David Hendrik Chassé
| David Hendrik Chassé | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. mars 1765[1][2][3] Tiel | ||
| Død | 2. mai 1849[2][3] (84 år) Breda | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, offiser | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Nederland Frankrike | ||
| Utmerkelser | Offiser av Æreslegionen (1813)[4] Ridder kommandør av den militære Wilhelmsordenen (1815) Ridder storkors av den militære Wilhelmsordenen (1832) | ||
David Hendrik Chassé (født 18. mars 1765, død 2. mai 1849) var en nederlandsk offiser og general.
David Chassé ble kjent for sin innsats under Napoleonskrigene og slaget ved Waterloo. Han kjempet både for og mot Frankrike under Napoléon Bonaparte. Han kommanderte den 3. nederlandske divisjon som ble satt inn på et avgjørende tidspunkt under slaget ved Waterloo i 1815. Under den belgiske revolusjonen i 1830 bombarderte han byen Antwerpen. Chassé avsluttet sin militære karrière som general.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Chassé var sønn av Carel Johan Chassé, som tilhørte en gammel familie av hugenotter og var major i De forente Nederlandenes armé, og hans hustru Maria Johanna Helena Schull.
Den 10. november 1786 giftet David Chassé seg med Johanna Adriana van Nieuwenhoven. Han skilte seg fra henne i 1795. Han inngikk sitt annet ekteskap den 12. april 1796, med den engelske enken Elisabeth Irish. De fikk en sønn sammen før også dette ekteskapet endte med skilsmisse i 1816.[5]
Tidlig karrière[rediger | rediger kilde]
Chassé begynte sin tjeneste i den nederlandske arméen i 1775, som ti år gammel kadett i sin fars regiment. Han ble forfremmet til sekondløytnant i 1781. Chassé støttet partiet «Patriotene», og da de i 1786 gjorde motstand mot det autokratiske regimet til stattholderen Vilhelm V av Oranien, frasa Chassé seg sin offisersstilling. I stedet ble han kaptein i et patriotisk frikorps, og deltok i forsvaret av Muiden og Weesp mot prøyssiske invasjonsstyrker. De prøyssiske styrkene gjeninnsatte Vilhelm V i 1787. På grunn av sin rolle i opprøret måtte Chassé gå i eksil i Frankrike, i likhet med mange andre patrioter. En annen grunn for å forlate landet var at han hadde drept en mann i en duell.[5]
I 1788 fikk Chassé en stilling som løytnant i den kongelige franske arméen. Etter den franske revolusjonen i 1789 deltok han i felttogene til de revolusjonære franske arméene, som kaptein i den frie fremmedlegionen (fransk: Légion franche étrangère). I 1794 ble han såret i den høyre overarmen, og resten av livet hadde han derfor problemer med å skrive. Som oberstløytnant erobret han festningen ved Zaltbommel rett før den nederlandske republikken falt i januar 1795.[6]
Den bataviske republikk og Kongeriket Holland[rediger | rediger kilde]
Chassé gikk så i tjeneste for Den bataviske republikk som kommandant for et regiment med lett infanteri. Hans enhet hadde vanligvis garnisonstjeneste, men under den andre koalisjonskrigen i 1799 deltok enheten i den fransk-nederlandske arméen som jaget det engelsk-russiske ekspedisjonskorpset fra Noord-Holland. Deretter hadde han kommandoen over ulike regimenter som deltok i de franske felttogene i det nordlige Tyskland som Den bataviske republikks armé ble tvunget til å delta i. Han ble nevnt i meldinger ved beleiringen av Würzburg i 1801. I 1803 ble han forfremmet til oberst og i 1806 til generalmajor i det som da var Kongeriket Holland.
Kong Louis Bonaparte ga ham kommandoen over den nederlandske brigaden (nederlandsk: Hollandse Brigade) etter at kongens bror Napoléon Bonaparte hadde krevd at brigaden skulle delta i det franske felttoget i Spania i 1808. Anført av Chassé deltok brigaden i slaget ved Pancorbo (1808), slaget ved Mesas de Ibor (1809), slaget ved Talavera (1809), slaget ved Almonacid (1809) og slaget ved Ocana (1809), hvor han fikk kommando over divisjonen Leval.[6] Kong Louis adlet Chassé som baron den 1. juli 1810, kun én uke før keiser Napoléon I annekterte Kongeriket Holland for Det første franske keiserdømme. Som mange av sine landsmenn mislikte Chassé anneksjonen, og hans motstand var så sterk at han nektet å motta brevet hvor Napoléon opphøyde han til baron de l'Empire den 30. juni 1811. Han fortsatte imidlertid å tjenestegjøre i arméen som nå ble en del av den keiserlige franske arméen.[5]
I fransk tjeneste[rediger | rediger kilde]
I fransk tjeneste ble han utnevnt til brigadegeneral (fransk: général de brigade), altså en degradering fra hans rang som generalmajor. Han tjenestegjorde i Spania under den spanske selvstendighetskrigen i korpset til general Jean-Baptiste Drouet d'Erlon. Chassé deltok i slaget om Vitoria og slaget om Maya, hvor han bidro til å redde den franske styrken.[7] For innsatsen i dette slaget ble han utnevnt til offiser i Æreslegionen og nominert av d'Erlon til forfremmelse til generalløytnant i den keiserlige arméen.[6] Napoléon omtalte han hengivent som «general bajonett» for hans fryktløshet og hans forkjærlighet for angrep med bajonett.
I 1814 ble Chassé overført til den den franske regionen Champagne hvor han sluttet seg til divisjonen Boyer som kommandant for dets 2. brigade. Han deltok i slagene ved Bar-sur-Aube og Arcis-sur-Aube, hvor han ble såret. Den 3. april 1814 hadde han ansvaret for forsvaret av Sens. Etter at Paris var blitt invadert og Napoléon hadde abdisert, hadde Chassé fått nok og ba om å bli frigjort fra fransk tjeneste. Den 6. oktober ble det innvilget, og han gikk av med generalløytnants grad.[8]
Han returnerte til Nederland som da på ny hadde blitt en uavhengig stat. Vilhelm I av Nederland tilbød han en stilling og hadde ingen tvil om hans lojalitet. Den 22. oktober 1814 ble Chassé utnevnt til generalmajor i den nye nederlandske arméen. Han ble utnevnt til kommandant for den tredje nederlandske divisjonen den 25. mars 1815, og forfremmet til generalløytnant den 21. april.[6]
Slaget ved Waterloo[rediger | rediger kilde]
Under slaget ved Waterloo den 18. juni 1815 inngikk Chassés 3. divisjon i 1. nederlandske korps under prinsen av Oranien. På slagfeltet var divisjonen plassert til høyre for senter av feltmarskalk Arthur Wellesleys (hertugen av Wellington) britisk-allierte armé. Wellington hadde ofte kjempet på motsatt side av Chassé i Spania, og tydeligvis stolte han ikke helt på Chassés lojalitet (det kan ha vært noen negative vurderinger på britisk side[9]), ettersom 3. divisjon ble plassert i reserve bak den britisk-allierte høyre flanke.
Mot slutten av slaget, om lag klokken 19.30, hørte Chassé at ildgivingen fra det britiske artilleriet foran ham avtok. Han ga derfor major Van der Smissen ordre om å sende frem det beredne artilleribatteriet (ridende artilleri) under kommando av kaptein Carel Frederik Krahmer de Bichin. På dette tidspunktet ga Napoléon ordre til keisergarden om å angripe senter av den britisk-allierte styrken. Som en forberedelse til det andre motangrepet ga Chassé en brigade under oberst Hendrik Detmers ordre om å ta stilling bak batteriet til major Van der Smissen. Ildgivningen fra det nederlandske beredne artilleriet og bajonettangrepet til oberst Detmers brigade bidro til å stoppe keisergardens angrep, og det franske angrepet ble snudd til en fransk flukt.[10][11]
Til tross for at dette bidro til å snu slaget og sikre den britisk-allierte seieren, ble ikke generalløytnant Chassé nevnt i Wellingtons melding om slaget.[12] Etter slaget uttrykte han sin indignasjon over dette i et brev til generalløytnant Rowland Hill. Han fikk et imøtekommende svar fra Hill, som anerkjente hans bidrag til seieren.[13] For sin innsats i slaget ble generalløytnant Chassé den 8. juli 1815 utnevnt til ridderkommandør av Den militære Wilhelmsordenen.[6]
Revolusjonen i Belgia[rediger | rediger kilde]
Etter slaget ved Waterloo fikk Chassé flere viktige kommandoposter. Etter utbruddet av den belgiske revolusjonen erstattet han den 17. oktober 1830 prins Fredrik av Nederland som øverstkommanderende for nederlandske styrker i Belgia. Dagen etter beordret han retrett til de befestede områdene rundt byen Antwerpen. Den 27. oktober beordret han bombardement av byen, en hendelse som fremdeles er omdiskutert. Uansett hva slags forløp bombardementet hadde, synes det store tapet av sivile liv vanskelig å forsvare. Forferdelsen over bombardementet mot byens sivile bidro til at Antwerpen ble tapt for nederlenderne.
De befestede områdene forble under nederlandsk kontroll, med Chassé som kommandant. I 1832 kommanderte han (nå som general) en garnison med 5 000 nederlandske tropper. Garnisonen ble beleiret av en ti ganger større fransk armé ledet av marskalk Étienne Maurice Gérard. Til tross for det overlegne antall soldater og det faktum at de befestede områdene ble bombardert dag og natt av franskmennene, holdt garnisonen ut i 25 dager før Chassé ble tvunget til å kapitulere.[7] For denne innsatsen ble han slått til ridder av storkorset av Den militære Wilhelmsordenen, og vant også franskmennenes beundring. Franskmennene gjorde hans internering i Saint-Omer så behagelig som mulig.[7] Chassé ble løslatt fra krigsfangenskap i juni 1833, og samme måned ble han utnevnt til guvernør for festningen ved Breda.
Etter fredsavtalen med Belgia i 1839 trakk general Chassé seg tilbake fra tjenesten. Han ble først lovet full lønn som general for resten av livet, men dette ble i 1841 redusert til vanlig pensjon. Kong Vilhelm I hadde utnevnt ham til livsvarig medlem av førstekammeret i Generalstatene (det nederlandske parlamentet) i 1839, og det supplerte hans inntekt. Men da livsvarige plasser ble fjernet etter de konstitusjonelle endringene i 1848, mistet han Chassé også den inntekten. Han måtte derfor selge sine avholdte hester.
Chassé døde noen få måneder senere, 84 år gammel. Da han døde var han nesten alene i verden; hans eneste sønn var allerede død. Etter hans eget ønske avslo hans slektninger en statsbegravelse. Han ble gravlagt i Ginneken, som nå er en del av byen Breda, ved en enkel begravelse.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Léonore database, «David Henri Chasse», Léonore LH//500/22[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, oppført som David Henri Chassé, BNF-ID 10847477r[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Biografisch Portaal, «David Hendrik Chassé», Biografisch Portaal number 13221894[Hentet fra Wikidata]
- ^ www2.culture.gouv.fr, besøkt 31. mai 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Gabriëls, op. cit.
- ^ a b c d e Uythoven, op. cit.
- ^ a b c Mullié, op. cit.
- ^ Uythoven, op. cit.
- ^ I en konfidensiell vurdering av den nederlandske arméen av 2. april 1815, med tittelen «Memorandum om den nederlandske armé» står det følgende av en anonym skribent om Chassé: "Pourquois ne pas éloigner ces Généraux inutiles et dangereux, tel que M. Chassé, Storm de Grave, Matusowitz, gens sans moyens, et des plus mauvaises principes? … partout il seroit mieux, et moins dans le cas de faire du mal, que sur la frontière de la France, ou ils se trouvent actuellement." Wellington, A. W. (1863) Supplementary Despatches and Memoranda of Field Marshal Arthur, Duke of Wellington, K. G., Vol. 10, p. 17 «Supplementary Despatches and Memoranda of Field Marshal Arthur, Duke of Wellington, K. G., Vol. 10»
- ^ "Lettre du lieutenant général baron Chassé a S.A.R. le prince d'Orange, le 4 juillet 1815," in Bas, F. de, J. de T'Serclaes de Wommersom (1908/9) La Campagne de 1815 aux Pays-Bas d'après les rapports officiels néerlandais, tome III, s. 354–358; og tilsvarende rapporter fra oberst Van Delen og Detmers, op. cit, s. 358–380
- ^ Clayton 2014, s. 460-461
- ^ Wellington nevnte imidlertid en ikke-eksisterende «...Gen. Vanhope, commanding a brigade in the service of the King of the Netherlands» i hans melding til Earl Bathurst den 19. juni 1815; The Dispatches of Field Marshal the Duke of Wellington, etc., Vol. 8 (1847), s. 150
- ^ Eenens, A.M. (1879) "Dissertation sur la participation des troupes des Pays-Bas à la campagne de 1815 en Belgique", i: Societé royale des beaux arts et de litérature de Gand, Messager des Sciences Historiques, s. 159-161
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Clayton, Tim (2014): Waterloo. Four days that changed Europe's destiny, Little, Brown, London, ISBN 978-1-4087-0248-2
- Mullié, Charles (1852): «David Chassé» i Biographie des célébrités militaires des armées de terre et de mer de 1789 à 1850
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) David Hendrik Chassé – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- The Cowards at Waterloo Arkivert 23. desember 2015 hos Wayback Machine.
- Gabriëls, A.J.C.M. «D.H. Chassé (1765–1859), legerofficier» (PDF) (nederlandsk). Besøkt 23. mars 2013.
- Horse Artillery Officers of the Netherlands Serving from 1813 to 1815: Smissen, Jacques-Louis-Dominique, Baron van der [1]
- Van Uythoven, Geert. «David Hendrik Chassé» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) . Besøkt 23. mars 2013. Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine.