Hopp til innhold

Nöteborgstraktaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Traktatens mulige grense mellom Sverige og Novgorod
Grensesteinens plassering
Grensestein på Det karelske nes
Posisjonskart
Nöteborgstraktaten ligger i Finland
Nöteborgstraktaten
Grensesteinens plassering
Nöteborgstraktaten (Finland)

Nöteborgstraktaten eller Nöteborgsfreden eller freden i Nöteborg var en fredsavtale mellom Sverige og Novgorod (forløperen til Russland), som ble inngått i Nöteborg 12. august 1323 og avsluttet med dette en krig som hadde pågått mellom disse to landene mer eller mindre i 30 år, siden 1293, som var en del av de svensk-novgorodske krigene.

Traktaten

[rediger | rediger kilde]

Traktaten fastslo Sveriges østlige grense, og denne kom til å gjelde som grense mellom Sverige og Novgorod-Russland helt fram til freden i Teusina av 18. mai 1595. Historikere har imidlertid i ettertid noe ulike oppfatninger om hvor grensen gikk, da teksten i traktaten bare angir fra Systerbäckens utløp i Finskebukta til Kajanahavet.

Det er enighet om at den sørlige delen frå Systerbäck til Vuoksen og den sørlige Saimen, samt at de tre herredene Äyräpää, Jääski og Savolax gjennom denne traktaten tilfalt Sverige. Hva det henvises til med Kajanahavet er imidlertid uklart og grensen nord for Ladoga har flere tolkninger. Kajanahavet angir enten det nordlige Bottenviken eller Ishavet. Andre kilder henviser til det historiske landmerket Bygde sten utenfor Bygdeå i Västerbotten som mulig grense fra den svenske siden.

Andre igjen mener at grenselinjen gikk fra Det karelske nes i nord-nordvestlig retning opp til Bottenviken og Pyhäjoki elv i Österbotten var da grenseelv. Til slutt er det noen som hevder at grensen gikk til Ishavet. En siste tolkning var at det som i dag er det nordlige Finland, var et felles skattland for Sverige og Novgorod.

De finske stammene som bodde på begge sider av grensen hadde ingen innflytelse på traktaten. Sverige og Novgorod hadde allerede etablert de facto innflytelsessfærer i området, med karelerne under russisk styre og de andre stammene under svensk styre. Traktaten skapte internasjonal anerkjennelse av denne strukturen, men konseptet «permanent fred» hadde liten betydning i den lange konflikten mellom Novgorod og Sverige.

Den nordlige delen av grensen krysset store villmarksområder som Hansaforbundet og dets diplomater ikke var interessert i, men disse områdene ble snart en snublestein for en senere konflikt mellom Sverige og Novgorod. Ivrige etter å erobre den nordlige kysten av Bottenviken er det mulig at Sverige forfalsket deler av traktaten bare noen få år senere,[5] og hevdet at den nordlige grensen fortsatte helt til Polhavet. Innen fem år etter at traktaten ble undertegnet, begynte svenske kolonister å rykke inn i Österbotten.[6] Sverige bygde også slott i Uleåborg rundt 1375 og Olofsborg i 1475, som tydeligvis lå på Novgorod-siden av grensen.

Svenskenes russiske motparter nektet å godta den tilsynelatende forfalskede traktaten før i 1595, da freden i Teusina anerkjente den svenske teksten som den korrekte. Lenge før det hadde imidlertid Sverige lyktes med å permanent overta store områder på Novgorod-siden av den opprinnelige grensen, inkludert Österbotten og Savolax. Over tid utviklet området vest for grensen, sammen med utvidelsen mot nord, seg til landet som senere er blitt kjent som Finland.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]