Operasjon Market Garden
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Operasjon Market Garden var en alliert militær operasjon under andre verdenskrig, 17. – 26. september 1944. Hensikten var å ta broer over de største vannveiene i tyskokkupert Nederland, danne et brohode nord for Rhinen, og deretter raskt foreta et angrep inn i Tyskland og forsøke å erobre det viktige Ruhrområdet, hovedsenteret for tysk råvareproduksjon.
Operasjonen var planlagt i to faser: Market, som var den største luftlandsettingen noensinne, bestående av én britisk og to amerikanske divisjoner for å ta broene, og Garden, som var en framrykning av britiske andre armé langs motorvei 69 med britiske trettiende korps i tet under general Brian Horrocks. Den var innledningsvis vellykket, da broen over Waal ved Nijmegen ble erobret intakt noen dager inn i operasjonen. I større perspektiv var operasjonen mislykket, da den siste broen over Rhinen, nemlig ved Arnhem, ikke ble holdt – det tyske motangrepet der knuste den britiske 1. luftbårne divisjon. Det betraktes som den siste tyske seieren på vestfronten.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Etter å ha blitt påført store tap under operasjon Overlord og i de påfølgende kampene i Normandie, trakk restene av den tyske hæren seg tilbake til det østlige Frankrike og Be-Ne-Lux-landene i slutten av august 1944. I løpet av den første uken av september rykket i nord den britiske 21. armégruppe under feltmarskalk Bernard Montgomery frem lags en linje fra Antwerpen til Belgias nordgrense, med sin britiske andre armé, ledet av generalløytnant sir Miles Dempsey, mens den kanadiske først armé under generalløytnant Harry Crerar konsentrerte seg om å gjenerobre havnebyene langs atlanerhavskysten (Dieppe, Le Havre, Boulogne-sur-Mer, Calais og Dunkerque). I sør nærmet den amerikanske 12. armégruppe under generalløytnant Omar Bradley seg den tyske grensen, hvor den amerikanske første armé under generalløytnant Courtney Hodges støttet britene ved å drive tyskerene tilbake mot Aachen, mens den amerikanske tredje armé under generaløytnant George S. Patton beveget seg østover mot Saar. Samtidig avanserte den amerikanske sjette armégruppe under general Jacob L. Devers mot Tyskland etter landgangen i Sør-Frankrike 15. august (operasjon Dragoon).
Innen de allierte var det stor rivalisering mellom Montgomery og Patton om hvem som skulle få lede an angrepet mot Nazi-Tyskland. De hadde hver seg et høyt selvbilde og gode resultater fra slagmarken å vise til, og mente derfor begge at de burde bli prioritert i den videre kampen. Et misforhold mellom dem hadde oppstått på Sicilia, der Pattton hadde kommet først fram til Messina, og hadde fortsatt siden. Montgomery klarte å overtale Eisenhower om at et angrep gjennom Nederland til Ruhrområdene var den beste løsningen, og Eisenhower ga etter på bakgrunn av Montomerys meritter og sindige oppførsel (Patton hadde et visst temperament!).
[rediger] Forsyningssituasjonen
Med de alliertes forfølgelse av tyskerne gjennom Frankrike og Belgia, steg drivstofforbruket enormt. Forsyningene var begrenset til selve invasjonsstrendene, dypvannshavnen i Cherbourg og noen mindre havner i Normandie. Antwerpens store havn ble erobret av Montgomerys styrker den 4. september, men innløpet til havnen ble i nord fortsatt kontrollert av tyskerne, slik at innseiling ikke var mulig. Andre viktige havner langs den engelske kanal, slik som Dunkerque, ble innbitt forsvart av tyskerne frem til mai 1945. Selv om forsyningene fra invasjonsstrendene overgikk alle forventninger, ble det klart at brukbare havner nærmere frontlinjen var helt nødvendig. Under planleggingen av invasjonen i Normandie hadde man forutsett dette og tatt i hensyn bruk av havner i Bretagne. Eisenhower sto på sin mening om at disse havnene burde tas, mens andre fremholdt at erobringen av Le Havre og Antwerpen ville gjøre dette unødvendig. Under tiden var det dog nok forsyninger til å holde liv i de alliertes fremrykning; det var knappheten på transportmidler som var flaskehalsen. Den amerikanske 12. armégruppe hadde etterlatt alt sitt tunge artilleri, og halvparten av det mellomstore, vest for Seinen, for å frigjøre transportkapasitet. Fire britiske transportkompanier ble utlånt til amerikanerne for å hjelpe på situasjonen. Opprettelsen av «the Red Ball Express» (massive kolonner av lastebiler som fikk kjøre på dedikerte veier) hjalp, men det var på langt nær nok.
Jernbane var den mest økonomiske formen for transport, men alliert bombing i forkant av invasjonen hadde ødelagt mye av skinnegangen. Gjenoppretning av denne var tidkrevende, og mot slutten av august jobbet 18 000 mann, inkludert 5 000 krigsfanger, på linjenettet. Heldigvis var ødeleggelsene ikke så store øst for Seine, og etter flere forsinkelser fikk man 17. august frem de første forsyningene til den amerikanske tredje armé.
21. armégruppe gikk til det skritt å la to divisjoner være uten transport, og 30. august ble inntaket av forsyninger stoppet helt; armégruppen skulle bruke av lagrene den hadde i Normandie. Situasjonen ble ytterligere forverret av at 1 400 britiske lastebiler ble funnet ubrukelige på grunn av dårlige stempler i motorene. Disse kunne daglig ha transportert over 800 tonn, nok til å forsyne to divisjoner.
I forbindelse med Market Garden skulle amerikanske 82. og 101. luftbårne divisjon bli forsynt fra britiske lagre med provisjoner som var felles, slik som mat og drivstoff. Særegne provisjoner som våpen, ammunisjon og innenfor signalisering og ingeniørvåpenet skulle besørges av Red Ball Express eller med jernbane til hærens deponi nr. 6 i Geraardsbergen. Tre nyankomne amerikanske infanteridivisjoner (26., 95. og 104.) ble fratatt sine transportavdelinger, og disse ble innlemmet i Red Ball Express. Åtte transportkompanier ble overført til Red Lion, en nyopprettet konvoirute spesielt beregnet på Market Garden. Red Lion-konvoiene overgikk sine oppsatte mål ved daglig å levere 650 tonn, mot de forutsatte 500 tonnene. Halvparten av dette gikk til 82. og 101. luftbårne divisjon.
[rediger] Strategi
Etter at britene og kanadierne i 21. armégruppe hadde klart å bryte ut fra Caen, og deretter rykket frem og omringet store tyske styrker i en lomme ved Falaise, mente Eisenhower at det var å foretrekke å forfølge en tilsynelatende knust tysk hær østover over en bred front. Samtidig som han var enig med Montgomery om hans planer om et fremstøt med 21. armégruppe mot Ruhrområdet, ville han også ha Pattons styrker «på farten igjen». Således ga Eisenhower, i første uke av september, amerikanske første armé lov til å krysse Rhinen ved Köln, Bonn og Koblenz, mens tredje armé krysset Rhinen ved Mannheim, Mainz og Karlsruhe.
Eisenhower satte sin lit til rask fremrykning, hvilket trengte en velfungerende logistikk, noe han selv var enig i at var strukket til bristepunktet. Denne strategien ble imøtegått av hans nærmeste underordnede, spesielt Montgomery, som argumenterte med at den forverrede forsyningssituasjonen ville forhindre hans styrker i å nå Ruhr-området, men at «en fullstendig omrokering av de tilstedeværende resursene ville muliggjøre ett fremstøt mot Berlin».
[rediger] Tap
| Tap | Drepte (Market + Garden = Total) | Sårede | Savnede | Fanget | Total | Sum |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Tyske | 4 000 til 86 000 | ukjent | ukjent | 13 000 | 13 000 | |
| Britiske | 1 130 + 5 354 = 6 484 | 851 | 6 450 | 13 785 | ||
| Amerikanske | 3 542 | 4 000 | 18 196 | |||
| Polske | 378 + 0 = 378 | 411 |
