Lotussutraen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vifte med teksten til bind 8 av Lotussūtraen, fra 1100-tallets Japan (Japans nasjonale museum)

Lotussūtraen, egentlig Sūtra om den hvite lotusblomstens gode lov (sanskrit: सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र, saddharmapuṇḍarīkasūtra), er en av de mest innflytelsesrike tekstene innenfor mahāyānabuddhismen. Den er også en av mahāyānatekstene som er bevart på sanskrit, og en engelsk oversettelse fra sanskrit ble utgitt av den nederlandske orientalisten Johan Hendrik Caspar Kern i 1884.[1]

De eldste delene av teksten ble trolig skrevet ned mellom 100 f.Kr. og 100 e.Kr, og mesteparten av teksten var ferdig komponert omkring 200 e.Kr.[2] Lotussūtraen ble oversatt hele seks ganger til kinesisk, første gangen av en indisk legmann i året 225 e.Kr; av disse er tre oversettelser bevarte i den kinesiske buddhistiske kanon. Språket i den opprinnelige teksten var trolig en nordvestlig dialekt av prākrit, og det har vært gjort forsøk på å identifisere dette idiomet med gāndhārī, som ble talt i det gamle kongedømmet Gāndhāra.[3][4] I det 8. århundre ble den oversatt til tibetansk som en del av den tibetanske buddhistiske kanon. Det finnes også sentralasiatiske fragmenter av teksten på khotanesisk og uigurisk.

Avataṃsakasūtraen og Lotussūtraen er de to mest kopierte buddhistiske tekster i Kina, Korea og Japan.

Lotussutraens hovedbudskap «er at alle buddhismens lærer egentlig faller sammen til én i mahayanabuddhismen».[5]

Nest etter Prajnāpāramitā-tekstene var Lotussūtraen den mest kopierte teksten i hulebiblioteket som ble forseglet i oasebyen Dūnhuáng ca. 1000 e.Kr., og gjenoppdaget i begynnelsen av 1900-tallet. Samlingene i London, Paris og St. Petersburg inneholder 3,140 fragmenter av 450 kopier fra Dūnhuáng – 310 kopier (2,181 fragmenter) befinner seg i London og Paris.

Lotussūtraen var trolig den første buddhistiske tekst som ble oversatt til khotanesisk (Saka). I British Library finnes 7 khotanesiske fragmenter av teksten;[6] andre fragmenter i Saka er oppbevart i russiske museer.

I Dūnhuáng oppdaget arkeologer også fem små eksegeser til Kumārajīvas oversettelse av teksten til kinesisk. Tre av dem bærer tittelen – «Kommentar til Lotussūtraen» (Fă Huá Jīng Shū, 法華經疏).[7][8][9] Den fjerde har tittelen «Spørsmål og svar til Lotussūtraen» (Fă Huá wèndá, 法華問答),[10] og den femte har tittelen Fă Huá yì jì juăn dì sān (法華義記卷第三).[11]

Tittelen[rediger | rediger kilde]

Språk Navn
Sanskrit Saddharma-puņḍarīka-sūtra (सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र)
Tibetansk Dam Pa’i Chos Padma Dkar Po Zhes Bya Ba Theg Pa Chen Po’i Mdo (Dam Chos Pad Dkar)
Mongolsk
Kinesisk Miàofǎ liánhuā jīng (妙法蓮華經)
Koreansk Myobŏp yŏnhwa kyŏng (묘법연화경)
Japansk Myōhō renge kyō (ミョウホウレンゲキョウ)
Vietnamesisk Diệu pháp liên hoa kinh
Nelumbo lutea1mandj98.jpg

sanskrit er tittelen Saddharma-puņḍarīka-sūtra (devanagari: सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र). Sad betyr «vidunderlig», «fin», «perfekt», og er beslektet med det norske ordet «søt» (engelsk: sweet). Dharma betyr «lov» eller «lære», generelt brukt om buddhismen. Puņdarīka betyr «hvit lotusblomst». Tekstens fulle tittel er derfor «Boken om den hvite lotusblomstens gode lov».

Daimoku[rediger | rediger kilde]

I Lotussūtraen er det ikke opplagt hvilken «god lov» tittelen refererer til. «Loven» kan tolkes som «den éne vognen» (Ēkayāna). Den er også blitt tolket som iboende krefter i Lotussūtraens tittel.

I Kina messet de troende i Tiān-tái-skolen ordene «Jeg lovpriser Lotussūtraen».japansk er dette Namu Myōhō Renge Kyō. Under kamakuraperioden forkynte Nichiren at denne messingen (Daimoku) var selve essensen av teksten, og «loven» i Lotussūtraen.

Ēkayāna – «Den éne vognen»[rediger | rediger kilde]

«Den trefoldige Lotussūtra»[rediger | rediger kilde]

Illustrert koreansk Lotussūtra (Kumārājīvas oversettelse) fra ca. 1340, Metropolitian Art of Museum, Korea

Første kapittel av Lotussūtraen omtaler en tekst kalt sūtra med uendelig mange betydninger. I Kumārājīvas oversettelse til kinesisk heter det: «På denne tid forkynte den verdensærede Ene (Buddha)... den mahāyāna sūtra som kalles «uendelig mange betydninger»... Da Buddha var ferdig med å forkynne denne sūtra, satte han seg med benene sine i kors i lotus-stillingen, og gikk inn i den samādhi som befinner seg i dimensjonen av Uendelig mange betydninger».

I Kina, Korea og Japan er denne sūtra blitt betraktet som en prolog til Lotussūtraen.

På lignende måte er Bodhisattva Samantabhadras kontemplasjons-sūtra betraktet som en epilog – som en fortsettelse av kapittel 28 i Kumārājīvas oversettelse til kinesisk.

Tiān-tái-skolen i Kina og dens avlegger Tendai i Japan, grupperte disse tre tekstene sammen som «den trefoldige Lotussūtra»:

Nichiren kalte Lotussūtraen for Hokkekyō Ichibu Hachikan Niju Happon – «Lotussūtraen, en bok, 8 bind, 28 kapitler». Og disse tre tekstene kalte han Hokkekyō Jikkan – «Ti bind av Lotussūtraen».

Tiān-tái Zōng (天台宗)[rediger | rediger kilde]

Under dynastiet Suí (隋, 581618) oppstod det i Kina en skole som betraktet Lotussūtraen som buddhismens endelige og høyeste lære. Den ble kalt Tiān-tái skolen (Tiān-tái Zōng (天台宗), oppkalt etter fjellkjeden Tiān-tái shan («himmelens tak») i Sørøst-Kina hvor den hadde sitt hovedtempel. Den ble også kalt Lotus-skolen (法華宗, Fă-huá Zōng; koreansk: Pŏphwa chong 법화종; japansk: Hokke shū ホウケシュウ).

I likhet med Avataṃsaka-skolen oppstod den i Kina som et forsøk på å forene alle tilsynelatende selvmotsigende buddhistiske retninger i en sammenhengende lære.

Nichiren-skolen[rediger | rediger kilde]

Gjennom mer enn 20 års studier, konkluderte Nichiren (12221282) i 1253 at Lotussūtraen representerte buddhismens høyeste lære. Etter å ha innsett at ingen andre skoler under kamakuraperioden gjorde det samme, sang han Daimoku (Lovprisning av Lotussūtraen) til den oppadgående sol på Kiyosumi-fjellet den 28. april 1253, og proklamerte grunnleggelsen av en ny buddhistisk retning (Nichirenshū ニチレンシュウ).

Originaltekst i Prākrit?[rediger | rediger kilde]

Språket i den originale teksten var sannsynligvis en nordøst-Indisk Prākrit-dialekt. I året 225 e.Kr. ble teksten oversatt fra sanskrit til kinesisk av en indisk legmann. Denne oversettelsen er gått tapt, i likhet med to andre tidligere oversettelser til kinesisk. Sanskrit-manuskriptet var imidlertid i seg selv en oversettelse fra en tidligere versjon i en lokal Prākrit-dialekt.

I året 286 e.Kr. ble Lotussūtraen oversatt til kinesisk for fjerde gang av Dharmaraksha (223316) i 27 kapitler og 10 bokruller under tittelen «Lotussūtraen» (Fă-Huá Jīng, 正法華經).[12]

Dharmaraksha’s oversettelse er to århundrer eldre enn noen bevart versjon på sanskrit. Den er vårt eldste vindu inn i fortidens tåke som omgir Lotussūtraens opprinnelige form. I 1992 publiserte Karashima Seishi et tekst-studium av de kinesiske oversettelsene av Lotussūtraen, og sammenlignet dem med alle versjoner på sanskrit og tibetansk. Hans konklusjon var at Dharmaraksha oversatte et manuskript skrevet i en dialekt av Prākrit som var svært lik, eller identisk med Gandhāri, og at forvekslinger mellom ord i Prākrit og likelydende ord i sanskrit forårsaket oversettelsesfeil.[13]

En lignende hypotese ble fremmet av Daniel Boucher i 1998.[14]

Sanskrit-manuskripter[rediger | rediger kilde]

Kashgar-manuskriptet[rediger | rediger kilde]

Det eldste kjente sanskrit-manuskriptet med Lotussūtraen, er «Kashgarmanuskriptet» fra det 5. århundre e.Kr. Størstedelen av manuskriptet ble ervervet i Kashgar i 1903 av Nikolaj Fyodorovitsj Petrovskij, det russiske keiserdømmets konsul i Kashgar fra 1882 til juni 1902.

Manuskriptet ble skrevet i Khotan i det 5. århundre e.Kr. etter forespørsel fra en innflytelsesrik familie i Khotan som ansatte en skribent til å lage en kopi, bragt som gave til Kashgar av handelsmenn. Etter kapittel 27 på siste folio finnes en kolofon på khotanesisk (en Iransk Saka-dialekt) som oppgir navnene til tekstens donatorer og deres gode relasjoner. Folier av manuskriptet fra andre oppdagelsesreisende har kolofoner etter kapitlene 2, 5 og 15 skrevet i Khotan.[15] Kolofonene beskriver dydene, delt av familien og deres slektninger, som ble oppnådd ved å la en skribent lage en ny kopi av Lotussūtraen. Manuskriptet er skrevet i den Sentral-Asiatiske Khotanesiske Gupta-stilen av Brāhmi-skriften.

Manuskriptet er ikke bevart intakt, og enkelte folioer mangler eller er skadet. I 1976 ble nesten alle fragmentene reprodusert i en faksimileutgave med professor Lokesh Chandra som redaktør. I januar 1981 publiserte Professor Hirofumi Toda ved Tokushima-universitetet, en latinisering av teksten til manuskriptene av Lotussūtraen fra Kashgar, Farhād-Bēg og Khadaliq.

Forkortelse Antall folioer Samling Forklaring
Kash/O 396 N.F. Petrovsky samlingen, den Sentral-Asiatiske manuskriptsamling i det Russiske Vitenskapsakademiet, Institutt for Orientalske Studier, St. Petersburg Kern's oversettelse (1884) markerer avsnitt fra Kashgar manuskriptet med bokstaven «O»
Kha 40 Stein-samingen, British Library Bragt til England av Aurel Stein
9 Trinkler-samlingen, Staatsbibliotek der Stiftung Preussischer Kulturbesitz zu Berlin (tidligere Marburg), Bragt til Tyskland av Emil Trinkler (19. mai 189619. april 1931)
Hoernle 4 MSS. No.148, SA.22-25 (Fol. Nos. 253-254, 259-260). Hoernle-samlingen i Indian Office Library, London Kjøpt av Sir George McCartney (19. januar 186719. mai 1945), Britisk general-konsul i Kashgar, av Badruddin, Aksakal av Khotan, som selv kjøpte dem av «skatte-jegere». Hoernle fant det sannsynlig at folioene var blitt funnet i ruinene av byen Khadaliq
«F» Fragment Series XV, Box 3, folder 6, i Ellsworth Huntington papers i Sterling Library ved Yale University, New Haven, USA
6 Fragmenter Ohtani-samlingen i Peking Biblioteket, ervervet i Khotan av Grev Ohtani of Japan

«Kasgar-manuskriptet» utgjør 281 folioer og 108 fragmenter. For å rekonstruere manglende deler, er det blitt brukt fragmenter fra Khotan, daterte til det 7. århundre og det 9. århundre, der kolofonene til kapitlene 2, 5 og 15 har trekk fra en senere dialekt av Khotanesisk.[16] Det er denne kombinasjonen av flere manuskripter som mange refererer til som «Kashgar manuskriptet». 447 folioer er bevarte, mens 12 folioer mangler.

Sentral Asiatiske manuskripter i Kinas Lushun-museum[rediger | rediger kilde]

Ytterligere fem fragmentariske sanskrit-manuskripter fra Sentral Asia – daterte til mellom det 5. århundre og det 10. århundre, er oppbevarte i Kinas Lushun-Museum. Tre av dem er blant de eldste bevarte eksemplarer, og stemmer overens med er Kumārājīva’s oversettelse til kinesisk i året 406 e.Kr.

Manuskriptet fra Khadaliq[rediger | rediger kilde]

Et syvende fragmentarisk manuskript ble oppdaget i Khadaliq, ca. 100 km øst for Khotan. Dets fragmenter befinner seg i Nasjonalbiblioteket i Berlin, i det Statlige museum for Etnologi i München, og i British Library i London.

Lotussūtraen i Gilgit-manuskriptene[rediger | rediger kilde]

Gilgit-manuskriptene, som i juli 1931 ble oppdaget av Aurel Stein i en stupa ved Gilgit i Kashmir, er paleografisk daterte til henholdsvis det 5. århundre eller det 6. århundre. De er skrevet i en variant av Gupta-skriften, som er blitt kalt henholdsvis Gilgit-skriften og Gilgit / Bāmyan skriften. I 1947 ble de flyttet fra Srinagar til National Archives, New Delhi. Lotussūtraen befinner seg i følgende folier av denne tekst-samlingen:

  • 10 linjers manuskript, del 9, folioene 2785-2812
  • 8 linjers manuskript, del 9 folioene 2813-2908
  • 8 linjers manuskript, del 10, folioene 2909-3052
  • 9 linjers manuskript, del 10, folioene 3053-3120
  • 11 linjers manuskript, del 10, folioene 3121-3216
  • 10 linjers manuskript, del 10, folioene 3217-3220

Manuskript-fragmenter fra Bāmiyan[rediger | rediger kilde]

I 1998 oppdaget Dr. Klaus Wille og Matsuda Kazunobu fragmenter av tre sanskrit-manuskripter av Lotussūtraen i Martin Schøyen-samlingen i Norge.[17] Et manuskript var blitt skrevet på bjørkebark, mens to andre (5-linjers og 6-linjers) hadde vært skrevet på palmeblader. Den opprinnelige folio i 5 linjers palmeblads-manuskriptet var 40 x 3-3,5 cm.

Skriften er av såkalt Gilgit / Bāmiyan I type, og er eldre enn skriften i Gilgit-manuskriptene.

Fragmentene tilhører kapitlene 1 (6-linjers), 2 (5-linjers og bjørkebark), 3 (5-linjers, 6-linjers og bjørkebark), 8, 10, 13 og 14 (bjørkebark), 18 (5-linjers), 20 (bjørkebark), 22 (5-linjers og bjørkebark), 23, 25 og 27 (bjørkebark).

Noen fragmenter stemmer overens med Kashgar-manuskriptet, andre med både Kashgar og Gilgit manuskriptene, mens to fragmenter av kapittel 1 har unike gjengivelser av teksten.

Sanskrit-manuskripter fra Nepal[rediger | rediger kilde]

De fleste bevarte sanskrit-utgavene av Lotussūtraen, stammer fra Nepal. Tre av dem – No. 4-21, No. 3-678 og No. 5-144, befinner seg i National Archives of Nepal i Kathmandu. Manuskript No. 4-21 er et komplett manuskript fra det 11. århundre eller det 12. århundre, som ifølge orientalistene er en kopi av en svært gammel tekst.

Ni manuskripter (No. 408 – 415) befinner seg i University of Tokyo General Library (Toyo Bunko) i Tokyo, Japan. Ms no 414 er datert år 1070, og ble bragt til Tibet av Japaneren Ekai Kawaguchi, som besøkte Nepal i 1899. Det ble overført til Toyo Bunko i 1916.

Den tibetanske og mongolske oversettelsen[rediger | rediger kilde]

I det 8. århundre ble Lotussūtraen oversatt til tibetansk under tittelen Dam Pa’i Chos Padma Dkar Po Zhes Bya Ba Theg Pa Chen Po’i Mdo (Dam Chos Pad Dkar). Originalen var et sanskrit-manuskript fra Nepal med tittelen Sad-dharma Puņḍarīka nāma mahāyāna sūtra («mahāyāna sūtra ved navn Sad-dharma Puņdarīka»).[18]

Mellom 1600 og 1629 ble den tibetanske versjonen oversatt til mongolsk av mongolske buddhistmunker.

Oversettelser til kinesisk[rediger | rediger kilde]

Lotussūtraen ble oversatt minst seks ganger til kinesisk, første gang i året 225 e.Kr. av en indisk legmann. De tre eldste oversettelsene er imidlertid gått tapt.

Oversettelsen til Dharmaraksha 286 e.Kr.[rediger | rediger kilde]

Lotus-buddha.svg
Språk Tittel
Kinesisk Zhèng fǎhuā jīng (正法華經)
Koreansk Chŏng pŏphwa kyŏng (정법화경)
Japansk Shō hokke kyō (ショウホウケキョウ)
Vietnamesisk Chánh pháp hoa kinh

I året 286 e.Kr. oversatte Dharmaraksha (223316) Lotussūtraen til kinesisk, i byen Chang'an. Hans oversettelse har tittelen Fă-Huá Jīng (正法華經, «Lotussūtra»), og består av 27 kapitler i 10 bokruller.[19] I året 518, under dynastiet Liáng (梁) av Xiao klanen (502557), skrev Sēngyòu (僧佑, 445518) en katalog over datidens kinesiske buddhistiske kanon under tittelen «Samlede nedtegnelser om dannelsen av Tripitaka» (Chū sānzáng jì jí, 出三藏记集).[20] Denne katalogen inneholder to kolofoner til Dharmarakshas oversettelse. Den første gir en oppsummering av oversettelsesarbeidet:

«På den 10. dag av den 8. måned av det 7. år av regjeringsperioden til Taikang (15. september 286), holdt Yuezhi bodhisattva sramana fra Dún Huàng, Dharmaraksha, den utenlandske teksten mellom sine hender, overleverte muntlig og utga de 27 kapitlene av Zhèng fāhuā jīng, drøftet den med upasaka Nie Chengyuan, Zhang Shiming, og Zhang Zhongzheng, som samarbeidet om å skrive den ned. Zhu Decheng, Zhu Wensheng, Yan Weibo, Xu Wencheng, Zhao Shuchu, Zhang Wenlong, Chen Changxuan, og andre, hadde alle gleden av å oppmuntre hverandre og hjelpe til. Oversettelsen var ferdig på den 2. dag av den 9. måned (6. oktober 286). Både den Indiske sramana Zhu Li og legmannen Bo Yuanxin fra Kushan utdypet oversettelsen. På den 6. dag av den 2. måned av det 1. året ble den gjennomgått på nytt. Deretter, på den 15. dag av den 4. måned av det 1. året av regjeringstiden til Yuankang (29. mai 291) kopierte Sun Bohu fra Chan'an teksten med enkle gloser.»[21]

Lotus-buddha.svg
Kapittel Tittel Kapittel Tittel
1 Guāng ruì pĭn (光瑞品) 15 Rúlái xiàn shòu pĭn
(如來現壽品)
2 Shàn quán pĭn
(善權品)
16 Yù fú shì pĭn
(御福事品)
3 Yìng shí pĭn
(應時品)
17 Quàn zhù pĭn
(勸助品)
4 Xìn lè pĭn (信樂品) 18 Tàn fă shī pĭn
(歎法師品)
5 Yào căo pĭn (藥草品) 19 Cháng bèi qīng màn pĭn
(常被輕慢品)
6 Shòu shēng wén jué pĭn
(授聲聞決品)
20 Rúlái shén zú xíng pĭn
(如來神足行品)
7 Wăng gŭ pĭn (往古品) 21 Yàowáng púsà pĭn
(藥王菩薩品)
8 Shòu wŭ băi dì ziĭ jué pĭn
(授五百弟子決品)
22 Miào hŏu púsà pĭn
(妙吼菩薩品)
9 Shòu ā nán luó yún jué pĭn
(授阿難羅云決品)
23 Guāng-shì-yīn pŭmén pĭn
(光世音普門品)
10 Yào wáng rúlái pĭn
(藥王如來品)
24 Zŏng chí pĭn (摠持品)
11 Qĭ băo tă pĭn (七寶塔品) 25 Jìng fù jìng wáng pĭn
(淨復淨王品)
12 Quàn shuō pĭn (勸說品) 26 Lè pŭ xián pĭn
(樂普賢品)
13 ān xíng pĭn
(安行品)
27 Zhŭ lèi pĭn (囑累品)
14 Púsà zóng dì yŏng chū pĭn
(菩薩從地踊出品)

Den andre kolofonen forteller oss at Lotussūtraen allerede i år 290 e.Kr. må ha gjort et sterkt inntrykk på sitt kinesiske publikum:

«På den 28. dag av den 8. måned av regjeringstiden til Yongxi (18. oktober 290) kopierte bhiksu Kang Nalu hele Zhèng fāhuā i Luoyang. Sammen med upasakas med ren moral og selvbeherskelse – Zhang Jibo, Dong Yingxuan, Liu Changwu, Chang Wen, og andre, tok han den originale sūtra i hendene og gikk til den Hvite hestens tempel (白马寺, Báimă Sì) for å møte Dharmaraksha. [Dharmaraksha] sammenfattet muntlig den gamle lærdom og forklarte dens dypsindige mening. På uposadha-dagen, den 14. i den 9. måned (3. november 290) holdt han en lektyre om denne sūtra for en stor forsamling ved den Østlige oksens tempel. Hele dagen og hele natten var alle sammen fullstendig henrykte over hans tale. Oversettelsen ble igjen revidert.»[22]

Oversettelsen til Kumārājīva 406 e.Kr.[rediger | rediger kilde]

Lotus-buddha.svg
Språk Tittel
Kinesisk Miàofǎ liánhuā jīng (妙法蓮華經)
Koreansk Myobŏp yŏnhwa kyŏng (묘법연화경)
Japansk Myōhō renge kyō (ミョウホウレンゲキョウ)
Vietnamesisk Diệu pháp liên hoa kinh

I året 406 e.Kr. ble Lotussūtraen til kinesisk av Kumārājīva (344413) under tittelen Miào-fă Lián-huá Jīng (妙法蓮華經, «Sūtra om den hvite lotusblomstens gode lov») i 27 kapitler og 7 bokruller.[23]

Originalen var et sanskrit-manuskript av silke fra Khotan. Kumārājīvas oversettelse regnes som den mest autorative, og er et stort litterært mesterverk. Språket er strengt, konsist og lettlest.

Lotus-buddha.svg
Kapittel Tittel Kapittel Tittel
1 Xù pĭn (序品) 15 Zóng dì yŏng chū pĭn
(從地踊出品)
2 Fāng biàn pĭn
(方便品)
16 Rúlái shòu liàng pĭn
(如來壽量品)
3 Pì yù pĭn (譬喻品) 17 Fēn bié gōng dé pĭn
(分別功德品)
4 Xìn jiě pĭn (信解品) 18 Suí xĭ gōng dé pĭn
(隨喜功德品)
5 Yào căo yú pĭn (藥草喻品) 19 Fă shī gōng dé pĭn
(法師功德品)
6 Shòu jì pĭn (授記品) 20 Cháng bà qīng púsà pĭn
(常不輕菩薩品)
7 Huà chéng yù pĭn
(化城喻品)
21 Rúlái shén lì pĭn (如來神力品)
8 Wŭ băi dì zĭ shòu jì pĭn
(五百弟子受記品)
22 Zhŭ lèi pĭn (囑累品)
9 Shòu xué wú xué rén jì pĭn
(授學無學人記品)
23 Yàowáng púsà bĕnshì pĭn
(藥王菩薩本事品)
10 Fă shī pĭn (法師品) 24 Miào yīn púsà pĭn
(妙音菩薩品)
11 Jiàn bào tă pĭn (見寶塔品) 25 Guāng-shì-yīn púsà pŭmén pĭn
(觀世音菩薩普門品)
12 Tí pó dá duō pĭn
(提婆達多品)
26 Tuó luó ní pĭn
(陀羅尼品)
13 Quàn chí pĭn (勸持品) 27 Zhuāng yán wáng bĕn shì pĭn
(莊嚴王本事品)
14 ān lè xíng pĭn
(安樂行品)

Under sine reiser i årene 399414 e.Kr. oppdaget den kinesiske munken Sehi, som senere adopterte navnet Făxiăn (法顯, 337442) – «Glansen av den religiøse lov», et ekstra sanskrit-kapittel av Lotussūtraen i Turfan. Dette kapittel handler om Buddhas kusine Devadatta.

I sin selvbiografiske «Nedtegnelse om Buddhas land» (高僧法顯傳, Gāo sēng Făxiăn),[24] beretter Făxiăn at han tok teksten med seg til byen Jiankang, hvor den indiske munken Dharmati (kalt Fa-Yi) oversatte den til kinesisk.

Dette kapittel ble deretter tilføyd Kumārājīva’s oversettelse som det nye «kapittel 12».[25]

Kumārājīva’s versjon består derfor i dag av 28 kapitler. I sanskrit-manuskriptene fra Nepal utgjør avsnittet om Devadatta slutten av kapittel 11.

Oversettelsen til Dharmagupta og Jñānagupta 601 e.Kr.[rediger | rediger kilde]

Lotus-buddha.svg
Språk Tittel
Kinesisk Tiān-Pĭn Miào-fă Lián-huá Jīng (添品妙法蓮華經)
Koreansk
Japansk
Vietnamesisk

I året 601 e.Kr. oversatte Dharmagupta 26 kapitler av Lotussūtraen, basert på en sanskrit-original fra Nepal skrevet på palmeblader. Kapitlet om Guān-shì-yīn (kapittel 24 i hans oversettelse, guāng-shì-yīn púsà pŭmén pĭn 觀世音菩薩普門品) ble tilføyd i form av en allerede eksisterende oversettelse, foretatt av Jñānagupta fra Gandhāra mellom år 561 og 578 e.Kr.

Denne oversettelsen har tittelen «Sūtra fra himmelen om den hvite lotusblomstens gode lov» (Tiān-Pĭn Miào-fă Lián-huá Jīng, 添品妙法蓮華經)[26] og består av 7 bokruller.

Oversettelse av kapittel 11 av Shí Yì[rediger | rediger kilde]

Den kinesiske buddhistiske kanon inneholder også en oversettelse av kapittel 11 i én bokrull, som ble foretatt av Shí Yì (失譯). Tittelen er Sà tán fēn tuó lì jīng (薩曇分陀利經).[27]

Guāng-shì-yīn sūtra[rediger | rediger kilde]

I Sentral Asia og Kina sirkulerte også kapittel 25 i Kumārājīvas oversettelse som en egen tekst (Miào fă lián huā jīng guānshìyīn púsà pŭmén pĭn jīng, 妙法蓮花經觀世音菩薩普門品經).[28] I British Library, London er det oppbevart rundt 100 kopier av teksten fra Dúnhúang.

Kapitlenes rekkefølge[rediger | rediger kilde]

Kapitlene er ordnet forskjellig i de tre bevarte kinesiske oversettelsene og manuskriptene på sanskrit. Tabellen nedenfor illustrerer dette ved å benytte Kumārājīvas oversettelse som «norm».

Dharmaraksha Kumārājīva Dharmagupta Sanskrit
1–11 1–11 1–11 1–11
26 12 26 12
12 13 12 13
13 14 13 14
14 15 14 15
15 16 15 16
16 17 16 17
17 18 17 18
18 19 18 19
19 20 19 20
20 21 20 27
27 22 27 22
21 23 22 23
22 24 23 24
23 25 24 21
24 26 21 25
25 27 25 26

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kern 1884
  2. ^ Williams 1989, side 142
  3. ^ Karashima 1992
  4. ^ Boucher 1998, side 471-473
  5. ^ Jens Braarvig i innledningen til den norske utgaven.
  6. ^ IOL Khot S 1, IOL Khot S 10, IOL Khot S 11, IOL Khot S 19, IOL Khot S 23, IOL Khot S 25, Or.8210/S.5212
  7. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2749
  8. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2750
  9. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2751
  10. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2748
  11. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2752
  12. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 9, tekst nr 263
    Tripitaka Koreana bind 9, tekst nr 117
    Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 15, tekst nr 125
    Nanjio, tekst nr 138
  13. ^ Karashima Seishi: The Textual Study of the Chinese Versions of the Saddharmapundarikasutra in the Light of the Sanskrit and Tibetan Versions, Tokyo, The Sankbo Press, 1992
  14. ^ Daniel Boucher: Gandhari and the early Chinese Buddhist translations reconsidered: the case of the Saddharma-pundarikasutra, The Jornual of American Oriental Society, Vol.118 No 4, oktober 1998, s. 471-473
  15. ^ Ronald E. Emmerick: Some Khotanese Donors, Mémorial Jean de Menasce, Louvain 1974, s. 383-388
  16. ^ N. D. Mironov: Buddhist Miscellanea, JRAS 1927, s. 263
  17. ^ Matsuda Kanuzobu: New Sanskrit Fragments of the Saddharmapu.n.dariika-suutra in the Schoyen Collection, Norway, The Journal of Oriental Studies, V.10, 2000, s. 97-108
  18. ^ Derge (New Delhi) Kenguyr (Bka’-’gyur), Mdo Sde (Sūtraseksjonen), Bind 51 (Ja), tekst nr 113, Folioene 1A-150B
  19. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 9, tekst nr 263
    Tripitaka Koreana bind 9, tekst nr 117
    Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 15, tekst nr 125
    Nanjio, tekst nr 138
  20. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 55, tekst nr 2145
    Tripitaka Koreana bind 31, tekst nr 1053
    Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 53, tekst nr 1144
    Nanjio, tekst nr 1476
  21. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 55, tekst nr 2145, 56c.16–24
  22. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 55, tekst nr 2145, 56c.25–57a.2
  23. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 9, tekst nr 262
    Tripitaka Koreana bind 9, tekst nr 116
    Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 15, tekst nr 124
    Nanjio, tekst nr 134
  24. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 51, tekst nr 2085
    Tripitaka Koreana bind 32, tekst nr 749
    Nanjio, tekst nr 1496
  25. ^ Yang Zengwen: «Saddharmapundarikasutra in Chinese History and Its Significance in the 21st Century», oversatt av Song Lidao, The Journal of Oriental Studies, Volume 10, 2000, s. 20-30
  26. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 9, tekst nr 264
    Tripitaka Koreana bind 9, tekst nr 118
    Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 15, tekst nr 126
    Nanjio, tekst nr 139
  27. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 9, tekst nr 265
    Tripitaka Koreana bind 9, tekst nr 115
    Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 15, tekst nr 123
    Nanjio, tekst nr 136
  28. ^ Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 16, tekst nr 144

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • A.F. Rudolf Hoernle: «Manuscripts of Buddhist Literature», Republished Amsterdam 1970, s. 139-162.
  • Bunno Kato og Yoshiro Tamura: Threefold Lotus Sutra, Weatherhill, mai 1975, ISBN 978-0834801066, 2. utgave Charles E Tuttle Co 15. desember 1989, ISBN 978-4333002085
  • Lokesh Chandra: Saddharma puņdarīka-sūtra, Śata-piţaka series, Indo-Asian literatures, volume 229, International Academy of Indian culture, New Delhi, 1976, 2. utgave Tokyo, Reiyukai Library, 1977
  • Hirofumi Toda: Saddharmapundarika-sutra: Central Asian Manuscripts. Romanized Text, Tokushima 1981.
  • Nikkyo Niwano: A Guide to the Threefold Lotus Sutra, Kosei Publishing Company, 15. desember 1989, ISBN 978-4333010257
  • Burton Watson: The Lotus Sutra, Columbia University Press, 17. juni, 1993, ISBN 978-0231081603
  • Jens Braarvig (redaktør): Manuscripts in the Schøyen Collection, Vol III, Buddhist Manuscripts in the Schøyen Collection – 2, Hermes Publishing, 2002, s. 69-95
  • Boucher, Daniel (1998). Gandhari and the early Chinese Buddhist translations reconsidered: the case of the Saddharma-pundarikasutra. The Jornual of American Oriental Society, Vol.118 No 4, oktober 1998.
  • Braarvig, Jens (redaktør) (2002). Manuscripts in the Schøyen Collection, Vol III, Buddhist Manuscripts in the Schøyen Collection – 2. Hermes Publishing. ISBN 82 8034 006 8.
  • Karashima, Seishi (1992). The textual study of the Chinese versions of the Saddharmapuṇḍarīkasūtra in the light of the Sanskrit and Tibetan versions [Hokekyō-kany̕aku-no-kenkyū]. Tokyo The Sankibo Press. ISBN 47 9631 003 7, ISBN 978-4796310031.
  • Kern, H. [Johan Hendrik Caspar] (1884). Saddharma-Pundarîka or, the Lotus of the True Law. Sacred Books of the East, Vol XXI. (online utgave).
  • Williams, Paul (1989). Mahāyāna Buddhism: The Doctrinal Foundations. Routledge. ISBN 04 1502 537 0, ISBN 978-0415025379.
  • Shinjo Suguro (1998). Introduction to the Lotus Sutra, Jain Publishing Company. ISBN 0875730787

Norsk utgave[rediger | rediger kilde]