Slaget ved Gotland (1915)

Slaget ved Gotland
Konflikt: Første verdenskrig
Vraket av krysseren SMS «Albatross».
Dato 2. juli 1915 Sted Østersjøen ved Gotland og Åland. 57°26'30"N 18°58'30"Ø Resultat Russisk seier
Stridende parter
Det tyske keiserriket	Det russiske keiserdømmet Storbritannia
Kommandanter og ledere
Johannes von Karpf	Mikhail Bachiriew
Styrker
1 panserkrysser 2 lette kryssere 1 minekrysser 7 torpedobåter	3 panserkryssere 2 lette kryssere 1 destroyer 2 ubåter 1 ubåt («E-9»)
Tap
1 minekrysser internert 2 panserkryssere skadet 27 døde, 49 sårede	Lette skader

Slaget ved Gotland eller det russiske raidet ved Gotland, var et maritimt sammenstøt mellom tyske og russiske sjøstyrker i Østersjøen den 30. juni til 2. juli 1915 under den første verdenskrigen.

Bakgrunnen

Foranledningen til det tyske flåtetoktet nordover i Østersjøen kom med den tyske offensiven mot de viktige havnestedene Libau og Windau fra frontlinjen langs elven Niemen i Kurland, støttet av krigsflåten som bombarderte russiske posisjoner langs kysten. Ifølge den tyske propaganda hadde Den tyske keiserlige flåte herredømmet over Østersjøen, dette ønsket russerne å motbevise med deres egne raid rettet mot de tyske havnestedene i søndre Østersjøen.

Den russiske overkommandoen (Stavka) etter en del uenigheter gikk inn for å angripe Memel, et havnested ved munningen av Niemen-elven mot den kuriske bukten som ledet ut til Østersjøen. Angrepet som en maktdemonstrasjon skulle skje samtidig med den tyske keiser Wilhelm IIs visitten hos flåten i deres hovedbasen i Kiel.

Russerne visste ikke at tyskerne bestemte seg for å minelegge innløpet til Finskebukten i nærheten av Åland mot nordøst og nordvest for Bogskär omlagt 70 km sør for Mariehamn. Siden påsken i det samme året ble tropper og kystartilleri flyttet til den demilitariserte øygruppen for å utbygge en forsvarslinje langs nordre Østersjøen som skulle beskytte Petrograd.

Russiske forberedelse

Kontreadmiral Michail Bachiriev, stabssjefen for 1. krysserbrigaden, ble valgt som befalhavende for operasjonen av den russiske overkommandoen. Den relative kompliserte operasjonen innebar oppdeling av de involverte styrkene inn i følgende enheter:

• Angrepsgruppen, med oppdrag om å beskyte havneanleggene i byen Memel: Panserkrysseren «Rurik», de lette kryssere «Oleg» og «Bogatyr» fra fjerde brigade som reserve, den tunge jageren «Nowik» og 6. jagerskvadronen av «Turkmieniec», «Stawropolskij», «Kazaniec», «Stierieguszczij», «Wojskowoj», «Strasznyj», «Ukraina» og «Zabajkalec».
• Vaktstyrken bestående av to "pre-dreadnought" slagskip fra 1. brigade, «Slava» og «Tsesarevich», de pansrede kryssere «Admiral Makarov» og «Bayan» fra 3. brigade samt 7. destroyerdivisjonen: «Bditielnyj», «Bojewoj», «Burnyj», «Inzenier-miechanik Dimitriew», «Inzenier-miechanik Zwieriew», «Wnimatielnyj», «Wnuszytielnyj» og «Wynosliwyj».
• En mindre vaktstyrke bestående av ubåtene «Makrel», «Okun» og den britiske «E 9».

Den russiske planen gikk ut på at angrepsgruppen skulle gå ut til sjøs om natten mellom 1. og 2. juli på veg til farvannet utenfor Memel der angrepet skulle innledes i morgentimene. I forveien ble skipene flyttes til farvannet ved Öro nordvest for Bengtskär 25 km sørvest for Hangö ved den finske kysten mens de tre ubåtene fra vaktstyrken skulle plassere seg ved Kurlandskysten og Gdańskbukten. Der skulle disse møte tyske krigsfartøyer som kom ut til sjøs som et resultat av det russiske angrepet.

I det siste øyeblikket ble krysserne «Bayan» og «Admiral Makarov» overført til angrepsgruppen.

De tyske planer

Ved det samme tidspunktet hadde den tyske marineledelsen bestemt seg for å sette opp et minefelt ved utløpet av Finskebukten med tilsammen 160 miner nordøst og nordvest for klippene i Bogskär, og satt sammen en stridsgruppe for flåtetoktet langt mot nord.

Minekrysseren SMS «Albatross» skulle ha eskorte under kaptein Karpfs kommando ombord på den lette krysseren «Augsburg», som besto av panserkrysseren «Roon», den lette krysseren «Lübeck» og torpedobåtene «G 135», «S 141», «S 142», «S 126», «S 147», «S 149» og «S 131». Karpf kommanderte tilsammen en panserkrysser, tre lette bestykkede kryssere og syv torpedobåter.

Hendelsene før slaget

Flåtebevegelser 1-2. juli 1915 før slaget.

Ved den 30. juni hadde den tyske styrken seilt ut fra Memel. De første fartøyene fra den russiske flåtestyrken kom til sine tiltenkte posisjoner - «E 9» i Rozewie, «Makrel» ved Luzerort-halvøya og «Okun» ved Kapp Steinort. Om natten til den 1. juli ved cirka 02.00 begynte angrepsgruppen toktet med krysserne og jagerne fra utgangspunktet ved Öro, deretter kom panserkrysseren «Rurik» ute til sjøs ved kl. 05.00 fra Rewla. «Nowiz» sluttet seg til styrken ved kl. 14.00 om ettermiddag.

Det var dårlig værforholdene med tåke, som etterhvert gjorde sikteforholdene vanskeligere, så Bachiriew ønsket å gjennomføre bombardementet så raskt som mulig. Utover timene inn i dagen forverret tåken seg så meget at «Rurik» og «Nowik» som hadde sluttet seg til angrepsgruppen etter forsinkelser, mistet visuell kontakt med resten av styrken ved kl. 16.00. Senere om aften kl. 21.00 rapporterte fartøysjefen ombord på «Rurik» sin posisjon til kontreadmiralen som fikk rede på at sikteforholdene var bedre tretten til fjorten kilometer fra Memel. Men det var sent, og det ble besluttet å utsette bombardementet til morgenen av 2. juli. I løpet av natten satte «Nowik» kursen for Rigabukten.

Den tyske stridsgruppen som i forveien hadde dratt ut i Østersjøen, dampet nordover på østbredden av Gotland og forbi Gotska Sandön uten å få syn på de russiske krigsfartøyene i den tette tåken som hadde lagt seg over havoverflaten. Mens panserkrysseren «Roon» og den lette krysseren «Lübeck» stevnet østover som skjerm for manøvreringen til farvannet rundt Bogskär, nådde Karpf det tiltenkte stedet der minekrysseren «Albatross» omtrent kl. 21.30 legget opptil 160 miner på havbunnen. Etter å ha fullførte oppdraget var det på tid å avbryte flåtetoktet, og det ble sendt en radiomelding til «Roon» for samling av styrken i den neste dagen.

Radiomeldingene ble oppsnappet av en russisk lyttetasjon, og med erobrede kodebøker tatt fra den tyske krysseren «Magdeburg» ble kodespråket brutt av russerne som dermed fikk rede på Karpfs stridsgruppen. Ved kl. 04.00 om natten hadde Bachiriew ankret 27 km sørvest for Hoburgen på Gotland i påvente av gryningen. Etter å ha blitt underrettet om den tyske styrken nordøst for Gotland ved Bogskär, ble den opprinnelige planen droppet til fordel om å oppsøke de tyske krigsskipene. Bachiriew snudde nordover, løpende informert om de tyske krigsskipenes posisjoner og kursendringer som var meddelt over radio og videreført til hans flaggskipet.

Karpf hadde ingen anelse om at flåtestyrkens tilstedeværelse var avslørt for russerne, og at en overlegne styrke kom dem i møte om morgenen den 2. juli ved kl. 06.00 utenfor fyret Östergarn på den gotlandske østkysten. Det dårlige været dagen før hadde lettet, og klarvær viste seg i de første morgentimene. Flåtestyrken ble delt av Karpf, flaggskipet «Augsburg», minekrysseren «Albatross» og tre torpedobåter («G 135», «S 141» og «S 142») valgte et kurs langs Gotland med kursen satt mot Kapp Rozewie og Danzig mens resten dampet til øst mot den erobrede flåtebasen Libau på Kurland.

Slaget

Oversikt over sjøslaget

Fase 1

Kommandørløytnant Karl Bühler ombord på «Albatross» hadde vakttjeneste da han fikk syn på mørke røyk i horisonten ved kl. 06.15, deretter ble munningsflammer synlig gjennom morgentåken. Snart kunne han observere fire russiske skip – panserkrysserne «Admiral Makarov» og «Bayan» og de lette krysserne «Oleg» og «Bogatyr». Kaptein Fritz West umiddelbart tok ledelsen og beordret full fart vekk fra nedslagene med 203 mm og 152 mm granater.

Ved kl. 06.30 ble også flaggskipet angrepet av russerne, som avfyrte deres kanoner på lang hold utenfor skuddvidden for skyttere som bare hadde 8,8 cm og 10,5 cm skyts å svare med. Mot en slik massiv overvekt valgte Karpf å vende til vest mot Gotland som tilhørte den nøytrale Sverige og anropte etter hjelp til panserkrysseren «Roon» som hadde 21 cm skyts og den lette krysseren «Lübeck» med 15 cm skyts.

Bachiriew hadde en artillerimessige overlegenhet, men til tross for at ilden var presist, klarte han ikke å konsentrere ilden mot de to krysserne som dampet i stor fart mot vest. Det var vanskelig å avgjøre hvor granatene fra det enkelte skipet landet i nærheten av målene, og man hadde ikke på forveien forhåndsbestemte konkrete mål for sine skip. Dermed kunne den raskere «Augsberg» unngå den russiske ilden som ble siktet på «Albatross».

Ved kl. 06.53 beordret Karpf den sterke skadede minekrysseren om å fortsette videre i nøytrale farvann utenfor Gotland mens han selv ombord på flaggskipet dampet sørover og klarte å avbryte kontakten med russerne kl. 07.35. I mellomtiden konsentrerte russerne seg om den enslige minekrysseren i full fart mot øya, og etter kl. 07.00 kom de så nær at ilden ble mer dødeligere for besetningen ombord på «Albatross». En granat truffet et magasin som eksploderte og antente en brann. Påfølgende granater landet på minekrysseren som gradvis ble satt i brann med lekkasjeskader, blant annet var 11 sårede brakt til hospitalet der de ble drept av en 203 mm granat.

Kaptein Fritz West ble skadet slik at han mistet bevisstheten som følge av sjokkbølgen fra en eksplosjon i nærheten. Man hadde misforstått at han var død og hans stedfortreder Kommandantløytnant Bühler kom til broen bare for å oppdage kapteinen kom seg til hektene igjen. Ved kl. 07.45 var minekrysseren kommet inn på svensk farvann, men var allerede sterkt skadet med alvorlige lekkasjer, deriblant et stort gap på 2,5 x 1,5 meter. Russerne fortsatte beskytningen inn på nøytral territorialfarvann, så det ble besluttet å kjøre skipet på grunn.

Ved kl. 08.29 grunnstøttet «Albatross» bare 150 meter fra stranden, noen hundre meter fra fiskeværet Herrviks i bygda Östergarn. Minekrysseren var redusert til et vrak etter å ha vært truffet med 6 203 mm og 20 152 mm granater. 27 av besetningen ombord på skipet var drept, og andre 49 var skadet, to av dem skulle senere dør av deres sårene. Det var rundt 200 menn i besetningen.

Fase 2

Panserkrysseren «Admiral Makarov».

Panserkrysseren SMS «Roon».

Mens de resterende tyske skipene unnslapp, hadde russerne oppbrukt mye av deres ammunisjonen. Det ble besluttet at det ikke lenge var noe hensikt om å fortsette operasjonen, og det ble satt kurs for Finskebukten. Men den gjenværende styrken med panserkrysseren «Roon» og den lette krysseren «Lübeck» hadde gjenopprettet kontakten med flaggskipet «Augsberg», og kom etter den russiske styrken.

Med lite ammunisjon tilbake kunne ikke russerne ta opp kampen på nytt, og det ble besluttet å sette kurs for Bengtskär i nord for å søke tilflukt hos de eldre pre-dreadnought slagskipene «Slava» og «Tsesarevitch» som også var kommet til sjøs. Etter å ha observerte tyskerne ved kl. 09.00 kom det til skuddveksling mellom «Bayan» og «Roon» som i løpet av kort tid truffet hverandre. 3 203 mm prosjektiker truffet «Roon», ødela radiostasjonen mens «Bayan» bare en gang var truffet.

Den russiske tilbaketrekningen mot nord var ansett som et forsøk på å lokke dem mot sterkere motstandere fra nord, så «Roon» og «Lübeck» avbrøt kontakten med russerne og sluttet seg til flaggskipet med kurs sørover.

Fase 3

Panserkrysseren «Rurik».

Den russiske etternøleren, den relative moderne panserkrysseren «Rurik» (sjøsatt i 1906) var fremdeles på vei sammen med destroyeren «Nowik» fra sørøst, og kom tyskerne i møte ved kl. 09.45. Den store panserkrysseren på 15 000 tonn hadde et hovedskyts på fire 250 mm kanoner og kunne dermed engasjere den noe eldre panserkrysseren «Roon» som bare hadde en hovedbestykning på fire 21 cm kanoner.

«Rurik» gikk til angrep på «Roon» med et par salver, men det kom falsk alarm om observasjon av en ubåt i nærheten, slik at russerne avbrøt kampen og manøvrerte seg vekk. Som et resultat mistet russerne kontakten med de tyske krigsskipene som trukket seg sørover så raskt som mulig mot sikkerheten i søndre Østersjøen.

Fase 4

Etter å ha mottatt rapporter om kamper med russerne sendte admiral Hoppman ut to pansrede kryssere, «Prinz Adalbert» og «Prinz Heinrich» fra Danzig. Sammen med en eskorte på to torpedobåter løpte tyskerne nordover bare for å komme inn på området der den britiske ubåten «E 9» ventet utenfor Helhalvøya.

Ved kl. 13.57 ble panserkrysseren «Prinz Adalbert» torpedert og sterkt skadet av torpedoer av ubåten som trukket seg vekk under motangrep av jagerne. Tross dels alvorlige skader klarte tyskerne å redde panserkrysseren som ble ført til havn.

Etterspillet

Et av pre-dreadnought slagskipene, SMS «Braunschweig» på tokt.

Russerne hadde mer grunn til å være misfornøyd enn tyskerne over utfallet av sjøslaget. Til tross for den store fordelen man hadde med fire tungt bestykkede kryssere mot to svake bestykkede kryssere, hadde man bare vært i stand til å eliminere ét skip. Tyskerne reagert resolutt på sjøslaget og det midlertidige tapet av «Prinz Adalbert» som måtte settes i dokk ved å overføre den fjerde krigseskadren på 7 pre-dreadnought slagskiper fra Nordsjøen til Østersjøen.

Med den fjerde krigs-eskadren som bestod av slagskipene «Bayern», «Wettin», «Mecklenburg», «Schwaden», «Zähringen», «Braunschweig» og «Elsass» samt åtte større destroyere og 11 torpedobåter foretok tyskerne to flåtetokter i nordre Østersjøen den 11. og 19. juli både for å styrke moralen og lokke ut de russiske flåtestyrker for å hevne nederlaget ved Gotland. I ly av disse flåtebevegelsene ble havnestedet Windau erobret av de tyske hærstyrkene den 18. juli.

Etter erobringen av Windau var den kurlandske kysten fram til Irbenstredet sikret for tyskerne, som deretter konsentrerte seg om herredømmet over Rigabukten som russerne fremdeles var i besittelse av. Denne kampen skulle fortsette i andre to år. Et annet resultat av kampene var nødvendigheten for tyngre krigsskip til støtte for deres maritime operasjoner i Østersjøen.

«Albatross» ble internert av svenskene, som senere den 23. juli fikk det hevet og sendt til Oskarshamn. Der ble minekrysseren reparert og senere satt i stand for returen til Tyskland etter krigens slutt. Svenskene og tyskerne måtte betale kostnadene for bergingsarbeidet og reparasjonen. Mannskapet som ble internert av de svenske myndighetene, ble først løslatt etter krigens slutt.

Tre måneder etter sjøslaget var «Prinz Adalbert» tilbake på sjøen, der den ble torpedert på nytt, dette gang av den britiske ubåten «E 8» den 23. oktober 1915. Torpedoen truffet ammunisjonsmagasinet ombord på skipet som eksploderte. Bare tre seilere av besetningen på 675 menn overlevde.

De falne

Monumentet for de falne i kirkegården ved Östergarns kyrka.

27 sjømenn som døde under slaget, ble gravlagt i massegrav på kirkegården ved Östergarns kyrka av de svenske myndighetene. I 1916 ble et monument av stein reist med graverte navn over de døde som hedersbevisning for de falne.

De to som omkommet av deres sårer under flyttingen til interneringsleiren i Roma, midte Gotland, ble gravlagt på kirkegården i Björk.

Et museum om minekrysseren «Albatross» ble åpnet den 2. juli 1977 i Katthammersvik på Östergarnslandet. Dette museet inneholdt gjenstander fra fartøyet, over 250 fotografier, dokumenter og brev etterlatt av de internerte sjømennene.

Litteratur

• Edmund Kosiarz: Pierwsza wojna światowa na Bałtyku Gdansk: Wydawnictwo Morskie, 1979, side 158-168. ISBN 8321532349 (polsk)
• Paul G. Halpern: A Naval History of World War 1 Routledge, 1995 side 194-196 ISBN 1857284984
• Das Desaster des Minenlegers Albatross. I: Siegfried Breyer: Imperial Marine Die Grossen Kreuzer ind ihre. Podzun – Pallas – Verlag, 1997 side 46-47, Serie: Marine – Arsenal. ISBN 3790906034 (tysk)
• Willy Larsson Den 2. juli 1915 dödades 27 mann under sjöstrid öst for Gotland Krattan 3/2007 side 6-12 (svensk)
• Eric Thierry: SMS Albatross Gotlands Allehanda, 1965 (svensk)
• Conway`s All the Fighting Ships 1906-1921 1985, reprinted 1992 ISBN 0-85177-245-5
• Conway`s All the Fighting Ships 1860-1905 1979 ISBN 0-85177-133-5

Se også

• Albatrossmuseet

Eksterne lenker

• Albatrossmuseet på Östergarnslandet.se