Snøbjørn Galte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den fraktale kystlinja på østlige Grønland med dens mange fjorder. Nederst ses Scoresby Sund, verdens lengste fjord.

Snøbjørn Galte Holmsteinsson (født ca. 910[1], død 978) er den første norrøne mann og europeer som gikk i land på Grønland og dermed også Nord-Amerika. I motsetning til Eirik Raude som fire år senere utforsket det store landet og ga det navnet Grønland ble Snøbjørn Galtes ekspedisjon en katastrofe og han ble drept i indre stridigheter. De overlevendes beretning om ferden var dog en motivasjon for Eirik Raude. Hva tilnavnet «Galte» henspeilte på er uvisst, men kan være en ikke-nedsettende betegnelse på en bonde, tilsvarende Sigurd Syr.

Snøbjørns ætt[rediger | rediger kilde]

Det har en gang eksistert en Snøbjørn Galtes saga, men den har dessverre gått tapt. Derimot er et kortere hendelsesforløp gjengitt i Landnåmaboka. Her fortelles det om Snøbjørns ætt. Snøbjørn var sønn av Holmstein Snøbjørnsson som igjen var sønn av Snøbjørn Øyvindsson, som var sønn av Øyvind austmann som hadde emigrert fra Norge og slått seg ned ved Mjøvafjorden og Laugadalfloden og bodde ved Vatnsfjord. Bestefarens bror ble kalt for Helge den magre. Snøbjørns mor var Kjalvor, kusine av Tungu-Odd. Snøbjørn selv ble oppfostret hos Torodd på Tingsnes.[2]

Den gjenstridige hustru[rediger | rediger kilde]

Det som utløser en kjede med voldelige hendelser er at en Hallbjørn OddssonKidjaberg var gift med Hallgerd, en slektning av Snøbjørn. Hun var datter av Tungu-Odd, og den første vinteren ble ekteparet hos Tungu-Odd. Det var ikke et varmt forhold mellom Hallgerd og Hallbjørn, forteller Landnåmabok. Da ekteparet skulle flytte ut satt Hallgerd på rommet sitt og greide håret. Hun hadde det vakreste håret på hele Island og det nådde helt ned til gulvet. Da Hallbjørn kom for å hente henne ville hun ikke svare, og da han tvinnet håret om hånden og ville dra henne med, lot hun seg ikke flytte. Han trakk da sverdet og kappet hodet hennes av. Deretter red han med to mann og uten henne fra gården.

Da Tungu-Odd fikk høre om drapet på datteren sendte han bud på Snøbjørn Galte og ba ham forfølge de skyldige. Snøbjørn og hans menn omringet Hallbjørn ved en haug som siden ble kalt for Hallbjørgshaug. Tre av Snøbjørns menn ble drept og begge følgesvennene til Hallbjørn. Snøbjørn fikk kjørt sverdet gjennom Hallbjørns bein ved ankelen og da denne falt baklengs ble han drept. De døde ble hauglagt på stedet og Snøbjørn dro hjem.

Mot Grønland[rediger | rediger kilde]

For å unngå lovløshet for drapene flyktet Snøbjørn Galte fra Island. Han eide et skip og fikk Rolv på Raudasand til å kjøpe en halvpart i det. De tok begge med seg 11 mann. Snøbjørn tok med seg blant annet fosterfaren Torodd og dennes hustru. Rolv tok med seg en som het Styrbjørn som det er gjengitt et drømmekvad med følgende illevarslende strofe: «Jeg ser deres død, begge to. Nordvest i bølgene. Det råder frost og kulde. Det er der som jeg ser.»[3]

I hvilken grad Rolv hadde grunn til å følge Snøbjørn er ukjent, men beslutningen var tatt om å dra mot det ukjente vest hvor det eneste man da visste var at Gunnbjørn Ulvsson flere tiår tidligere hadde sett noen skjær som han kalte opp etter seg selv.

Antagelig ble ekspedisjonen slått i land av dårlig vær og det oppgis at skipet trengte reparasjoner. Antagelig hadde de gått i land på den isbelagt Blåserkfjorden i nærheten av dagens Tasiilaq på det østlige Grønland rett før vinteren slo inn. Her bygde de en enkel torvhytte for å overvintre. Ikke desto mindre ble de forfulgt av stridighetene som de hadde forsøkt å unnslippe på Island.

Blodig arkeologi[rediger | rediger kilde]

Detaljene er noe sparsommelige i Landnåmabok, men Styrbjørn var ute og gravde i bakken og fant noen verdisaker. Den hendelsen har fått det amerikanske tidsskriftet American Antiquity til å foreslå at dette var det aller første dokumenterte arkeologiske utgravningen i den nye verden som Nord-Amerika representerte.[4]

Hva de gravde ut var antagelig etterlevninger fra Dorsetkulturen, noe som er en arkeologisk betegnelse på en ikke-inuittisk folkegruppe fra Grønland som trolig titulerte seg selv som sallirmiut, sadlermiut eller i henhold til inuittisk folklore for turit. Folkegruppen døde ut omkring 1902.

Om det var dette funnet som fikk motsetningene til å bli utløst er uklart, men resultatet ble at flere ble drept i løpet av vinteren, og de overlevende søkte tilbake til Island om våren. I henhold til Landnåmabok skal Styrbjørn ha drept fosterfaren Torodd og deretter ha gått sammen med Styrbjørn og slått i hjel Snøbjørn, som reparerte skipet. De øvrige sverget troskapsed for å berge livet. Deretter forlot de Grønland og seilte helt til Hålogaland i Norge og derfra tilbake til Island.

På Island kom drapene igjen etter dem og en Sveinung hevnet Snøbjørn ved å drepe både Styrbjørn og Rolv. Sveinung ble deretter drept av Torbjørn sterke.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Av samme årsak som Snøbjørn måtte flykte fra Island på grunn av og oppsøke nytt land en gang rundt 977, måtte en slektning av Snøbjørn gjøre det samme noen år senere. I 982 dro Eirik Raude fra Island, men han var heldigere med været, hadde bedre kontroll over mannskapet sitt og hadde sannsynligvis planlagt ferden sin bedre. Eirik utforsket det store kalde landet i tre år og fant levelige vilkår på vestkysten. Da han kom tilbake til Island gjorde han det som Snøbjørn ikke rakk å gjøre, å gi landet et navn som overlevde dem begge: Grønland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Torben Koed – Min familie og aner
  2. ^ Tungu-Odd er en betydelig skikkelse i Hønsa-Tores saga (Hænsna-Thóris saga).
  3. ^ Google Books - Grönlands historiske mindesmærker, Volum 3 (s. 74)
  4. ^ Rowlett, Ralph M.: «1,000 Years of New World Archaeology» in American Antiquity, Vol. 47, No. 3 (Jul., 1982), pp. 652-654. doi:10.2307/280241