Det russiske keiserdømmet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Det russiske keiserdømme)
Gå til: navigasjon, søk
Россійская Имперія (historisk stavemåte)
Pоссийская Империя (moderne stavemåte)
Rossijskaja Imperija
Det russiske keiserdømmets flagg (siden 1883) Det russiske imperiets våpenskjold
Det russiske keiserdømme i 1914
Offisielt språk russisk
Offisiell religion Russisk ortodoks kristendom
Hovedstad St. Petersburg
Areal Ca. 21 799 825km² (c. 1914)
Befolkning Ca. 128 200 000 (c. 1897)
Styreform Autokrati, eneveldig monarki
Statsoverhode Tsar
Opprettet 22. oktober 1721
Kollaps 2. mars 1917
Siste keiser av Russland Nikolai II
Valuta Rubel
Nasjonalsang Боже, Царя храни! (Gud bevare tsaren!)

Det russiske keiserdømmet, eller Det russiske imperiet (russisk: Российская Империя, Rossijskaya Imperija) var en statsdannelse som etterfulgte Tsar-Russland. Det russiske keiserdømmet ble etablert av Peter I av Russland i 1721 og varte fram til tsar Nikolaj II ble styrtet i den russiske revolusjonen i 1917, og størsteparten av keiserdømmet ble etterfulgt av RSFSR, som senere ble USSR.

På sitt største var det russiske imperiet det nest største sammenhengende imperiet i historien, bare overgått av Mongolriket. På sitt største, strakte det seg fra Åland i vest til russisk Amerika som var under russisk kontroll i årene 1744 til 1867. På det meste hadde imperiet 176,4 millioner innbyggere, men var svært sammensatt med hensyn til kultur, religion, etnisitet og økonomi. I tillegg kontrollerte keiserriket storfyrstedømmet Finland fra 1809 og Kongress-Polen etter 1815.

Fram mot revolusjonen var det Europas siste enevelde og var før utbruddet av første verdenskrig i 1914 en av de fem stormaktene i Europa, sammen med Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Østerrike-Ungarn.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Det russiske keiserdømmets historie
Peter den store proklamerte keiserdømmet etter den store nordiske krig

Det russiske keiserdømmet var en naturlig videreføring av Tsar-Russland, og ble proklamert av Peter den store etter freden i Nystad i 1721 som avsluttet den store nordiske krig, men det kan også hevdes at keiserdømmet var en realitet helt siden Peter den store besteg keisertronen i 1682. Han konsoliderte eneveldet i Russland og spilte en sentral rolle i å bringe landet nærmere de europeiske statene og det politiske miljøet i Europa. Han flyttet videre hovedstaden fra Moskva til den nyetablerte byen St.Petersburg.

Peter den store sto også for en omfattende ekspansjon av keiserriket, som fulgte opp ekspansjonen fra midten av 1600-tallet som hadde sikret kontroll over Sibir og nådd Stillehavet. Dette enorme området hadde imidlertid en befolkning på kun 14 millioner.

I årene 1648 til 1654 var det en russiskvennlig oppstand i Polen-Litauen under ledelse av kossaklederen og hetman Bogdan Khmelnytskij. Oppstanden og den påfølgende polsk-russiske krig (1654-1667) førte til Andrusovo-traktaten som gjorde at russerne igjen fikk kontroll over Kiev og Ukraina.

Befolkningen levde hovedsakelig på landsbygda, hvor slavehold var sentralt i økonomien, fram til Peter den store avskaffet slaveriet, og erstattet dette med livegenskap.

Peter den store moderniserte de militære styrker og opprettet Den keiserlige russiske hær. Han innførte en livsvarig verneplikt som sikret en stående hær på 300 000 mann, noe som styrket den russiske posisjonen både i de kommende russisk-tyrkiske kriger og i den store nordiske krig.

Katarina den store var blant annet sentral i Polens tre delinger

Den neste russiske herskeren som preget utviklingen var Katarina den store. Hun styrket adelen ved å overførte mye av den lokale administrasjon til denne, samtidig som det brøt opp noe av den tidligere sterke maktkonsentrasjonen. Videre sikret hun russisk kontroll over Polen-Litauen gjennom sin støtte til Targowica-konføderasjonen.

Men kostnadene knyttet til de utenrikspolitiske framstøtene var høye, noe som førte til at de livegne måtte bruke neste all sin arbeidskraft på adelens gods. Dette førte til et opprør i 1773, som også førte til et opprør blant kosakkene under ledelse av Jemeljan Pugatsjov, under slagordet «Heng landeierne!». Opprørstyrkene truet Moskva, før de brutalt ble slått ned.

Gjennom flere kriger mot Det osmanske riket i de russisk-tyrkiske kriger, sikret Katarina russisk kontroll med kysten av Svartehavet. Gjennom samarbeidet med Preussen og Østerrike om Polens delinger styrket hun ytterligere russisk kontroll vestover.

Ved hennes død i 1796, hadde hennes ekspansive utenrikspolitikk gjort Det russiske keiserriket til en europeisk stormakt. Dette ble forsterket ved hennes etterfølger Aleksander I da han sikret russisk kontroll over storfyrstedømmet Finland fra det svekkende Sverige etter finskekrigen i 1809 og Bessarabia i 1812 fra Det osmanske riket etter den russisk-tyrkiske krig (1806-1812).

Napoléons katastrofale nederlag i sitt russiske felttog da general Mikhail Kutuzov brukte «Brent jords taktikk» og stoppet den franske La grande armée utenfor Moskva, gjorde at Aleksander I var en av seierherrene i Napoleonskrigene og ved Wienerkongressen, og sikret slik blant annet russisk kontroll over Kongress-Polen.

Samtidig som Det russiske keiserriket på dette tidspunktet var en av Europas stormakter, førte livegenskapet til at den økonomiske utviklingen ble hemmet og særlig gikk dette ut over industrialiseringen som ikke fikk fotfeste her, i motsetning til resten av Europa, hvor Den industrielle revolusjon ble innledningen til en større omstilling av samfunnslivet. I tillegg ble den russiske statsadministrasjon stadig mer ineffektiv og forslag til politiske endringer ble hindret av tsarens absolutte makt og aldri satt ut i livet.

Fanger i en mobil katorga mens de bygger vei i Amur

Da den relativt liberale Aleksander I ble erstattet av sin ynge bror Nikolaj I i 1825, ble alle tilløp til uro og ønsker om politiske endringer slått hardt ned, blant annet dekabristopprøret i desember samme år, som hadde sin bakgrunn i mer politiske liberale impulser fra utlandet. Nikolaj I møtte alle ønsker om at Russland skulle følge den europeiske bølgen med politisk liberalisering ved å vende bort fra den moderniseringen som hadde begynte med Peter den store, og la i stedet vekt på sin mer tilbakeskuende doktrine om ortodoksi, autokrati og nasjonalisme, hvor det ble lagt vekt på russifisering. I tillegg til å følge opp årelange Kaukasuskrigene, møtte Nikolaj I også to større opprør i Polen-Litauen, nemlig novemberoppstanden mellom november 1830 og oktober 1831, samt januaroppstanden fra januar 1863 og fram til 1865. For å knuse opprørtilbøyeligheter, satte tsaren i gang en omfattende overvåking av særlig universitetene og en utstrakt bruk av spioner for politiet. Enhver som ble mistenkt for å ha revolusjonære sympatier ble sendt til katorgaer i Sibir.

Romanov-flagget var keiserriket flagg i årene 18581883

Det var hele tiden en drakamp om hvordan Russland skulle videreføre den moderniseringen som ble innledet av Peter den store, gjennom å ta etter Vest-Europa, eller vende tilbake til landets egne tradisjoner. Det siste ble støtte av de slavofile som så med stor skepsis mot det de kalte det dekadente vest-Europa. De ønsket sterke fellesskapsløsninger framfor vestens individualisme. Alternative sosiale læresetninger ble utarbeidet av radikalere som Aleksandr Herzen, Mikhail Bakunin og Pjotr Kropotkin.

Da tsar Nikolaj I døde, hadde Russland det siste året av hans levetid blitt involvert i Krimkrigen. Hans etterfølger Aleksander II kom på tronen i 1855 møtte et sterkt behov for sosiale reformer, ikke minst for å oppheve livegenskapet. På denne tiden er det antatt at det levde rundt 23 millioner mennesker under livegenskapet, under forhold verre enn hva som var vanlig for bondebefolkningen i Vest-Europa, og det var derfor en viktig reform da dette ble opphevet i 1861. Dette innledet også reduksjonen av aristokratiets maktmonopol og førte til at landet fikk en stor, mobil arbeidsstyrke som bidro til en begynnende industrialisering, vekst av bybefolkningen og snart en voksende middelklasse som også stadig fikk en større politisk innflytelse.

Mot slutten av 1870-årene var det en rekke kriger med Det osmanske riket om innflytelse på Balkan. I den russisk-tyrkiske krig (1877-1878), noe som førte til Berlintraktaten som ga uavhengighet for Romania, Bulgaria, Serbia og Montenegro. De panslavistiske russerne følte seg her sveket av Østerrike-Ungarn og Tyskland.

Da tsar Aleksander II ble myrdet av den nihilistiske organisasjonen «Folkets vilje» i 1881, gikk tronen videre til hans sønn Aleksander III, som vendte tilbake til tsar Nikolaj Is sterke undertrykkelsesmetoder. Som innbitt slavofil, mente han at Russland bare kunne reddes fra undergang og kaos ved å isolere seg fra Vest-Europa. For å prøve å balansere Tysklands økende maktposisjon, inngikk han i 1892 en allianse med Den tredje franske republikk, samt styrket den russiske posisjon ved ytterligere ekspansjon i Sentral-Asia. En av hans viktigste rådgivere var Konstantin Pobedonostsev. Han gikk sterkt imot ytringsfrihet og demokratiske institusjoner. Under hans regime ble det også gjennomført en hard russifisering. Hans tid som tsar er i ettertid mest preget av antisemittisme og hans kamp mot nihilistene og Narodnik.

Da Aleksander III døde i 1894, gikk tronen til hans sønn, Nikolaj II og på dette tidspunktet begynte Den industrielle revolusjon for alvor å gjøre seg gjeldende i landet.

En mislykket krig mot Japan la økt press på samfunnet. 1905-revolusjonen ble utløst da presten Georgij Gapon den 22. januar 1905 ledet et opptog på 200 000 mennesker mot tsarens palass i St. Petersburg for å få ham til å gripe inn mot de høye matvareprisene som krigen førte med seg. Tsarens soldater åpnet ild mot folkemassen, og mange ble drept, i den såkalte blodige søndagen. Dette utløste streiker, bondeopprør og mytteri i hær og flåte.

Da arbeiderne gikk til generalstreik høsten 1905, og flere steder ble det dannet såkalte sovjeter og tsaren måtte motvillig gå med på å demokratisere landet.

Revolusjonen varslet at endringer måtte til. For å hindre nye opprør utstedte Nikolaj II de såkalte Oktobermanifestet hvor han tillot valg til en nasjonalsamling, Statsdumaen, der noen få hadde stemmerett, og sensuren ble noe mildere.

Vladimir Lenin taler foran Bolsjojteateret, opprinnelig var Lev Trotskij i forgrunnen til høyre, men dette ble fjernet av den stalinistiske sensuren på 1930-tallet

De liberale blant industriherrene og innen adelen arbeidet for politiske og sosiale reformer og dannet Kadettpartiet. De mer radikale holdt oppe tradisjonen etter Nardonik og arbeidet for en landreform ved å gi jorden til de som arbeidet på den. I tillegg var det marxistiske grupper, blant annet innenfor det sosialdemokratiske partiet. I 1903 hadde dette partiet på et møte i London blitt splittet i to fraksjoner: mensjevikene som ønsket endring gjennom reformer og de mer radikale bolsjevikene under ledelse av Vladimir Lenin.

Utfyllende artikkel: Den russiske revolusjon

Da Nikolaj II med entusiasme og patriotisme tok Russland inn i første verdenskrig, kan det også ha vært i et ønske om å samle landet. Særlig fordi krigspropagandaen la vekt på panslavismen ved at deres deltakelse var for å beskytte deres felles slaviske trosbrødre, serberne. Men allerede fra midten av 1915 virket krigen sterkt demoraliserende, det ble varemangel, deserteringer og mange tilløp til mytteri. 3. mars 1917 brøt det ut en større streik i St. Petersburg, den ledet til gatekamper og eskalerte til februarrevolusjonen. Nikolaj II abdiserte og makten ble overført nesten uten blodutgytelse.

En ny regjering ble utnevnt av Dumaen og skulle sitte fram fram til det neste valg, da det skulle innføres ny grunnlov og demokrati i en liberal republikk. Mellom februar og oktober prøvde tallrike anarkistiske og kommunistiske revolusjonære å utløse videre revolusjon. Dette ledet fram til oktoberrevolusjonen, hvor bolsjevikene tok makten fra den provisoriske regjeringen hvor mensjevikene satt. Denne revolusjonen var inspirert og etterhvert kontrollert av Vladimir Lenin og hans høyre hånd Lev Trotskij. Mens mange historiske begivenheter fant sted i Moskva og St. Petersburg var det også en bred bevegelse på landsbygda der bønder beslagla og omfordelte landområdene.

Styresett[rediger | rediger kilde]

Fram til 1905 var det russiske keiserriket et eneveldig monarki, hvor all lovgivende, dømmende og utøvende makt var samlet hos tsaren. I tillegg var han det formelle overhodet for Den russisk-ortodokse kirke som var statskirke.

Almanach de Gotha beskrev i 1910 Det russiske keiserdømmet som «et konstitusjonelt monarki under en autokratisk tsar». Denne selvmotsigelsen illustrerer hvor vanskelig det er å gi en klar systembeskrivelse, da dette systemet var et resultat av en utvikling av en lang periode, samtidig som det undergikk en del forandringer etter den mislykkede 1905-revolusjonen. Før denne var tsarens makt beskrevet som absolutt, mens Oktobermanifestet og åpningen av Statsdumaen 27. april 1906 medførte visse formelle restriksjoner på tsarens maktutøvelse.

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Bondebefolkning på den russiske landsbygda i 1909

Samfunnslivet i Det russiske keiserdømmet var sterkt klassedelt. De sosiale klassene var hovedsakelig adelen, presteskapet, handelsfolk, kosakker og landarbeidere. Den siste gruppen utgjorde mer en 80 % av befolkningen. Ikke-russere utenfor det russiske kjerneområdet ble gjerne referert til som inorodtsij (ikke-slavere). Slaveriet ble opphevet i 1861, og disse omfattet både landarbeidere, men også tjenerskap.

Det var få muligheter til sosial mobilitet mellom samfunnsklassene. Mens militær karriere andre steder har vært en mulighet for sosial mobilitet, var de høye offisersstillingene lenge forbeholdt adelen.

Religion[rediger | rediger kilde]

Den russisk-ortodokse kirke var keiserrikets statskirke, og tsaren var dennes offisielle overhode med tittel som kirkens overordnede forsvarer. Selv om tsaren sto for alle utnevnelser og avsettelser innen kirken, blandet han seg imidlertid ikke inn i læremessige spørsmål. Disse ble behandlet i Den hellige synode, ledet av en prokurator og var et råd som avgjorde alle læremessige spørsmål. Kirken ble ledet av tre metropolitter (i St. Petersburg, Moskva og Kiev), 14 erkebiskoper og 50 biskoper, som alle kom fra det klosterbaserte presteskapet. Som i dag, kunne imidlertid sogneprester være gifte.

Det hersket i prinsippet religionsfrihet i keiserriket, men det var lagt visse restriksjoner på praktiseringen av jødedommen.

Ved folketellingen i 1897 kom det fram følgende fordeling av befolkningen med hensyn til religiøs tilknytning:

Religion Antall[1]
Russisk ortodokse 87 123 604
Muslimer 13 906 972
Romersk-katolske 11 467 994
Jøder 5 215 805
Lutheranere[2] 3 572 653
Gammeltroende 2 204 596
Armenske apostoliske 1 179 241
Buddhister og tibetansk buddhister 433 863
Andre ikke-kristne religioner 285 321
Reformerte 85 400
Mennonitter 66 564
Armenske katolikker 38 840
Baptister 38 139
Karaitter 12 894
Anglikanere 4,183
Andre kristne 3 952

Geografi[rediger | rediger kilde]

Etnisk kart over det europeiske Russland før første verdenskrig
Utfyllende artikkel: Russlands geografi

Ved slutten av 1800-tallet hadde riket en utstrekning på rundt 22 400 000 km², eller nesten 1/6 av jordens landområder. Den eneste som var på tilsvarende størrelse på denne tiden var Det britiske imperiet. Imidlertid bodde et flertall av befolkningen konsentrert i den europeiske delen av Russland. Riket inneholdt mer enn 100 forskjellige etniske grupper, hvor de etniske russere utgjorde rundt 45% av befolkningen.

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fra den russiske folketellingen i 1897, tabell XII (Religioner) (på russisk)
  2. ^ Den evangelisk-lutherske kirke var hovedsakelig i Baltikum, Ingermanland og Storfyrstedømmet Finland