Jie (folk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jie (hanzi: 羯; hanyu pinyin: Jié; mellomkinesisk uttale: [ki̯at]) var navnet på et lite folkeslag i det nordlige Kina i det fjerde århundre AD. De regnes som et av wu hu-folkene, og oppretta staten Senere Zhao. De fleste jieene, flere hundre tusen av dem, og mange av de andre wu hu'ene ble utryddet i Wei-Jie-krigen etter Senere Zhaos fall, og mange av de overlevende flyktet. Til tross for dette finnes det enkelte referanser til jieene i de neste 200 årene av kinesisk historie. Noen av de viktige krigsherrene under norddynastiene kan ha vært jieer.

I følge Weishu kommer navnet jié fra Jiéshì-området (羯室; i dag Yushe i Shanxi), hvor de hadde bosatt seg. Det kinesiske tegnet "羯" betyr enten «vær» eller «kastrert vær». I følge Jin Shu var Senere Zhaos grunnlegger Shi Les forfedre en separat xiongnu-stamme kjent som Qiāngqú (羌渠). Sinologen Edwin G. Pulleyblank identifiserte Qiāngqú med kangjuene, som kan ha hatt et tokharsk opphav.

Jieenes opprinnelige språk er gått tapt, og deres etnisk-språklige opphav er derfor usikkert. Buddhistmunken Fotudeng nedtegnet i Jin Shu en setning av deres språk som "秀支替戾剛僕谷劬禿當;" betydningen er noenlunde kjent siden en kinesisk oversettelse ble gitt i teksten. Flere forskere har ved analysering av denne setningen sluttet seg fram til at jié-språket var tyrkisk, men Pulleyblank mente heller at det kunne være jeniseisk.

Noen historikere har ment at jieene kan ha vært beslektet med dagens ketere, på grunnlag av alternative og eldre uttaler av 羯 (e.g. kitkantonesisk). Andre mener de kan ha vært beslektet med sogdianerne.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kurakichi Shiratori: Über die Sprache des Hiung-nu Stammes und der Tung-hu-Stämme, Tokyo, 1900
  • Wang Zhonghan: Outlines of Ethnic Groups in China, Taiyuan, Shanxi Education Press, 2004, s. 133, ISBN 7-5440-2660-4