Kamakura-perioden

Kamakura-perioden er en periode i Japans historie, oppkalt etter Kamakurashogunatet, som hadde makten i denne perioden. Perioden varte fra 1185 og frem til 1333, da shogunatet ble beseiret og keisermakten ble gjenopprettet i en kort periode. Kamakuraperioden markerer overgangen til japansk middelalderhistorie, en periode som varte i rundt 700 år, og som var kjennetegnet av at keiserens makt ble redusert til en seremoniell rolle, mens ulike krigsherrer (shoguner) hadde den reelle makten. Denne perioden er også ofte henvist til som samuraienes tidsalder.

Bakgrunn

I Japan hadde keiseren frem til nederlaget i andre verdenskrig i 1945 guddommelig status, som følge av at han i henhold til den kongelige mytologien nedstammet direkte fra solgudinnen Ameratsu. Som følge av måten det japanske samfunnet var organisert på var imidlertid hans reelle makt redusert allerede før overgangen til Kamakuraperioden. Ulike krigsherrer hadde som følge av den oppdelingen av land som skjedde på 1100-tallet herredømme over rundt halvparten av all dyrkbar mark, rettigheter de forsvarte med sine egne private samuraistyrker. Det oppsto i denne perioden et føydalistisk system, ved at bønder som eide jord selv overførte denne til en krigsherre mot beskyttelse for å unngå hard skattlegging fra keiseren. Som følge av dette ble det vanskelig for keiseren å føre noen reell sentralisert kontroll med sitt rike, og i realiteten var det de ulike krigsherrene som hadde full kontroll over sine egne områder. Det oppsto på denne tiden maktkamper mellom ulike krigsherrer, der disses samuraihærer kom opp mot hverandre,og etter hvert var det et stadig færre antall krigsherrer som fikk mer og mer makt. Etter at Tairaklanen etter hvert opparbeidet seg kontroll over mesteparten av Japan rundt 1160, ble makten i 1185 overtatt av styrkene til Minamoto Yoritomo. I 1192 fikk Yoritomo keiserens tillatelse til å ta tittelen shogun, som oversatt betyr noe slikt som «øverste barbarundertrykkende general». Yoritomo kvittet seg ved hjelp av en svært brutal fremgangsmåte med rivalene fra Tairaklanen. Han slo seg deretter ned i byen Kamakura, i nærheten av nåværende Tokyo for å komme seg vekk fra Kyoto, der keiseren og Tairaklanen holdt til. Som en følge av dette ble navnet Kamakurashogunatet tatt i bruk, noe som igjen har gitt navn til perioden.

Politisk og militær utvikling

Yoritomo opprettet et sentralisert styre i Kamakura, som han kalte bakufu (i vesten er dette uttrykket ofte brukt synonymt med shogunat). I tiden som fulgte festnet den føydalistiske tradisjonen seg, med den forskjell at våpenmakt nå fikk mye større betydning. Det sies gjerne at Japan gikk inn i sverdets tid.

Selv om Tairaklanen var historie fikk ikke Kamakurashogunatet kontroll over hele Japan. Opprørske klaner holdt til i nord og vest, mest betydningsfull var Fujiwaraklanen i nord. Kamakurashogunatet klarte aldri å få kontroll over disse områdene, men i resten av Japan sluttet de ulike lensherrene seg i hovedsak til Kamakuraklanen. Etter at Yoritomo døde i 1199, tilfalt makten etter hvert hans svigerfar Hōjō Tokimasa fra Hōjōklanen. Tokimasa tok tittelen Sikken, og var formelt underordnet den egentlige shogunen, som i denne perioden ofte skiftet mellom forskjellige personer. Det var imidlertid sikken som hadde den reelle makten. I 1221 prøvde keiser Go-Toba å tilrive seg makten, og det oppsto kamper mellom keiserens styrker og styrkene til sikken Hōjō Yoshitoki, som på dette tidspunktet hadde overtatt makten fra sin far. Hōjōs styrker vant krigen med letthet, og som resultat ble keiserens makt redusert ytterligere. Det keiserlige hoffet fikk sin makt innskrenket, og måtte nå ha tillatelse fra Kamakura før de foretok seg noe. Keiseren nøt imidlertid fortsatt stor anseelse blant folket, og han og hans hoff fikk derfor beholde visse privilegier, noe som var nødvendig for å unngå opprør.

Under Hōjōklanen opplevde Japan en betydelig utvikling i maktapparatet, blant annet ble det fra 1225 innført et råd der ulike krigsherrer rundt om i landet kunne utøve makt under ledelse av Hōjōregenten. På denne måten fikk de ulike krigsherrene større innflytelse over statsstyret, noe som var med på å minke motstanden mot Kamakurashogunatet og befeste dets maktposisjon. I 1232 innførte Hōjōregenten militærloven Goseibai Shikimoku, som skulle få stor betydning for det videre statsstyret. Denne loven ga klare retningslinjer blant annet for løsning av landtvister, plikter for statlige ansatte, samt fastsatte straffebestemmelser for dem som overtrådte loven. Loven forble gjeldende 635 år etter sin vedtagelse.

Mongolsk invasjon

Japanske samuraier border et mongolsk skip i 1281.

Etter å ha inntatt Kina i 1268 sendte Kublai-khan sine mongolske styrker til Japan i 1274 etter at et krav om overgivelse var blitt avslått. En styrke på anslagsvis 600 skip og 23 000 mann ankom den japanske kysten. Mongolene var i utgangspunktet både bedre utstyrt og bedre trent i den type kamp det var snakk om enn de japanske samuraistyrkene, og hadde overtaket i begynnelsen. Lengden på kampene, manglende forsyninger hjemmefra og opprør blant kinesiske og koreanske deltakere i den mongolske hæren svekket imidlertid mongolene. Japanerne hadde dessuten hellet med seg, da en stor tyfon tok med seg mesteparten av mongolenes skip, noe som førte til at mongolene måtte gi opp. Ved det andre angrepet som kom i 1281 var japanerne bedre forberedt. Kampene varte denne gangen i 7 uker, inntil en ny tyfon satte mongolene ut av spill. Kamakuraregjeringen forberedte seg etter dette på et nytt angrep, men dette kom aldri. Til tross for seieren ble misnøyen med styret etter hvert stort, ettersom kampene ikke førte noen erobringer med seg som kunne fordeles mellom de som hadde deltatt i kampene, i tillegg til at krigene hadde kostet store ressurser. Dette var opptakten til opprøret som førte til Kamakurashogunatets fall i 1333.

Keiseren tar makten

Hōjōklanen forsøkte å dempe misnøyen blant annet ved å øke makten til de ulike familieklanene. Dette fungerte i en periode, inntil 1318 da keiser Go-Daigo overtok. Go-Daigo var motstander av shogunatet, og opptrådte opprørsk mot Kamakurastyret ved å utnevne sin egen sønn til arving, noe som var i strid med keiserrekkefølgesystemet Hōjōklanen da hadde innført. Go-Daigo ble sendt i eksil i 1331, men dette førte til at generaler som var lojale mot keiseren gjorde opprør. Som følge av dette gikk Hōjōklanen i oppløsning, og shogunatet var dermed beseiret.

Go-Daigos mål var å gjenopprette den reelle keisermakten til slik det hadde vært tidligere. Han fikk imidlertid ikke beholde makten lenger enn rundt tre år. Generalene som hadde hjulpet ham med å fjerne Kamakurashogunatet hadde ikke som mål å gjenreise keiseren, men derimot å selv skaffe seg makten over Japan. To parter sto mot hverandre i maktkampen som oppsto, og dette resulterte i borgerkrig, som varte fra 1336 til 1392. Go-Daigo forlot Kyoto tidlig i denne perioden, og Ashikagafamilien tok etter dette over makten fra og med 1338, noe som markerte innledningen på Muromachiperioden.