Kjøpstadsrettigheter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Kjøpstadsrettigheter var privilegier som ble gitt tettsteder og havner som var sentrale for handelen, innenlands og med utlandet og som fikk status som kjøpstad.

Kjøpstadsrettigheter ga byene sterkt utvidet selvstyre, rettslig og forvaltningsmessig, i forhold til landområdene omkring. Bare borgere av en kjøpstad hadde rett (og enerett) til å drive næringsvirksomhet innen handel og håndverk, med visse unntak.

For å drive lovlig måtte alle handelsmenn, håndverkere og skippere ha borgerskap (løse borgerbrev) i den kjøpstad distriktet var underlagt selv om de bodde et annet sted.

Handelsborgere kunne drive «direkte handel» – dvs. inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer innenlands og utenlands – en rettighet kalt «handelsfrihet». Virksomheten kunne utøves fra et ladested såfremt driveren hadde løst borgerbrev i den kjøpstad ladestedet var underlagt (eller i en stiftstad).

De første innskrenkningene i kjøpstedenes handelsprivilegier kom med handelsloven i 1842. I 1857 kom ytterligere nye lovbestemmelser som i realiteten innebar at lade- og kjøpstedenes monopol var opphevet. Fra 1952 fikk både ladesteder og kjøpsteder status som bykommuner.