Gamle Aker menighet

Gamle Aker kirke er menighetens sognekirke

Gamle Aker menighet var et prestegjeld tilhørende Oslo domprosti i Oslo bispedømme i Den norske kirke. Det omfattet bydelen øst for St. Hanshaugen og vest for Akerselva, med Gamle Aker kirke som menighetskirke.

Gamle Aker menighet inngår fra 1. januar 2020 i St. Hanshaugen sokn underlagt Domprostiet.^[1]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Bymarken tilhørte opprinnelig Aker prestegjeld i geistlig henseende. I 1858 ble den vestre delen av Bymarken lagt under Trefoldighet menighet. Av resten av Bymarken og de områdene som ble lagt til Christiania ved byutvidelsen i 1857, ble det ved kgl.res. av 16. februar 1861 opprettet to nye menigheter: Grønland menighet og Gamle Aker menighet. Grensene for Gamle Aker menighet ble Trondheimsveien, Akerselva, Grünerbrua, Møllerveien, Fredensborgveien, Damstredet, sørenden av Vår Frelsers gravlund, Nordahl Bruns gate og Pilestredet til Adamstuen. I nord falt grensen for menigheten sammen med bygrensen.

Ved kgl.res. av 10. juli 1874 ble området mellom Akerselva, Trondheimsveien og Sannergata skilt ut som Paulus menighet. Området mellom Pilestredet og Fagerborggata (Oslo), som før hørte til Trefoldighet menighet, må være lagt til Gamle Aker samtidig som Uranienborg menighet ble opprettet i 1880. På samme tid ble den nordre delen av menigheten skilt ut som Sagene menighet. Ved kgl.res. av 28. september 1897 ble grensene for menigheten fastsatt slik: Thereses gate, Pilestredet, Nordahl Bruns gate, Rosings gate, Akersveien, Kroken, Fredensborgveien, Maridalsveien, Møllerveien, Akerselva til Sannergata, Waldemar Thranes gate, Kingos gate, så omtrent i rett linje til vestre ende av Kierschows gate ved bygrensen, og så langs bygrensen til Thereses gate.

Ved kgl.res. av 17. november 1916 ble den søndre delen av menigheten skilt ut som Markus menighet og videre ved kgl.res. av 11. februar 1938 ble området mellom Ullevålsveien og Thereses gate lagt til Markus menighet.^[2]

Høykirkelig profil[rediger | rediger kilde]

Fra sokneprest Torgeir Havgars tiltredelse (1982) har menigheten hatt en utpreget høykirkelig profil – i det minste til frem mot midten av 1990-tallet. Blant annet var bruken av røkelse under høymessen lenge praktisert, om enn også omstridt.

Både på tross av og på grunn av sin profil, opplevde Gamle Aker menighet en revitalisering – og gradvis større oppslutning om sine messer og sitt gudstjenesteliv. Menigheten fungerte fra midten av 80-tallet av som en kategorialmenighet med tilslutning fra en rekke mennesker boende utenfor soknegrensene. Dette ga også grunn til motsetninger mellom «de lokale» og «de utenfra». Mange ønsket at virksomheten kunne munne ut i etableringen av en valgmenighet etter dansk grundtvigiansk mønster. Sentralt sto sokneprest Havgar og kirkens øvrige prester i tillegg til kantor(er) – sammen med en utstrakt bruk av Gamle Aker Kirkekor som var et viktig instrument for en substansiell liturgisk fornyelse.

Biskopen griper inn Etter en rekke interne oppgjør om hvor langt denne gudstjenestefornyelsen kunne gå uten å bryte helt med hva man forbant med det vesensegne ved Den norske kirke som et protestantisk kirkesamfunn, var menigheten rundt 1995-96 gjenstand for en opprydding fra sentralkirkelig hold – ikke minst mente daværende Oslo-biskop A. Aarflot og hans administrasjon at den daværende liturgiske praksis stred mot den lutherske læretype. Tanken på en høykirkelig valgmenighet var på det daværende tidspunkt – som også idag – helt uaktuell sett fra stiftsadministrasjonens side, takket være et noe tradisjonelt syn på soknegrenser og menighetstilhørighet.

Oppryddingen førte blant annet til at besøkstallet sank og at noen søkte seg til andre kirkesamfunn – ikke bare andre Oslo-menigheter innen Den norske kirke. To nye kirkesamfunn ble registrert på denne tiden som en følge av at Gamle Aker-modellen fikk en ende: Den nordisk-katolske kirke og Den Hellige Oppstandelses Stift – først under Den norske ortodokse kirke, idag videreført under Apostolic Orthodox Catholic Church in Europe. Dessuten fikk man Strandebarm prosti/Den Norske Kirke i Eksil, som har en langt mer luthersk profil enn de to førstnevnte. Normaliseringen av Gamle Aker-modellen ledet også til en rekke konversjoner til Den romersk-katolske kirke, samt noen tilsvarende overganger til flere østlige bysantinske kirker.

Eksperimentet hadde gått ut på å søke å skape en «High Church Cathedral» – slik man finner innen Den anglikanske kirke, tildels utenom de egentlige katedraler. Men Den norske kirke har ikke på samme måte som den anglikanske tradisjon egentlige høykirkelige menigheter, og den styringsmodell det er lagt opp til i kirkeordningene fra 90-tallet av forutsetter at det er menighetsrådet – og ikke stab – som bestemmer menighetsprofil, gudstjenesteprofil og de facto sakramentsforvaltning.

Gravlunden[rediger | rediger kilde]

En del anså det dessuten som symbolsk viktig at Hans Nielsen Hauge er begravet på den tilstøtende gravlunden – anføreren for den lavkirkelige vekkelse fra 1800-tallet av. Tillike med ham er det hvert år kransnedleggelse også på Enevold de Falsens grav i forbindelse med morgensang i kirken 17. mai. Dette er ellers en viktig høytid for menigheten. Blant de faste innslagene i høymessen på nasjonaldagen er den fellesnordiske salmen Gud frede om vårt fedreland.