Annunziataordenen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ordenstegnet for Annunziataordenen.

Annunziataordenen, eller Den suverene orden av den hellige bebudelse (italiensk: Ordine Supremo della Santissima Annunziata), er en ridderorden som ble innstiftet, mest trolig i 1364, av grev Amadeus VI av Savoia. Ordenen var knyttet til Huset Savoia og tildelt adelige knyttet til fyrsten. Da Savoia-dynastiet kom på Italias trone, ble Annunziataordenen en italiensk orden som ble offisielt tildelt så lenge landet var et kongedømme. Annunziataordenen har én klasse av riddere, slik som i tilsvarende ordener som Det gylne skinn og Hosebåndordenen.

Ordenens historie[rediger | rediger kilde]

Ordenen er blant de eldste europeiske ridderordener.

Grev Amadeus VI: Etablering[rediger | rediger kilde]

Freske med Amadeus Vis bilde i Det spanske kapell i Firenze

Ordenen ble sannsynligvis innstiftet mens grev Amadeus VI var i Avignon i januar 1364 for å møte paven angående sin korstogsdeltakelse, eventuelt kort tid før dette.[1] Ordenen var viet Jomfru Maria.[2] Eventuelle opprinnelige statutter er gått tapt og eksakt innstiftelsesdato er ikke kjent, men regnskapsnedtegnelser fra januar 1364 viser utgifter til femten kjeder. Grunnleggelsen av ordenen omtales direkte i skrift først femti år senere.[1]

Ordenen ble ved innstiftelsen kalt Kjedets orden og var den første europeiske ridderorden innstiftet av en lavererangerende fyrste.[3] Grev Amadeus hadde startet et ridderselskap i 1350, men det ble kortvarig. Greven var opptatt av samtidens ridderkultur, ble slått til ridder på slagmarken i 1352 og arrangerte turneringer i anledning sin nittenårsdag samme år. Han antok grønt som sin livréfarge og ble kjent som den grønne greve. Som sitt heraldiske merke antok han en åttetallsknop.[4]

Kong Peter I av Kypros, som innstiftet Sverdordenen, hadde besøkt greven på si rundreise i Europa og grev Amadeus var positiv til kongens oppfordring om å delta i korstog. Kjedets orden var ledd i forberedelsene til korstoget greven la ut på i 1366.[3]

Antallet riddere var begrenset til femten, et antall som ble satt med henvisning til Jomfru Marias femten gleder.[5]

Omorganisering og nytt navn i 1518[rediger | rediger kilde]

Hertug Karl III omorganiserte Annunziataordenen i 1518. I dette protrettet malt av Jean Clouet bærer hertugen ordenstegnet i kjede om halsen

Fordi skriftlige eksemplar av statuttene ikke var å finne, fikk Amadeus VIII i 1409 laget nye, antakelig lik de opprinnelige. Amadeus VIII oppnådde i 1416 hertugtittel.

Hertug Karl III omorganiserte i 1518 ordenen etter forbilde av Det gylne skinn.[6] Hertugene av Savoia ble gjort til arvelige overhoder av ordenen og antallet riddere utvidet med fem til tjue.[7] De fem ekstra ridderne var til ære for Jesu fem sår.[8] Navnet ble endret og ordene fikk navn etter den første av Jomfru Marias gleder, bebudelsen. En medvirkende årsak til navneendringen kan ha vært at mange av samtidens ordener var kjent under samme betegnelse («ordenen», «kjedet»). Ordenen ble raskt kalt bare «Bebudelsen» (fransk: Annonciade, italiensk: Annunziata).[9]

Hertug Emanuel Filibert med ordenskjede

Med omorganiseringen økte også aktiviteten i ordenen, blant annet med årlige møter. Hertug Emanuel Filibert gjorde etter 1560 bruk av Annunziataordenen i arbeidet for å gjenreise sin stat.[10] Ordenen fungerte som et ytre tegn på suverenitet, samtidig som den ble benyttet til å knytte et knippe adelsmenn tettere til fyrsten. For adelen var ordenen en kilde til prestisje så vel som privilegier. Ridderne deltok ved spesielle seremonielle anledninger og ved hoffets ellers. På denne måten bidro ordenen også til å knytte sammen de ulike delene av riket.[11]

Hertug Viktor Amadeus II, som regjerte 1675–1730 og som ble konge av Sardinia, benyttet ridderutnevnelser til å belønne utvalgte menn i forbindelse med krigene han deltok i. Det ble foretatt to ekstraordinære utnevnelsesrunder, den ene i 1696 i forbindelse med niårskrigen, den andre i 1713 i forbindelse med den spanske arvefølgekrigen.[11]

Ordensmedlemskap var reservert for menn fra de eldste adelsfamiliene i riket. Adelskap i fem generasjoner måtte bevises.[12] Bare unntaksvis ble nyere eller innflyttede adelige utnevnt til riddere.[13]

Italiensk orden[rediger | rediger kilde]

Fargelagt tegning av  Annunziataordenens kjede

Da hovedgrenen av Huset Savoia døde ut, gikk ordenen over til sidegrenen Savoia-Carignano.[14] Etter at Viktor Emmanuel II ble konge av Sardinia i 1849 sekulariserte han ordenen. Annuanziataordenen ble gjort til kongerikets fremste orden, en status som fortsatte da Viktor Emmanuel II i 1861 ble konge av Italia.[14]

Kravet om at riddere måtte være adelige ble brutt i 1860 og adelskravet ble helt fjernet i 1869.[14][12] Deretter ble ordenen benyttet til å belønne framstående statstjenestemenn og for fortjeneste. Ordenen ble med dette nærmere knyttet til den italienske stat.

I 1924 ble det bestemt at utnevnelse av medlemmer av kongehuset, kirkelige og utenlandske medlemmer ikke skulle telle med i begrensningen på tjue riddere.[14] Riddere mottok automatisk storkors av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden og av Italias kroneorden. Utnevnelse til ordenen medførte også adelskap for den som fra før ikke var adelig.[14]

Kongedømmet ble avskaffet i Italia i 1946. I loven om Republikken Italias fortjenstorden fra 1951 ble Annunziataordenen opphevet (§ 9), selv om det fortsatt var tillatt å bære allerede tildelte ordenstegn.[15] Den avsatte kong Umberto II fortsatte med enkelte tildelinger av ordenen. I 1962 ble en sak anlagt mot Umberto for dette avvist av retten, som konkluderte at italienske myndigheter ikke hadde rettslig grunnlag for å hindre ekskongen i å foreta utnevnelser.[14]

Ordenstegn[rediger | rediger kilde]

Fargelagt tegning av ordensstjernen

De tidligste ordenstegnene var enkle, med åttetallsknopen og mottoet «fert» som motiv. Åttetallsknopen er et heraldisk merke for Savoia-dynastiet og symbol på ubrytelig vennskap og svorent troskap.[12]

Etter omorganiseringen i 1518 ble kjedet mer forseggjort. Kjedet fikk ledd av åttetallsknoper og  mottoet, mens anhenget fikk bebudelsen som motiv.[2] Etter dette ble ordenstegnene for Annunziataordenen bestående av et kjede med en medaljong som inneholder en billedlig fremstilling av bebudelsen. Jomfru Maria kneler foran erkeengelen Gabriel, med Den Hellige Ånds due og stråler over. I 1680 kom fikk ordenen en ordensstjerne med samme motiv.[12]

Norske innehavere[rediger | rediger kilde]

Kong Haakon VII var ridder av Annunziataordenen.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Boulton 2000, s. 252–253.
  2. ^ a b Boulton 2000, s. 261.
  3. ^ a b Boulton 2000, s. 249.
  4. ^ Boulton 2000, s. 250–251.
  5. ^ Boulton 2000, s. 255 og 261.
  6. ^ Boulton 2000, s. 257.
  7. ^ Boulton 2000, s. 262.
  8. ^ Boulton 2000, s. 263.
  9. ^ Boulton 2000, s. 258–259.
  10. ^ Storrs 1999, s. 193.
  11. ^ a b Storrs 1999, s. 194.
  12. ^ a b c d «Ordre de l'Annonciade», i Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 124–129.
  13. ^ Storrs 1999, s. 229 og 250.
  14. ^ a b c d e f Uberti 2006, s. 257–263.
  15. ^ Legge 3 marzo 1951, n. 178. Istituzione dell'Ordine "Al Merito della Repubblica Italiana" e disciplina del conferimento e dell'uso delle onorificenze, Governo italiano. Lest 28. oktober 2015.
  16. ^ «Kong Haakons dekorasjoner», Kongehuset. Lest 28. oktober 2015.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Boulton, D'Arcy J.D.: «Chapter 8. The Order of the Collar. From 1518 Called the Order of the Annunciation of Our Lady of Savoy, 1364?–Present», i The Knights of the Crown The Monarchical Orders of Knighthood in Later Medieval Europe 1325–1520, 2. utgave, Woodbridge: Boydell Press, 2000, s. 249–270
  • «Ordre de l'Annonciade», i Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 124–129
  • Storrs, Christopher: War, Diplomacy & the Rise of Savoy, 1690–1720, Cambridge: Cambridge University Press, 1999
  • Uberti, Pier Felice degli: «The Supreme Order of the Most Holy Annunciation», i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 257–263.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]