Langhus (bygning)

Langhus er bygninger som i hovedsak ble brukt i Nord-Europa fra steinalderen til middelalderen. Langhus avdekkes som regel ved arkeologiske undersøkelser i dyrket mark ved hjelp av maskinell flateavdekking, og er funnet i Norge over hele landet.

Langhus i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge begynte man å bygge langhus omkring 2000 år f.Kr, og fortsatte med det frem til rundt 1500 e. Kr.^[1] De eldste husene, som ble bygget i bronsealderen og i førromersk jernalder, hadde antakelig en levetid på 30-50 år.^[2] I Norge er husene som regel mellom 20 m og 30 m lange, men det finnes eksempler på hus med inntil 80 meters lengde. De er vanligvis inntil 8-9 m brede. Langhus er som regel stolpebygde, det vil si at bærekonstruksjonen består av vanligvis parstilte jordgravne trestolper og har likhetstrekk med grindverk fra nyere tid. De nederste endene av stolpene har i enkelte tilfeller blitt brent slik at de ikke så lett skal råtne etter at de har blitt satt i jorda. Dette er noe som kan spores som kullrester i stolpehullene etter huset, og som kan brukes som dateringsgrunnlag. Veggene består som regel av et flettverk av kvister med leirklining, en blanding av leire, halm og kumøkk. Dette kan man under arkeologiske undersøkelser finne rester av hvis leirkliningen har blitt utsatt for varme, som for eksempel ved husbrann. På sørvest- og vestlandet ble husene bygget med lave steinmurer, noe som man som regel ikke finner på østlandet. I enkelte tilfeller kan man finne kulturlag innenfor bygningen. Disse lagene består av rester etter menneskelig aktivitet og kan fortelle oss mye om hvordan menneskene i huset levde.

Husene kan i være inndelt i 2 til 5 langsgående skip adskilt av stolperekker. De kan også være inndelt i lengden slik at én del av huset var for mennesker og én for husdyr. Dette kan påvises ved fosfatanalyse, idet mengden med fosfat i jorda øker betraktelig i områder hvor husdyrene ble holdt. Det var gjerne ett eller flere ildsteder i huset. Ved disse ble det sannsynligvis laget mat, samtidig som de fungerte som varmekilder. Trolig ble røyken fra ildstedene ledet ut gjennom ljorer i taket, slik man ser i senere bygninger fra middelalderen.

Hus med mennesker i én del og husdyr i en annen var vanlige i store deler av Europa. I Nederland var hus med slike fellesfunksjoner vanlige til 1700-tallet, og i Nord-Tyskland var de i bruk gjennom det meste av 1800-tallet.

Langhusene var gjerne lave strukturer som var tilpasset landskapet med tanke på soltimer og vindretninger.