Sovjetunionens romstasjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sovjetunionen, senere Russland, har skutt opp følgende romstasjoner:

  • Saljut 1
  • Saljut 2 (mislykket)
  • Saljut 3 (Almaz)
  • Saljut 4
  • Saljut 5 (Almaz)
  • Saljut 6
  • Saljut 7
  • Mir (seks russiske moduler)
  • Den internasjonale romstasjonen (ISS) (to store og en mindre russisk modul)

ISS består også av flere store, amerikanske moduler, og vil etter hver få tilkoblet en europeisk og et par japanske moduler.

Alle romstasjonene har operert i omtrent 300-450 km høye baner rundt Jorden. Alle, unntatt den internasjonale romstasjonen, som er oppe fortsatt, har siden falt ned og brent opp i atmosfæren, da de ikke var konstruert for å overleve réturen.

Det var aldri mer enn én Saljut-stasjon i bane om gangen. Etterfølgeren ble alltid skutt opp etter at forgjengeren hadde falt ned. Mir ble imidlertid skutt opp før Saljut 7 falt ned, og de første ISS-modulene ble skutt opp før Mir falt ned.

Sojuz[rediger | rediger kilde]

Romstasjonene skytes opp ubemannet. Besetninger ble brakt til og fra i mindre Sojuz-fartøy. Til Mir og ISS er det også benyttet amerikanske romferger til dette formålet.

Det tar vanligvis to døgn fra oppskyting til Sojuz er koblet til en romstasjon. Etter at fartøyet er koblet fra tar det bare noen timer før det lander.

Sojuz har masser på rundt 7 tonn og skytes opp med bæreraketter som også heter Sojuz. Disse er mindre og rimeligere enn Proton-rakettene, som ble benyttet til å skyte opp de 15-20 tonn tunge Saljut-stasjonene, Mir-modulene og de russiske ISS-modulene.

Sojuz er Sovjetunionens tredje generasjons bemannede romfartøy. De er nært beslektet med de kansellerte, bemannede L-1 og L-3 måneromskipene. Ingen bemannede Sojuz-fartøy har fløyet høyere enn i bane rundt Jorden. Men Zond-fartøy, som var nært beslektet med Sojuz, foretok flere ubemannede ferder rundt Månen. Zond var egentlig bare et annet navn på L-1, programmet som prøvde å bringe mennesker rundt Månen før amerikanerne. Sovjet ble imidlertid slått på målstreken i dette forsøket. Zond ble skutt opp med Proton-raketter med et ekstra øvre trinn som sendte dem ut av jordbane og mot Månen

Det er sendt opp rundt 100 sovjetiske eller russiske Sojuz-romskip siden det første i 1967, så å si alle med to eller tre personer om bord. Etter Sojuz 9 (juni 1970) har omtrent alle fraktet romfarere til og fra en romstasjon, enten Saljut, Mir eller ISS. Sojuz 19 ble for øvrig koblet til et amerikansk Apollo-fartøy i bane rundt Jorden. Det er laget fem generasjoner Sojuz-romskip:

  • Sojuz (nr. 1-11)
  • Sojuz (nr. 12-40)
  • Sojuz T
  • Sojuz TM
  • Sojuz TMA.

Sojuz TMA brukes i dag til og fra den internasjonale romstasjonen ISS. Siden 1980-tallet har Sojuz-fartøy vanligvis fløyet i rommet i seks måneder om gangen.

Saljut[rediger | rediger kilde]

Saljut 1 ble skutt opp i april 1971, akkurat 10 år etter historiens første bemannede romferd, med Jurij Gagarin i Vostok 1. Saljut 7 ble skutt opp nøyaktig 11 år etter dette igjen, i april 1982.

Alle Saljut-stasjonene fikk «besøk» av besetninger som ankom i Sojuz-romskip, med unntak av Saljut 2, som sviktet i bane før den var blitt bemannet. Det ble også forsøkt skutt opp en stasjon mellom Saljut 1 og 2, men oppskytingen mislyktes.

Saljut-stasjonene var temmelig like hverandre i utseende, konstruksjon og størrelse, men de ble stadig og gradvis forbedret. Saljut 1-5 hadde én tilkoblingsluke hver. Den var plassert foran på Saljut 1 og 4 og akter på Saljut 2, 3 og 5. Her ble Sojuz-fartøyene koblet til før besetningene kunne krype gjennom lukene og inn i stasjonen.

For Sojuz 10, første romskip til å besøke Saljut 1 (verdens første romstasjon), fikk man ikke åpnet luken, og en skuffet besetning måtte dra hjem igjen med uforrettet sak. For Sojuz 11 gikk det enda verre: Etter et suksessfullt, treukers opphold i Saljut 1 døde alle tre kosmonautene under tilbakevendingen fordi feil i tilbakevendingskapeselens frontluke førte til trykkfall i kapselen. På den tiden var det ikke plass til tre kosmonauter iført trykkdrakter i kapselen. Dette var den andre og siste dødsulykken under en sovjetisk, bemannet romferd. Saljut 1 falt ned før en redesignet Sojuz var flyklar.

Almaz[rediger | rediger kilde]

Vestlige observatører oppdaget relativt tidlig at Saljut 3 og 5 skilte seg fra de øvrige Saljut-stasjonene. Saljut 3 og 5 kretset noe lavere enn de andre, benyttet kryptert radiosamband med bakkekontrollen, hadde alltid besetninger med militær grad, og frakoblet små ubemannede kapsler, muligens med eksponert film om bord. Dette, og andre tegn, tydet på at disse hadde militære oppgaver.

Uansett fikk alle stasjonene offisielle navn i Saljut-serien. Etter Sovjetunionens fall har det, slik man mistenkte, kommet fram at Saljut 2, 3 og 5 tilhørte et annet program, kalt Almaz, men at de oppskutte Almaz-stasjonene fikk navn i Saljut-serien for å kamuflere deres oppgaver. Etter Saljut 5 ble Almaz-programmet kansellert fordi ubemannede spionsatellitter kunne gjøre de samme overvåkningsoppgavene mer økonomisk. Alle øvrige bemannede romstasjoner som har blitt skutt opp har vært rent sivile. Det vil altså si Sovjets Saljut 1, 4, 6 og 7 og Mir, USAs Skylab og «alles» ISS.

På 1960-tallet hadde for øvrig amerikanerne planer om en militær, bemannet romstasjon kalt MOL (manned orbiting laboratory), men prosjektet ble kansellert før noen stasjoner ble skutt opp.

Da sovjeternes militære romstasjonprogram Almaz ble kansellert etter Saljut 5 hadde sovjeterne fortsatt to nesten ferdigbygde Almaz-stasjoner på bakken. Etter mange år på lager ble en av disse skutt opp i 1991, noe ombygget, for å drive sivil, kommersiell radarfotografering av Jorden. Den fikk faktisk navnet Almaz-1. Den ble aldri bemannet, hvilket heller ikke var meningen. Russerne har ikke lenger økonomi eller interesse av å skyte opp den andre. Forsøk på å skaffe vestlig kapital til dette har ikke ført frem.

Saljut 6 og 7 og Progress[rediger | rediger kilde]

Saljut 6 og 7 hadde to tilkoblingsluker hver, én i hver ende. Dermed kunne forsyninger bringes opp til besetninger på langtidsopphold med ubemannede romfartøy av typen Progress, gjennom luke nr. to. Progress er svært lik Sojuz, men er ikke designet for å kunne vende helskinnet tilbake til Jorden. Når disse er losset blir de fylt med søppel og sendt ned i atmosfæren, hvor de brenner opp.

I Saljut 6 kunne langtidsbesetninger for første gang også få besøk av andre besetninger, som kom for å bytte ut Sojuz-fartøyene når holdbardhetsiden var i ferd med å gå ut. Av sikkerhetsgrunner har besetninger i Saljut, Mir eller som nå, ISS, alltid minst ett Sojuz-fartøy tilkoblet, så man er avhengige av mer enn én tilkoplingsluke når andre fartøy skal kobles til samme bemannede stasjon.

I en stasjon med bare én tilkoblingsluke ville det vært fullt mulig, men meget uforsvarlig, å koble fra og midlertidig «parkere» et Sojuz-romfartøy ubemannet et stykke unna stasjonen mens man f.eks kobler til og losser et Progress-fartøy.

Mens Saljut 1 og 3-5 bare fikk besøk av et par besetninger og hadde relativt kort levetid, var Saljut 6 og 7 i bruk i flere år og fikk besøk av en rekke besetninger, også fra flere land utenfor Sovjet. Alle disse ble imidlertid brakt opp som "passasjerer" på sovjetiske Sojuz-fartøy.

TKS[rediger | rediger kilde]

Sovjeterne planla opprinnelig å benytte TKS-skip til å frakte besetninger og forsyninger til og fra Almaz-stasjonene. TKS-skipene var praktisk talt like store og tunge som Almaz-stasjonene, og benyttet en tilbakevendingskapsel som minnet om de amerikanske Gemini-kapslene.

Man fant imidliertid ut at det ville bli for dyrt å benytte TKS-skip til transport, så man fortsatte å benytte de mindre kapable Sojuz -romskipene til å bringe besetninger til og fra både Almaz- og Saljut-stasjonene

Utviklingen av TKS-designen fortsatte imidlertid, og det ble skutt opp og koblet til et TKS-fartøy hver til Saljut 6 og Saljut 7 etter at disse stasjonene var tatt ut av bruk.

Mir[rediger | rediger kilde]

Mir den 12. juni 1998, fotografert fra romfergen Discovery på oppdraget STS-91.

Utdypende artikkel: Mir

Mir var Sovjetunionens (nå Russland) største romstasjon. Ferdigbygget var den var satt sammen av hele syv separat oppskutte moduler.

Mir kunne for såvidt godt ha blitt kalt Saljut 8, men fikk et eget navn fordi konstruksjonen var modifisert i henhold til de mer ambisiøse planene man hadde for denne stasjonen, sett i forhold til forgjengerne.

Mirs kjernemodul ble skutt opp i 1986. Den første besetningen som besøkte Mir ble skutt opp litt senere. Disse stakk også innom Saljut 7 med Sojuz-fartøyet sitt, og ble den siste som besøkte denne stasjonen.

Mir lignet mye på Saljut 6 og 7, som igjen var veldig like de tidligere Saljutene. Men Mir skilte seg ut ved å ha hele seks tilkoblingsluker: Én i akterenden og fem i en «klase» foran. Dermed kunne Mir bygges ut i rommet med senere oppskutte moduler som ble tilkoblet disse lukene.

Til de fire radiale lukene ble det i fram til 1996 koblet til moduler av en konstruksjon basert på TKS-designen, men uten TKS´ opprinnelig planlagte tilbakevendingskapsel. TKS-designen ble i stedet altså brukt til spesilalmoduler til Mir. To litt mindre moduler, Kvant-1 og tilkoblingsmodulen, ble også montert til Mir. Alle de store modulene + Kvant-1 ble skutt opp med Proton-bæreraketter. Tilkoblingsmodulen ble brakt opp med en amerikansk romferge.

Mir-modulene hadde følgende navn:

  • Mir (kjernemodulen)
  • Kvant-1
  • Kvant-2
  • Spektr
  • Kristall
  • Priroda
  • tilkoblingsmodul for amerikanske romferger

Alle disse syv modulene var koblet sammen da hele romstasjonen, og et Progress-fartøy falt ned over Stillehavet mars 2001, den tyngste kunstige gjenstand som hittil har falt ned fra bane.

Sent i programmet fikk Mir besøk av amerikanske romferger. Dette skjedde for å skaffe erfaringer til den senere byggingen av Den internasjonale romstasjonen ISS.

Etter at de første elementene til den internasjonale romstasjonen ISS ble skutt opp, fortsatte russerne å besøke den da temmelig nedslitte Mir, og fortsatte å sende opp ubemannede Progress-romfartøy til Mir etter at ISS var permanent bemannet. Dette til amerikanernes irritasjon, som mente at alle ressurser burde konsentreres om ISS. Men siste Sojuz-fartøy fra Mir forlot iallfall stasjonen noen måneder før første Sojuz-fartøy til ISS ble skutt opp med ISS´ første permanente besetning. Ingen fartøy kunne besøke både Mir og ISS på samme ferd, da banene lå i forskjellig plan.

Mir ble sendt ned i atmosfæren over Stillehavet, hvor det meste av den brant opp, den 23. mars 2001, etter å ha vært oppe i 15 år og gjennomført 83 331 omløp rundt Jorden. Mir hadde til da fått besøk av 104 romfarere. Mesteparten av tiden var minst to kosmonauter om bord i Mir. Den var permanent bemannet over en periode på 10 år.

Deler som ble konstruert for Mirs planlagte, senere kansellerte etterfølger, Mir-2, har senere i stedet blitt innkorporert i den internasjonale romstasjonen ISS. Dette gjelder f.eks skroget til Mir-2, som nå utgjør ISS-modulen Zvezda.

Den internasjonale romstasjonen[rediger | rediger kilde]

Konstruksjonen på de to største russiske modulene i den internasjonale romstasjonen ISS er basert på hhv. Mir (service-modulen Zvezda) og TKS (FGB-modulen Zarja). Skroget til Zvezda var faktisk reserven til Mir.

Se også: Den internasjonale romstasjonen

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]