Friedrich Wilhelm von Bülow
| Friedrich Wilhelm von Bülow | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. feb. 1755[1][2] Falkenberg | ||
| Død | 25. feb. 1816[1][2] (61 år) Königsberg | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, komponist | ||
| Far | Friedrich Ulrich Arwegh von Bülow | ||
| Søsken | Dietrich Heinrich von Bülow | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
| Utmerkelser | 7 oppføringer
Pour le Mérite
Kommandør av den militære Maria Teresia-ordenen Den sorte ørns orden Ridder storkors av den militære Wilhelmsordenen (1815) 1. klasse av Den røde ørns orden 2. klasse av Sankt Georgsordenen Den militære Maria Teresia-ordenen | ||
Friedrich Wilhelm von Bülow, greve Bülow von Dennewitz (født 16. februar 1755 i Falkenberg i Preussen, død 25. februar 1816 i Königsberg) var en tysk offiser.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Friedrich Wilhelm ble født på familiegodset Falkenberg ved Bülow i Altmark i Preussen. Han var sønn av Friedrich Ulrich Arwed von Bülow (1726–1791) og hans hustru Sophie, født Schultz (1727–1794).
Karriere
[rediger | rediger kilde]Friedrich Wilhelm von Bülow ble junker i infanteriet i 1768, generalmajor i 1808 og general i infanteriet i 1814. I 1812 ble von Bülow guvernør i Ost- og Vestpreussen og satte opp et reservekorps som var den første forsterkningen til Preussens svake stridskrefter. Ved frigjøringskrigens utbrudd våren 1813 opererte han delvis selvstendig, stormet Halle og ved Luckau stanset styrkene hans den franske marskalken Nicolas Oudinots første fremstøt mot Berlin. Som sjef for 3. prøyssiske armékorps underlagt kronprins Karl Johan, beseiret han Oudinot i Grossbeeren og Michel Ney i Dennewitz slik at Berlin ble reddet for andre gang.
Det rådet et spent forhold mellom von Bülow og Karl Johan under hele felttoget, og von Bülows opptreden er blitt bedømt svært forskjellig i svensk og tysk litteratur. Han ble imidlertid utnevnt til ridder med storkorset av Sverdordenen samme år.
Etter å ha deltatt med distinksjon i slaget ved Leipzig i 1813, renset Bülow Hannover og Westfalen for franskmenn. Han deltok deretter fremgangsrikt i slaget ved Laon i 1814.
Opphøyd til greve samme år bidro Bülow som sjef for 4. armékorps i høy grad til de alliertes seier i slaget ved Waterloo i juni 1815.
Etter fredsslutningen var han sjef for 1. armékorps som var stasjonert i Øst- og Vestpreussen samt Litauen. Helt siden oktober 1815 var han kroppslig svekket. Han døde i sitt hovedkvarter i Königsberg få måneder etter den 25. februar 1816 som følge av en forkjølelse han hadde pådratt seg på jakt.
Ved siden av sitt krigshåndverk viet Bülow seg også til de skjønne kunster, og komponerte flere motetter, en missa og musikk til 51. og 100. salme.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Svensk uppslagsbok. Lund 1930