Fjolsvinnsmål

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Groa viser seg fra de døde.
Svipdag møter sin elskede Menglad, illustrasjon av W. G. Collingwood.

Fjolsvinnsmål (norrønt Fjölsvinnsmál) er et heltedikt som ikke var med i manuskriptet Codex Regius, men blir som regel tatt med i utgaver av Den eldre Edda. Fjolsvinnsmål er antagelig diktet på 1200-tallet. Diktet er eller blir betraktet som en fortsettelse av diktet Grogalder og begge diktene blir samlet kalt for Svipdagsmål.[1]

Diktene er funnet i flere manuskripter fra 1600-tallet. I minst tre av manuskriptene finnes diktene i motsatt orden og skilt av et tredje eddadikt kalt Hyndleljod.[2] I lang tid var man ikke oppmerksom på forbindelsen mellom diktene før Svend Grundtvig i 1854 forsto forbindelsen mellom fortellingen fortalt i Grogalder og den første halvdelen av den middelalderske nordiske balladen om Ungen Sveidal[3] (Herr Svedendal eller Hertig Silfverdal). I 1856 oppdaget den norske forskeren Sophus Bugge at den siste delen av balladen tilsvarte fortellingen i Fjolsvinnsmål. Bugge skrev om denne forbindelsen i Forhandlinger i Videnskabs-Selskabet i Christiania i 1860, og kalte begge diktene til sammen Svipdagsmål. Senere forskere har akseptert denne tittelen.[4]

I det første diktet lister Svipdag med støtte fra sin døde mor, volven Groa, til støtte ham i fullføre en oppgave som er gitt av hans onde stemor. I begynnelsen av Fjolsvinnsmål har Svipdag nådde fram til en borg på toppen av et fjell. Han søker kvinnen Menglad for å gifte seg med henne. Ved borgen møter han en vaktmann, Fjolsvinn, som ber ham om å forsvinne før han spør om navnet. Svipdag holder navnet skjult, men avslører det senere i diktet.

En spill med spørsmål og svar oppstår hvor Svipdag lærer at Menglad lever i borgen voktet av Fjolsvinn, og at ingen kan komme inn i borgen unntatt en: Svipdag. Han oppgir da sitt navn og porten åpner seg og Menglad møter Svipdag: «No velkomen vere du / min vilje fekk eg, / helsar-kyssen du have.»[5]

En tolkning er at Menglad er Frøya og Svipdag representerer Odin. Dette diktet er betraktet som blant de yngste av eddadiktene, men er uansett kryptisk og en del av versene er ikke bevart i fullstendig form.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å. Det Norske Samlaget 2005. Side 58
  2. ^ McKinnell, John (2005): Meeting the Other in Old Norse Myth and Legend, D.S. Brewer, s. 202.
  3. ^ Ballade nr. 70 i det andre bindet av Grundtvigs Danmarks gamle Folkeviser
  4. ^ Sveinsson, Einar Ólafur (1975): «Svipdag's Long Journey», Hereditas, Folklore of Ireland Society, Dublin.
  5. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002. Side 102-104 i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]