Hageby

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hagebyen Wandsbek Gartenstadt i bydelen Wandsbek i nordøstre Hamburg.
Hagebyen Le Logis, Watermael-Boitsfort (Brussel)
First Garden City Heritage Museum, Letchworth

En hageby eller haveby (engelsk: garden city) er et boligområde med variert småhusbebyggelse bestående av eneboliger og/eller rekkehus. Det kan også finnes flerfamiliehus i en hageby. Ofte har husene hager der det kan dyrkes frukt, bær og grønnsaker.[1]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Unwins kart over Letchworth, 1903.

1700-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1786 bygget David Dale boliger for bomullsfabrikkarbeiderne i New Lanark i Skottland. Dales svigersønn, den walisiske samfunnsreformatoren Robert Owen, videreutviklet New Lanark, og dette arbeidet fortsatte Owen inn på 1800-tallet.[2]

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Allerede på begynnelsen av 1800-tallet foreslo den walisiske samfunnsreformatoren Robert Owen å anlegge hagebyer. Forslaget ble imidlertid ikke satt ut i livet før i siste halvdel av 1800-tallet, da både Cadburys sjokoladefabrikk og såpefabrikanten Lever Brothers bygget hver sine hageby for sine respektive arbeidere. Port Sunlight ved Liverpool ble bygget i 1888 for såpefabrikkarbeiderne, og Bournville utenfor Birmingham ble bygget i årene 1893-1900 for Cadburys arbeidere.[3]

I 1869 ble det laget plantegninger for hagebyen Riverside i Illinois, USA.[4]

Storbritannias første rundkjøring i hagebyen Letchworth.

Ebenezer Howard[rediger | rediger kilde]

I 1898 fikk hagebyen en mer fastlagt utforming, da den britiske byplanleggeren Ebenezer Howard (han var i utgangspunktet stenograf i det engelske parlamentet[5]) ville utforme en moderne småby som skulle fungere uavhengig av storbyene. Howards ideer har flere sosialreformistiske trekk, og har i stor grad påvirket moderne byplanlegging.

I henhold til Howards prinsipper skulle et privat, allmennyttig selskap kjøpe et landområde ute på landet, der jordprisene var lave. Her skulle en kompakt by anlegges, omgitt av et belte av jordbruksland. Det samlede byanlegget skulle romme både boliger, handel, industri og jordbruk etter en generalplan. Både areal og befolkning skulle være begrenset, slik at ikke byen spiste opp grøntbeltet. Hele tomten og grøntbeltet skulle forbli eierselskapets eiendom. Enkelttomtene skulle bygsles, ikke selges, slik at verdistigningen tilfalt eierselskapet, og skulle brukes til innkjøp av offentlige goder for bygslerne. Med «hageby» mente Howard en by omgitt av et grøntbelte av oppdyrket bondeland; ikke en by med hus som har individuelle hager.[6]

Howard holdt foredrag for hagebyinteresserte i Norge i 1920. Hagebybevegelsen grep om seg, selv om mange brukte ordet omtrentlig, om en forstad med åpen byplan. Etter Howards «prinsipp for byers vekst» skulle en by ikke vokse utover en viss størrelse. Hans diagram viser en moderby på 50.000 innbyggere omgitt av seks drabantbyer med 30.000 innbyggere hver. Med landbefolkningen ville dette utgjøre en «byklynge» med 250.000 innbyggere, knyttet sammen med jernbane. Howard ville fjerne storbyenes slum og forurensing, bringe naturen til byen og kulturgoder til landområdene, og slik snu flukten fra landsbygden. Med bygrunnen forvaltet rasjonelt, ville folks boligkostnader senkes.[7]

En hageby skulle inndeles i separate områder med industri og handel adskilt fra boligområdene. Det skulle hovedsakelig bygges eneboliger, i et begrenset antall per arealenhet. Et belte av småbruk skulle omkranse hagebyen, og lengre ut skulle det ligge større åkre, eng og skog. I 1903 begynte byggingen av den første hagebyen i overensstemmelse med Howards prinsipper, Letchworth som ligger ca. 50 km nord for London. Den britiske arkitekten og byplanleggeren Raymond Unwin (1863-1940) ledet arbeidet. Letchworth hadde på det meste 14 000 innbyggere. Den andre byen i England som ble bygget etter Howards prinsipper, var Welwyn Garden City, som ble påbegynt i 1920 og ferdigstilt i 1926.[8] Begge ble nasjonalisert i etterkrigstiden - Welwyn i 1946 og Letchworth i 1963. Den britiske byplanbevegelsen ble oppslukt av det offentlige, som etter andre verdenskrig iverksatte en storstilt gjenoppbygging i planøkonomisk ånd. Howard ville nok blitt bestyrtet over dette, men døde lykkelig uvitende i 1928 i en av sine egne hagebyer.[9]

Howards diagram[rediger | rediger kilde]

Howards diagram "3 magneter", som skulle gi svar på spørsmålet "Hvor kommer folk til å flytte hen?", med alternativene "By", "Land" eller "By-Land".
Ebenezer Howards visjon: hagebyer ligger som satellitter omkring hovedstaden "Central-City".
Hagebyen "Garden-City" i detalj; diagram fra 1898

Le Corbusier[rediger | rediger kilde]

Den sveitsiske arkitekten Le Corbusier ville bygge videre på Ebenezer Howards ideer. Han forkastet både prinsippet om spredt bebyggelse og grunntanken om boenheter for flere familier, og mente lavhusbebyggelse ikke var noe mål i seg selv. Han ville bygge i høyden, og lanserte konseptet «vertikale hagebyer» (vertical garden city), med høyreiste eneboliger anlagt i et parklignende landskap. Le Corbusiers konsept fikk imidlertid ikke noen stor utbredelse på lengre sikt.[10]

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge ble det anlagt mange hagebyer, og toneangivende norske arkitekter har vært involvert i planleggingen og byggingen av hagebyområdene. (Se under.)

Arkitekter (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Blant arkitektene og byplanleggerne som var involvert i etableringen av hagebyer i Norge finner vi:

Liste over norske hagebyer[rediger | rediger kilde]

Oslo[rediger | rediger kilde]

Godlia hageby. Tatt fra Damfaret mot nordvest. Man ser undergangen med Godliasvingen under trikkesporet. Siden Østensjøbanen var enkeltsporet fra Godlia til Oppsal fra 1926 til 1936, er bildet fra denne perioden. Fotograf: J.H. Küenholdt A/S
Ullevål haveby, Damplassen, 1925-30. Fotograf: Anders Beer Wilse. Tilhører Nasjonalbiblioteket.

Hagebyene i Oslo-området ble anlagt i perioden 1907–45. Det var byens borgermester Sophus Arctander som i 1907 utlyste en arkitektkonkurranse som ble startskuddet for den norske hageby-tradisjonen. Imidlertid var det bladet «Egne Hjem» som i 1902 først hadde tatt til orde for å følge opp Ebenezer Howards ideer her hjemme.[11]

Agder[rediger | rediger kilde]

Akershus[rediger | rediger kilde]

Buskerud[rediger | rediger kilde]

Hedmark

Hordaland[rediger | rediger kilde]

Rogaland[rediger | rediger kilde]

Sogn og Fjordane[rediger | rediger kilde]

Telemark[rediger | rediger kilde]

Troms[rediger | rediger kilde]

Trøndelag[rediger | rediger kilde]

Vestfold[rediger | rediger kilde]

Østfold[rediger | rediger kilde]

Utenlandske hagebyer (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Arkitekt Per Olof Hallmans byplan for Gamla Enskede (1907).
Stockfeld hageby (Cité-jardin du Stockfeld), Strasbourg-Neuhof, Frankrike. Bygget 1910-1912, arkitekt: Edouard Schimpf. Fotograf: Ji-Elle.

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

England[rediger | rediger kilde]

Skottland[rediger | rediger kilde]

Wales[rediger | rediger kilde]

Sverige[rediger | rediger kilde]

Også i Sverige ble det etablert flere hagebyer. Den første ble bygget i Enskede.[72]

De svenske hagebyene var villa-og småhusområder med innslag av offentlige bygg, små torg omkranset av butikker, skole og eventuelt en kirke. De mest kuperte områdene ble beholdt som park- eller naturområder for rekreasjon. Selve byplanleggingen var preget av tilpasning til terrenget, med gatestrekk som fulgte den naturlige topografien.[73]

Gøteborg-området[rediger | rediger kilde]

  • Landala egnahemsområde (1913–1922)[74]
  • Bagaregården (1914–1930)
  • Örgryte trädgårdsstad (1920-tallet)

Stockholms-området[75][rediger | rediger kilde]

Finland[rediger | rediger kilde]

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Latvia[rediger | rediger kilde]

I Latvia begynte man tidlig å planlegge hagebyer etter inspirasjon fra Ebenezer Howard. I utkanten av hovedstaden Riga ble det allerede på slutten av 1800-tallet lagt planer for en hageby kalt Mežaparks (Kaiserwald). Det utvalgte området var et kupert terreng der det vokste furuskog. Myndighetene i Riga besluttet i år 1900 at byggingen skulle iverksettes. Det første huset var på plass i 1902, og i 1903 stod en ny hestesporvognslinje mellom Mežaparks og Riga sentrum klar. I 1910 ble ruten omgjort til elektrisk trikkelinje. I 1908 var det bygget 18 villaer i den nye hagebyen; to år senere var antallet villaer doblet.

  • Mežaparks, Riga[80]

Belgia[rediger | rediger kilde]

Tyskland[rediger | rediger kilde]

Den eneste hagebyen som har blitt bygget fullt og helt etter Howards prinsipper i Tyskland er Hellerau, som ble bygget i perioden 1909-1913 som en forstad til Dresden. Selve byplanen ble tegnet av maleren og arkitekten Richard Riemerschmid. Arkitektene Herman Muthesius og Heinrich Tessenow var hovedansvarlige for byggingen av Gartenstadt Hellerau.[82] Det finnes likevel flere andre tyske byer som er inspirert av hageby-bevegelsen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Egnahemsträdgården - den planerade folkhemsdrömmen - Byggnadsvårdsföreningen». byggnadsvard.se (svensk). Arkivert fra originalen 11. februar 2017. Besøkt 9. februar 2017. «Här följer en lista på växter som förekom i Stockholms egnahemsträdgårdar före 1940-talet:» 
  2. ^ Eli Støa (5. september 2014). «The Garden City Movement» (PDF). NTNU. Besøkt 10. februar 2017. «New Lanark, Scotland (1786) built for cotton mill workers by David Dale and developed further by his son-in-law Robert Owen – Welsh philantropist and social reformer» 
  3. ^ a b Eli Støa (5. september 2014). «The Garden City Movement» (PDF). NTNU. Besøkt 10. februar 2017. 
  4. ^ Eli Støa (5. september 2014). «The Garden City Movement» (PDF). NTNU. Besøkt 10. februar 2017. «(Bildetekst:) To the right: Plan of Riverside, Illinois, 1869 (Ill: Fishman, 1987)» 
  5. ^ Bruun, Magne 1932- (1970). «Oversikt over boligplanleggingens utvikling. Hageby-ideen.». Boligområder: forelesninger. Ås: Institutt for hagekunst, Norges landbrukshøgskole. s. 16. «Ebenezer Howard, en stenograf i det engelske parlament, var en av de første som formulerte ideen om moderne byutvikling i en klar teori. Hans teorier ble publisert i Tomorrow (1898) og Garden Cities of Tomorrow (1902). Han poengterte det farefulle i at storbyene fortsetter å vokse, mens landdistriktene blir avfolket.» 
  6. ^ Sigmund Jørstad Knag: «Hagebyens bibel», Bergens Tidende 7. april 1998
  7. ^ Sigmund Jørstad Knag: «Hagebyens bibel», Bergens Tidende 7. april 1998
  8. ^ Bruun, Magne 1932- (1970). «Oversikt over boligplanleggingens utvikling. Hageby-ideen.». Boligområder: forelesninger. Ås: Institutt for hagekunst, Norges landbrukshøgskole. s. 18–20. 
  9. ^ Sigmund Jørstad Knag: «Hagebyens bibel», Bergens Tidende 7. april 1998
  10. ^ Abel, Chris (18. august 2011). «The Vertical Garden City: Towards a New Urban Topology». Planetizen: The independent resource for people passionate about planning and related fields (engelsk). Besøkt 10. februar 2017. «Rejecting low-density models and substituting the communal home for the individual house, Le Corbusier interpreted Howard's vision in his own way, creating a series of projects for a 'vertical garden city' comprised of tall buildings set in parkland. However, Le Corbusier's contrary interpretation failed to stem the general drift towards lower and lower urban densities. What now remains of Howard's legacy has devolved into countless automobile-dependent, repetitive garden suburbs around the world, the growth and maintenance of which are stretching the planet's natural resources to breaking point. Combining elements of both Howard's and Le Corbusier's visions together in a rare, infrastructure led urban strategy, only Singapore, with its 'constellation' of high-density new towns all linked together by a circular metro system ringing the port city, bears any resemblance to the polycentric city Howard planned.» 
  11. ^ Muri, Beate (14. mars 2016). «Kristianias borgerskap ville hindre revolusjon med hagebyer - Oslo». Dagsavisen (norsk). Besøkt 10. februar 2017. 
  12. ^ «Fjellhus hageby». www.oppdaggroruddalen.no (norsk). Besøkt 11. februar 2017. «I 1902 kjøpte Mandalsgata Høvleri Fjellhus gård og anla et stort trelastlager nede i dalbunnen. På 1930-tallet startet de å utparsellere villatomter i området opp mot Teisenveien. Solkroken, Fjellhus allé og Rimveien ble anlagt og bygget ut med småhus på 1930-tallet. Solkroken har form som en halvsirkel og omkranser en plass, mens Fjellhus Allé og Rimveien går i en større bue. Selv om husene varierer både i form og størrelse ligger de plassert på en byggelinje, noe som skaper et ordnet uttrykk. Både utformingen av veiene og plasseringen av bebyggelsen er typisk for hvordan mange av hagebyene ble planlagt og utformet.» 
  13. ^ Martens, Johan-Ditlef (1. januar 2000). Århundrets norske boligprosjekter: 1900-2000. Oslo: Den Norske stats husbank. s. 86. ISBN 8291773076. 
  14. ^ a b c Martens, Johan-Ditlef (1. januar 2000). Århundrets norske boligprosjekter: 1900-2000. Oslo: Den Norske stats husbank. ISBN 8291773076. 
  15. ^ Norsk Kundgjørelsestidende 1912.05.28. Norge;Oslo. 28. mai 1912. «Kristiania, 9de mai 1912 / Herr sorenskriveren i Aker. Her. / Herved anmeldes til firmaregisteret: Aktieselskabet Malerhaugens Haveby.» 
  16. ^ «Boligprosjekter i Norge». apps.husbanken.no. Husbanken. Arkivert fra originalen 11. februar 2017. Besøkt 10. februar 2017. «Veitvedt-utbyggingen skulle vise at Selvaag var i stand til å bygge mange billige boliger, ikke bare ett hus på Ekeberg. Det er tre hovedtyper: Småhus i Veitvedt Hageby, "rekkehus i to etasjer over hverandre med altangangsadkomst, tradisjonelle oppgangsblokker. Husene har bedre isolasjon enn Ekeberghuset og tre lag glass i vinduene for å spare energi. I tillegg ble det bygget et kjøpe- og kultursenter samt en musikkskole for å lage et godt miljø.» 
  17. ^ Gunvaldsen, T. (1962). Ingeniører og teknikere i Norges ingeniør- og teknikerorganisasjon NITO. Stavanger: Dreyer. s. 693. «Volland, Olav Viktor, ing. (landmåling), Kjos Hageby, Vågsbygd (---)» 
  18. ^ «Kultur historie». Vågsbygd Vel. Arkivert fra originalen 12. februar 2017. Besøkt 12. februar 2017. «Med utbyggingen av Kjos Haveby og Slettheia på 50- og 60-tallet ble det innført en ny utbyggingsform med konsentrert bebyggelse. Slettheia er et eksempel på god planlegging og utbygging på den tiden, med en kombinasjon av boformene blokkleielighet, rekkehus og enebolig. Borettslagene ble en ny og viktig del av byens boligpolitikk. Boligutbyggingen genererte også et nytt mønster i veibyggingen, og ringveiene tok unna for den økende trafikken. Senere har det vært en stor grad av fortetting i de eksisterende boligfeltene, men grønnstrukturplanen og markagrensa har satt en grense for utbredelsen av nye boligområder.» 
  19. ^ Stenseng, Jon 1935- (1997). Asker for ikke så lenge siden: en billedbok. Asker: J. Stenseng. s. 99. ISBN 8299447909. «(Bildetekst:) Friske hopp mellom husene i Blakstad hageby, 1962. Taket på Syrdahl-gården midt på bildet.» 
  20. ^ Tobro, Reidar Johan 1920- (1979). På vei mot Østenstad kirke: tilbakeblikk på Kirkelagets arbeid 1961-1978. Asker: Finanskomitéen, Østenstad menighet. s. 6–7. «Blakstad hageby grodde fram, en tid var den den eneste boligkonsentrasjon. Der bodde det vesentlig innflyttere, og boligfeltet var et tydelig varsel om at en helt ny befolkning ville finne veien hit ut.» 
  21. ^ «Øren-patrioter i byggeskikk-bok». www.dt.no (norsk). 3. april 2000. Besøkt 9. februar 2017. «På folkemunne kalles anlegget «Jerusalem», trolig på grunn av portalene som går igjen på flere av bygningene, som en gjennomgående åpning som letter adgangen fra en side til den andre siden av bygningen. I Øren Hageby ble det i 1920 satt opp hus med tilsammen 77 kommunale leiligheter. 80 år senere blomstrer nok en gang snøklokkene og krokusen i sørveggen hos mor og sønn Mary Sæther Alm og Frode Alm.» 
  22. ^ «Boligprosjekter i Norge». apps.husbanken.no. Husbanken. Arkivert fra originalen 11. februar 2017. Besøkt 9. februar 2017. «Som andre norske byer hadde Drammen kommune en skarp diskusjon, først om kommunen skulle bygge boliger, så om det skulle være hageby eller kaserner. Hagebytanken vant fram og både Øren og Søberg hageby er interessante eksponenter for denne retningen. Fasadene er i dag sterkt endret og opprinnelige fasader tas derfor med her. Søberg Hageby på Danvik var ett av kommunens to første sosiale boliganlegg. Boligene har én leilighet i hver etasje.» 
  23. ^ Martens, Johan-Ditlef (1. januar 2000). Århundrets norske boligprosjekter: 1900-2000. Oslo: Den Norske stats husbank. s. 76. ISBN 8291773076. 
  24. ^ kommunikasjon, Drammens Museum og Apasje design og. «Industribyen | Artikler | Jubileumsutstillingen 2011 | Drammens Museum». www.drammens.museum.no (engelsk). Besøkt 22. februar 2017. «Jerusalem Byarkitektens første, store prosjekt ble Øren haveby. Her skulle det bygges en hageby for husløse. Bugge samlet bebyggelsen rundt en stor og åpen plass der en toetasjes hovedblokk danner fondvegg. Plassrommet omkranses av småhus i rekke, svakt avtrappet i det hellende terrenget. Prosjektet omfattet 40 hus med 77 leiligheter. Øren haveby framstår som et helhetlig anlegg der plangrepet og bygningenes utforming innenfor en enkel nyklassisistisk tradisjon er avgjørende for resultatet. Samtlige hus er bygd over samme arkitektoniske lest, men er satt sammen på forskjellig vis til en vellykket helhet. Fellesområdet ble opparbeidet med høy kvalitet og fikk enhetlige gjerder og porter.» 
  25. ^ «Boligprosjekter i Norge». apps.husbanken.no. Husbanken. Arkivert fra originalen 11. februar 2017. Besøkt 9. februar 2017. «Byggets navn: Søberg Hageby Byggeår (ferdig): 1918 Adresse: Scheitlies gate, Rings gate, Schreiners gate (---) Som andre norske byer hadde Drammen kommune en skarp diskusjon, først om kommunen skulle bygge boliger, så om det skulle være hageby eller kaserner. Hagebytanken vant fram og både Øren og Søberg hageby er interessante eksponenter for denne retningen. Fasadene er i dag sterkt endret og opprinnelige fasader tas derfor med her. Søberg Hageby på Danvik var ett av kommunens to første sosiale boliganlegg. Boligene har én leilighet i hver etasje.» 
  26. ^ Martens, Johan-Ditlef (1. januar 2000). Århundrets norske boligprosjekter: 1900-2000. Oslo: Den Norske stats husbank. ISBN 8291773076. «52» 
  27. ^ Admin (22. april 2000). «Bok: Minner ifrå Vang 2000». Minner ifrå Vang 2000. Vang historielag. Besøkt 10. februar 2017. «Larsen, Jenny Hedemann: Åker Hageby blir til (Søkeord: Åker vel)» 
  28. ^ Evensberget, Snorre 1923-2010 (1984). Norge vårt land. Oslo: Gyldendal. s. 101. ISBN 8205139636. 
  29. ^ Sudmann, Arnulv; Øvrelid, Jostein 1910-1983 (1964). Norsk allkunnebok. Oslo: Fonna. s. 1322. 
  30. ^ Alnæs, Eyvind 1905-1986 (1. januar 1950). Norske hus: en billedbok. Oslo: Aschehoug. s. 348. «(Bildetekst:) Hus i Storetveit hageby, Fjøsanger pr. Bergen, 1932. Arkitekt Per Grieg.» 
  31. ^ Gunvaldsen, T. (1962). Ingeniører og teknikere i Norges ingeniør- og teknikerorganisasjon NITO. Stavanger: Dreyer. s. 608. «Starheim, Jan Anders, Eidsvåg Hageby, Bergen (---)» 
  32. ^ «Jægers Minde hageby». bergen.arkitekturnytt.no: Arkitekturvandring i Bergen. Besøkt 9. februar 2017. «Jægers Minde haveby ble bygget i 1930-årene på Jægermyren i Ytre Sandviken. Bak utbyggingen sto en av Bergens fremste funksjonalister, arkitekten Leif Grung. Han fikk oppført en serie villaer og tomannsboliger i et klart funksjonalistisk formspråk. De mest påkostede bygningen ble bygd med mur og betong, mens de øvrige delvis ble bygget i tre.» 
  33. ^ «Villa Saunders». Dagens Næringsliv - www.dn.no (norsk). 27. november 2014. Besøkt 22. februar 2017. «Tveiterås hageby ble etablert i 30-årene, og tegnet for middelklassens øvre sjikt av arkitekt Leif Grung, modernismens fanebærer i Bergen. Her tegnet han også sin egen bolig, litt friere i tøylene enn ellers.» 
  34. ^ «Se "Arkitektens hjem" (Todd Saunders)». NRK TV (norsk). 20. april 2016. Besøkt 22. februar 2017. «Nabolaget og Leif Grungs arkitektur» 
  35. ^ https://www.grind.no/midthordland/bergen/pinnelien
  36. ^ «KULTURMINNEGRUNNLAGVossebanetrasèen –Fjøsanger til Nesttun» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 5. mars 2016. «Det er likevel en hovedvekt avetterkrigsbebyggelse i hele området. Pedek hageby (adresse Ankerveien) ble bygget fra 1948.» 
  37. ^ «Industristaden Ålvik». NVIM (norsk). Besøkt 22. januar 2020. 
  38. ^ Torgersen, Rolf G. (30. oktober 2014). «Kulturhistorisk viktige boliger, tid for rehabilitering». Aftenbladet. Arkivert fra originalen 11. februar 2017. Besøkt 9. februar 2017. «Det ble også lagt fram en ambisiøs plan for Egenes Hageby med 90 hus og 150 leiligheter. Den skulle ligge øverst i Stokkadalen. Skråningen i krysset skulle gi plass til butikker. I 1920 ble arbeidet startet med utgraving av butikkområdet og bygging av boliger. Men pga. av den svakere skatteinngang, ble arbeidet stanset i august 1920 da bare tre tomannsboliger sto klar.» 
  39. ^ Martens, Johan-Ditlef (1. januar 2000). Århundrets norske boligprosjekter: 1900-2000. Oslo: Den Norske stats husbank. s. 54. ISBN 8291773076. 
  40. ^ Sudmann, Arnulv; Øvrelid, Jostein 1910-1983 (1964). Norsk allkunnebok. Oslo: Fonna. s. 388. 
  41. ^ Skadberg, Gunnar A. 1946- (1996). Madla i fortid: Madla, Revheim, Sunde. Stavanger: Madlavoll skole. s. 246. «Mot slutten av 1950-tallet startet boligutbyggingen på Nord-Sunde. Husene i Svane- og Terneveien ble kalt Sunde Hageby.» 
  42. ^ Randaberg Historielag (29. april 2016). «Referat fra medlemsmøte 26.april 2016». Randaberg Historielag. Besøkt 10. februar 2017. «Deretter var det klart for dagens tema, «…og så kom Viste Hageby». Fire paneldeltakere var invitert: Arkitekt Alf Magne Johnsen, som tegnet og utformet Viste Hageby, Hans Edvard Bø, som var aktiv politiker dengang feltet var nytt, Olav Selvåg, som var teknisk sjef da utbyggingen startet i 1965, og Birger Lindanger som har skrevet Randabergs historie. Sistnevnte trakk opp de store historiske linjene om området, fra begynnelsen av 1800-tallet og frem til 1965 da Randaberg og Stavanger-regionen vokste raskt både med hensyn til innbyggere, infrastruktur og næringsutvikling. I Viste Hageby var det mange tilflyttere, «byfolk», i aldersgruppen 25-45 åt som bosatte seg.» 
  43. ^ «Mønsterbyen Høyanger - Allkunne». www.allkunne.no (norsk). Besøkt 22. januar 2020. 
  44. ^ «Boligprosjekter i Norge». apps.husbanken.no. Husbanken. Arkivert fra originalen 11. februar 2017. Besøkt 10. februar 2017. «Norsk Hydros anlegg på Rjukan er grunnet på Sam Eyde og Kristian Birkelands oppfinnelse og produksjon av kunstgjødsel. Beliggenheten ble bestemt ut fra behovet for rimelig elektrisk fossekraft. Alt ble bygget ut fra grunnen av i Vestfjorddalen fra 1908 til 1920. Sam Eyde engasjerte seg sterkt i arbeidernes boforhold, hentet sine forbilder fra bl.a. Krupps anlegg i Tyskland og engasjerte dyktige arkitekter til å planlegge og tegne anleggene. "Rjukan Byanleg" foresto planleggingen. Det ble utlyst en egen arkitekt-konkurranse for å få fram gode "Egne hjem"-boliger, en konkurranse Magnus Poulsson vant. Mange av hustypene er derfor tegnet av ham. Hagebyhusene viste seg, som ellers i landet å være for kostbare for mange av arbeiderne. I tillegg ble derfor storgårdskvartalet "Sing-Sing" bygd i 1918 med 83 to-roms leiligheter.» 
  45. ^ «REHABILITERING OG TILBAKEFØRING AV BYGNINGER». www.tinn-kommune.com. Tinn kommune. Besøkt 10. februar 2017. «Egne Hjem Bevegelsen er ingen egen stilretning, men har gitt bygningsmasse med særpreg. Utgangspunktet var engelskmannen Ebeneser Howards ideer om hagebyer Dette startet flere pionerprosjekter for å bedre arbeidernes kår. I Rjukan oppsto en hel bydel som følge av dette. Det største og mest helhetlige egne hjem området i Norge. Den engelske hagebytanken ble i Norge gitt et nasjonalt særpreg.[trenger referanse] Små trehus i 1½ etasje med klassiske trekk, bratt takvinkel og smårutete vinduer. Husene skulle være omgitt av store hager. / Da Norsk Hydro startet opp i Rjukan like etter århundreskiftet, opprettet firmaet et eget byplan-kontor, Rjukan byanlegg. Her skulle det anlegges en ny by for arbeidere og funksjonærer. Forbildene for reguleringen av Rjukan ble hentet fra engelske og tyske industribyer. Rjukan er anlagt som en hageby og som følge av fjellene ble den en langstrakt båndby. Sentrum i bebyggelsen er torget på Bøen. Ellers var byen organisert med forholdsvis ensartete arbeiderstrøk i dalbunnen og med funksjonærboliger i dalsiden» 
  46. ^ Gunvaldsen, T. (1962). Ingeniører og teknikere i Norges ingeniør- og teknikerorganisasjon NITO. Stavanger: Dreyer. s. 683. «Varmedal, Rolf, elektrotekn., Trondenes Hageby, Harstad (---)» 
  47. ^ «Om Dalen Hageby | Dalen Hageby». dalenhageby.org. Arkivert fra originalen 11. februar 2017. Besøkt 10. februar 2017. «1964 – Den vestre rekka med hus er bygd, men ikke rekkehusene.» 
  48. ^ Eli Støa (5. september 2014). «The Garden City Movement» (PDF). NTNU. Besøkt 10. februar 2017. «(Bildetekst på omslaget:) Dalen hageby, Trondheim. Foto: Tore Brantenberg.» 
  49. ^ «Lillegården hageby - WikiStrinda». www.strindahistorielag.no. Besøkt 28. januar 2020. 
  50. ^ «Persaune Hageby Borettslag - WikiStrinda». www.strindahistorielag.no. Besøkt 9. februar 2017. «Persaune Hageby Borettslag ligger mellom Tyholt og Bromstad. Bebyggelsen består av 26 frittstående firemannsboliger med store utearealer mellom husene. Borettslaget har gjennomført en omfattende rehabilitering i 1987 og 1994 - 1996. Gangavstand til Valentinlyst-senteret. Borettslaget har egen barnehage. Firemannsboliger Første innflytting: 20.01.1948 Antall boliger: 104 Adresser: Gina Krogs v. 7-21, 8-22, Tyholtvegen 89-95, Aasta Hansteens v. 2-12» 
  51. ^ Martens, Johan-Ditlef (1. januar 2000). Århundrets norske boligprosjekter: 1900-2000. Oslo: Den Norske stats husbank. s. 128. ISBN 8291773076. 
  52. ^ «Strindheim hageby borettslag». Arkivert fra originalen 10. august 2020. 
  53. ^ «Boligprosjekter i Norge». apps.husbanken.no. Arkivert fra originalen 11. februar 2017. Besøkt 10. februar 2017. «I 1921 stiftet Arbeiderpartiet og Leieboerforeningen i Trondheim "Trondheim Kooperative Bolig og Byggeselskap". På samme måte som "Bygningsarbeidernes Boligproduksjon" var intensjonene både å bygge og forvalte boligene. I 1925 blir produksjonskooperativet nedlagt, da det ble like billig å innhente priser fra private entreprenører. Selskapet skiftet navn til Trondheim Kooperative Boligselskap. På Rosenborg finner vi flere typer firemannsboliger, en rasjonell boligtype som er mye brukt i Trondheim.» 
  54. ^ Fagernes, Anne Berit (6. februar 2009). «En hageby i skogen». adressa.no. Besøkt 12. februar 2017. «Lagdelingen i det gamle gruvesamfunnet gjorde seg gjeldende i den bebyggelsen som ble reist da Bjørnli ble utbygd i årene 1915-20, med et større antall arbeiderboliger for enkeltfamilier og de seks vertikaldelte tomannsboligene rundt Torvet, som altså var øremerket formenn i gruveselskapet. Et viss sosialt hierarki gjorde seg slik gjeldende også i arbeidermiljøet, men boligstandarden var uansett i all hovedsak god, supplert med flere service- og velferdsbygninger, som skole, kapell og brannstasjon samt et Folkets hus litt nedenfor. En egen trikkelinje var planlagt i området. Riktignok ble den aldri realisert, men deler av trikketraseen ligger fortsatt som et åpent belte og vitner om hvor stort Løkken-verket tenkte i utbyggingen av Bjørnli. Trikken skulle gå i ring rundt boligområdet og sørge for raskt og praktisk transport til gruveområdet sør for Bjørnli, som var arbeidsplass for mange.» 
  55. ^ «Løkken Verk | Sans AS». sans-as.no. Arkivert fra originalen 12. februar 2017. Besøkt 12. februar 2017. «Gruva ble tømt for vann i 1903. I 1904 ble Orkla Grube- Aktiebolag stiftet. Thamshavnbanen åpnet i 1908. Har fortsatt konsesjon. Banen ble aldri nedlagt. Er fortsatt i drift. Det ble bygget arbeiderboliger i ”Brakkan” og på Bjørnli Haveby ble det etter hvert et tettsted (1915 – 21). Skytterhuset som ble bygd i 1916, ble vigslet som kapell i 1929. Orkla Hotell ble bygd i 1916. Kontorene ovenfor kroa ble utvidet, og fremsto slik som i dag i 1920. Kinoen, eller festiviteten ble bygd i 1917.» 
  56. ^ Sudmann, Arnulv; Øvrelid, Jostein 1910-1983 (1964). Norsk allkunnebok. Oslo: Fonna. s. 1052. 
  57. ^ Keilhau, Wollert 1894-1958 (1933). Kringla Heimsins: norsk konversasjonsleksikon. Oslo: Nasjonalforlaget. s. 255. «Nøtterøy. (---) Tettere hussamlinger ved N. haveby, Nesbryggen, Knarberg, Oterbekk, Årøsund, Strengsdal og Kjøpmannskjær.» 
  58. ^ Evtun, Per, leder i Fortidsminnesforeningen i Vestfold; Didriksen, Connie, nestleder i Fortidsminnesforeningen i Vestfold (18. november 2016). «Politikerne vet ikke verken hvor eller hva hagebyen er». www.tb.no (norsk). Besøkt 22. februar 2017. «I TB påpekes at politikere og administrasjon på Nøtterøy ikke vet hvor Teie – Nøtterøy hageby er, og at de ikke vet at hagebyen er regulert til hensynssone med strenge reguleringsbestemmelser i kommuneplanen fra 2015, enda det står øverst i kommuneplanteksten.» 
  59. ^ «Apenes gjennom tidene». www.apenesvel.no. Besøkt 9. januar 2020. 
  60. ^ Ulrik Kornberg Østby (Høsten 2017). «Hvordan påvirket Alfr. Andersen Mek. Verksted & Støberi A/S samfunnet i Larvik i årene 1938 til 1960» (PDF). Universitetet i Oslo. Besøkt 09.01.2020. «Alfr. Andersen hadde en visjon om å bygge et boligfelt med arbeiderboliger. Dette var begynnelsen på det som skulle bli hagebyen “Frankendal arbeiderkoloni”. Det var planlagt å bygge 29 hus, men bare fem ble realisert. Under er et bilde som viser planutkastet.» 
  61. ^ «Frankendalsbakken – lokalhistoriewiki.no». lokalhistoriewiki.no. Besøkt 9. januar 2020. 
  62. ^ a b c d Byvisjoner: Fredrikstad mot år 2025. Fredrikstad: Fredrikstad kommune, Plan- og miljøseksjonen. 1997. s. 4. «1945 - 1960 GJENREISING I gjenreisnings-perioden etter siste krig var det en stor boligproduksjon for å dekke det store behovet for mange og gode boliger. Første del av perioden var preget av hagebyutbygginger etter Sverre Pedersens byplan fra 1926. Eksempler på slike områder er Lundheim, Kongsten Hageby, Trosvik, Kniple. Disse områdene inneholder to etasjes hus mest i treverk med tomannsboliger, åttemanns-boliger og rekkehus.» 
  63. ^ «Orkerød Haveby på Jeløy i Moss, flyfoto fra 1959. Orkerød Haveby.». digitaltmuseum.no. Besøkt 12. februar 2017. 
  64. ^ «Halden Arbeiderblad». www.ha-halden.no (norsk). Besøkt 9. januar 2020. 
  65. ^ «Halden kommune Investeringsbok 2018» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 28. september 2020. Besøkt 09.01.2020. «Avløp Os Hageby» 
  66. ^ «Glengsgata 7 i Sarpsborg 1928. Mot gårdsplassen. Opsund Hageby skimtes i bakgrunnen.». digitaltmuseum.no. Besøkt 22. januar 2020. 
  67. ^ «Ukjent (Fotograf), Arbeiderboliger, Bytangen haveby – Nasjonalmuseet – Samlingen». Nasjonalmuseet (norsk). Besøkt 22. januar 2020. 
  68. ^ Dreams, Municipal (3. juni 2014). «The Knowle West Estate, Bristol: ‘the difficulties in rehousing the slum population’». Municipal Dreams. Besøkt 11. februar 2017. «To begin with, let’s cast our eyes a little wider.  In the interwar period, the Bedminster and Knowle Estate was the largest of Bristol’s interwar council schemes.  Building began in 1920. By 1939 the estate as a whole comprised over 6000 council homes and a population of some 28,000. (---) This was particularly apparent in Bristol’s interwar estates, built at low density along Garden City lines to the town planning ideals of the day.  It was exactly the qualities of the estates – houses which were semi-detached or set in short terraces and dispersed amidst open spaces and greenery – which enforced the break with previous life-styles.» 
  69. ^ «Moor Pool Heritage Trust | Triodos Bank». www.triodos.co.uk (engelsk). Besøkt 11. februar 2017. «Moor Pool is a small ‘garden city’ area of Birmingham built in early 1900’s inspired and funded by a Quaker called John Nettleford. Nettleford wanted to develop a healthy neighbourhood in Birmingham; it’s an area of 500 houses in an area of Birmingham called Harborne no more than 2 miles for the city centre.» 
  70. ^ «Rosyth». VisitScotland (engelsk). Besøkt 11. februar 2017. «Rosyth is a town on the Firth of Forth in Fife. Located 3 miles south of Dunfermline, Rosyth was originally founded as a garden city but is today best known for its large dockyard.» 
  71. ^ «History of Shotton- CHAPTER 14». www.angelfire.com. Besøkt 11. februar 2017. «The firm continued its policy of providing houses for the workers, and an organisation was set up, known as Sealand Tenants, so that government loans could benefit the house building. In July 1910, John Summers and Sons conveyed 10 acres of their land to the Sealand Tenants, a further 16 acres in 1911 and another 4 in 1913. From 1910 until the war halted the progress, 263 houses on the Garden City Housing Estate at Sealand, were built. The houses there were let to works employees. Originally its name was to be "Sealand Garden Suburb" and it was to have a club at one end of its central axis. Only the south-west half was laid out in accordance with the original plans.» 
  72. ^ «Egnahemsträdgården - den planerade folkhemsdrömmen - Byggnadsvårdsföreningen». byggnadsvard.se (svensk). Arkivert fra originalen 11. februar 2017. Besøkt 9. februar 2017. 
  73. ^ Lundevall (2006), side 105
  74. ^ Nationalencyklodpedin
  75. ^ a b «1900–1920: Trädgårdsstäder och klassicism». www.stockholm.se (svensk). Besøkt 11. februar 2017. 
  76. ^ «Trädgårdsstadens färger - Byggnadsvårdsföreningen». byggnadsvard.se (svensk). Arkivert fra originalen 11. februar 2017. Besøkt 9. februar 2017. 
  77. ^ a b «Åkeshovs trädgårdsförening - Historia». Besøkt 9. februar 2017. «Efter Olovslund och Skarpnäck 1927-1928 blev Åkeshov nästa småstugeområde som byggdes år 1929. Senare har småstugorna fått större villor till granna såväl efter Drottningholmsvägen som i kanten av Judarnskogen.» 
  78. ^ «Tapanila in English». Tapanila - Mosabacka. Arkivert fra originalen 11. februar 2017. Besøkt 11. februar 2017. 
  79. ^ «Cité jardin Faure». www.culture.gouv.fr (fransk). Besøkt 12. februar 2017. «La cité jardin est construite de 1931à 1934 par l'architecte Maurice Rouquet pour loger les ouvriers de l'entreprise métallurgique Faure, suite à la construction de quelques maisons en brique accolées sur les rues Saint-Jacques et Saint-Bernard en 1912 et 1913. Le projet de cité jardin est lié à des mesures sociales mises en place par l'entreprise pour fidéliser les ouvriers. Elle se compose de 44 maisons proches du modèle du chalet, réparties en sept îlots triangulaires ou trapézoïdaux, séparés par des rues parallèles et des places en demi-cercle. Deux demeures, réservées aux cadres de l'entreprise, sont en pierre de taille, tandis que les autres sont en brique et crépi, couvertes de tuile mécanique. Accompagnées d'un jardin à l'arrière, elles abritent deux à quatre logements sur un étage carré. La présence de passage bordés de haies ainsi que la disposition diversifiée des maisons et de leurs façades rompt la monotonie de l'ensemble. La cité qui accueille lors de son achèvement 103 ménages et 458 habitants, comporte également un magasin et une chapelle installée en 1936 à une de ses extrémités.» 
  80. ^ Mežaparks in Riga – One of the First Garden Cities in Europe Arkivert 11. februar 2017 hos Wayback Machine. (PDF)
  81. ^ a b «Bâtiments et sites remarquables — Watermael-Boitsfort - Watermaal-Bosvoorde». www.watermael-boitsfort.be (fransk). Arkivert fra originalen 15. januar 2017. Besøkt 11. februar 2017. «LES CITES-JARDINS On ne peut parler de Watermael-Boitsfort sans évoquer immédiatement ses deux "cités-jardins", "LE LOGIS", dont le siège social est établi avenue Georges Benoidt 22, et "FLOREAL", fixé place Joseph Wauters 9. Le Logis et Le Floréal constituent des sites exceptionnels en matière de qualité de l'habitat. Ces quartiers sont noyés parmi les arbres à fleurs : les cerisiers du Japon.» 
  82. ^ «Stadt Dresden - Gartenstadt Hellerau, Festspielhaus, Landschaftsgebiet Heller». www.dresden-und-sachsen.de (tysk). Arkivert fra originalen 31. januar 2017. Besøkt 10. februar 2017. «Nach einem Bebauungsplan des Münchner Malers und Architekten Richard Riemerschmid errichteten Hermann Muthesius und Heinrich Tessenow in den Jahren 1909 bis 1913 die erste deutsche Gartenstadt Hellerau. Deren Name ist von dem südlich angrenzenden Landschaftsgebiet Heller abgeleitet. Die Initiative für den Bau dieser "künstlerisch ausgereiften Fabrikanlage" und fortschrittlichen Arbeiterwohnsiedlung ging von Möbelfabrikant Karl Schmidt (1873-1948) aus, dem Gründer der Deutschen Werkstätten für Handwerkskunst. (---) Die Gartenstadt Hellerau wurde nach dem Vorbild fortschrittlicher englischer Arbeiterwohnsiedlungen des späten 19. Jahrhunderts (ein Gegenentwurf zu den damals weit verbreiteten Mietskasernen) sowie nach den Prinzipien des romantisierenden Städtebaus und des naturnahen Wohnens gestaltet. Von Hellerau gingen wichtige architektonische, kulturelle und sozialpolitische Anregungen für die Reformbewegung in der Zeit der Wende vom 19. zum 20. Jahrhundert aus. Die baugenossenschaftlich verwalteten kleinen hellen Einfamilien- und Reihenhäuser, zu denen jeweils ein kleiner Garten gehört, sollten den Bewohnern auch Sicherheit vor Immobilienspekulationen bieten, deshalb wurde der Grundbesitz vertraglich als unveräußerlich und wertkonstant festgeschrieben.» 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hageby&oldid=23683513»