Hopp til innhold

Sigourney Weaver: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Torfilm (diskusjon | bidrag)
Patruljører
19 827 redigeringer
Torfilm (diskusjon | bidrag)
Patruljører
19 827 redigeringer
Linje 80: Linje 80:


=== 2006–09 ===
=== 2006–09 ===
Weaver spilte mot [[Alan Rickman]] og [[Carrie-Anne Moss]] i den uavhengige dramafilmen ''[[Snow Cake]]'' fra 2006. Filmen følger vennskapet mellom Weavers rollefigur Linda, en kvinne med [[autisme]], og Rickmans figur Alex, som blir traumatisert etter å ha vært i en bilulykke med Lindas datter. Tidligere ''[[Galaxy Quest]]''-kollega Rickman skal ha anbefalt Weaver til rollen som Linda.<ref name="DVD-Rickman">{{cite video| people = Alan Rickman| title = Making of Snow Cake| medium = DVD| publisher = BBC| date = 2006}}</ref> Hun brukte nesten et år på å forberede seg til rollen, og ble trent av Ros Blackburn, en autistisk kvinne som også er forfatter og taler om autisme og [[Aspergers syndrom]].<ref>{{cite web|url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/entertainment/4795787.stm |title= Weaver, still standing tall at 56 |publisher=[[BBC]] |author=Neil Smith |date=16. august 2006 |accessdate=2015-02-10}}</ref><ref>{{cite web|url=http://www.autism.com/news_movies |publisher=autism.com |accessdate=2015-02-10}}</ref> Weaver ble møtt med svært blandet kritikk for rollen sin; både ''[[Filmpolitiet]]'' og ''[[Dagbladet]]'' mente hun ikke var «troverdig» nok som autist,<ref>{{cite web|url=http://www11.nrk.no/programmer/radio/filmpolitiet/5787982.html |title= Snow Cake (4) |publisher=[[Filmpolitiet]] |author=[[Birger Vestmo]] og Lars Andersen|date=5. oktober 2006 |accessdate=2015-02-10}}</ref><ref>{{cite web|url=http://www.dagbladet.no/kultur/2006/10/05/478762.html |title= Lite troverdig om autisme |publisher=[[Dagbladet]] |author=Vegard Larsen|date=5. oktober 2006 |accessdate=2015-02-10}}</ref> mens ''[[Adressa]]'' og ''[[VG]]'' mente at hun hadde en god skildring og en sterk innlevelse.<ref>{{cite web|url=http://www.adressa.no/kultur/film/filmanmeldelser/article731889.ece |title= Fin fornemmelse for sne |publisher=[[Adressa]] |author=Martin Nordvik|date=5. oktober 2006 |accessdate=2015-02-10}}</ref><ref>{{cite web|url=http://www.vg.no/rampelys/film/filmanmeldelser/vart-og-voksent/a/133058/ |title= Vart og voksent |publisher=[[VG]] |author=Jon Selås|date=5. oktober 2006 |accessdate=2015-02-10}}</ref>

I 2009 hadde Weaver hovedrollen i TV-filmen ''[[Prayers for Bobby]]'', som var basert på boken ''Prayers for Bobby: A Mother's Coming to Terms with the Suicide of Her Gay Son'', som igjen var basert på virkelige hendelser. Hun spilte Mary Griffith, en kristen kvinne som oppdrar barna sine i den [[evangelikalisme|evangelikalistiske]] tro. Da hun finner ut at sønnen sin er [[homofil]] benekter hun det, og får han til å gå til en [[psykolog]] for å «kurere» det. Imidlertid blir han bare mer deprimert, og ender opp med å flytte til [[Portland]] hvor han blir forelsket i en gutt. Etterhvert finner Mary ut at sønnen hennes har begått [[selvmord]], og verdenen hennes snus opp ned. Weaver tilbrakte en dag med den virkelige Mary Griffith i forkant av innspillingen; «Kvinnen jeg møtte var så sjenerøs; så ærlig om hvem hun var, hvilke beslutninger de hadde tatt og hvor nedverdigende de var ovenfor Bobby.»<ref>{{Kilde www |forfatter=Christian Blauvelt|tittel=Sigourney Weaver talks 'Prayers for Bobby,' 'Avatar 2,' 'Ghostbusters 3,' and Ridley Scott's 'Alien' prequel |utgiver=[[Entertainment Weekly]] |utgivelsesdato=2010-12-22 |url=http://www.ew.com/article/2010/12/22/sigourney-weaver-talks-prayers-for-bobby-avatar-2-ghostbusters-3-and-ridley-scotts-alien-prequel|besøksdato=2014-02-07 }}</ref> Sigourney Weaver har fått svært god kritikk for rollen sin, blant annet av ''[[Variety]]'' og ''[[San Francisco Chronicle]]'' som mente at det var «en rolle som var verdt talentene hennes» og som funket som «drahjelp» for resten av filmen.<ref>{{Kilde www |forfatter=Brian Lowry|tittel=Review: ‘Prayers for Bobby’ |utgiver=[[Variety]] |utgivelsesdato=2009-01-15 |url=http://variety.com/2009/tv/reviews/prayers-for-bobby-2-1200473308/ |besøksdato=2014-02-07 }}</ref><ref>{{Kilde www |forfatter=David Wiegand|tittel=TV review: 'Prayers for Bobby' - and cheers |utgiver=[[San Francisco Chronicle]] |utgivelsesdato=2009-01-22 |url=http://www.sfgate.com/news/article/TV-review-Prayers-for-Bobby-and-cheers-3253612.php |besøksdato=2014-02-07 }}</ref> Hun ble nominert til en [[Emmy-prisen|Emmy-pris]], en [[Golden Globe]], en [[Satellite Awards|Satellite Award]] og en [[Screen Actors Guild Award]] for skildringen sin.<ref name="Prayers">{{cite web|url=http://www.prayersforbobby.com/awards.php |title= Awards |publisher=prayersforbobby.com |accessdate=2015-02-07}}</ref>
I 2009 hadde Weaver hovedrollen i TV-filmen ''[[Prayers for Bobby]]'', som var basert på boken ''Prayers for Bobby: A Mother's Coming to Terms with the Suicide of Her Gay Son'', som igjen var basert på virkelige hendelser. Hun spilte Mary Griffith, en kristen kvinne som oppdrar barna sine i den [[evangelikalisme|evangelikalistiske]] tro. Da hun finner ut at sønnen sin er [[homofil]] benekter hun det, og får han til å gå til en [[psykolog]] for å «kurere» det. Imidlertid blir han bare mer deprimert, og ender opp med å flytte til [[Portland]] hvor han blir forelsket i en gutt. Etterhvert finner Mary ut at sønnen hennes har begått [[selvmord]], og verdenen hennes snus opp ned. Weaver tilbrakte en dag med den virkelige Mary Griffith i forkant av innspillingen; «Kvinnen jeg møtte var så sjenerøs; så ærlig om hvem hun var, hvilke beslutninger de hadde tatt og hvor nedverdigende de var ovenfor Bobby.»<ref>{{Kilde www |forfatter=Christian Blauvelt|tittel=Sigourney Weaver talks 'Prayers for Bobby,' 'Avatar 2,' 'Ghostbusters 3,' and Ridley Scott's 'Alien' prequel |utgiver=[[Entertainment Weekly]] |utgivelsesdato=2010-12-22 |url=http://www.ew.com/article/2010/12/22/sigourney-weaver-talks-prayers-for-bobby-avatar-2-ghostbusters-3-and-ridley-scotts-alien-prequel|besøksdato=2014-02-07 }}</ref> Sigourney Weaver har fått svært god kritikk for rollen sin, blant annet av ''[[Variety]]'' og ''[[San Francisco Chronicle]]'' som mente at det var «en rolle som var verdt talentene hennes» og som funket som «drahjelp» for resten av filmen.<ref>{{Kilde www |forfatter=Brian Lowry|tittel=Review: ‘Prayers for Bobby’ |utgiver=[[Variety]] |utgivelsesdato=2009-01-15 |url=http://variety.com/2009/tv/reviews/prayers-for-bobby-2-1200473308/ |besøksdato=2014-02-07 }}</ref><ref>{{Kilde www |forfatter=David Wiegand|tittel=TV review: 'Prayers for Bobby' - and cheers |utgiver=[[San Francisco Chronicle]] |utgivelsesdato=2009-01-22 |url=http://www.sfgate.com/news/article/TV-review-Prayers-for-Bobby-and-cheers-3253612.php |besøksdato=2014-02-07 }}</ref> Hun ble nominert til en [[Emmy-prisen|Emmy-pris]], en [[Golden Globe]], en [[Satellite Awards|Satellite Award]] og en [[Screen Actors Guild Award]] for skildringen sin.<ref name="Prayers">{{cite web|url=http://www.prayersforbobby.com/awards.php |title= Awards |publisher=prayersforbobby.com |accessdate=2015-02-07}}</ref>


Sideversjonen fra 10. feb. 2015 kl. 23:13

Denne artikkelen er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at den kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere teksten din til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden.

Denne siden har ikke blitt redigert på 14 dager, så denne malen («arbeid pågår») kan nå fjernes. Klikk her, fjern malen og lagre. (Klikk alternativt her for å få hele artikkelteksten inn i redigeringsvinduet snarere enn bare første avsnitt.) Redigeringsforklaringen er ferdig utfylt, så du må endre den hvis du gjør noe annet enn å fjerne malen.

Sigourney Weaver
Sigourney Weaver i september 2011.
Foto: Ivan Bessedin
FødtSusan Alexandra Weaver
8. oktober 1949 (74 år)
Manhattan, New York City,
New York, USA
BeskjeftigelseKunstner, stemmeskuespiller, fjernsynsskuespiller, skuespiller, filmprodusent Rediger på Wikidata
Utdannet vedStanford University
Sarah Lawrence College
Yale School of Drama
Ethel Walker School
HB Studio
EktefelleJim Simpson (1984)
FarSylvester Weaver
MorElizabeth Inglis
NasjonalitetUSAs flagg USA
Medlem avNBC (1950)[1]
Utmerkelser
8 oppføringer
Golden Globe Award for Best Actress – Motion Picture Drama (1988) (for: I gorillaens rike)
BAFTA Award for Best Actress in a Supporting Role (1998) (for: The Ice Storm)
Golden Globe Award for Best Supporting Actress – Motion Picture (1988) (for: Working Girl)
Saturn Award for Best Actress (1987) (for: Aliens)
Rachel Carson Award (2011)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Hasty Pudding Woman of the Year (1998)
Premio Goya InternacionalIng (2024)[2]
Aktive år1976–d. d.
IMDbIMDb
Sigourney Weaver på Commons

Sigourney Weaver (født 8. oktober 1949 i New York City som Susan Alexandra Weaver) er en amerikansk skuespiller og filmprodusent. Hun fikk sitt gjennombrudd i Woody Allens Annie og jeg i 1977. Den første hovedrollen fikk hun i 1979 da hun spilte Ellen Ripley i kassasuksessen Alien – den 8. passasjeren. Weaver har gjentatt rollefiguren sin i filmens tre oppfølgere: Aliens (1986), Alien 3 (1994) og Alien: Oppstandelsen (1997). Rolletolkningen hennes i Aliens ga Weaver sin første Oscarnominasjon, noe som i dag er sett på som en milepæl innen anerkjennelsen av science fiction, action og grøssere. Filmfiguren er sett på som et stort skritt i å utfordre kjønnsrollen på film, og hun har gjentatte ganger blitt stemt fram som den beste heltinnen i filmhistorien.

Hun har ellers spilt i filmsuksesser som Ghostbusters (1984), Ghostbusters II (1989) og Avatar (2009). Weaver har blitt nominert til Golden Globe sju ganger, og har vunnet to: hun vant for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm for I gorillaens rike og for beste kvinnelige birolle for Working Girl, begge under utdelingen i 1989. Med dette ble hun den første personen til å vinne to skuespillpriser i løpet av én Golden Globe-utdeling. Hun vant også en BAFTA-pris for beste kvinnelige birolle for rollen sin i The Ice Storm (1997). I tillegg til dette har hun blitt nominert tre ganger til Oscar-prisen, tre ganger til Emmy-prisen og seks ganger til Saturn Awards.

Ut over årene har hun også spilt i filmer som Brennpunkt Djakarta (1982), Dave (1993), Death and the Maiden (1994), Copycat (1995), A Map of the World (1999), Galaxy Quest (1999) og Prayers for Bobby (2009). Sigourney Weaver har etterhvert fått tilnavnet «dronningen av science fiction» for sine mange bidrag til science fiction-historien. Dette er medregnet mindre biroller i filmsuksesser som Futurama (2002), WALL-E (2008), Paul (2011) og The Cabin in the Woods (2012).

Weaver har også hatt tallrike bidrag på scenen, og har blitt nominert til en Drama Desk Award for prestasjonen sin i musikalen Das Lusitania Songspiel (1980) og en Tony-pris for tolkningen sin i Broadway-stykket Hurlyburly. Hun vendte tilbake til scenen for første gang på 15 år i 2013, da hun spilte Masha i det Tony-vinnende teaterstykket Vanya and Sonia and Masha and Spike.

Biografi

Sigourney Weaver ble født Susan Alexandra Weaver i Manhattan, New York City, av foreldrene Elizabeth Inglis (døpt Desiree Mary Lucy Hawkins; 1913–2007), en skuespiller, og Sylvester «Pat» Weaver (1908–2002), som tidligere jobbet som president hos fjernsynsnettverket NBC.[3][4] Også hennes onkel, Doodles Weaver, jobbet innen film- og TV-bransjen. Moren hennes var engelsk, fra Colchester, Essex, og faren hennes, som var amerikansk, hadde forfedre av engelsk, skotsk og ulsterskotsk opphav, samt røtter i New England.[5][6] Weaver begynte å bruke navnet «Sigourney Weaver» i 1963, som var oppkalt etter en birolle (Sigourney Howard) i F. Scott Fitzgeralds roman Den store Gatsby.[7][8]

Til tross for en rik barndom, slet hun ofte med dårlig selvtillit på grunn av sin egen kropp. Dette kom av at hun var generelt høyere enn de fleste jenter på sin alder, og fra sin mor, som fortalte henne da hun var åtte år at hun så helt «vanlig» ut. «Jeg tenkte at hvis moren min ikke synes jeg var pen, ville ingen synes det,» har Weaver sagt i ettertid.[8]

Weaver gikk på privatskole i Connecticut, og senere på Stanford University i California. Det var her hun oppdaget at drømmen hennes var å bli en skuespiller.[8] Hun ble utdannet på Stanford i 1971 med en bachelorgrad i litteratur, og flyttet deretter tilbake til Connecticut for å studere på Yales dramaavdeling.[9] Hun ble ferdigutdannet her i 1974.[8] Weaver spilte senere i teaterstykker skrevet av sin venn og klassekamerat Christopher Durang, deriblant off-Broadway-produksjonen av Durangs komedie Beyond Therapy, som ble regissert av den lovende regissøren Jerry Zaks.

Den 1. oktober 1984 ble Weaver gift med regissøren Jim Simpson. Sammen har de datteren Charlotte (13. april 1990). Weaver har engasjert seg for miljøet, og uttaler seg stundom om politiske spørsmål.

Karrière

1977–84

Weaver hadde sin spillefilmdebut i en liten birolle i Woody Allens Annie og jeg i 1977.[8] To år senere fikk hun sin første hovedrolle da hun spilte i Ridley Scotts sciene fiction-grøsser Alien – den 8. passasjeren. Hun spilte Ellen Ripley, tredjestyrmannen ombord på romskipet «Nostromo», som blir infiltrert av et romvesen etter at mannskapet sjekket ut et mystisk signal på en småplanet. Rollen ble opprinnelig gitt til hennes kollega Veronica Cartwright (som senere spilte Lambert i filmen), men produsentene endret rollelisten rett før innspillingen begynte.[10] Birger Vestmo skrev i sin anmeldelse fra 2002 at «Sigourney Weaver er den som etter hvert fremstår som overleveren med bein i nesa. Hun er filmens store heltinne og ga en sterk oppvisning i ekte girl power mens Spice Girls brukte bleier.»[11] Weaver ble verdenskjent for filmen, og ble nominert til en Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle og en BAFTA-pris for beste nykommer.[12]

I 1981 spilte hun rollen som Tony Sokolow i thrilleren Vitnet som snakket for mye, en jødisk fjernsynsreporter som slår seg sammen med en vaktmester for å løse et mord. I året som fulgte spilte hun mot Mel Gibson og Linda Hunt i dramafilmen Brennpunkt Djakarta. Filmen handler om en kjærlighetsaffære satt i Indonesia under statskuppet i 1965, og Weaver spilte Jill Bryant, en offiser i Indonesias britiske ambassade som forelsker seg i Gibsons rollefigur Guy Hamilton. Vincent Canby fra The New York Times skrev at hun ga figuren sin en «særegen stil», og at hun «fylte mange av hullene som manusforfatterne etterlot».[13] Weaver hadde en av hovedrollene i komedien Raketter til frokost fra 1983, og spilte en kvinne som innblandes i en våpenhandel av vennen sin.

Sigourney Weaver hadde rollen som Dana Barrett i skrekkkomedien Ghostbusters fra 1984, en enslig musiker som lever i bygningen som vil bli en inngangsport for en sumerisk gud. Dana møter tidlig den utenomjordiske skapningen, og søker hjelp fra Ghostbusters. Etterhvert blir hun besatt av den demonen Zuul, og sammen med einstøingen Louis Tully åpner de en dør for den 8000 år gamle guden Gozer the Gozerian, og en verden som byr på diverse onde og grufulle fenomener. Filmens regissør, Ivan Reitman, kalte Weaver «filmens Margaret Dumont», og henviste til Dumonts samarbeid med brødrene Marx.[14] Videoklipp fra Alien – den 8. passasjeren ble vist i dokumentarfilmen Terror in the Aisles som også ble utgitt i 1984.[15]

1985–89

I 1985 og 1986 hadde hun hovedroller i de mindre kjente filmene Une Femme ou Deux og Half Moon Street, før hun gjentok rollen sin som Ellen Ripley i James Camerons kassasuksess Aliens fra 1986. I Aliens får rollefiguren hennes lite sympati for hva hun hadde vært gjennom under hendelsene i Alien – den 8. passasjeren, og til sin skrekk oppdager hun at det er etablert en forskningsbase på småplaneten hvor de hadde funnet romvesenet 57 år tidligere. Da de mister kontakt med planeten, blir Ripley med som rådgiver for å konfrontere frykten sin. Weaver fikk manuset til filmen under innspillingen av Une Femme ou Deux i Frankrike, med en medfølgende lapp hvor det stod at innspillingen skulle begynne om tre måneder.[16] Weaver likte hvordan Cameron hadde utviklet rollefiguren hennes: hun mente at han hadde gjort Ripley fargerik, og at han hadde gitt henne dybde og rekkevidde.[17]

Sigourney Weaver under Oscar-utdelingen i 1989 hvor hun var nominert til to priser.

Hun høstet mye anerkjennelse for skildringen sin i Aliens, blant annet av kritiker Roger Ebert som skrev at «Weaver, som er i fokus mesteparten av tiden, kommer gjennom med en veldig sterk, sympatisk opptreden: Hun er limet som holder alt sammen.»[18] Hun ble nominert til både Golden Globe og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for sin prestasjon i filmen, og selv om hun ikke vant, er det i dag sett på som en milepæl innen anerkjennelsen av science fiction, action og grøssere.[19] Weaver vant i tillegg sin første Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle.[19] Hun spilte inn en parodi på filmen da hun var gjestende vert i det amerikanske humorprogrammet Saturday Night Live 11. oktober 1986.[20] I episoden fremhørte hun også låten «Baby, It's Cold Outside» med Buster Poindexter.[21]

I 1988 spilte hun i to av de best mottatte filmene det filmåret. Den første av disse var biografifilmen I gorillaens rike, som handler om antropologen Dian Fossey (Weaver) og hennes opphold i Virunga-fjellene i Rwanda, hvor hun studerer de sjeldne fjellgorillaenes liv og atferd, og hvor hun gradvis blir besatt av tanken på dyrenes ve og vel.[22] Roger Ebert mente at Weaver passet perfekt for rollen, men han følte at rollefiguren hennes «tok avstand» fra publikum, og at hennes «motiver var uklare».[23] For rolletolkningen sin ble Weaver nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle,[24] og vant Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm sammen med Jodie Foster og Shirley MacLaine.[25]

Den andre filmen var Mike Nichols' suksessrike dramakomedie Working Girl. Handlingen omkranser Tess McGill, en ambisiøs sekretær som er fast bestemt på å nå toppen av aksjemarkedet. Sigourney Weaver spilte hennes sjef, Katherine Parker, en stilfull, men ondsinnet person som stjeler McGills store forretningsidé. Rita Kempley fra Washington Post beskrev Weavers rollefigur som «den ultimate heksa» og som en «ufølsom kjønnsfascist».[26] Om hennes prestasjon i filmen skrev CINERAMA i 2002 at hun spilte «moderat», men at hun hadde «en lei tendens til å overspille fra tid til annen».[27] Weaver vant en Golden Globe for beste kvinnelige birolle under utdelingen i 1989, og ble også nominert til den tilsvarende Oscarkategorien samme år, men måtte her se seg slått av Geena Davis.[28][24]

Hun gjentok rollen sin som musikeren Dana Barrett i Ghostbusters II fra 1989. I starten av filmen møter vi Barrett som en skilt alenemor til den åtte-måneder-gamle gutten Oscar. Barrett ser seg nødt til å få hjelp av Ghostbusters da overnaturlige vesener er på jakt etter han. I følge Hal Hinson fra Washington Post blir Weavers rollefigur framstilt som gruppens «storesøster», og han mener hun er den perfekte partneren til Bill Murrays figur.[29] Weaver har i ettertid blitt spurt flere ganger om muligheten for en Ghostbusters III, og har gitt antydninger til at det var oppnåelig.[30] I januar 2015 ble skuespillerne for den tredje oppfølgeren oppgitt, og Weaver sto ikke på rollelisten.[31]

1990–95

Weaver var inaktiv på filmfronten i starten av 90-åra på grunn av fødselen til hennes barn. I 1992 hadde hun en stemmerolle som fortelleren i kortfilmen The Snow Queen, og rollen som dronning Isabella i dramafilmen 1492 - Erobringen av Paradis. Sistnevnte film var hennes andre samarbeid med regissør Ridley Scott (etter Alien – den 8. passasjeren), og prestasjonen hennes møtte blandet kritikk. Variety mente imidlertid at hun hadde fått lite å spille på.[32] I 1992 gjentok hun også rollen sin som Ellen Ripley i David Finchers Alien 3. Filmen bringer Ripley til fengselsplaneten Fiorina 161, hvor hun igjen blir nødt til å drepe en av de fryktinngytende romvesenskapningene. Weaver var selv samprodusent i denne filmproduksjonen, og hadde sterke meninger om at rollefiguren hennes måtte dø i slutten av filmen.[33] Rolling Stone roste rolletolkningen hennes, og skrev at «hun aldri før har blitt framstilt som et så ressurssterkt menneske».[34] Magasinet Empire på sin side, mente at Weaver ikke fikk noe nytt å jobbe med.[35]

Hun fikk nye stemmeroller som fortellerne i kortfilmene Rabbit Ears: Peachboy og The Wild Swans, som ble utgitt i 1993 og 1994. I 1993 spilte hun også mot Kevin Kline og Frank Langella i dramakomedien Dave. Filmen handler om amerikaneren Dave Kovic som blir bedt om å ta over for den amerikanske presidenten Bill Mitchell etter at han får hjerteslag. Han har nemlig en slående likhet med ham. Sigourney Weaver spilte landets førstedame Ellen Mitchell, en personlighet som i følge kritiker Roger Ebert inneholdt elementer fra både Barbara Bush og Hillary Clinton. Han kalte rollen hennes «en smart og stolt kvinne med et godt hjerte», og mente at hun var «god til å spille en rollefigur med høy intelligens».[36] Weaver hadde i 1994 også hovedrollen i Roman Polanskis thrillerfilm Death and the Maiden. Hun spilte rollefiguren Paulina Escobar, en politisk aktivist som er overbevist om at naboen hennes er en mann som en gang var medlem av et fascistregime som torturerte og voldtok henne. Weaver høstet mye god kritikk for rollen sin, blant annet av Rolling Stone, som mente at skildringen hennes var «brutal og uforglemmelig».[37]

I 1995 spilte hun i to filmer: den psykologiske thrilleren Copycat og den romantiske komedien Jeffrey. Weaver spilte rollen som den agorafobiske psykologen Helen Hudson i Copycat, en dame som spesialiserer seg innenfor seriemordere. Hudson blir truet av en seriemorder på nettet, og slår seg sammen med en kvinnelig detektiv for å identifisere og fange drapsmannen. Skildringen hennes møtte rosende kritikk i The New York Times, som mente at Weaver spilte rollen sin med «nåde og ivrig intelligens», og at rollefiguren hennes «gjør et mektig inntrykk som en åpenbart tøff figur».[38] I komedien Jeffrey hadde Weaver en markant mindre rolle som Debra Moorehouse, en av tittelrollens støttespillere da han går gjennom en vanskelig periode av livet sitt; han er homofil og forelsket i en mann testet med HIV-viruset.

1996–99

I 1997 hadde Weaver hovedrollen i den skrekkbaserte TV-filmen Snow White: A Tale of Terror, som var basert på eventyret om Snøhvit. Hun spilte skikkelsen Lady Claudia Hoffman, bedre kjent i det klassiske eventyret som den onde dronningen. Weaver ønsket ikke å spille rollefiguren sin som slem gjennom hele TV-filmen; hun ønsket å spille en person med gode intensjoner, men hvor ting ikke løste seg.[39] Hun har kalt figuren sin «ensom» og «ustabil».[39] Variety mente Weaver ga den sterkeste opptredenen blant skuespillerne, og kalte rollefiguren hennes det «mest komplekse elementet i hele historien».[40] Empire beskrev rollefiguren som «en stemor dynket i mørk psykose», og mente at Weaver hadde en «strålende» skildring.[41] Hun ble nominert til både en Emmy og en Screen Actors Guild Award for rolletolkningen sin.[42][43]

Det samme året spilte hun også i to filmer: Ang Lees The Ice Storm og Jean-Pierre Jeunets Alien: Oppstandelsen. Førstnevnte handler om to familier under en Thanksgiving-helg i 1973, og hvordan utroskap og sexnysgjerrige barn ødelegger fasaden de har bygget opp. Alien: Oppstandelsen er den fjerde oppfølgeren til Alien – den 8. passasjeren, og nok en gang gjentok Weaver rollen sin som Ellen Ripley; denne gangen som en klone. Filmen foregår ombord på romskipet USM «Auriga» hvor man forsker på romvesenene fra de forrige filmene, men etterhvert viser de seg å være for sterke til å bli holdt fanget. Hun høstet inn god kritikk for begge filmene, og spesielt for The Ice Storm hvor hun ble nominert til en Golden Globe for beste kvinnelige birolle, og vant BAFTA-prisen i den tilsvarende kategorien.[44] For rolletolkningen sin i Alien: Oppstandelsen ble hun nominert til Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle for fjerde gang.[45]

Weaver spilte mot Julianne Moore og David Strathairn i dramafilmen A Map of the World fra 1999. Filmen handler om Weavers rolle Alice Goodwin som mister barnet til hennes venn under en operasjon. Alice og hennes mann opplever at hele samfunnet vender seg mot dem, og i tillegg blir hun beskyldt for barnemishandling. Weaver høstet kjempegode kritikker for rolleskildringen sin, og mange mente det var en av hennes beste prestasjoner noensinne. Variety mente at hun spilte «perfekt» i «en rolle som tillater henne å vise nye sider ved sitt eget talent»,[46] mens Stephen Holden fra The New York Times kalte tolkningen hennes et «vidunder» og skrev følgende: «Weavers usedvanlige og inntrengende opptreden fanger alle aspektene ved selvforakten, motviljen, skyldfølelsen, forbitrelsen og utålmodigheten som Alice erfarer, og viser oss i tillegg sin kjærlighet for familien sin.»[47] Weaver ble nominert til en Golden Globe og en Satellite Award for rolletolkningen.[48]

Det samme året hadde hun også den kvinnelige hovedrollen i actionkomedien Galaxy Quest, en film som parodierer klassiske science fiction-filmer. Weaver spilte Gwen DeMarco, en skuespiller som har blitt kjent for rollen sin som Tawny Madison i TV-serien Galaxy Quest, og som sammen med ensemblet sitt plutselig blir involvert i et ekte romeventyr. Weaver fikk mye god kritikk for rollen sin, og ble nominert til sin femte Saturn Award for innsatsen.[49] Filmen hadde kinopremière 25. desember 1999 i USA, en drøy uke etter at Weaver ble tildelt sin Hollywood Walk of Fame-stjerne i Los Angeles.[50] Dette var den siste stjernen som ble innvilget i århundret, og hennes Aliens-kollega James Cameron var med i arrangementet og holdt tale for henne.[51]

2000–05

Sigourney Weaver under den 25. César-utdelingen i 2000.

I 2000 hadde Weaver en liten birolle i filmkomedien Company Man før hun spilte i de romantiske filmene Heartbreakers og Big Bad Love i 2001. Førstnevnte film handler om en videregående-lærer på 60-tallet som ved en tilfeldighet blir en internasjonal spion, og innblandet i et komplott som har som mål å styrte Cubas president Fidel Castro. Weaver hadde rollen som Daisy Quimp, lærerens krevende kone. I Heartbreakers hadde hun hovedrollen som Max Conners, en svindler som sammen med sin datter stjeler til seg mange penger fra rike og naive menn. Skildringen ble møtt med stort sett god omtale; The New York Times mente hun hadde «en lite verdsatt gave for komedie»,[52] mens San Francisco Chronicle mente hun spilte «upåklagelig» i kontrast til motspilleren Jennifer Love Hewitt.[53] Hun ble belønnet med en Satellite Award-nominasjon til beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie for tolkningen sin det påfølgende året.[54] I Big Bad Love hadde hun en mindre stemmerolle som Betti DeLoreo.

Weaver hadde en av hovedrollene som Eve Grubman i den romantiske komedien Tadpole fra 2002. Eve er en kardiologist som nettopp har funnet kjærligheten med den skilte forfatteren Stanley Grubman. Filmen handler om Stanleys sønn Oscar, en moden 15 år gammel gutt som er hemmelig forelsket i Eve. Variety beskrev Weavers rollefigur som «den perfekte drømmestemoren»,[55] mens Rolling Stone mente skuespilleren gjorde en god jobb med Eves håndtering av stesønnens romantiske følelser om henne.[56] I 2002 hadde hun også en rolle i filmatiseringen av teaterstykket The Guys, som var regissert av hennes mann Jim Simpson. Weaver spilte avisredaktøren Joan i en handling som fokuserer på ettervirkningene til terrorangrepet 11. september 2001. Hun spilte også den samme rollen i den originale teaterversjonen fra 2001.[57]

I 2003 hadde hun rollen som Warden Walker i ungdomsfilmen Holes. Rollefiguren hennes er den egoistiske bestyreren på en forbedringsanstalt for slemme gutter, og en som beordrer pasientene sine til å grave et hull i en uttørket elv hver dag. Filmen ble en kassasuksess, og flere kritikere har kalt Weavers rolle «komisk». The New York Times kalte Warden «kald» og «katteaktig»,[58] og i følge The Seattle Times gir Weaver figuren sin en «Ripley-aktig intensitet».[59] I året som fulgte spilte Weaver i dramafilmen Imaginary Heroes og den psykologiske thrilleren The Village. Til tross for at filmene møtte lunken kritikk, høstet hun mye god omtale for sine prestasjoner, spesielt for skildringen i førstnevnte. Både Chicago Tribune og The Boston Globe hyllet Weavers opptreden i Imaginary Heroes, og mente det var en av de få positive elementene ved filmen.[60]

2006–09

Weaver spilte mot Alan Rickman og Carrie-Anne Moss i den uavhengige dramafilmen Snow Cake fra 2006. Filmen følger vennskapet mellom Weavers rollefigur Linda, en kvinne med autisme, og Rickmans figur Alex, som blir traumatisert etter å ha vært i en bilulykke med Lindas datter. Tidligere Galaxy Quest-kollega Rickman skal ha anbefalt Weaver til rollen som Linda.[61] Hun brukte nesten et år på å forberede seg til rollen, og ble trent av Ros Blackburn, en autistisk kvinne som også er forfatter og taler om autisme og Aspergers syndrom.[62][63] Weaver ble møtt med svært blandet kritikk for rollen sin; både Filmpolitiet og Dagbladet mente hun ikke var «troverdig» nok som autist,[64][65] mens Adressa og VG mente at hun hadde en god skildring og en sterk innlevelse.[66][67]

I 2009 hadde Weaver hovedrollen i TV-filmen Prayers for Bobby, som var basert på boken Prayers for Bobby: A Mother's Coming to Terms with the Suicide of Her Gay Son, som igjen var basert på virkelige hendelser. Hun spilte Mary Griffith, en kristen kvinne som oppdrar barna sine i den evangelikalistiske tro. Da hun finner ut at sønnen sin er homofil benekter hun det, og får han til å gå til en psykolog for å «kurere» det. Imidlertid blir han bare mer deprimert, og ender opp med å flytte til Portland hvor han blir forelsket i en gutt. Etterhvert finner Mary ut at sønnen hennes har begått selvmord, og verdenen hennes snus opp ned. Weaver tilbrakte en dag med den virkelige Mary Griffith i forkant av innspillingen; «Kvinnen jeg møtte var så sjenerøs; så ærlig om hvem hun var, hvilke beslutninger de hadde tatt og hvor nedverdigende de var ovenfor Bobby.»[68] Sigourney Weaver har fått svært god kritikk for rollen sin, blant annet av Variety og San Francisco Chronicle som mente at det var «en rolle som var verdt talentene hennes» og som funket som «drahjelp» for resten av filmen.[69][70] Hun ble nominert til en Emmy-pris, en Golden Globe, en Satellite Award og en Screen Actors Guild Award for skildringen sin.[71]

2010–nå

I 2010 spilte hun også rollen som Ramona Clark i den mindre vellykkede filmkomedien You Again mot Kristen Bell og Jamie Lee Curtis. Filmen handler om Bells figur Marni som må se broren sin gifte seg med hennes rival fra videregående. Ramona Clark er rivalens tante, og samtidig også rivalen til Marnis mor, Gail Byer (Curtis). Weavers prestasjon møtte stort sett blandet kritikk, men de fleste mente at dette skyldtes manuset.[72] Filmkritiker Roger Ebert skrev at Weaver spilte rollen sin med «skjult energi»,[73] mens både The Seattle Times og The New York Times mente at rollefiguren hennes var en av de få positive elementene ved filmen.[74][75] Sistnevnte sammenlignet figuren hennes med Weavers rolle i Working Girl fra 1988.[75]

Filmografi

Utdypende artikkel: Sigourney Weaver-filmografi

Utmerkelser

Utdypende artikkel: Liste over filmpriser og prisnominasjoner tildelt Sigourney Weaver

Referanser

  1. ^ Notable Names Database, NNDB 792/000022726[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Sigourney Weaver recibe el Goya Internacional 2024 » Premios Goya 2024», besøkt 22. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Chicago: its history and its ... 14. januar 2008. Besøkt 29. januar 2015. 
  4. ^ Reitwiesner, William Addams (2007). «Ancestry of George W. Bush». Besøkt 29. januar 2015. 
  5. ^ Intervju med Sigourney Weaver, The Late Late Show with Craig Ferguson, 25. august 2008.
  6. ^ «Sigourney Weaver – Weaver's Scottish Ancestry Mix-Up». Contactmusic.com. Besøkt 29. januar 2015. 
  7. ^ «Sigourney Weaver – Biography». imdb.com. Besøkt 29. januar 2015. 
  8. ^ a b c d e «Sigourney Weaver Biography». Biography.com. Besøkt 30. januar 2015. 
  9. ^ «Training Great Actors: A Scene from Shakespeare». Yale University Tercentennial (April Weekend Videos). Yale University. 2001. Besøkt 30. januar 2015. 
  10. ^ Charles de Lauzirika (regissør) (2003). The Beast Within: The Making of Alien. Los Angeles: 20th Century Fox.  Dokumentarfilm; 3 timer. The Beast Within på Internet Movie Database.
  11. ^ Birger Vestmo (1. juli 2002). «Alien – Director’s Cut». Filmpolitiet. Besøkt 30. januar 2015. 
  12. ^ «Alien (1979) - Awards». Internet Movie Database. Besøkt 30. januar 2015. 
  13. ^ Vincent Canby (21. januar 1983). «The Year of Living Dangerously (1982)». The New York Times. Besøkt 30. januar 2015. 
  14. ^ Lesley Blume (4. juni 2014). «The Making of Ghostbusters: How Dan Aykroyd, Harold Ramis, and “The Murricane” Built “The Perfect Comedy”». Vanity Fair. Besøkt 31. januar 2015. 
  15. ^ Vincent Canby (26. oktober 1984). «Terror in the Aisles (1984)». The New York Times. Besøkt 31. januar 2015. 
  16. ^ «Part Two: Sigourney Weaver On The Alien Saga & Ellen Ripley». Empire. Besøkt 1. februar 2015. 
  17. ^ «Part One: Sigourney Weaver On The Alien Saga & Ellen Ripley». Empire. Besøkt 1. februar 2015. 
  18. ^ Ebert, Roger 18. juli 1986 Sun Times Aliens Besøkt 31. januar 2015.
  19. ^ a b «Aliens Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 31. januar 2015. 
  20. ^ «Sigourney Weaver/Buster Poindexter». IMDb.com. Besøkt 1. februar 2015. 
  21. ^ «8 vintage "SNL" episodes NBC should air this year». Salon.com. Besøkt 1. februar 2015. 
  22. ^ «Dian og gorillaene». NRK. 2005. Besøkt 31. januar 2015. 
  23. ^ Ebert, Roger (23. september 1988). «Gorillas in the Mist». Gorillas In The Mist film reviews. Roger Ebert. Besøkt 31. januar 2015. 
  24. ^ a b «The 61st Academy Awards (1989) Nominees and Winners». oscars.org. Besøkt 31. januar 2015. 
  25. ^ «I gorillaens rike Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 31. januar 2015. 
  26. ^ Kempley, Rita (21. desember 1988). «Working Girl». Washington Post. Besøkt 31. januar 2015. 
  27. ^ DF (24. februar 2002). «Working Girl». CINERAMA. Besøkt 31. januar 2015. 
  28. ^ «Working Girl Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 31. januar 2015. 
  29. ^ Hinson, Hal (16. juni 1989). «Ghostbusters II». Washington Post. Besøkt 31. januar 2015. 
  30. ^ Radish, Christina (28. januar 2015). «Sigourney Weaver Talks AVATAR Sequels and GHOSTBUSTERS 3». Collider.com. Besøkt 1. februar 2015. 
  31. ^ Hedenstad, Marte (28. januar 2015). «Who you gonna call?». Filmpolitiet. Besøkt 1. februar 2015. 
  32. ^ «Review: ‘1492 – Conquest of Paradise’». Variety. 31. desember 1991. Besøkt 1. februar 2015. 
  33. ^ Wreckage and Rage: The Making of Alien 3 (Blu-Ray). Alien Anthology Disk 5: Twentieth Century Fox Home Entertainment. 2010. 
  34. ^ Peter Travers (9. september 1992). «Alien 3». Rolling Stone. Besøkt 1. februar 2015. 
  35. ^ Kim Newman. «Alien 3». Empire. Besøkt 1. februar 2015. 
  36. ^ Roger Ebert (7. mai 1993). «Dave». rogerebert.com. Besøkt 1. februar 2015. 
  37. ^ Peter Travers (23. desember 1994). «Death and the Maiden». Rolling Stone. Besøkt 1. februar 2015. 
  38. ^ Janet Maslin. «Copycat (1995)». The New York Times. Besøkt 2. februar 2015. 
  39. ^ a b «Showtime Film Gives New Meaning To `Snow White'». The Seattle Times. 24. juli 1997. Besøkt 5. februar 2014. 
  40. ^ Sheri Linden (25. august 1997). «Review: ‘Snow White: A Tale of Terror’». Variety. Besøkt 3. februar 2014. 
  41. ^ «Snow White: A Tale Of Terror». Empire. Besøkt 3. februar 2014. 
  42. ^ «Sigourney Weaver». Emmy-prisen. Besøkt 3. februar 2014. 
  43. ^ «The 4th Annual Screen Actors Guild Awards». Screen Actors Guild Awards. Besøkt 3. februar 2014. 
  44. ^ «The Ice Storms Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 6. februar 2015. 
  45. ^ «Alien: Resurrection Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 7. februar 2015. 
  46. ^ Emanuel Levy (17. september 1999). «Review: ‘A Map of the World’». Variety. Besøkt 7. februar 2014. 
  47. ^ Stephen Holden (21. januar 2000). «A Map of the World (1999)». The New York Times. Besøkt 7. februar 2014. 
  48. ^ «A Map of the World Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 7. februar 2015. 
  49. ^ «Galaxy Quest Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 7. februar 2015. 
  50. ^ «Sigourney's Hollywood star». BBC. 17. desember 1999. Besøkt 7. februar 2014. 
  51. ^ «Sigourney Weaver honored with star on the Hollywood Walk of Fame (dokument)». Hollywood Walk of Fame. 16. desember 1999. Besøkt 7. februar 2014. 
  52. ^ A. O. Scott (23. mars 2001). «Heartbreakers (2001)». The New York Times. Besøkt 8. februar 2014. 
  53. ^ David Wiegand (23. mars 2001). «Cardiac Arrest / 'Heartbreakers' needs surgery». San Francisco Chronicle. Besøkt 8. februar 2014. 
  54. ^ «Heartbreakers Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 8. februar 2015. 
  55. ^ Todd McCarthy (13. januar 2002). «Review: ‘Tadpole’». Variety. Besøkt 8. februar 2014. 
  56. ^ Peter Travers (2. august 2002). «Tadpole». Rolling Stone. Besøkt 8. februar 2014. 
  57. ^ Jo Kadlecek (13. desember 2001). «The WTC Tragedy Turned Journalism Professor Anne Nelson into a Playwright». Columbia News. Besøkt 8. februar 2014. 
  58. ^ A. O. Scott (18. april 2003). «Holes (2003)». The New York Times. Besøkt 8. februar 2014. 
  59. ^ Moira Macdonald (18. april 2003). «Delicious darkness of 'Holes' brought to the screen». The Seattle Times. Besøkt 8. februar 2014. 
  60. ^ «IMAGINARY HEROES REVIEWS». Rotten Tomatoes. Besøkt 8. februar 2014. 
  61. ^ Alan Rickman (2006). Making of Snow Cake (DVD). BBC. 
  62. ^ Neil Smith (16. august 2006). «Weaver, still standing tall at 56». BBC. Besøkt 10. februar 2015. 
  63. ^ . autism.com http://www.autism.com/news_movies. Besøkt 10. februar 2015. 
  64. ^ Birger Vestmo og Lars Andersen (5. oktober 2006). «Snow Cake (4)». Filmpolitiet. Besøkt 10. februar 2015. 
  65. ^ Vegard Larsen (5. oktober 2006). «Lite troverdig om autisme». Dagbladet. Besøkt 10. februar 2015. 
  66. ^ Martin Nordvik (5. oktober 2006). «Fin fornemmelse for sne». Adressa. Besøkt 10. februar 2015. 
  67. ^ Jon Selås (5. oktober 2006). «Vart og voksent». VG. Besøkt 10. februar 2015. 
  68. ^ Christian Blauvelt (22. desember 2010). «Sigourney Weaver talks 'Prayers for Bobby,' 'Avatar 2,' 'Ghostbusters 3,' and Ridley Scott's 'Alien' prequel». Entertainment Weekly. Besøkt 7. februar 2014. 
  69. ^ Brian Lowry (15. januar 2009). «Review: ‘Prayers for Bobby’». Variety. Besøkt 7. februar 2014. 
  70. ^ David Wiegand (22. januar 2009). «TV review: 'Prayers for Bobby' - and cheers». San Francisco Chronicle. Besøkt 7. februar 2014. 
  71. ^ «Awards». prayersforbobby.com. Besøkt 7. februar 2015. 
  72. ^ Kirk Honeycutt (14. oktober 2010). «You Again: Film Review». The Hollywood Reporter. Besøkt 6. februar 2014. 
  73. ^ Roger Ebert (22. september 2010). «YOU AGAIN». rogerebert.com. Besøkt 6. februar 2014. 
  74. ^ Moira Macdonald (23. september 2010). «'You Again': a lousy romantic comedy you feel you've met before». The Seattle Times. Besøkt 6. februar 2014. 
  75. ^ a b Stephen Holden (23. september 2010). «It’s a Mean-Girl World: Are You Bully or Victim?». The New York Times. Besøkt 6. februar 2014. 

Eksterne lenker

Search Wikiquote
Wikiquote har en samling sitater relatert til: Sigourney Weaver

Mal:Commons4

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sigourney_Weaver&oldid=13682594»