] Både Langeland og Berg har mottatt Norsk-finsk kulturpris, for å stimulere til videre utøvelse og, ikke minst, kulturutveksling. Andre musikere som trakterer kantele er Tone Krohn. Gjendikteren Albert Lange Fliflet utga Kanteletar: Finske folkevisestemningar (1988). Den finske kvartetten Loituma kombinerer finsk sangtradisjon og musikk på kantele, og ble i 1997 kåret til årets band på folkemusikkfestivalen i Kaustby i Finland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Sinikka Langeland». Glogerfestspillene. Besøkt 17. januar 2021. «Sinikka Langeland spiller på det finske nasjonalinstrumentet kantele, men hun er også kjent for runesang og kveding.»