Michel Ney

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Michel Ney
Michel Ney
Michel Ney
Født 10. januar 1769
Saarlouis, Frankrike
Død 7. desember 1815 (46 år)
Paris, Frankrike
Yrke Offiser
Kallenavn Le Rougeaud
le Brave des Braves
Troskap Frankrike
Tjenestetid 1787 - 1815
Rang Maréchal d'Empire
Enhet La grande armée
Militære slag Revolusjonskrigene
Napoleonskrigene
Utmerkelser Æreslegionen
Ordine della Corona Ferrea
Duc d'Elchingen
Prince de la Moskowa
Navn inngravert på Triumfbuen
Senere arbeid Ble henrettet etter Napoleons nederlag ved Waterloo

Marskalk Nei i Russland
Marskalk Ney ved Eylau
Marskalk Ney ved Waterloo

Michel Ney (født 10. januar 1769 i Saarlouis som da var i Alsace i Frankrike, henrettet 7. desember 1815 i Paris), kalt Le Rougeaud og le Brave des Braves, var fransk feltmarskalk. Han kjempet under revolusjonskrigene og napoleonskrigene. Han begynte sin militære løpebane i 1787, og markerte seg som en impulsiv og modig soldat som skulle bli et eksempel på hva det innebærer å «lede fra fronten». Ney ble en av Napoleons første marskalker. Han ble gjort til hertug av Elchingen den 6. juni 1808 og til fyrste av La Moskowa den 25. mars 1813 (franskmennene kalte slaget ved Borodino for slaget ved Moskova, en elv ved slagmarken vest for Moskva).

Da Paris falt og bourbonene kom til makt igjen, ble Ney forfremmet og lovprist. Men da han ble sendt for å arrestere Napoleon som hadde forlatt Elba og var på vei mot Paris, lot han seg på nytt overtale til å skifte side.

Etter at Napoleon var blitt beseiret nok en gang, denne gang i Slaget ved Waterloo, ble Ney stilt for en eksekusjonspelotong og skutt i Paris. Han nektet øyenbind og ble innrømmet retten til selv å gi skyteordren.

liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Micvhel Ney var sønn av en fattig bøkker (tønnemaker) i Saarlouis. Han gikk til skole i det stedlige augustinerkollegiet (i dag: Gymnasium am Stadtgarten) frem til han var tretten år gammel. Da begynte han på utdannelse til notar, og fikk så arbeide som skriver ved statsadvokatskapet.

Militær karriere[rediger | rediger kilde]

Etter ansettelse ved Dillinger Hütte trådte han i 1788 inn som menig soldat i Régiment Colonel-Général hussards, og var blirr underoffiser da den franske revolusjon utbrøt. I 1792 ble han capitaine, og i 1796 général de brigade. Under koalisjonskrigene inntok han i 1799, da som général de division, byen Mannheim. Deretter kjempet han under André Masséna i Sveits og under Jean-Victor Moreau i Tyskland.

Etter Freden i Lunéville ble fransk gesandt i Sveits, der han den 19. februar 1803 fikk i stand den såkalte Mediationsakte og landefred.

Etter sin keiserkroning utnevnte Napoleon I Ney i 1805 til marskalk av Frankrike. Som kommandant for et korps innledet Ney felttoget i 1805. Enheter fra hana armekorps slo østerrikeren erkehertug Ferdinand ved Günzburg den 9. oktober. Så fulgte seieren i slaget ved Elchingen 14. oktober og byen Ulms kapitulasjon ved den østerrikske general Karl Mack von Leiberich. Den 6. juni 1812 ble Ney derfor utnevnt tilk hertug av Elchingen. I krigen 1806-1807 bidro Ney sterkt til fremganger ved sin ledelse av VI korps, særlig ved sin forfølgelse av den beseirede preussiske hær etter slaget ved Jena og Auerstedt. Erfurt og Magdeburg kapitulerte for ham, i 1807 kjempet han i slaget ved Eylau og slaget ved Friedland mot russerne og preusserne.

I 1808 ledsaget Ney keiserern til Spania, men blre imidlertid uenig med Masséna i 1811 om det videre felttog og strittet da så meget i mot at Masséna fikk ham fjernet fra armeen. Ney trakk seg då tilbake, til han i 1812 fikk befal over III. korps.

Ney utmerket seg så fremfor alt under Russlandsfelttoget i 1812, som under slaget ved Smolensk, og særlig under slaget ved Moskova. Om aftenen under slaget gav Napoleon han tittelen «Moskovas fyrste». Ney var siden slaget ved Vjasma fører av baktroppen under tilbaketrekningen fra Russland og var under slaget ved Krasnoje nære på å bli russernes fange.

Under felttoget i 1813 holdt Ney tappert stand under de alliertes første angrep i slaget ved Großgörschen, kommanderte ved Bautzen sentrumsavsnittet og trengte deretter frem mot Schlesien. Angrepet av Blücher ble Ney tvunget til å trekke seg fra sin stilling ved Liegnitz. Han måtte overlate sine styrker til den franske marskalk Jacques MacDonald og vendte ttilbake med Napoleon til Dresden, der han hjalp med å beseire Karl Philipp zu Schwarzenberg den 26. og 27. august. Etter Nicolas-Charles Oudinot nederlag ved Großbeeren fikk Ney kommando over styrker som skulle rykke fram mot Berlin , men ble slått 6. september av Friedrich Wilhelm von Bülow i slaget ved Dennewitz.

I 1814 ble Ney kommandør for den keiserlige garde. Han kjempet ved slaget ved Brienne, slaget ved Montmirail, slaget ved Bienne og ved Châlons-sur-Marne med utmerkelse. Etter de keierlige armeers nederlag og fiendens erobring av Paris oppfordret han Napoleon I til fratreden, og fikk over til bourbonnere. Ludvig XVIII gjorde ham til pair av Frankrike og utnevnte ham til kommandant for 6. militærdivisjon.

Etter Napoleons tilbakevenden fra Elba trådte han imidlertid 25. mars 1815 ved Auxerre atter i hans tjeneste og fikk kommando over den 38.000 mann sterke vendtre fløy (1. og 2. korps) under slaget ved Waterloo. Fem hester ble skutt under ham og til slutt stormet han til fots. Han ledet de store kavalleriangrepene mot det engelske sentrum og ledet så personlig den gamle garde under det avgjørende angrep - som slo feil.

Ney vegret seg mot å flykte fra Frankrike, og ble arrestert den 3. august 1815 og stilt for krigsarett den 8. november. Han erklærte at han som pair av Frakrike ikke kunne dømmes av den. Ney ble dømt til døden 6. desember av pairskammeret for gøyforræderi og skutt den 7. desember 1815 i Jardin du Luxembourg i Paris. Han ble innrømmet retten til selv å gi skyteordren.

Michel Ney etterlot seg tre sønner som senere utgav hans Memoires. Hansa navn er påført i 13. spalte på Triumfbuen i Paris.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Thomas Schuler: Napoleon in Bayern. Die Schlacht von Elchingen. Die Befreiung von München. Weißenhorn, 2010 (www.napoleoninbayern.de)
  • Henri Welschinger: Le maréchal Ney, 1815. E. Plon, Paris 1893 (Digitalisat)
  • Désiré Lacroix: Die Marschälle Napoleons I. Übertragen von Oskar Marschall von Bieberstein. Verlag von Heinrich Schmidt & Carl Günther, Leipzig 1898
  • Carl Bleibtreu: Marschälle, Generale, Soldaten Napoleons I. 2. Aufl., Verlag Alfred Schall, Berlin vor 1911
  • Harold Kurtz: Nacht der Entscheidung - Die Tragödie des Michel Ney. K.F. Köhler Verlag, Stuttgart 1961
  • Ernst Klitscher: Michel Ney. Soldat der Revolution – Marschall des Kaisers. Buchverlag Saarbrücker Zeitung, Saarbrücken 1993, ISBN 3-922807-44-5
  • Jürgen Sternberger "Die Marschälle Napoleons" Pro Business Verlag Berlin 2008 ISBN 978-3-86805-172-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Michel Ney – bilder, video eller lyd