Buss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bybuss i Oslo (MAN NL263)
Forstadsbuss (Setra S415) Foto: Philip Gabrielsen
Turbuss (MB Travego)
Leddbuss
Bybuss Autosan A0808MN Sancity

Buss er en forkortelse av det latinske ordet omnibus, som betyr «for alle».

En buss er et kjøretøy som er konstruert for å ta mange passasjerer. En stor buss tar fra 17 passasjerer og oppover. Man må ha førerkort klasse D for å kunne kjøre stor buss. Minibuss har fra 9 til 16 passasjerplasser og krever førerkort klasse D1. Busser har mange anvendelsesområder, for eksempel kollektivtrafikk, turistreiser og annen persontransport.

Busser som går i rutetrafikk, kalles gjerne rutebil eller rutebuss.

I årene fra 1947 til 1971 hadde alle norske busser som gikk i fast trafikk på konsesjonsbelagte ruter kjennemerker med underteksten «RUTEVOGN». Turistbusser og andre busser som gikk i leietrafikk eller charter, hadde kjennemerker med underteksten «TURVOGN».

I Norge og de aller fleste andre land, er det vikeplikt for buss som gir tegn for å forlate holdeplass der fartsgrensen er 60 km/t eller lavere.

Bussklasser[rediger | rediger kilde]

I Kjøretøyforskriften er buss definert som bil for persontransport med over 8 sitteplasser i tillegg til førerplassen. Alle busser må godkjennes til sitt bruk. I henhold til forskriften deles busser inn i 3 klasser. Bussklassen angir det transportområdet bussen er konstruert for og beregnet brukt til:

  • Bussklasse 1: Buss som har mer enn 45 % av passasjerplassene som ståplasser (bybusser)
  • Bussklasse 2: Buss som har opptil 45 % av passasjerplassene som ståplasser (forstadsbusser)
  • Bussklasse 3: Buss som er innrettet til spesielle formål, herunder turbilkjøring.

Bussklassen skal føres inn i bussens vognkort. En buss kan være konstruert til å brukes i mer enn én klasse, men skal da godkjennes særskilt for hver klasse. Bussklassene 1 og 2 kjennetegnes blant annet ved at de vanligvis ikke har lasterom for bagasje. Som følge av prinsippet om universell utforming konstrueres disse bussene vanligvis som lavgulvbusser (gjelder særlig bybusser). Det vil si at gulvet på bussen er på samme nivå som plattformen på holdeplassen. Dette letter ombordstigningen på bussen, særlig for rullestolbrukere og personer med barnevogn.

Lengde - bredde[rediger | rediger kilde]

Norge følger stort sett EUs regler for tillatte dimensjoner på kjøretøy. En buss kan i henhold til lovgivningen være 2,55 m bred. Speil regnes ikke med i bredden. Tillatt lengde er 15 m (18,75 m for leddbuss), såfremt dette er tillatt på veien som bussen kjører på. Dersom kjøretøyet har skap-påbygg (godsrom) med automatisk regulert temperatur (kjøle-/fryserom) er maksimal tillatt bredde 2,60 meter dersom isolasjonen er minimum 45 mm tykk.

Busstyper[rediger | rediger kilde]

Leddbuss[rediger | rediger kilde]

Enkelte lange busser er todelte med et ledd imellom hvor selve leddet er en del av busskupéen. Disse bussene kalles leddbusser. Leddbusser kan i Norge være opptil 18,75 m lange. I enkelte byer finnes det leddbusser med to ledd. En 25 m lang variant av denne busstypen har blant annet vært til utprøving i Bergen. Bildet av denne bussen kan sees her.

Midibuss[rediger | rediger kilde]

I ruter med svakt trafikkgrunnlag benyttes gjerne mindre busser. Dette gjelder blant annet på serviceruter. Slike busser kalles gjerne midibusser.

Minibuss[rediger | rediger kilde]

De minste bussene, som tar fra 10 til 17 personer medregnet føreren, kalles minibusser. Man må ha minimum førerkort klasse D1 for å kunne kjøre minibuss.

Nattbuss[rediger | rediger kilde]

En nattbuss er ikke en egen type kjøretøy, men en betegnelse for en buss som går om natten. Det er vanligvis rutebussene selv som setter opp nattbusser etter vanlig rutetider på nattetid. I 2010 fikk nattbussene i Oslo et mer omfattende nattbusstilbud, i tillegg til at linje 31 og 37 startet å gå hele døgnet syv dager uken.

Teknologier og drivstoffer[rediger | rediger kilde]

Helt siden 1800-tallet har en med vekslende hell forsøkt å utvikle busser med ulike drivstoffer og motorteknologier. Utviklingen har langt på vei skjedd parallelt med utviklingen innen bilismen, men naturligvis tilpasset bussenes særegenheter, bl.a. at kjøretøyene er større og tyngre samtidig som kravene til fart og akselerasjon er lavere.

Diesel[rediger | rediger kilde]

De fleste busser har dieselmotorer. Denne teknologien er enkel og forholdsvis billig pga. masseproduksjon, og dieselmotorer bruker mindre drivstoff enn tilsvarende bensinmotorer, i tillegg til at drivstoffet er mindre brannfarlig. Ulempene er at de lokale luftforurensningene og støyen blir betydelige.

Gass[rediger | rediger kilde]

Metanholdig gass brukes i noen grad som drivstoff til busser. Både naturgass (dvs. fossil gass) og biogass (gass fra avfall, fjøs osv.) kan brukes. Gassbusser gir nesten ingen lokale luftforurensninger, og de er mer støysvake enn dieselbusser.

Trolleybusser[rediger | rediger kilde]

går, som trikker, på strøm fra ledningsnettet. Slike busser finnes i ca. 315 byer, deriblant Bergen. Elektriske kjøretøy utnytter energien langt bedre enn kjøretøy med forbrenningsmotor fordi virkningsgraden er høyere. I tillegg er de svært støysvake, og de gir ingen lokale luftforurensninger. Duobussen er en kombinert trolleybuss og dieselbuss. Fordelen er at den kan trafikkerte ruter hvor ledningsnettet bare er delvis utbygget, og at den kan holde ruten ved f.eks. strømstans eller hvis den må kjøre en annen vei fordi gaten er stengt.

Andre elbusser og hybridbusser[rediger | rediger kilde]

Rene batteribusser har foreløpig liten utbredelse pga. batteriteknologiens begrensninger. I enkelte byer brukes små batteribusser på korte sentrumsruter.

Hybridbusser har batteri i tillegg til en forbrenninngsmotor. De kan gå på strøm i bygater og når de kjører ut fra holdeplasser, dvs. steder som er særlig følsomme for støy og luftforurensninger.

Bussmerker[rediger | rediger kilde]

Det er levert en rekke ulike bussmerker i Norge gjennom tidene. I tillegg er det en lang tradisjon i Norge med nasjonal bygging av busser på understell fra ulike fabrikanter. I dag er Vest Buss i Stryn eneste produsent av busskarosserier igjen i Norge.

I dag leveres de fleste bussene ferdigbygd med karosseri fra leverandør. Dominerende leverandører av busser er Volvo, jf. Volvo Bussar, Scania, Mercedes-Benz, MAN, DAF med en rekke flere.

Rutebilhistorie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norsk rutebilhistorie

Norges første bussrute trafikkerte strekningen fra Batnfjordsøra i Gjemnes kommune til Molde fra 1908.[1][2] Tidligere hadde det kun vært mulighet for hesteskyss over fjellet. Den nye bilruta inngikk i et system med jernbane og dampskip, og passasjerer som ønsket å unngå den værharde Hustadvika kunne ta et stykke av reisen over land. På dette tidspunkt var den raskeste måten å reise fra hovedstaden Kristiania til amtshovedstaden Molde. med Rørosbanen gjennom Østerdalen til Trondheim, derfra med dampskip via Kristiansund til Batnfjordsøra og rutebil over Fursetfjellet til Molde. Den første rutebilen er bevart på Romsdalsmuseet.

Dette var et gjennombrudd og allerede samme året dukket det opp en rekke rutetilbud og selskaper. Mange steder var det sterk konkurranse om gods og passasjerer. De første rutebilene hadde bare plass til fire-fem passasjerer, fordi bilens tekniske utvikling ikke var kommet lengre. Først på 1920-tallet kommer større kjøretøy med flere sitteplasser. Før bilen ble allemannseie var rutebilene et transporttilbud brukt av alle og gullalderen var på 1950- og 1960-tallet. Bussen har hatt stor betydning, og har spilt en sentral rolle både i folks hverdag og for utviklingen av det moderne Norge. Busstrafikk er fleksibelt og gir mulighet til å betjene både distriktet og tettsteder.

I 1929 ble Norges Rutebileieres Forbund stiftet, (nå fusjonert inn i Transportbedriftenes Landsforening (TL)).

Rutebilhistorisk Forening har 1500 medlemmer og arbeider med å bevare ulike former for busshistorisk materiell. Foreningen utgir tidsskriftet Rutebil.

Busselskaper[rediger | rediger kilde]

Det er et stort antall busselskaper i Norge, selv om det fra 1980-tallet har vært en rekke oppkjøp og fusjoner innen bransjen. De fleste er 100 % norskeide, men det er også selskaper som er helt utenlandske eller som er delvis på utenlandske hender.

Trafikkskilt for buss[rediger | rediger kilde]

En fullstendig oversikt over norske trafikkskilt for buss kan man se på denne siden. Her er det også en oversikt over en del andre lands trafikkskilt for buss. De eldste trafikkskiltene var det romerne som satt opp langs veiene. I 1908 ble dagens mønster for trafikkskilt fastsatt på den Internasjonale veikongress i Roma.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Bus – bilder, video eller lyd